Har de presidentvalg i Romania?

Det er flere ting å glede seg over – eller trøste seg med – i årets valg i Romania.

Klaus Iohannis er blitt valgt til ny president i Romania. Denne analysen er skrevet i forkant av andre valgomgang.

Søndag 2. november var det presidentvalg i Romania. Ingen av kandidatene fikk reint flertall i første omgang, altså blir det en annen valgomgang søndag 16. november. Over 18 millioner velgere var stemmeberettiget, mange av dem bosatt i utlandet. Selv foran den rumenske ambassaden i Oscars gate i Oslo var det kø. Det er mulig jeg så en kort notis flimre over siste nytt-delen på nrk.no, men ellers var norske medier stort sett tause. Aftenposten hadde samme morgen en helside, med et oversatt oppslag fra Associated Press som var overfladisk, men ganske korrekt. Der kunne man lese at den ene presidentkandidaten, Victor Ponta, skulle ha vært «offentlig anklager», åpenbart oversatt fra «public prosecutor». I Norge finnes ikke denne yrkestittelen, vi har noe som heter «statsadvokat».

Samme kveld hadde NRK på nettsidene sine en reportasje fra Romania. Innslaget ble også vist på Dagsrevyen. Det handlet om kloakkbarn. En journalistisk, velskrevet, «medrivende» artikkel der vi fikk møte: Sosialarbeideren som ikke lenger hadde penger til å fortsette arbeidet sitt – kommunen hadde ikke råd til sin andel, og da forsvant også EU-midlene. Den tapre helten som hadde bodd i kloakken siden før kommunistregimet falt. Mafiaen som skulle ha beskyttelsespenger, også omtalt som «smechere», for å gi et pittoresk inntrykk av det lokale språket. Nå er den italienske mafiaen neppe involvert i rumenske gatebarn, så ordet var vel heller brukt i betydningen «kriminell organisasjon». Det lokale ordet «şmecher» (med et lite komma under s-en, for å være helt korrekt) er det samme vi har i «feinschmecker» og betyr her rett og slett «luring». «På Ullern må næringsdrivende betale beskyttelsespenger til såkalte ‹luringer› …» – hadde norske lesere lest noe slikt, ville vi vel ment at journalisten kanskje burde ha gjort hjemmeleksene sine. Det burde kanskje denne journalisten også ha gjort, siden han i begynnelsen av artikkelen skriver «Ceaucescu» og mot slutten «Ceausescu». Igjen skal det være komma under s-en: «Ceauşescu». Det er vanskelig å få til, men vi synes vel heller ikke det er morsomt å lese i engelske aviser om de norske byene Alesund, Tromso og Bodo?

Alle billige journalistiske virkemidler var brukt. Ikke en eneste klisjé om Romania manglet. Jeg hadde en følelse av å ha lest akkurat den samme artikkelen for fem år siden. Misforstå meg rett, det er tragisk at barn lever i kloakken under Bucureşti. Men fortalte artikkelen oss noe om Romania? Annet enn at det er nød og elendighet der?

Oppslaget kom på dagen for første runde av presidentvalget, da rumenske statsborgere sto i kø foran ambassaden i Oscars gate i Oslo, med tre valgavlukker som skulle sørge for at rundt 14 000 rumenere i Norge med stemmerett, eller rundt 4000 bare i Oslo-området, skulle få avgitt stemme – slik de etter den rumenske grunnloven har rett til. (Ikke skyld på ambassaden og dens personale for de lange køene, det er det rumenske utenriksdepartementet som har det overordna ansvaret.) Det var dessuten køer foran ambassader og andre valglokaler i Storbritannia, Frankrike, Østerrike – og ikke minst Italia og Spania, som hver har tatt i mot en drøy million rumenske innvandrere siden kommunistregimet falt. Trolig sesongpendler like mange. For ikke å snakke om køene foran valglokalene i Romania. Selv med relativt lavt oppmøte, var det flere som ikke rakk å stemme før valglokalene ble stengt.

Kandidatene

Utfallet av første runde ble heller ikke omtalt i norske medier i særlig grad – jeg tror Klassekampen trykket en dobbeltside. Men det blir altså en annen valgomgang, med «sosialdemokraten» Victor Ponta mot «høyresidens» Klaus Iohannis. Mens jeg skriver dette, er vi midt mellom disse to valgomgangene, og ting skjer så fort at før artikkelen legges ut, kan ting være snudd helt på hodet. Her og nå leser jeg at utenriksministeren, som altså har ansvaret for den katastrofale avviklingen av valget for utenlandsrumenere, har gått av. Og etter søndag 16. november vil denne artikkelen være delvis uaktuell.

