Anatomía de un instante («Et øyeblikks anatomi»), hvor Javier Cercas nærmer seg en avgjørende hendelse i Spanias historie (det mislykkede statskuppet 23. februar 1981) har blitt utnevnt til årets bok 2009 avBabelias1 kritikere. Kåringen viser at essayet har skjøvet romanen til side og at de små forlagene styrker sin stilling med hensyn til kvalitet og mangfold.
El País, 26. desember 2009
Æren, en klisjé i den store middelalderlitteraturen, fremstår idag som noe glemt og forsvunnet. De få gangene den blir nevnt, får den ironiske eller sarkastiske konnotasjoner; den er forgiftet av banale retoriske konvensjoner, når de ikke er mafiøse. Innenfor politikken har effektivitet og sluhet fra begynnelsen av det 20. århundre fått langt høyere prestisje enn den etiske og tapre fremferd; det er derfor de fleste av våre «statshelter» er menn uten ære og svindlere. I en slik sammenheng er ikke forgjengerne til Javier Cercas – de som har æren som det sentrale tema i sin litteratur – mellomkrigstidens kyniske romanforfatterne («å beskrive heroismen er ikke et gavnlig virke,» erklærte Simone de Beauvoir i femtiårene), men de koleriske filosofene og historikerne i det sekstende århundret og bakover, fra Thomas Moore til Seneca. Hvordan vi opptrer når vi står overfor en utfordring, hvilken holdning vi velger, betyr mer for Cercas enn hvorfor vi handler som vi gjør.
Som vi vet, var det mislykkede kuppet den 23. februar 1981 et avgjørende øyeblikk i Spanias nære historie. Det markerte at spanjolene ble seg bevisst et nytt politisk ansvar som hvilte på en etter Francos død. Kuppmakerne som gikk inn i Kongressen og overrislet halvsirkelen der med kuler, tenkte at denne styrkedemonstrasjonen ville gjøre dem til nasjonalhelter og at de ville få kontroll over regjeringen. Likevel, som Javier Cercas på ugjendrivelig vis synliggjør i denne enestående boken, var det verken kuppmakerne og deres ledere eller de seirende politikerne, som viste heltemot – virkelig heltemot. Dette karaktertrekket kan man snarere tilskrive tre menn, som midt under kuleregnet nektet å velge side i feiden. Adolfo Suárez, Gutiérrez Mellado og Santiago Carrillo forble sittende mens kollegene deres kastet seg ned på gulvet under sine parlamentsseter. Det er i disse tre personene, uskadde foran den absurde volden, at Cercas leter etter den «ærverdige holdning» som Seneca tok til orde for, og som vi nesten helt fullstendig har glemt – en holdning man kunne oppsummere i replikken som en viss doctor Henderson gav midtveis i det attende århundret i Oxford, og som De Quincey berettet om og Borges siterte: Midt i en teologisk eller litterær diskusjon svarer den uredde doktoren, idet meningsmotstanderens vinglass treffer ham i ansiktet: «Det der, min herre, er en digresjon; jeg venter på argumentet ditt.» De tre heltene til Cercas forble sittende på stolene sine mens de ventet på argumentet som aldri kom.
Erfaringen med fiksjon basert på virkelige hendelser (hans velfortjent berømteSoldados de Salamina («Stridsmenn fra Salamis») og La velocidad de la luz («Lysets hastighet»), blant andre) har gjort det mulig for Cercas å fortelle om ekte begivenheter som om de var fiktive. Leseren vet at det som blir fortalt faktisk har hendt, men takket være den litterære dyktigheten til Cercas, oppfatter en virkeligheten som resultat av fantasiens skarpsindighet, ikke bare som en tørr, kronologisk oppramsing av historiske hendelser. «Jeg forstod. Jeg tror at jeg forstod det denne gang,» skriver Cercas på siste siden av sin bok. Leseren vet det: Hendelsene er velkjente og skrevet ned med utgangspunkt i verifiserbare dokumenter. Men på samme tid åpner de seg og vokser, takket være den generøse tvetydigheten, til et eventyr som nekter å forvandle det som hender i den menneskelige verden til en enkel og striks katekisme. Tingene er slik som de inntraff, ja, men også slik de kunne ha inntruffet, slik deres hovedpersoner så for seg at hendelsene utfoldet seg i øyeblikket, slik de fremtidige leserne en gang kommer frem til at det kan ha gått for seg i den nære fortid. Opptredenen til mennene og kvinnene som tok del i begivenhetene besitter (eller lider under) denne flertydigheten. På samme tid svarer likevel alle tolkningene av en hendelse – i følge Cercas – til en bestemt etikk. Når det avgjørende øyeblikket er inne, samler de ulike valgmulighetene seg i én enkelt – motets og besluttsomhetens – hvis fortolkninger kan være ulike, men som har én og samme essens. I en hvilken som helst situasjon er det noen deltakere som oppfører seg som feiginger, andre som helter. Dette er grunnen til at straff og belønning i Dantes Komedie ikke blir skapt av en hevngjerrig eller høymodig gud, men av våre egne handlinger. Cercas’ litteratur er, til syvende og sist, et forsvar for den frie vilje.
Et strålende temavalg innebærer ikke nødvendigvis en eksemplarisk utførelse. IAnatomía de un instante har det aktverdige og heroiske emnet, for å si det enkelt, gitt rom til et av de viktigste verkene i spanskspråklig litteratur i vår tid. Anatomía de un instante er eksemplarisk i alle betydninger av ordet. I denne boken har Cercas med en rolig, flytende og presis stil oppnådd å kaste lys over et avgjørende og diskret øyeblikk i Spanias historie, idet han leder leseren gjennom talløse hendelseskomplekser og digresjoner. Vi tror at vi leser en politisk krønike hvis anekdote beveger oss på grunn av dens dramatiske kraft. I virkeligheten, som i de store greske tragediene, blir vi vitner til en storslått motstandshandling rettet mot historiens gjentatte forsmedelighet.
Oversatt fra spansk av Even Sandvik Underlid
