Hélène Cixous, har du skrevet i dag?
– Jeg skrev i natt og i morges. Skriving er noe som bare skjer. Og når skriving skjer, er den alltid perfekt. Ikke i en slik forstand at teksten blir perfekt, men skriving er noe sanselig som kommer over meg, som kommer til meg – som om verden sender meg et brev.
I mange tiår har du forsket på écriture féminine, teori og praksis rundt kvinners skriving. Du har grunnlagt faget études féminines, kvinnestudier, i Vincennes og arbeidet med unge kvinnelige forfattere. Har du inntrykk av at arbeidet ditt har ført til en bredere forståelse av spørsmålet rundt kvinners skriving?
– Nei. Overhodet ikke. For det første interesserer jeg meg ikke for «kvinners skriving» per se. Mitt arbeid springer ut av en feministisk posisjon. På 70-tallet, da jeg ble forfatter, var skrivingens landskap en total ørken. Det fantes ingen kvinner. Ingen kvinnelige forfattere. Og den gangen tenkte jeg: Denne situasjonen er dødelig for kvinner. Jeg som kvinne kunne ikke forestille meg å være forfatter. På den tiden betydde det at man måtte formulere seg med storslegga. I mellomtiden har mye endret seg. I Frankrike står kvinner for nesten halvparten av alle nye utgivelser.
De siste årene har en hel rekke feministiske forfattere fått internasjonal anerkjennelse, som Virginie Despentes, Zadie Smith og Chris Kraus. Finner du noe av det du den gangen kalte «kvinners skriving» hos dem?
– Selvfølgelig er det viktig at kvinner skriver. Men som jeg skrev i Medusas latter (1975), finnes det kjennetegn på kvinnelighet i all stor litteratur, uansett om den er skrevet av en kvinne eller en mann eller Gud. Det er skrivingens hemmelighet. Mitt personlige bibliotek er fullt av levende døde, alle skriver og skaper de figurer som er så kraftfullt menneskelige. Ta for eksempel Dostojevskij: I det ekte livet var han en mann med alle de svakhetene som er typisk for menn. Han var fullstendig avhengig av sin kone, som sørget for at han klarte seg. I det han skriver, blir denne mannen til Nastasia Filippovna – en kvinne blant kvinner, med all den attrå og fortvilelse man finner hos ekte kvinner. Det er skrivingens mirakel. Men det er bare noen få skrivende som kan skape dette menneskelige, som kan fullbyrde denne åpningen som det alltid ligger en kvinnelighet til grunn for.
Har du følelsen av at denne «kvinneligheten» du har lett etter, er blitt sterkere nå som så mange kvinner skriver?
– Kvinners stemmer blir hørt. Det betyr imidlertid ikke at de har makt. Den politiske situasjonen er stadig den samme. Makten ligger stadig hos fallokratene. Og kvinnene er ennå ikke blitt fallokrater. Selv om de kanskje drømmer om det, men det er noe annet. Politisk og sosialt sett har ikke dette forholdet endret seg. Jeg kjenner storartede kvinnelige malere som utestenges fra kunstscenen. I kunsten er det enda verre enn i litteraturen. Både i Frankrike og Tyskland er kvinner velkomne i litteraturbransjen. Men det betyr ikke at de er store forfattere.
I alle fall i Tyskland finnes det mange populære feministiske bøker, for eksempel av Margarete Stokowski og Sophie Passmann, eller internasjonale forfattere som Jessa Crispin og Kate Manne. De selger alle godt.
– Jeg leser ikke alle disse bøkene, jeg har ikke tid til det. Feminisme som sjanger interesserer meg ikke. Den skrivingen som interesserer meg, overskrider sjanger.
Har du funnet verker hos kvinnelige samtidsforfattere som berørte og beveget deg like mye som Clarice Lispectors (1920–1977) verk, som du beundrer?
– Nei, ikke så langt. Men det betyr ikke at det ikke vil skje. Hvis en litterær produksjon – og det er alltid den samlede produksjonen, ikke en enkelt bok – har begeistret meg de siste årene, har det dessverre alltid vært verker av menn. Den portugisiske forfatteren António Lobo Antunes var en åpenbaring for meg. Jeg føler meg ikke like nær ham som Clarice. Antunes er psykiater, og hans verden er ikke min verden. Det er en verden full av vold og sex, men han skriver absolutt fremragende. Så er det den svenske forfatteren Torgny Lindgren. Da jeg var i Sverige, sa jeg: «Jeg leser Lindgren.» Folk spurte meg forbløffet: «Hva, Astrid Lindgren?» Og jeg svarte: «Nei, nei, den andre Lindgren!» Og nylig leste jeg Peter Weiss’ Motstandens estetikk (1975). Jeg liker ikke alt han skriver, men denne boken er virkelig et mesterverk, toppen av skriving.