Ponta ble så vidt presentert i oppslaget i Aftenposten, Klaus Iohannis vet man ingenting om, hvis man bare følger med i norske medier.

Ponta først. Han er – for å si det mildt – sterkt omstridt. Han framstilles og omtales av sine motstandere som Mickey Mouse eller «den lystige løgner». Eller bare «løgneren». Han er født i 1972, og var altså 17–18 år da kommunismen falt i 1989. Utdannet som jurist, med tidligere statsminister Adrian Năstase som veileder for doktorgraden sin. Med en juridisk doktorgrad kunne han gå over fra å være privatpraktiserende advokat til å bli statsadvokat. Han gjorde karriere i det sosialdemokratiske partiet, PSD, og ble statsminister. Omtrent samtidig kom et oppslag i det internasjonale og anerkjente tidsskriftet Nature om at store deler av avhandlinga var plagiat: Avskrift, oversettelse fra engelsk til rumensk, eller parafrasering, dvs. at avskriften var stykket opp med småord uten særlig betydning. Ponta avviste dette på det sterkeste. En etisk komité ved universitetet i Bucureşti arbeidet med en uttalelse, men rett før uttalelsen skulle annonseres, ble komiteen oppløst ved regjeringsdekret. Noe av materialet har vært lagt fram på nettet, og hvis de eksemplene jeg har sett (på rumensk) ikke er forfalsket, er det et klart plagiat.

Klaus Iohannis er en av de få tysk-rumenere som er igjen i landet. Det har vært en tysktalende befolkning i Romania minst siden 1300-tallet, men i løpet av det 20. århundret har andelen og det faktiske antallet sunket. Under kommunistregimet kunne de utvandre til Vest-Tyskland, som betalte i hard valuta. Ikke at det bare var å be om pass og reise – før de slapp ut, kunne de bli utsatt for sjikane, utpressing osv., og de hadde ingen garantier. Herta Müller utvandret på denne måten, og har skrevet om det flere steder, som i romanene Mennesket er en stor fasan i verden og Hjertedyr. Iohannis har vært ordfører i Sibiu i Transilvania, omtrent midt i landet, i en årrekke, og er blitt gjenvalgt der med 87 % og nå sist ned i 83 % av stemmene ved direktevalget. Partiet hans, Det demokratiske forum for tyskere i Romania, som representerer 1,06 % av innbyggerne, har reint flertall i bystyret, med over femti prosent av stemmene. Han har ikke vært lenge i rikspolitikken, men stemmetallene fra hjembyen tyder på at han nyter stor tillit. Pontas parti har brukt mot ham både at han er tysk-rumener og at han ikke er ortodoks, men protestant. Og at han er gift, men ikke har barn. Noe særlig annet har vært vanskelig å klistre på ham. Han er i utgangspunktet fysikklærer på et gymnas.

Historien bak 

1989 var ikke egentlig noen revolusjon. Som så ofte: Et folkelig opprør ble kuppa. Ser man på de første uttalelsene fra Redningsfronten (FSN), er det en del påfallende utsagn. Jeg reagerte der og da på at det på rumensk radio og fjernsyn først ble sagt at 24 års diktatur var over. De regnet fra og med Ceauşescus overtakelse av makta. Var ikke heller 1948 året man burde ha regnet fra, da folkerepublikken ble proklamert – eller et enda tidligere tidspunkt? Da Ion Iliescu, som seinere ble president, skulle tale til folkemengden foran sentralkomiteens bygning om kvelden 23. desember 1989, begynte han med å si: «Kjære kamerater» – og ble avbrutt av piping og fyrop. Det tok litt tid før kuppmakerne skjønte at en Praha-vår ikke var nok. På fjernsynet samme kveld sa Iliescu: «Kjære kamerater og borgere». Og så var det bare å befeste posisjonene.

