Jürgen Habermas’ bok om offentlighetens strukturforvandling er kanskje hans mest berømte bok, selv om andre verker er viktigere for hans filosofi. Boka kom ut omtrent samtidig med Foucaults ungdomsverk Galskapens historie i fornuftens tidsalder, uten at de to forfatterne i utgangspunktet visste om hverandre. Habermas’ bok kan ikke omdøpes til Fornuftens historie i offentlighetens tidsalder, slik man ikke kan si at Foucaults bok er Nietzsches ungdomsskrift om tragediens fødsel omskrevet for det tjuende århundre, noe jeg likevel har lekt med. Men Foucaults bok er skrevet mer i Nietzsches ånd, Habermas’ bok mer i Kants og Marx’. Begge bøker er uansett dypt originale undersøkelser. Nietzsche og Foucault har siden Foucaults død hatt sterk innflytelse på det politisk-intellektuelle livet. Siden virkeligheten for tiden har tatt en vending i retning galskap, håper jeg nå på en sterkere interesse for den type omfattende, men likevel rasjonell innstilling som Habermas’ filosofi og intellektuelle innsats representerer.
Fra høsten 1969 og et par år fremover var jeg opptatt med å oversette og skrive innledning til Jürgen Habermas’ habilitasjonsavhandling Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962), utgitt på norsk som Borgerlig offentlighet – dens framvekst og forfall i 1971. Her vil jeg fortelle om noen viderverdigheter i den forbindelse, men fremfor alt om oversettelsens uforutsette betydning, som formodentlig ble klar for ham før jeg selv så den. Jeg kommer også inn på Carl Schmitt og hans plass i boka. Carl Schmitt og Habermas – de to store politisk-intellektuelle motpolene i Tyskland etter 1945.
Ideen til oversettelsen kan opprinnelig ha kommet fra Hans Skjervheim, for avhandlingen var ny for meg da oversettelsen ble påbegynt; men det var jeg som tok kontakt med Gyldendal og Helge Vold, en superb fyr.
Vi var unge mennesker som oversatte: Jon Øien, Elling Schwabe-Hansen og meg. Jeg var sjeleglad for at Elling, med et tysklandsopphold bak seg, tok det særlig kompliserte Kant-avsnittet i kapittel IV under sine vinger. Selv husker jeg at Jørgen Sandemose lo meg loddrett ut fordi jeg i et oversettelsesutkast hadde oversatt «Steuerstaat» med «styrestat» og ikke «skattestat»; jeg korrigerte umiddelbart og gikk videre, usikker på hvordan revolusjonen en gang ville straffe meg for denne feilen!
Oversettelsen ble langt om lenge ferdig, og fra høsten 1970 befant jeg meg på Yale University mens jeg slet fælt med en lang innledning; en gang makulerte jeg en ferdig satt versjon og begynte helt på nytt – sikkert til forlagets ergrelse, men Helge Volds tålmodighet ga meg ryggdekning.
«Jeg har ikke godkjent noen oversettelse av boka»
På senvinteren i 1971 dro så en venn av meg og jeg fra Yale til New York, da jeg hadde fått ferten av at Habermas befant seg der. Etter en forelesning troppet vi opp på hans kontor; jeg slapp nyheten om oversettelsen og spurte dessuten litt skinnhellig om ikke han ville skrive noe, kanskje et forord. Forlaget hadde selvsagt meldt at alt var i orden, men dette kom bardus på Habermas og han sa med sitt karakteristiske temperament at en oversettelse hadde han ikke sagt ja til, tvert i mot. Hva nå? Det var skrekkinnjagende, men han hentet seg inn og sa snart: «Gjort er gjort.» Men å skrive noe, ikke tale om. Jeg var egentlig litt happy med dette, boka var for meg i ferd med å bli min, noe han senere var kritisk inne på da han konstaterte at han nå selvsagt var på et annet sted, i teorier om sosial evolusjon og revidert transcendentalfilosofi, og ikke lenger i habilitasjonsavhandlingens historiske verden som meg, som var kry over å få oppholde meg i nærheten av Horkheimer og Adorno. Jeg hadde jo sitert dem. Hurra.