I tekstene dine beskriver du fremfor alt ulike typer motstand du møtte på veien mot skrivingen: språket, stedløsheten, det å være jøde, være kvinne. Tror du at motstand er nødvendig for å skrive?
– Ja, absolutt. Man kan ikke unnslippe den, for det er alltid en motstand der. Fremfor alt din egen motstand. Og omgivelsenes. Det er alltid et aspekt av resisting resistance – «å motstå motstanden». Det må du gjøre. Vanligvis sier jeg til meg selv: «Du må skrive det umulige. Det du ikke kan skrive, er nettopp det du må skrive.»
Er kvinnespørsmålet like viktig i dag som for 30 år siden?
– Jeg burde spørre deg om det. Hva tror du?
Jeg tror det, ja.
– Vet du, jeg tror svaret er svært personlig, svært individuelt. På 70-tallet hadde kvinner alle mulige problemer i kjærlighetslivet fordi de offentlig bekjente seg til feminismen. Du visste ikke hvem du skulle elske, eller hvem du var. Den gangen tenkte jeg at en hel generasjon mistet kjærligheten, i ti år eller mer. Det fantes så mye motstand overalt. I dag konfronteres vi med spørsmålet om transpersoner. På 70- og 80-tallet var ikke dette spørsmålet oppe. Nå treffer jeg mange kvinner i tredveårene som overskrider kjønnsgrensene. Det synes jeg er veldig interessant, uten at jeg dermed vet hvor det kommer til å føre hen. Jeg tror at det henger sammen med å «avdefinere» seg, i mye større grad for kvinner enn for menn. Å yte definisjonen motstand og finne opp en ny formel.
Hvilken rolle spiller denne utviklingen for skrivingen?
– Det kommer så klart an på hvem som skriver. Det er noen mennesker som alltid skriver likedan, på den samme klassiske måten som har vært uforandret i 200 år. Når skrivingen din er levende og søkende, forandrer den seg, finner nye former.
Virginia Woolf krevde i Et eget rom (1929) at skrivingen skulle være androgyn. Forskjellen mellom den mannlige og kvinnelige fortellemåten skulle gradvis oppheves. Siden 70-tallet har du likevel insistert på å anerkjenne kjønnsforskjellene som har vokst frem i kulturen, og la tenkningen ta utgangspunkt i dem.
– Mitt forhold til Virginia Woolf, som er en stor forfatter, består like mye av frykt som av sterk samhørighet. Naturligvis er det betinget av hennes egen feministiske historie, men hun var dessverre så truet og tiltrukket av dødsdriften at jeg alltid har unnlatt å dele hennes tekster med mine studenter. Ganske enkelt fordi jeg ikke vil kultivere denne driften. Hos Woolf og også hos Duras er den enkelte setningen alltid svært vakker. Men holdningen, formidlingen springer ut av passive kvinnefigurer som blir ødelagt av samfunnet. Det er noen bøker av Virginia Woolf jeg beundrer sterkt. Flush (1933), for eksempel, og Orlando (1928). Orlando er uforlignelig. Men det er også noen av hennes bøker jeg ikke liker. Bølgene (1931), for eksempel. Denne teksten er så fokusert på en fallisk figur. Det er ikke de mest berømte bøkene hennes jeg liker, men heller dem som på et vis har unnsluppet dødsdriften hennes.
Feminisme og kamp nevnes ofte i samme åndedrag. Vil du beskrive ditt eget arbeid som en kamp?
– Selvfølgelig er det en kamp. Men det er ikke en kamp i klassisk mannlig forstand. Ingen kamp med våpen. Det er mer en slags strid med negative krefter. Jeg tror at jeg er svært lik min mor. Hun var jordmor. Når jeg ser på hennes arbeid, et arbeid hinsides litteraturen, at hun har hjulpet til med å sette så mange barn til verden, noe som krever en utrolig kraft, både kraft og intelligens i sin egen og den andres kropp – da tenker jeg at jeg slekter veldig på henne.
Din emansipatoriske teori beror på skriving. Kan man ikke også frigjøre seg på andre områder, i hverdagslivet, i performancekunst eller via politisk aktivitet?
