Norge som folke­museum og fremtids­laboratorium Historien bak Norsk utakt

For 30 år siden utkom et bemerkelses­verdig essay på Universitets­forlaget: Hans Magnus Enzens­bergers Norsk utakt. Ennå i dag har ikke diskusjonen rundt denne utgivelsen stilnet. Den tyske forfatteren (f. 1929) lånte sin tittel fra historikeren Ernst Sars’ uttrykk «den norske utakt», og i epilogen kan man lese: «Dette landet er usamtidig­hetens land, noe skarp­synte observatører tidlig festet seg ved. (…) På den ene siden elsker de anakronismen og holder innbitt fast ved førmoderne tenke­måter og livs­former. På den andre siden har de en tilbøyelighet til util­siktet å foregripe framtida.»

Essayet var også en reportasje og en journalistisk montasje, og finnes oversatt til en rekke språk, som en del av samlingen Ach Europa! Wahrnehmungen aus sieben Ländern (Suhrkamp, 1987; oversatt til norsk som Akk, Europa. Inntrykk fra syv land, Universitets­forlaget, 1988).

Erik Rudeng (f. 1946), som i 2014 ble pensjonist etter en årrekke som direktør for stiftelsen Fritt Ord, var den gangen redaktør på Universitets­forlaget.

I 1982 hadde Arne Ruth i Dagens Nyheter engasjert Enzensberger som valg­observatør. I retur fikk han en omfattende reportasje: «Svensk høst». Rudeng ble imponert over teksten og ringte til Stockholm for å spørre om hvor høyt honoraret hadde vært. Kunne noe lignende være innenfor rekke­vidde for Universitets­forlaget? Det var det: Enzensberger hadde fått betalt 35 000 kroner. Under et besøk på bokmessen i Frankfurt kontaktet Rudeng Enzens­berger, som takket ja til tilbudet. Resultatet ble en bok som endret nordmenns selv­forståelse.

Erik Rudeng: Teksten er ikke omfangsrik, men det skal vanskelig gjøres å finne andre snapshots fra 1980-tallet som gir like mange slående observasjoner av et Norge i rask endring. Ekofisk-feltet ble funnet i 1969. 15 år senere hadde olje­rik­dommen ennå ikke blitt en del av den kollektive selvforståelsen, men mange ante at utvinningen på norsk sokkel ville få store konsekvenser. Da Enzensberger reiste rundt i landet sommeren 1984, så han klart hvordan det sosiale og kulturelle livet i Stavanger var blitt omformet. Noe var i gjære. Han snakket med sentralt plasserte folk i olje­bransjen. Etter disse observasjonene og samtalene foretok han så sin egen variant av kvantitativ fremskriving av data: en kunstnerisk foregripelse av fremtidige samfunns­tilstander. I dag har alle hørt om oljefondet på 5000 milliarder kroner, en gigantisk sovepute for det norske folk i årtier fremover. Ideen er eksakt beskrevet i denne boken, som utkom ti år før fondet ble opprettet.

Audun Lindholm: Norsk utakt fikk stor utbredelse. Til og med stats­minister Gro Harlem Brundtland siterte Enzensberger?

ER: Ja, hun siterte bokens mest kjente formulering: «Norge er i dag Europas største folke­museum, men på samme tid et kjempe­messig fremtids­laboratorium.» Formuleringen løfter hele landet, og den som løfter er en av Europas fremste intellektuelle. Men setningen er også et uttrykk for Enzensbergers ironi, hans paradokser og kompleksitets­tenkning. Rett før kan vi lese: «Det hele kaster lys over den dobbelt­karakteren utenlandske observatører stadig har blitt slått av hos landets innbyggere. De er heimfødinger og kosmo­politter på én gang.» Ingen slipper unna Enzensbergers satire. Kanskje derfor har mange konservative likt boken, til tross for hans venstre­orienterte bakgrunn. De opplever at han ikke lar seg dupere – når man tror at man har ham, er han allerede et annet sted.

AL: Enzensberger kretser rundt hva den økende rikdommen gjør med folks mentalitet, men han henfaller ikke til en kulturkritikk der forbruk nødvendigvis er passiviserende eller et dekadanse­symptom?