Dette var den første oversettelsen av Habermas’ skrift. Saken var at Habermas ikke ville ha noen oversettelse før han hadde omarbeidet bokas andre og kritiske del. Jeg hadde uten å vite det begått helligbrøde.
Danskene og svenskene slutter seg til
Det ble snart klart at forbrytelsen skulle få ettervirkninger. Da boka var ute, var interessen såpass intens at en folkeopplysningsmann ba meg om å skrive boka på ny for folk flest. Haha. Dessuten havnet den på pensum her og der. Jeg har ikke forsket på noe av dette, men noe som irriterte meg, var at termer fra boka, som «offentlighet» og ikke minst «intimsfære», ble til en slags bevingede ord som fløy fra penn til penn og munn til munn, som terminologiske kyss.
Snart kom danskene og ville bruke den norske oversettelsen i en utgivelse på et dansk forlag, med danske permer så å si. Jeg har lidd under den mulige illusjon at svenskene gjorde likedan, men Habermas-ekspert Michael Carleheden har ikke kunnet bekrefte det og den svenske oversettelsen kom i 1984, den danske ikke før i 2002. Habermas’ sperre utover Norge har virket. Men danskene brukte altså den norske oversettelsen. Og la oss si at det relativt enhetlige språkområde Skandinavia var erobret for Borgerlig offentlighet. Men hvordan gikk det med verden?
Det skal vi snart komme til. Men først et litt pinlig tema, som jeg personlig riktignok aldri har oppfattet som pinlig.
Et kategoriskrift
Oversettelsen av bokas tittel lød i sin helhet slik: Borgerlig offentlighet – dens framvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Den tyske tittelen er: Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft. Det tok ikke lang tid før danske eksperter i kansellistil og marxisme suffisant påpekte at tittelen var upresist oversatt. Selvsagt. Men det danskene kanskje ikke ante, var at jeg – og jeg var oversettelsens initiativtaker og uformelle sjef – virkelig hadde misforstått tittelen, slik jeg hadde med «styrestat» som oversettelse av «skattestat»! Den tyske undertittelen angir at det dreier seg om å undersøke en av det borgerlige samfunnets kategorier. Jeg nevnte termen «intimsfære», som hører til et kompleks av begreper eller kategorier som «privathet» og «offentlighet», som bokas tyske undertittel peker på. Dette kategori-poenget var imidlertid ennå ikke ankommet mitt intellekt under oversettelsen, og derfor trodde jeg, kanskje litt svermerisk, at boka var et første riss henimot en fullt utarbeidet teori om det borgerlige samfunnet (som i den norske undertittelen). Kanskje ikke så galt! Men Habermas drev mer nøkternt med kategorisering.
Habermas og Luhmann etter Borgerlig offentlighet
Kategoriseringsarbeid fortsatte han med på filosofisk nivå i verker som Erkenntnis und Interesse fra 1968, der Marx ble underkastet en kategorikritikk som smalt, og i de senere hovedverkene Theorie des kommunikativen Handelns fra 1981 og Faktizität und Geltung (eng. Between Facts and Norms) fra 1992. I 2019 kom så endelig mammutverket Auch eine Geschichte der Philosophie, et like systematisk orientert hovedverk som de to første. I tillegg kommer massevis av bøker, mange med polemisk strid. Å være habermasianer innebærer å måtte lese mye!
