Hamsuns dansende tale

HAMSUN. Tore Rems Hamsun-lesning kommer farlig nær en ny variant av den tradisjonelle motsetningen mellom «forfatter» og «politiker», skriver Frode Lerum Boassen.

Tidligere publisert i Vagant 3/2014.

Tore Rems Hamsun-artikkel i Vagant 2/2014 er et godt uttrykk for at redaktørene av antologien The Turn to Ethics (Routledge, 2011) har rett når de slår fast: «Things have changed. Ethics is back in literary studies, as it is in philosophy and political theory.»¹ Rem holder ikke etikken fra livet. Han bortforklarer ikke Hamsuns gjerninger, eller ansvaret for dem, ved å henvise til en genial forfatter som under krigen var redusert til en døv og halvblind olding uten aviser. Ifølge Rem skyldes heller «Hamsuns tragedie» at han lot seg besnære av autoriteten forfatterrollen ga ham. Hamsun gikk, ifølge Rem, fra å se seg selv som en opposisjonell litterær oppvigler uten autoritet, til å oppfatte seg og sin rolle som «suveren, over verden». Rem synliggjør overbevisende denne endringen og hvordan Hamsun kom til å «mene at han som forfatter hadde et spesielt ansvar for å ivareta nasjonens skjebne» – Hamsun ville være en Bjørnson i nazismens tid. Ifølge Rem fører dette til hans fall, og slik forklares støtten til nazismen via forfatterrollen, ikke alene gjennom psykologien. I denne optikken ligger det meste til rette for å balansere undersøkelsen av Hamsuns biografi uten å hjemsøkes av de mange besvergelsene som har fulgt temaet siden norgeshistoriens – fram til Breivik-saken – mest berømte psykiatriske diagnose, «varig svekkede sjelsevner».

Rems lesemåte danner et godt utgangspunkt for å nå dypere i forståelsen av «gåten Hamsun» og «Hamsunproblemet». Men så kommer Rem, mot slutten av artikkelen, til litteraturen, ikke bare personen, biografien. «Dans eller tale?» lyder overskriften. Med ett blinker varsellampen: Forfølges Rem likevel av Hamsun-debattens evige skinnmotsetning «forfatter» kontra «politiker», bare i ny tapning? Hamsuns siste bok Paa gjengrodde stier (1949) og Karl Ove Knausgårds lesning av denne legger lodd på den ideologikritiske siden av Rems balansestang. Som flere har påpekt kan den etiske vendingen fort gå fra perspektivutvidende politisk og etisk analyse til avvisende moralisme, og spørsmålet er om ikke denne bekymringen melder seg når Rem ser ut til å ende med en moralsk avvisning av Paa gjengrodde stier.²

Rem griper tak i Knausgårds Hamsun-essay, opprinnelig skrevet for antologien Norsk litterær kanon (red. Janike Kampevold Larsen og Stig Sæterbakken, 2008) og senere endret og utvidet som tittelessay i Sjelens Amerika (2013). Ifølge Knausgård er Paa gjengrodde stier «skrevet i livets lys, i forlengelsen av Sult, […] fylt av en indre verdighet ingenting kan rokke ved», og aldri, skriver han, blir «Hamsuns slektskap med Chaplin tydeligere enn i denne boken».³ Knausgård tenker på Gullfeber (1925) og Chaplins berømte potetdans. I en scene rundt et overdådig dekket middagsbord kreves det en tale av Chaplins vagabondkarakter, Little Tramp. The Tramp avstår fra å tale, han rydder i stedet bordet, stapper to gafler i noen poteter og leverer en uforglemmelig danseforestilling, ledsaget av virtuost pianospill. To poteter, to gafler og en bordplate, skriver Knausgård, «det er alt han trenger for å fortrylle virkeligheten».⁴ Alle som ser Chaplins potetdans blir slått av lettheten og elegansen i illusjonen han skaper med så få virkemidler, og sammenligningen med Hamsuns forteller er briljant – var det bare romanene Siste Kapitel (1923) eller Ringen sluttet (1936) han sikter til. Knausgård siterer replikken som ledsager Little Tramps dans – «I can’t make a speech, but I’ll do a dance» – og trekker den megetsigende konklusjonen: «Og det er jo det som er kunsten.»⁵ Rem slår ned på denne holdningen, der kunsten anses som uforpliktende dans, noe jeg støtter ham i. Jeg følger ham også når han hevder at karakteristikken blir særlig upresis når det gjelder Paa gjengrodde stier. Romanens sentrum er jo en tale, noe som gjør enhver sammenligning med dans fremfor tale høyst pussig. Det er heller ikke hvilken som helst tale det dreier seg om. Det er Hamsuns forsvarstale under rettssaken i Sand forhørsrett.