Fortsatt er svært mye uklart fra desemberdagene 1989. Hvem var «terroristene» som skjøt og skapte panikk i gatene etter at Ceauşescu hadde falt? FSN ble seinere til det «sosialdemokratiske» partiet PSD, og har i lang tid klamret seg fast til politisk og økonomisk makt i landet. Det sørget også for at de forskjellige lokale partibossene, sentralt plassert som ledere av fylkesstyrene, fikk sin del av kaka. Et kort intermesso mellom 1995 og 1999, da opposisjonen som var samlet i Borgeralliansen hadde vunnet og Emil Constantinescu var president, hjalp lite. Constantinescu frasa seg gjenvalg i motløshet, og Iliescu kom tilbake, med Adrian Năstase som statsminister.

Da var allerede Romanias vei mot vest i gang, med ønske om medlemsskap i NATO og EU. Kong Mihai (f. 1921), som var blitt avsatt og sendt i eksil i desember 1947, og som det nye regimet i begynnelsen hadde vært livredde for, hadde fått sitt rumenske pass tilbake av Constantinescu-regjeringa, og i 1999, tror jeg det var, kom han til Oslo på vegne av den rumenske regjeringa for å drive lobbyvirksomhet for rumensk NATO-medlemsskap. Jeg møtte ham i et par mottagelser, en gang i den rumenske ambassadørens residens og deretter i selve ambassaden. Seinere i 1999 var en rumensk forsvarminister her i samme ærend: Victor Babiuc. Jeg var tolk fra norsk side, og har naturligvis taushetsplikt. Men jeg må vel kunne si såpass mye at han ga et sympatisk inntrykk. Han var jurist av utdannelse – for første gang hadde Romania en forsvarsminister som ikke var yrkesmilitær. Dét var nemlig et krav fra NATO. Victor Babiuc fikk seinere en ubetinga fengselsdom på 3–4 år, han var nemlig forsvarsminister da en av de store oligarkene i Romania, George «Gigi» Becali, bytta til seg noen landområder nord for Bucureşti fra det rumenske forsvaret, i en transaksjon som altså ikke tålte dagens lys.

Både fra NATO og fra EU ble det framsatt krav om å få etablert alle prinsipper og institusjoner for en fungerende rettsstat. Hvorfor ville PSD, som stort sett hadde makta, inn i NATO og EU når de måtte godta slike vilkår? For det første: Det var viktig å markere avstand til Russland, som har hatt ambisjoner i denne retningen siden slutten av 1700-tallet, om ikke lenger. For det andre: Det fantes forventninger om at EU ville hjelpe Romania på fote med store pengeoverføringer. Det var bare å hente sugerøret. Trodde de.

Et vendepunkt inntraff i 2004. Iliescu var blitt gammel, statsminister Adrian Năstase stilte som kandidat ved presidentvalget – og så dukket Traian Băsescu, ordfører i Bucureşti, opp som motkandidat fra Det liberal-demokratiske partiet (PDL), opprinnelig en utbrytergruppe under Petru Roman fra FSN/PSD. (PDL må ikke forveksles med Det nasjonal-liberale partiet (PNL), som har røtter fra før krigen.) Băsescu vant knepent, til tross for iherdige forsøk på valgfusk fra PSDs side. Blant annet prøvde de å stenge valglokalene presis, mens folk fortsatt sto i kø. Flertallet ble sikret med stemmene fra rumenere i utlandet.

Băsescu fortsatte EU-forhandlingene, og det ble stablet på beina et fungerende rettsvesen, under ledelse av den meget dyktige justisministeren Monica Macovei. Romania ble medlem samtid med Bulgaria, 1. januar 2007. Macovei ble satt på porten like etterpå, for også i Băsescus parti fantes lokale baroner som ikke likte å bli kikket i kortene, og var lite lystne på en fungerende rettsstat. Siden har Macovei sittet i Europaparlamentet i Strasbourg og påpekt korrupsjon i Romania, før hun stilte som uavhengig kandidat ved dette valget.

Băsescu var upopulær også hos PSD, som fikk parlamentsflertall for å suspendere ham i 2007, inntil en folkeavstemning eventuelt avsatte ham. Folkeavstemninga ga ham fornya tillit.