I mitt tilfelle ble det slik ikke minst på grunn av den striden Habermas hadde satt i gang med sosiologen Niklas Luhmann, som var enda mer grafoman (skriveavhengig) og enda mer spekulativt filosoferende enn Habermas. Jeg ble forledet inn i sosiologisk anti-habermasiansk fristelse inntil jeg skjønte hvor spekulativ bakgrunnen var. Luhmann beskrev en gang ironisk hvorledes han som teoretiker gjerne holdt seg over skyene, men av og til foretok enkelte dykk ned, for eksempel for å kunne ta marxismens rykende, snart utbrente vulkaner i øyesyn. Etter at jeg for alvor tok det inn over meg at også Kants moral- og rettsfilosofi var herjet av brann i Luhmanns perspektiv (trass i hans ungdommelig uferdige, men glimrende Grundrechte als Institution fra 1965), krøp jeg over Talcott Parsons tilbake til Habermas. Lukten fra Arnold Gehlens, ja, Nietzsches moralkritikk hadde jo alltid vært der, men den ble etter hvert litt sterkere og strammere, og harmoniserte ikke helt med det engleaktige inntrykket jeg fikk av Luhmann. En engel med lyddemper riktignok, ikke av de englene som uavlatelig synger til Guds pris, mer en budbringer som foretrakk en viss distanse, til tider indifferens, mens han underviste oss i det moderne samfunnets differenser.
Det var på det siste – det differensieringsteoretiske – området at Luhmann virkelig var produktiv og tiltrekkende, og etter hvert satte et visst preg på Habermas. Luhmann viste i omfattende verker hvorledes det moderne samfunnet var differensiert i primære subsystemer (eller felter, som Pierre Bourdieu sier): religion, rett, politikk, økonomi, vitenskap, skole og pedagogikk, massemedier, kunst, familie og annet intimliv. Interessant nok lot han forsvar falle som subsystem. Habermas slet med å lage en mer komprimert versjon på egne premisser.
Carl Schmitt i Borgerlig offentlighet
Men jeg kan ikke gå direkte inn på dette her, for temaet er jo offentlighetsboka og det var før Habermas møtte Luhmann, selv om offentlighetsproblematikken selvsagt forble Habermas’ tema. Det spørsmålet som må stilles her er i stedet: Hvorledes var det med Carl Schmitt i Habermas’ offentlighetsbok? For han var jo der! Carl Schmitt: denne langt fra indifferente anti-engelen, som konsentrerte sin tenkning rundt det mulige voldsskillet mellom venner og fiender, som i ungdommen tenkte skrekkslagen på seg selv som den onde gnostiske mørkeguden (verdens fyrste som han kalles), og som senere angivelig var Hitlers kronjurist. Denne typen hadde Habermas brukt både i det mest sentrale historiske kapitlet (kapittel III) og i den tidskritiske sistedelen (kapittel V og VI). Hva var det med Habermas’ forhold til Schmitt?
Termer fra boka, som «offentlighet» og ikke minst «intimsfære», ble til en slags bevingede ord.
En av grunnene til at Habermas hadde villet omarbeide offentlighetsboka, fortalte han meg den gangen i New York, var at han ville gjennomgå bruken av Schmitt der, som jeg for min del betraktet som korrekt og legitim, både den gangen og senere. Muligens ventet Habermas til ut i åttiåra før han gjorde alvor å se på sin bruk av Schmitt, og lot den så stå for at oversettelser skulle kunne komme ut. Den som har litt peiling på bokas tyske kontekst kan også se at den tidskritiske delen av boka ikke bare viser til Schmitt; den er i ett kapittel (VI) også til dels skrevet implisitt mot videreføringen av Carl Schmitts lære via hans elever i etterkrigstiden, ikke minst jurister som Ernst Forsthoff og Hans Peter Ipsen; nevnes bør også historikeren Reinhart Koselleck som riktignok fikk smake riset uttrykkelig og separat i en bokanmeldelse, før Habermas uttrykkelig gjenga hans doktoravhandling Kritik und Krise fra 1954 korrekt i det idéhistoriske kapittel IV.