ER: En slik holdning er nok Enzensberger fremmed. Han gjør det klart at noe er i ferd med å forsvinne, men hengir seg ikke til entydig forbruks­kritikk eller ren kultur­pessimisme. Essayet starter med å beskrive en vanskelig tilgjengelig gård på Vest­landet, en beskrivelse som foregriper den bærende ideen i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Men det intellektuelle utgangspunktet hans er en interesse for moderniteten. Den økonomiske faktoren forsterker Enzensbergers paradoks, der avansert sivilisasjon møter voldsom natur. Og til tross for at han hevder at det hviler en eim av førtids­pensjon over landet, er det en ung kultur han beskriver; makt­sentraene han oppsøker, både i industrien og i organisasjoner, befolkes av påfallende unge mennesker, som besitter viktige stillinger. Alle de fremad­stormende 30-åringene forbløffet nok tyskeren i ham. De var, tross sin unge alder, allerede kommet høyt opp i samfunnet.

Enzensberger er genuint interessert i mennesker, og har noe lekende ved seg som gjør at folk åpner seg for ham.

AL: Hvordan hadde det seg at han var så godt informert?

ER: Han hadde allerede tilbrakt mye tid i Norge, han bodde her i syv år fra slutten av 1950-tallet og kunne språket. Men da han skulle skrive dette essayet, hadde han ikke mer enn tre uker på seg til å reise rundt – så skulle han hjem og skrive ut inntrykkene. Fra hans side ble alt gjort i løpet av en sommer. Teksten var perfekt gjennom­arbeidet; vi kunne utgi den frisch vom Fass, i Lasse Tømtes oversettelse. Under Norges­oppholdet hadde han tilgang til flere elite­kretser, og ellers gikk han rundt og snakket med folk. Universitets­forlaget hadde kontakter rundt omkring i samfunnet, og i tillegg kjente jeg en del mennesker. Vi hadde ikke et apparat til å fotfølge ham, men hvis for eksempel Rune Slagstad skulle ha en liten etter­middags­fest hjemme hos seg, fikk Enzensberger bli med. Der kunne han treffe Jens Arup Seip og andre. Midt under oppholdet skulle jeg til Tromsø og holde et innlegg. Ottar Brox og flere andre ledende distrikts­ideologer deltok på seminaret – Enzensberger slo følge og opplevde den nordnorske natten, med festlig lag til tidlig morgen. Det kan man så lese om i et av de mest ironiske kapitlene. Oljefondet kunne han forutse fordi han snakket med en av dem som arbeidet med alternativ bruk av oljemidlene, nemlig Petter Nore, som inngikk i miljøet av yngre, skarpskodde personer knyttet til tids­skriftet Kontrast. Men jeg vil understreke at han stadig vekk traff noen vi i Universitets­forlaget ikke hadde peiling på eller kjente til; Enzensberger er genuint interessert i mennesker, og har noe lekende ved seg som gjør at folk åpner seg for ham. Han oppsøkte butikker og spurte folk hva de tenkte om oljen, og satte opp lange lister med svar. Svarene han fikk var overveiende negative: «Nei, dette vil vi ikke tåle.» De viser et ubehag og en skepsis vedrørende oljens velsignelse. Samtidig møtte han sentralt plasserte aktører, som Sverre Jervell i Utenriks­departementet, omtalt i kapittelet «Machiavelli i Oslo» – overalt finner man hans karakteristiske pregnans i ordvalget. Dette kapittelet er en strålende beskrivelse av en ung, ærgjerrig diplomat, som tidlig ble rådgiver for stats­råden og reiste rundt i landet for å overbevise velgerne om at de burde stemme ja til EF – og som siden ble en smule ergerlig på det norske folk. Han tenkte nok at han denne gangen kunne si hva han mente, siden det var en tysk forfatter som intervjuet ham.

AL: Enzensberger legger stor vekt på en gruppe skulpturer fra Nordmands­dalen i den kongelige parken rundt Fredensborg slott?