EU-medlemsskapet gjorde det lettere for rumenere å emigrere til andre EU-land, og utvandringa økte. Bare for å gi noen tall: I 1990 hadde Romania omkring 22 millioner innbyggere, nå er det omkring 18-19 millioner. Ved valget nå er det omtrent 18 millioner stemmeberettigede, av dem tre millioner utenfor Romania. De som har reist, er – naturlig nok – folk i yrkesaktiv alder. Mange er sesongarbeidere og bor i Romania deler av året. Rundt én million rumenere i registrert som bosatt i Italia og Spania, men dette er bare de som har meldt permanent flytting. Antakelig sesongpendler like mange. I Spania har tallet gått ned på grunn av de dårlige tidene – men bare litt. Prøv regnestykket: Mellom en tredjedel og halvparten av alle yrkesaktive rumenere er nå avhengig av arbeid utenfor landet. Folketallet har gått ned i praktisk talt alle regioner, noen steder dramatisk, og mange steder på landsbygda møter man nesten bare barn og gamle.

Băsescu ble gjenvalgt med knapt flertall i 2009, og igjen ble valget avgjort av stemmene fra utenlandsrumenerne.

Imperiet slår tilbake

I 2012 begynte arbeidet til Monica Macovei virkelig å bære frukter: Det tok til å brenne under føttene på mange av de store oligarkene. Parlamentsmedlemmer har immunitet inntil parlamentet går med på å oppheve den (noe parlamentet nesten aldri har gjort), men nå skiftet parlamentsmedlemmer parti, regjeringa falt, og Victor Ponta ble statsminister i en regjering fra PSD. Samtidig satte parlamentet i gang med å suspendere presidenten, med påfølgende folkeavstemning. Den fikk ikke tilstrekkelig oppslutning til å være gyldig, og Băsescu flyttet igjen inn i presidentpalasset.

EU kan stille krav til nye kandidater, men har få sanksjonsmuligheter når et land først er blitt medlem. Romania og Bulgaria var imidlertid tatt opp på særlige vilkår, med regelmessige rapporteringer og evaluering fra EUs side. De fleste evalueringer har sett forbedringer i rettssystemet og «good governance». Men fra og med sommeren 2012 har EUs rapporter vært drepende: De har påpekt flere forsøk fra politikerne på å påvirke domstolenes uavhengighet, og slått fast at Ponta og hans regjering har opptrådt grunnlovsstridig. Men den eneste sanksjonen EU i praksis har til rådighet, er å trenere medlemsskap i Schengen. Og å fortsette med rapportering.

Ved parlamentsvalgene seinere dette året gikk PSD i valgallianse med PNL, i Den sosial-liberale union (USL). Det vil si høyresiden og venstresiden i union, mot sentrum. USL vant klart. Antakelig gjennom valgfusk: Noen valgdistrikter hadde 100 % frammøte, og vel så det. Men kontroll over de statlige mediene og støtte fra oligarkenes private fjernsynskanaler hadde nok også noe å si.

Korrupsjonen har et ansikt

Samtidig har rettsvesenet til en viss grad klart å beholde sin uavhengighet. Som nevnt ble Gigi Becali dømt. Det samme ble tidligere statsminister Adrian Năstase, som altså kunne ha blitt president. Flere saker var anlagt mot ham, men ved hjelp av dyktige advokater klarte han å utsette nesten alle sakene til de ble foreldet. Til slutt fikk han en tre-fire års ubetinget fengselsdom for en fillesak: Skattesnyteri. Han hadde kjøpt termopanvinduer og annet utstyr til herskapshuset sitt fra Kina uten å … eller noe sånt. Da dommen ble rettskraftig og han skulle hentes for soning, skal han ha gått inn i biblioteket sitt og forsøkt å skyte seg. Dette førte visstnok bare til et streifskudd i halsen, og da han ble fraktet ut på båre, var såret dekket av en bandasje og et lite Burberry-skjerf – noe som selvfølgelig ble et tema for sarkastiske kommentarer. Han ble behandlet av kirurgen Şerban Brădişteanu, tidligere senator fra PSD. Så det stilles spørsmålstegn om han egentlig hadde noe sår. Năstase var jo veileder for statsminister Pontas doktoravhandling, altså den som er blitt anklaget for å være et plagiat.

En annen som til slutt havna i fengsel, var oligarken Dan Voiculescu, som fikk en dom på ti års ubetinget fengsel på grunn av transaksjoner i forbindelse med en privatisering av en statsbedrift. Han la trolig labben på i alle fall deler av Securitates beholdning av hard valuta i 1989, og bygde siden blant annet opp et mediekonglomerat, med de tre fjernsynskanalene Antena I, II og III. Særlig den siste er kjent for sine hatske angrep på politiske motstandere, og har vært et nyttig redskap for PSD.