Carl Schmitt-skolen som skyteskive
Carl Schmitt-skolen av eldre og yngre ikke-nasjonalsosialister, og i noen tilfeller ikke-lenger-nasjonalsosialister, samlet seg i 1950-årene i noen grad om den vesttyske teknokratiske sosialstaten på toppen av et pansret demokratisk parlament og en «reføydalisert» offentlighet, mens Schmitt selv holdt seg i ro på landet og ikke tok stilling for status quo. Omtrent slik var nok Habermas’ tilgrunnliggende syn i de sentrale kapitler V og VI. Schmitt-skolen var til dels skyteskiven da Habermas ble den tyske sekstiåttergenerasjonens forbilde for en stund. Schmittianer i engere forstand var Habermas åpenbart ikke, han hadde tidlig avslått invitasjoner til prestisjetunge årlige samlinger med Schmitt, ledet av eleven Forsthoff.
Ryktet om venstreschmittianeren Habermas
Men enhver som kan lese kan jo se at Habermas’ offentlighets- og Carl Schmitts parlamentarismeskrift har sentralt med hverandre å gjøre. Derfor vokste ryktet om at Habermas var en slags Schmitt-elev i disse årene seg stadig feitere – altfor feit, selv om tesen ble motsagt overbevisende av eksperter som Ulrich K. Preuss og Alfons Söllner allerede i 90-årene, mot et ærlig forsøk fra Ellen Kennedys side. Konvergerte Schmitts völkisch-identitære antiparlamentarisme med en habermasiansk antiparlamentarisme fra det liberale venstre? Dette var tendensen i en rekke publikasjoner, inklusive bøker. Hadde Habermas hatt rett med sitt ønske om å gjøre noe med de få bemerkningene og referansene om Schmitt? Saklig sett absolutt ikke, mener jeg fortsatt. Men det er ikke alltid saken som avgjør. Min helligbrøde var nok å ha bidratt til at Schmitt-innslagene overlevde i oversettelsene av Borgerlig offentlighet. Vi skal til slutt se litt på saken med utgangspunkt i et norsk bidrag.
Borgerlig offentlighet når den vestlige himmel
Men for først å gjøre ferdig historien: I 1980-årene kom først en fransk og en svensk oversettelse, og så i skjebneåret 1989 en amerikansk utgave. Da skjedde det åpenbare: Denne boka, kompleks i innhold og likevel besnærende, ganske enkelt medrivende for noen, åpnet amerikanske hjerter for Habermas. Thomas McCarthy hadde skrevet en god innføringsbok om filosofen, men det var samfunnsteoretikeren Habermas man hadde lengtet etter, og nå stod han der i all sin ungdommelig teutonske kraft, selv om også de omfattende viddene i Theorie des kommunikativen Handelns (1981) var frigitt til engelskbrukeres studium.
Sammenlignet med dette tobindsverket var Borgerlig offentlighet knapp og retorisk briljant, den fremstod mer som en elegant samling og analyse av historisk stoff. Enkle gutter fra landet kunne likevel falle på å kalle den høytravende og tung, ikke minst min innledning. Jeg har alltid vært litt i tvil om hvorvidt spesielt en av disse gutta noensinne virkelig leste innledningen, men kanskje går jeg her for langt og under nedskrivingen rensket han i alle fall bokstavene på skrivemaskinen min! Hjertelig takk! Etter hvert erklærte den britiske kulturhistorikeren Tim Blanning at boka var verdens mest berømte doktoravhandling. Min følelse er at boka er en genistrek for folk som tåler å lese fagbøker som inngår i offentlig dannelse.
Slik ble den tyske sekstiåtterbevegelsens utskjelte bibel (den var angivelig ikke marxistisk nok) født for andre gang, etter å ha tilbrakt mer enn ti år i en skandinavisk kuvøse. Kanskje vi reddet boka fra en forfatters destruksjon av sitt eget ungdomsverk? Jeg liker i alle fall å tenke på det litt slik.
Ekskurs anti Slagstad
Rune Slagstad skriver i Klassekampen (3.2.26): «Ved nærmere ettersyn viser Habermas’ offentlighetsstudie […] seg å være sterkt Schmitt-inspirert, ja, nærmest å ha som modell Schmitts avhandling om Parlamentarismens svanesang (1923/1926)». Han skriver også: «Mens Schmitt mer kynisk konstaterte samtalens avmakt, forfektet Habermas mer utopisk samtalens allmakt. Schmitt kritiserte den borgerlig-liberale, romantiske forestillingen om politikk som das ewige Gespräch». Har Slagstad og Schmitt rett?