ER: Det som fascinerte ham i Nordmandsdalen var det slående forhold at i denne kongelige park, en type park hvor man ellers gjerne finner innslag som kinesiske pagoder, etterligninger av greske templer og skulpturer av feltherrer, også fantes en skulpturgruppe på 60 statuer som fremstilte helt alminnelige mennesker: småbønder, fiskere, samer. Det dreier seg om en apoteose av folket, av den trauste og hederlige almuen. Det fantes ingen tilsvarende fremstilling av danske bønder og fiskere. Skulpturene er et uttrykk for Kong Fredrik den 5.s kledelige respekt for sine eksotiske under­såtter, og sto ferdig i 1784, etter en 20-årig fremstillingstid. En ubenyttet grøft ble omgjort til et amfiteater, som figurene ble plassert inn i. På denne tiden florerte bonde­romantikken over hele Europa, men det forekom sjelden at den kom til uttrykk i en kongelig slottspark. Enzensberger fant det påfallende at nordmennene var portrettert på denne måten, og han så at disse skulpturene er et bidrag til usamtidighetens historie. Den dag i dag er dette tanke­vekkende. Opprinnelig var figurene skåret til i elfenben av postfører Jørgen Garnaas fra Hallingdal; en hoffbilled­hugger fikk i oppdrag å lage sandstens­skulpturer i stort format basert på disse. Etnolog Aagot Noss har skrevet standard­verket om figurene, som ikke minst er interessante som studier av folke­drakter. Enzensberger la i 1984 merke til at de gamle drakt­skikkene var i ferd med å spre seg til store sosiale grupper, også slike som overhodet ikke hadde noen tilknytning til Telemark eller andre steder hvor disse tradisjonene var holdt i hevd. I dag er de jo overalt. I årets 17. mai-tog, som feiret den norske grunnlovens 200-årsjubileum, så man hvordan folke­draktenes forskjellighet til sammen uttrykker en paradisisk-politisk tilstand.

AL: Apropos paradisisk-politisk: Enzensberger påkaller Marx’ berømte formulering om det utopiske samfunnet som «gjør det mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». Og han antyder at det synes innenfor rekkevidde for Norge å realisere et slikt ideal?

ER: At dette Marx-sitatet opptrer i Norsk utakt er et uttrykk for en forsiktig optimisme. Den store sosialistiske utopi er borte fra Enzensbergers radar i 1984, men han finner øyer av positive fremtids­scenarier: I og med oljen har nordmennene skaffet seg et økonomisk grunnlag som kan tillate dem å realisere sine kulturelle ambisjoner og en individuell frihet som stort sett ikke er innenfor rekkevidde for folk i andre land. Lignende forhåpninger fantes også i en del norske kretser. Man trodde på en oppmykning, ikke minst av dogmer – enten det dreide seg om 60-talls radikalismen, bygde­romantikken eller annen ortodoksi. I dag befinner vi oss på flere måter i et mørkere univers. Det norske samfunnet er blitt enda rikere, men de økonomiske og sosiale forskjellene øker, i tillegg til at vi har fått markante subkulturelle forskjeller – ulike sosio­kulturelle grupper befinner seg på svært forskjellige steder, der du kan være tuned in på det som bekrefter din egen kultur, uten å ane stort om hva som foregår utenfor.

AL: Når ble det klart for deg at Norsk utakt var en kommende klassiker?

ER: Da jeg ble direktør for Norsk Folke­museum i 1990, merket jeg meg at det kom tyskere på besøk som kjente til essayet. Og jeg merket det på meg selv – da jeg skulle holde taler eller omvisninger, og lette etter formuleringer å gripe til, leste jeg Enzensberger på nytt. Utendørsmuseene er Skandinavias eneste virkelig originale bidrag til museums­kulturen, og Enzensberger egner seg forbløffende godt til å siteres under vandringer på Maihaugen eller Bygdøy.

AL: Han er ikke minst interessert i arkitektur, og biter seg blant annet merke i utformingen av Regjerings­kvartalet?