Paa gjengrodde stier gir seg ut for å være Hamsuns versjon av hva som egentlig hendte under og etter krigen. Ifølge Rem gjør dette at boken «påberoper» seg «en annen virkelighetskontrakt enn Sult» – den «aktiverer» en spesiell «kontrakt» mellom samtiden den er skrevet i og leseren som holder den i hånden. Boken konfronterer leseren, skriver Rem, med en «potensielt moralistisk bruk av historien» fordi versjonen Hamsun gir overhodet ikke er korrekt. I Paa gjengrodde stier skjønnmaler og manipulerer Hamsun historiske og biografiske kjensgjerninger på en måte som ikke bare gjør den historisk upålitelig og usann. Den hvitvasker ettermælet hans i slik grad at det, ifølge Rem, blir umoralsk av leseren å la det passere ukommentert, slik Knausgård gjør. Rem går selv i motsatt retning. Han ser ingen dans i Hamsuns siste bok. Skulle metaforen i det hele tatt komme opp, skriver han, da «finner den sted på andres graver, kunne man si, hvis man våget å være riktig så etisk», og det våger Rem. Der forfatteren får bekreftet for seg selv at et par poteter, gafler og en bordplate er alt som skal til for å danse kunstens uforpliktende vals, ser biografen og bokhistorikeren nazistens makabre Totentanz.

For Rem minner Knausgårds holdning om en posisjon man kan spore langt tilbake i diskusjonen om Hamsun. Nordahl Grieg har ofte fått den tvilsomme æren av å ha innstiftet den med karakteristikken fra 1936: Hamsuns «selvstorhet er i reaksjonen, men det dypeste av hans diktning er ubesmittet av den».⁶ Hos Knausgård har dette blitt til at det ikke kan være «tvil om» at det går «en understrøm av menneskefiendtlighet og reaksjon gjennom Hamsuns romaner», men at understrømmen ikke er del av Hamsuns politiske syn eller oppfatning. Den representerer tvert om «nazismens og fascismens motsetning.»⁷ Det er ikke lett å forstå hva Knausgård mener. Hvorfor og hvordan er Hamsuns «understrøm av menneskefiendtlighet» nazismens motsetning? Tenker han seg at menneskefiendtligheten egentlig er humanistisk? Som Kjartan Fløgstad har minnet om gjentatte ganger de siste årene: «Diktning» og «nazisme» egner seg ikke som en ren dikotomi. Uten å spekulere nærmere i hva Knausgård sikter til, skal jeg nøye meg med å påpeke at utsagnet er mer radikalt enn forgjengeren Griegs. Ikke bare er Hamsuns romaner «ubesmittet» av reaksjonen. Knausgård står på skuldrene til sin gamle lærer Atle Kittang, som i 1984 revolusjonerte Hamsundebatten ved å gi Griegs apologi stø litteraturteoretisk underbygging. Ifølge Kittang forvitrer ikke bare Hamsuns ideologi gjennom en ironi som «stadfester og underminerer, konstruerer og de-konstruerer», den er egentlig tilstede «berre for å bli underminert».⁸ Med andre ord: Virkelig Litteratur er alltid ironisk, flertydig, uregjerlig og slik per definisjon ideologiens motsetning.