1) Habermas er ikke romantiker
Slagstads innledende påstand kan man diskutere, og Schmitts polemiske utfall mot politiske liberalere er selvsagt strålende underholdning og kanskje litt mer, selv om det ble skrevet før Habermas ble født. Men Slagstad gjør altså her bruk av Schmitts punktering av det frihetlig-liberale engasjementet til den romantiske drøm om en evig assosiativ samtale – hvilket ifølge Schmitts kritikk av romantikken vil si: til fråtsing i glinsende muligheter man kan gjemme seg bak for å unngå virkeligheten. Nerven i Schmitts kritikk går jo ikke spesielt på det evige, men på det assosiativt-springende, vi kunne godt si assosiativt-springende «allmektige» i anførselstegn – det Slagstad i stedet kaller det avmektige. Hvis denne bruken av Schmitt skulle være ment å treffe Habermas, så er Slagstad her så langt fra sin blink som det er mulig å komme.
Jeg hører ikke til dem som liker å rise Carl Schmitt med hans egen romantikk-kritikk (den finnes i hans Politische Romantik fra 1918). Men å tenke på saklighetsbesatte Jürgen Habermas som politisk romantiker er vesentlig mer forfeilet enn å la Schmitts flottenfeier-eleganse få smake den antiromantiske pisken. Å karakterisere Habermas som politisk romantiker er antakelig likevel ikke Slagstads hensikt. Det dreier seg snarere om en litt fordekt eller kanskje usett effekt av at han følger Schmitts tendens til å parallellføre liberalisme og romantikk. Habermas’ ikke-romantiske profil ble tydelig allerede i 1968 da han, som en stund hadde vært studentenes helt, gjorde den tyske studentbevegelsens fremmaning av fascismespøkelset i revolusjonsromantisk øyemed til gjenstand for nådeløs kritikk. Fascismen var mindre levende den gangen enn nå, trass i at Det tredje rike lå nærmere i tid og studentene naturlig nok var ivrige i utforskningen av den nære fortid.
2) Strid er ikke krig og fiendskap
Man kan svare at Slagstad gir uttrykk for at han savner striden hos Habermas som kategori. Habermas var i strid nærmest hele sitt liv. Han skrev faktisk nylig at han alltid var rasende når han gikk til polemikk.
Om Habermas’ forhold til «strid» må likevel følgende fremholdes: Det er riktig at han skiller mellom diskurs/diskusjon på den ene side og polemisk strid på den annen, men samtidig er det helt klart slik at så lenge polemikken også foregår med saksargumenter, så er den innafor den diskursive sfære som del av normal politisk kommunikasjon. Polemisk-diskursive bidrag savner man ikke hos Habermas! En diskurs kan av og til brukes som en hestekur eller timeout for å redde et kommunikativt fellesskap fra en alvorlig utfordring. Det diskursive inngår også i den reale politiske kommunikasjon med maktbruk, trusler, polemikk, intriger og så videre. Da veier argumenter med i virkelighetens blanding.
Slagstad etterlyser striden som kategori. Som vi har sett, er filosofen Habermas ingen motstander av kategorier. Han drøfter kategorispørsmål utførlig i sine mer abstrakte filosofiske avhandlinger, og i offentlighetsboka, der offentlighet/privathets-kategoriene vises som operative i historiske og sosiologiske realanalyser. Boka er et annenordens syntetisk verk som sammenfatter store mengder materiale i lys av historisk fremvokste teoretiske kategorier. Det er akkurat dette som gjør boka så lesverdig – forskjellig både fra rene filosofiske analyser og fra ren polemikk, selv om en polemisk tendens etter hvert tiltar. Men ikke uten saksargumenter! Strid er ikke krig, saksmotstandere er ikke fiender: Dette er det relevante kategoriale poenget her, selv om virkeligheten opptrer med blandinger av passionate strid og dispassionate diskurs.