ER: Ja, han noterer seg at funksjonalismen som stil dyrkes i Norge, med Folkets hus og en rekke andre prominente bygg. Om Høyblokka skriver han: «Men yndlingsbutikken min heter Gledens kilde, den ligger skrått overfor den svære, grå og uttrykksløse betongkolossen som huser den norske regjering.» Denne vurderingen var nok alminnelig den gangen, mens bygningen i dag er gjort meningsfull som et monument over det norske demokratiet. Da han skrev dette, var det faktisk mulig for et vanlig menneske å gå rett opp i statsminister­­kontorets etasje og si, som en venn av meg gjorde: «Hei, jeg kommer fra Univer­sitetet i Beograd, og mitt største ønske er å hilse på statsministeren.» Og få ja til svar.

AL: Autoritet er noe annet i Norge enn i mange andre land. Enzensberger er opptatt av den selvrådige holdningen han møter rundt i landet?

ER: Han tilskriver den norske tradisjonen et sterkt innslag av gjen­stridighet og egen­sindighet, Eigensinn. Denne arven bidrar til usamtidig­heten, under­streker han. Ikke minst romanen Hammerstein (2008) kommer tilbake til dette temaet; her befinner Norsk utakt seg midt i et av forfatter­skapets vesentligste spenningsfelt.

Ingen slipper unna Enzensbergers satire. Kanskje derfor har mange konservative likt boken, til tross for hans venstre­orienterte bakgrunn.

AL: For noen år siden holdt Aslak Nore en tale under utdelingen av Brageprisen, der han spurte: «Hvordan skal Litteratur-Norge ta den globale virkeligheten inn over seg?» Han kalte det norske 68-opprøret «et historie­løst ungdoms­teater» og lekte med tanken på hvordan norsk litteratur ville ha sett ut dersom Dag Solstad hadde emigrert til New York på 1970-tallet. Det later til å være en utbredt tanke at norsk kunst og kultur er særlig provinsiell, nesten isolert fra verden forøvrig?

ER: Hva skal man si til det? Selv om vi er opptatt av Eigensinn, må vi ikke glemme at den mest dynamiske delen av Norge historisk sett er knyttet til kyst­kulturen, til fiskeriene og sjøfolk, til den kontinuerlige import og eksport­virksomheten kysten ble brukt til. Enten man tar vikingene, den katolske kulturen rundt Nidaros­domen eller den utrolige veksten av den norske handels­flåten på 1800-tallet, har nordmenn stått i en vedvarende utveksling med Europa og europeisk tenkning. Kystbyene rommet en begrenset del av Norges befolkning, men hvis man først var et utdannet menneske, og så havnet som garnisons­kommandant på Vardøhus, skaffet man seg bøker og kastet seg begjærlig over besøk utenfra. Den franske encyklopedi fantes ikke i store kvanta, men sto likevel i hyllene i en god del herre­gårds­hjem og prestehjem. Da jeg kom til Oxford i 1969, og skulle bli tatt i ed på at jeg ikke ville rappe eller ødelegge bøkene, var en gjestebok utstilt i en monter like ved siden av. Den var slått opp på året 1709, og der kunne jeg skjelne navnetrekkene til en gruppe på tre-fire studenter, som undertegnet med «Norvegus» etter navnene sine. Blant dem var Ludvig Holberg. De tilhørte et tynt sjikt, men de fantes. Ambisjonen om å tilhøre Europa både krevde og ga energi. Og slik har det forblitt. Det har alltid eksistert nordmenn som ønsker å være del av en større verden, enten de er sjømenn eller intellektuelle.

AL: I Tyskland er Norsk utakt kjent som en del av den mer omfangsrike boka Ach Europa!?

ER: Ja, etter å ha skrevet tre slike essays, om Sverige, Italia og Norge, begynte han å se et mønster. I Spania allierte han seg med El País, i Tyskland med Die Zeit. I 1987 utkom essayene som en bok basert på reiser i syv ulike land. Enzensberger har i det hele tatt alltid vært uhyre produktiv. De europeiske reportasjene ble det endelige oppbruddet fra 60- og 70-tallets venstre­radikalisme og over i mer vanskelig beskrivbare posisjoner. Hvis man ser disse land­analysene under ett, utgjør de et sammensatt portrett av europeiske land i denne epoken. Det er en tilleggs­verdi ved Norsk utakt at den inngår i denne verksammenhengen.