Hva skjedde med de berømte EU-midlene? De har i stor utstrekning uteblitt: På grunn av manglende planlegging og prosjekter fra rumensk side, og på grunn av manglende sikkerhet for at ikke pengene forsvinner i korrupsjon.

Dette er også grunnen til at en del av baronene i PSD – og PNL og PLD! – har begynte å lure på om medlemsskap i NATO og EU egentlig var en så god idé. Alt i 2012 sa en daværende utenriksminister, Andrei Marga, at man kanskje burde samarbeide mer med Russland. Og rett før årets valg var Ponta en tur i Beijing og roste det kinesiske systemet opp i skyene. I Ukraina-konflikten har heller ikke Romania latt høre merkbart fra seg – særlig ikke i sammenlikning med et annet land som har hatt et anstrengt forhold til Russland gjennom århundrene, Polen.

De intellektuelle og åndslivet

– Selv noen intellektuelle skal ha stemt på Ponta, sa en rumensk venn av meg nylig. Ikke helt forståelig på norsk, der «intellektuell» er et slags hedersord ingen vil vedkjenne seg – det passer seg ikke å si «for jeg er jo intellektuell». På rumensk brukes det om enhver med høyere utdanning, dvs. mer enn videregående. Min kilde var overrasket over at noen fra denne gruppa kunne finne på å stemme Ponta: Bare uopplyste og ureflekterte mennesker kan finne på å gjøre det. Eller noen som allerede sitter ved grautfatet, naturligvis.

Mine rumenske venner og kilder sokner til et litterært – og intellektuelt – miljø. Sliker miljøer var de første som ble angrepet etter regjeringsskiftet i 2012. Ganske raskt fratok et hastedekret fra regjeringa president Băsescu styringa av Det rumenske kulturinstitutt – Institutul cultural român, ICR, under påskudd av at instituttet manglet styring med og kontroll over midlene. Så selv om jeg i utgangspunktet ikke skulle blande meg inn i rumensk politikk, blandet rumensk politikk seg inn i meg og mine saker. ICR har invitert meg på samlinger med andre oversettere fra rumensk, bedt meg til Romania på stipendopphold, og subsidiert alle tre bind av Mircea Cărtărescus Orbitor-trilogi. (Se min artikkel «Kryssubsidierte rumenske hyllevarmere for eliten?» i Dagens Næringsliv, 10.01.2012.) For de to første bindene ble støtten utbetalt direkte til meg – én underskrift på kontrakten fra min side og seks – 6 – underskrifter fra ICR. Manglende kontroll? Videre ble det hevdet – i alle fall i rumenske medier – at bøkene lå på lager og aldri kom i bokhandelen, og at oversetterne (altså også undertegna) var hemmelige agenter.

Lederen for ICR, Horia-Roman Patapievici, var uansett snart ferdig med sitt åremål, et åremål han blant annet hadde brukt på å bygge opp en profesjonell organisasjon som fungerte omtrent som vårt NORLA. Og som var helt uavhengig av politikerne, noe vi som kjent også etterstreber når det gjelder støtteordninger for norsk kultur. Dette var selvfølgelig en grunn til at ICR måtte temmes. Ponta-regimet satte inn selvsamme Andrei Marga på Patapievicis post (det var han som mente at en tilnærming til Russland var på sin plass). Det fører for langt å ramse opp alle skandalene under hans ledelse – han ble snart, men ikke snart nok, sendt på dør. Forholdene i ICR er i dag noe bedre: Selv om mange av de ansatte som hadde gjort en formidabel innsats under Patapievici var blitt sagt opp under Marga, er fortsatt noen igjen.

Macovei

Tross alt er det flere ting å glede seg over – eller trøste seg med – i årets valg. Ikke minst er det oppsiktsvekkende at en representant for en nasjonal og religiøs minoritet oppnår så mye som 30 % av stemmene i første valgomgang. Det eneste andre tilfellet jeg kan komme på i farten, er Elisabeth Rehn i Finland, som der representerte Svenska Folkpartiet. Men Finland har – til tross for en ganske dramatisk begynnelse – et velutviklet demokrati, og en skal heller ikke legge skjul på at Rehn sikret seg mange stemmer fra kvinnelige velgere.