Rem fester ingen lit til denne konklusjonen, og selv om det er Knausgård som blir Prügelknabe virker Kittang og hans innflytelse også å være et siktemål. Ifølge Rem står begges argumentasjon i forlengelse av det han anser som en romantisk forpliktelse der det skjønne, gode og sanne er ett og det samme. I forbindelse med Hamsun, skriver Rem, minner denne oppfatningen i beste fall om en form «for nærsynthet, i verste fall en narsissisme, en innstilling om at ingenting, intet ubehagelig, skal forstyrre min personlige leseropplevelse». Og her tangerer vi kjernen i mitt problem med Rems egen fremgangsmåte. For lemper han selv på den romantiske forpliktelsen?

Rem gir ingen nærlesning av Paa gjengrodde stier. Han stiller kort spørsmålet om ikke «det farlige og det historisk kompliserte nettopp er noe av denne tekstens vedvarende fascinasjon?» Men ved artikkelens slutt står den likevel tilbake blottet for litterær verdi. Ifølge Rem nøyer nemlig ikke Paa gjengrodde stier seg med det han kaller litteraturens «stille autoritet», som kjennetegnes av «at den motsetter seg vissheten, inkludert autoritetens visshet». Ekte litteratur – stor litteratur – avstår, ifølge Rem, med utgangspunkt i Roland Barthes, «fra å felle dommer». Den stiller spørsmål, formulerer problemer som hverken har, eller skal ha, konkrete svar. Dette gjør, ifølge Rem, ikke Paa gjengrodde stier, den har «sluttet å spørre, eller den spør der det ikke koster». Paa gjengrodde stier er «absolutt og monologisk», og til forskjell fra sir Philip Sidneys kanoniske definisjon av dikteren – «He nothing affirmeth, and therefore never lieth» – er Paa gjengrodde stier «en tekst som har et altfor stort behov for å bekrefte».

Man kunne forventet et eksempel eller to når en så hard dom blir konklusjonen. Det får vi ikke. Går vi til Hamsuns verk burde det imidlertid være nok å henlede oppmerksomheten på den komplekse og kompliserende personen Martin fra Kløtran for å imøtegå oppfatningen om at vi har å gjøre med en «absolutt og monologisk» tekst. Martin fra Kløtran er, i motsetning til de historiske personene vi møter, en vandrerfigur, slik vi kjenner dem fra Hamsuns tidligere forfatterskap. De to møtes første gang når tekstens «jeg» tror seg alene, men blir innhentet bakfra av den barfotete predikanten som begynner «at holde Skridt med mig».⁹ Den døve oldingen har ingen problemer med å høre hva Martin sier: «Jeg vet hvad De er for en!»¹⁰ Med det samme Martin er introdusert, er spillet mellom denne personen og tekstens forteller i gang på en måte som ser ut til å gjøre ham til fortellerens «annet jeg». Hamsun svarer ikke bare lekent, arrogant (og hylende morsomt) på professor Langfeldts anklagende spørsmål om han var schizofren: «Men har De ikke hørt noget? spurte han. Jeg svarte ikke. Gad ikke.»¹¹ I tekst gidder han. Forfatteren hører Martins stemme, slik han har hørt så mange fiktive stemmer, og sammenblandingen av de to stemmene gir boken en ny, kristen, nærmest katolsk dimensjon til Hamsuns forfatterskap: «Jeg la Hænderne sammen og rakte dem høit op og bad om Naade og Tilgivelse for Berteus sin Sjæl og for os alle.»¹² Med denne frelsesdimensjonen åpner Hamsun en diskusjon av nåden og muligheten for tilgivelse, og han inviterer leseren til å spørre om denne muligheten også gjelder ham. Slik bringer selv denne tilsynelatende ikke-unnskyldende teksten opp spørsmål der «det koster».