– Nei, det tror jeg ikke. Vi trenger skrivingen. Vi trenger språket. Vi trenger flyktninger som skriver. Uten språk er vi fattige. Alt, all makt ligger i språket. I god bruk av språket. Vi må utvikle det. Det tror jeg, selv om boken nå er truet. Men jeg er ikke bekymret for sluttresultatet. Skrivingen vil overleve, simpelthen fordi den er nødvendig for livet. For tiden gjennomlever vi en mørk periode, men boken vil komme tilbake.
Men antallet personer som regelmessig leser og skriver, vil etter all sannsynlighet synke enda mer.
– Kanskje alt vil forsvinne, som insektene og plantene. Forsvinner skrivingen og språket, vil menneskeheten forsvinne. De er uadskillig forbundet med hverandre.
I det du skriver, spiller den kvinnelige kroppsligheten en stor rolle. Takket være konflikten rundt #metoo og abort handler debatten igjen om kvinnekroppen …
– Egentlig har jeg ikke lyst til å snakke om #metoo. Alt rundt denne diskusjonen er gammelt nytt. Jeg skal fortelle deg en anekdote. Den har med kvinnekroppen å gjøre. Med svangerskap og fødsel. Noe som skjedde i England, og som jeg oppfatter som et symptom. Det var en krangel mellom Kate Middleton og Meghan Markle. Kate Middleton blir fremstilt som reaksjonær fordi da hun hadde satt barnet sitt til verden, reiste hun seg, smilte, var strålende vakker og holdt babyen i armene. Nei, het det da, det gikk ikke. Man måtte synliggjøre lidelsen, insistere på smerten, en fødsel var jo tungt arbeid. Da jeg hørte det, tenkte jeg at kritikerne var gale!
Hva var det du ble forarget over?
– Denne holdningen er reaksjonær på en motbydelig måte. Feministene gikk offentlig ut og stilte seg på Meghan Markles side, for selvfølgelig lider en kvinne og må late som om hun ikke har lidd og så videre. Men de færreste vet hva det vil si å sette et barn til verden, og hva det betyr for en kvinne når hun faktisk er lykkelig etterpå. Hvis hun ikke er lykkelig, er det like berettiget og naturligvis en annen sak, men det kan også være fantastisk, en fornøyelse, det kan være moro. Men nei, dette uttrykket for glede blir betegnet som reaksjonært.
Du tenker at skriving som praksis springer ut av kroppen, slik kroppen springer ut av skrivingen. I din roman Mor Homer er død (2014) beretter du om din mors kroppslige forfall. Kan også den skrivende kroppen hemmes av smerte, sykdom og alder?
– Nei, tvert imot. Jeg har skrevet en bok om hvordan min mor gradvis gikk en annen vei, om vi kan si det slik. Hennes langsomme forfall opplevde jeg som en utforskning av nye landskap som jeg ikke visste noe om. Jeg fulgte henne, og hver dag skjedde det noe nytt. Og jeg tenkte at dette er livet, det er kroppens og forvandlingens geografi, alle menneskers skjebne. Man må gå gjennom det, og naturligvis er det ufattelig viktig å gjøre det med åpent sinn og nysgjerrighet.
Altså ville du også oppfatte svakheten, frykten for egen kropp, smerten som noe produktivt?
– Ja, bare at det vanligvis blir undertrykt, som alt annet. Men hvorfor? Akkurat som gleden over å være gravid, å føde et barn, blir undertrykt i historien om Kate Middleton, undertrykker man i andre tilfeller smerten.
Er det noe mer du frykter?
– Å skrive er som å leve. Alt jeg frykter i livet, frykter jeg i skrivingen. Jeg skriver, jeg lever – det er synonymer. Jeg er redd for alt mulig, men slik har jeg vært siden jeg var barn. Frykten handler alltid om døden, men ikke om min egen. Det er frykten for at de jeg elsker, skal dø. Det er døden. Ikke min egen. Min egen gjør meg ingenting. Det er en ikke-hendelse. Men at menneskene jeg elsker, kattene mine dør, det er fryktelig. For det man kjenner hver gang, er ikke døden. Det føles som om noe blir amputert, som om man mister en del av kroppen, en del av hjertet. Og det opplever man oftere jo eldre man blir.
Har du noen gang vært i en situasjon der du var nær ved å gi opp?
– Nei. Vet du, man må leve videre for livets skyld, for de andres skyld. Gleden minker med tiden. Naturlig nok. Den blir stadig mindre. Selv om det fortsatt er mye glede igjen. Nei. Å gi opp er forbudt.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 8. august 2019