I den rumenske valgkampen deltok to kvinner: Elena Udrea, som ble støttet av sittende president Traian Băsescu (noe som kanskje ikke var en fordel), og Monica Macovei, tidligere justisminister og en meget sterk forkjemper for kampen mot korrupsjon. Hun stilte som uavhengig, kom praktisk talt ikke til orde i media, hadde ikke noe apparat annet entusiastiske tilhengere – og fikk ca 6 % av stemmene. Flere mener at hun kan bli en joker for Iohannis, dersom han skulle bli valgt. Som statsminister? Som justisminister igjen? Men Iohannis kan ikke velge sin regjering fritt, med et parlament som er mot ham.

Typisk for både Macovei og Iohannis er at de har sterk støtte blant utenlandsrumenere. Dette forklarer også hvorfor regjeringa ikke akkurat anstrenger seg for at de skal kunne få stemme. Nå er retten til å stemme grunnlovsfestet i Romania, så både her og i andre saker ligger det an til mange og innfløkte rettssaker.

En annen valgomgang som gir Ponta flertall, men der det er åpenbart at det har vært utstrakt valgfusk, vil også åpne for at det til slutt blir den rumenske grunnlovsdomstolen som må avgjøre. Den arbeider ikke nødvendigvis særlig raskt, og PSD tjener på at tida går.

Meningsmålingene mellom valgomgangene spriker, og mye tyder på at det er krise i PSD. Vet de noe om stemmetall som de ikke sier? Ponta holdes oppe av de lokale partibaronene, og deres lojalitet er begrenset: Hver enkelt er bare lojal med seg selv, og det kan godt hende vi får – om ikke splittelse, så mer uro innad i PSD. For den enkelte lokal partibaron er det nemlig én ting som er viktig: Å unngå å komme i fengsel.

Søndag får vi svaret

Så hva står på spill nå? En Ponta som president vil gi den gamle nomenklaturaen full kontroll – mange frykter at det vil bli plassert mer «samarbeidsvillige» personer i stillingene som riksadvokat og leder av den nasjonale antikorrupsjonsenheten.

Og blir det Klaus Iohannis, vil fortsatt parlamentet være dominert av PSD, med to år til neste valg, selv om et sterkt folkelig mandat vil gi presidenten moralsk autoritet.

Er dette vanskelig å finne ut av for en journalist? Nei. Men det krever litt arbeid, særlig hvis man skal få med seg detaljene i det bysantinske systemet rumensk politikk er. Da Ponta for to år siden ble statsminister, ble det publisert ett oppslag i Dagsavisen – og ett avisinnlegg i Aftenposten, som klagde over at valget overhodet ikke ble dekket. Innlegget sto på Si det!-siden, en spalte for barn og ungdom. Men omtaler av framgangen til Den nasjonale antikorrupsjonsenheten, alle domfellelsene og tiltalene mot framtredende politikere som faktisk er kommet etter at rettssystemet ble rustet opp før EU-tiltredelsen, all obstruksjon som rumenske parlamentarikere har drevet med i den forbindelse, og hva som kanskje står på spill i og med høstens presidentvalg – njet!

For Romania er romfolk og kloakkbarn og gatehunder. Og «korrupsjon». Det er mulig å feste ansikter til korrupsjonen, men igjen: Det krever arbeid.

Dessuten er Romania nostalgi etter kommunismen. Jeg har vel knapt sett en reportasjeserie fra Romania der journalisten eller fjernsynsteamet ikke har reist ut til gravlunden der ekteparet Ceauşescu ligger. Der treffer de alltid på en eldre dame som legger ned blomster på grava. Som gjerne lar seg intervjue. Som forteller at alt var bedre under kommunismen. Og at hun savner den tida. Jeg har ikke sett gjennom reportasjene systematisk, men jeg er overbevist om at det er den samme dama, som lusker rundt blant gravmonumentene og spretter fram straks hun ser en journalist eller et fjernsynskamera. Og hun var enten medlem av nomenklaturaen, eller så har hun svært dårlig hukommelse. Sannsynligvis begge deler.

NRK og andre norske medier har faktisk anledning til å lage en reportasje som ikke koster stort. I Oscars gate 51 i Oslo ligger Romanias ambassade. Det tar ikke mange minuttene med bil fra Akersgata eller Hasle eller Marienlyst. Søndag 16. november kommer det til å være kø til langt ut i gata der av rumenere som skal stemme. Jeg kjenner mange av dem, de kan formulere seg både på rumensk og norsk. Vær så god.