Nei, Paa gjengrodde stier er mindre monologisk enn Rem vil ha det til. Ikke bare består den av flere ulike typer tekst som brev, den faktiske talen og en hamsunsk jeg-fortelling av Martin fra Kløtran, i tillegg til de dagbokaktige opptegnelsene. Den konfronterer oss også med spørsmål om menneskets ansvar for sine handlinger, for sin skyld og feilbarlighet og mer konkrete spørsmål knyttet til Hamsuns egen skjebne: «Gjaldt det at faa mig erklært sindsyg og saaledes uansvarlig for mine Handlinger?»¹³ Mest av alt konfronterer Paa gjengrodde stier oss likevel med ubehaget ved hva det vil si å stå last og brast med sine (gale) meninger, selv når alt er tapt. Dette er knapt spørsmål som kan sies å gå under Barthes’ radar for det strengt litterære. Men kanskje er det her problemet ligger. For hva er egentlig forholdet mellom det Rem kaller «litteraturens stille autoritet» og annen autoritet? For meg høres «litteraturens stille autoritet» ut som et nytt forsøk på å finne det spesifikt litterære, litterariteten. Jakten på denne størrelsen har vist seg vanskelig. Men hvis den «stille autoriteten» skulle være lettere å finne, hvor går i så fall skillet mellom den genuint litterære formen og den andre, den ikke-litterære «ytre autoriteten, forfatterhøvdingens, profetens, berømmelsens»? I Hamsuns forfatterskap er denne skillelinjen vanskelig å trekke. Som også Rem ser ut til å mene: Sjelden, kanskje aldri, lener Hamsun seg tyngre på den bjørnsonske forfatterrollen enn gjennom fortellerstemmene i de senere romanene.

Hamsuns autoritet kom fra litteraturen, den ble gitt ham i kraft av hans bøker, og man kan nesten ikke overdrive hvor mye av den som kom fra Markens grøde (1917). Det var den som for alvor gjorde ham til det Rem karakteriserer med «forfatterhøvding». Den ga ham en nærmest urokkelig posisjon i Tyskland, Nobelprisen i 1920 og det var den som muliggjorde rollen han inntok under krigen.

Også samtidens kritikere så at Hamsun kunne fortrylle virkeligheten ved hjelp av de minste virkemidler, et par gafler og poteter, et par ord, en setning. Hamsun ville være «profet», skrev de, og når de mente autoriteten ble for stor, var det nettopp dansen som ble brukt som metafor: «Hamsun er trollmannen. Han spiller og menneskene danser» skrev Sigurd Hoel i en anmeldelse. Men i motsetning til Chaplin ble den tekniske briljansen – mesterskapet – ikke vurdert utelukkende positivt. Hoel fortsetter: «[T]onene varmer ikke dennegang. Han gidder vist ikke varme oss mere […] dukker med et lite maskineri inni som vi er.»¹⁴ I Siste kapitel, som det her er snakk om, nøyer ikke Hamsun seg med en «stille autoritet». Fortelleren hever seg tvert om nærmest til guddommelige høyder når han til slutt lar et sanatorium gå under i en symboltung verdensbrann det er vanskelig å forstå som annet enn en dom over det moderne samfunn. Kun et par personer overlever, resten brenner inne uten at fortelleren fortrekker en mine. Kritikeren Charles Kent spurte: Med hvilken rett kunne Hamsun se «så foragtelig på storparten av sine medmennesker?»¹⁵ Sigurd Hoel var ikke alene med sin etiske vurdering av romanen som uttrykk for en «iskold menneskeforakt».¹⁶

Å vende seg, slik Rem gjør, mot Hamsun med den etiske bevisstheten samtidens kritikere hadde, og i tillegg bringe inn det enorme og lite utforskede kildematerialet han fremhever, er et glimrende bidrag til forståelsen av mannen og forfatterskapet. Men når det kommer til autoriteten Rem analyserer fram, er Paa gjengrodde stier paradoksalt nok et unntak. Den har kanskje Hamsuns minst autoritære forteller. Den er, som Trygve Riiser Gundersen formulerer det, en «tekst om kalosjer og poppelkvister, om institusjonsmat og ukeblad, tunghørsel og tilfeldigheter».¹⁷ Det er ikke profetens autoritet som spilles ut, men hans fall. Oppkomlingen, profeten, forfatterhøvdingen med så mye makt at han kunne møte Hitler har blitt «Fange, vet De, Landsforæder».¹⁸ Likevel er det denne boken Rem griper til. Men problemet med Paa gjengrodde stier, konfrontert med det Rem kaller en «moralistisk bruk av historien», er hverken at teksten har et altfor stort behov for å bekrefte, eller at den gjør bruk av profetisk autoritet.

Hamsun stadfester eller avkrefter knapt noe på sine gjengrodde stier, han tar ingen selvkritikk og lar det hele gå så stillferdig forbi som han kan. I livets og historiens evige lys er selv «forfatterhøvdinger» ikke annet enn støvkorn. Gjennom det Peter Sjølyst-Jackson treffende har kalt tekstens «døve retorikk» vender oldingen begge de døve ører til og unngår å ta noe som helst ansvar.¹⁹ I tillegg lyves det i monn: «Visste jeg ikke om Mordene, Terroren, Torturen? Nei. Jeg saa det ymtet før jeg blev arrestert.»²⁰ Når det kommer til litteraturen, til fortelleren i Paa gjengrodde stier, er ikke problemet, slik Rem hevder, at Hamsun forsøker å bekrefte sin uskyld. Det er langt mer at han, ved hjelp av å spille på forestillingen om nettopp litteraturens angivelig «stille autoritet», forsøker å unndra seg enhver forpliktelse. At han ved bruk av alle kunstens – med Knausgård kunne vi si dansens – forførelser forsøker å gi sir Philip Sidney rett i påstanden om at dikteren aldri kan lyve.

Hamsun gir en apologetisk og retorisk fortreffelig versjon som skjønnmaler hans egen historie. Den har også hatt stor innflytelse på hvordan han er blitt lest etter krigen. Men er dette grunn god nok til å avskrive Paa gjengrodde stier som stor litteratur? I Min kamp. Andre bind sier vitalisten Geir til Karl Ove at folk «vil ha skandaløse forfattere» og at Knausgård, i likhet med Ibsen, er en skuffelse i så måte. Hamsun derimot, han skuffet «definitivt ikke».²¹ Nei, Hamsun forsøkte å være larger than life, feilet og ble spektakulært skandaløs. Dette ser til slutt ut til å forrykke Rems balanse: På den ene siden spør han om det ikke er på tide «en gang for alle, å vrake ideen om at kunstnerisk og menneskelig storhet er ett og det samme?» På den andre ender han opp selv med å holde på ideen, når han skriver at man på «det mer strengt litterære plan» må ha «investert atskillig i det hamsunske perspektivet» for å karakterisere Paa gjengrodde stier i rosende ordelag, slik Knausgård gjør.

Når jeg har lest Rems artikkel mot hårene, er det fordi jeg er redd han kommer farlig nær en ny variant av den tradisjonelle dikotomien «forfatter» kontra «politiker», selv om hans versjon er langt mer sofistikert. Paa gjengrodde stier er en tekst som danser seg fullkomment manipulerende, uforbeholdent briljerende, både historisk upålitelig og moralsk forkastelig avgårde. Det medfører hverken at vi må holde det ubehagelige på en armlengdes avstand, eller at boken ikke bør regnes som stor litteratur. Utfordringen blir heller å holde balansestaven stabil lenge nok til at man våger å se ned og oppdage at kløften mellom Litteratur og Moral ikke er avgrunnsdyp: Også stor kunst er ofte umoralsk. Den etiske vendingens styrke er å bygge på denne innsikten og vise hvorfor og hvordan litteraturen kan være etisk utfordrende, problematisk eller også forbilledlig, fremfor å felle dommer om hva som faller innenfor eller utenfor et (tapt) ideal om det skjønne, gode og sanne.

Gjennom 2014 og 2015 gikk en debatt i Vagant om hvorvidt Hamsuns berøringer med nazismen kan avleses i hans bøker. Debatten ble åpnet av Tore Rems essay om forfatterens tvisynte forhold til eget navn og autoritet – et essay som senere inngikk i boken Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014). Frode Lerum Boasson, Kari Løvaas og Sigrid Combüchen fulgte opp i de påfølgende nummerne, før Rem selv oppsummerte debatten i Vagant 2/2015. Alle innleggene kan nå leses på vagant.no.