Strid er ikke krig, saksmotstandere er ikke fiender.
Også Schmitt kunne naturligvis argumentere polemisk og likevel saklig. Men bak hans tanke om det polemiske ligger fremfor alt polemos, altså krig, eller her nøyaktigere: fiendskap. Og fiendskap går for Schmitt ut over saksstrid, fiendskapet stammer kategorialt fra slik strid som kan ende i kollektiv fysisk kamp på liv og død mellom kollektiver. Slik strid foregår for Schmitt ikke i siste instans av normative saksgrunner, men fordi kollektivene av transrasjonale «grunner» ikke bare er forskjellige, men radikalt inkompatible av vesen. Det dreier seg om kollektive livsformer med mulig fiendskap mellom. Hvem tar beslutningen om hvem som er fienden? Det må ledere gjøre som i en viss forstand er kollektivet, ifølge Schmitt.
Dette må vi ha in mente når vi til slutt skal se på enda et sitat Slagstad bringer fra Schmitt:
Man kunne få det inntrykk, ironiserte Schmitt, at «idealet i det politiske liv består i at ikke bare den lovgivende forsamling, men hele befolkningen diskuterer, at det menneskelige samfunn forvandles til en enorm klubb og sannheten på denne måten gir seg av seg selv gjennom avstemning».
Hvis folket kan diskutere, blir altså hele samfunnet en enorm diskusjons- og avstemningsklubb: Hvem har ikke hørt slike latterliggjørende beskrivelser av Habermas, som noen så forsterker dithen at Habermas gjør hele samfunnet om til et universitetsseminar? Har vi bare valget mellom Schmitts leder som folkets inkarnasjon og denne karikaturen av offentlig diskusjon og valg i et demokrati? Ble Habermas’ bok skrevet forgjeves? Når Schmitt snakker om avstemninger her, så er det ikke utelukket at han tenker på frie og hemmelige valg. For Schmitt var dette en uting, da den enkeltes pliktfølelse overfor allmeninteressen forsvinner når hen er alene i valgkabinen. Schmitts motbilde er markedsplassen der folket ikke diskuterer, men der befolkningen blir til folk ved at føreren inkarnerer og er dette folket. Takke meg til kaffehus, klubber og salonger slik de beskrives i bokas historiske kapitler!
3) Schmitts polemiske parlamentarismeskrift når ikke Habermas’ vitenskapelige nivå
Til forskjell fra Schmitts parlamentarisme-skrift, en briljant skrevet historisk betraktning med en slags teoretisk ladning, men likevel forholdsvis enkel og polemisk, må det igjen betones at Habermas’ verk er et kategoriskrift, et historisk preget kategoriskrift. Det vil si at boka går rett inn i det feltet av historisk semantikk som Schmitts kanskje viktigste elev Reinhart Koselleck fornyet i Tyskland sammen med de eldre Werner Conze og Otto Brunner (og deres mange medarbeidere): Geschichtliche Grundbegriffe (1972–1997) het det uvurderlige åttebindsverket som disse tre historikerne redigerte; beslektet er også Luhmanns fire bind med historisk semantikk. I erindringsboka Es musste etwas besser werden (2025) snakker Habermas direkte om et kategoriskrift og om sin boks «begrepsdannende kraft».
Naturligvis hadde også Schmitt begrepsdannende kraft, særlig fremvist i hans forfatningslære fra 1928, i tillegg til hans Begrep om det politiske. Men ikke virkelig i forbindelse med offentlighetsfenomenet: Hos Schmitt – særlig i forfatningslæren fra 1928 (som går mer både i bredde og dybde enn parlamentarismeskriftet) og i skrifter fra Det tredje rike – forsvinner offentligheten som ikke-diskursivt fenomen inn i den politiske enheten (ofte kalt staten) der folk og fører er ett. En politisk-mystisk sammensmeltning av den historiske semantikkens instrumentarium, slik den ble uttrykt av Hitler på partidagene i Nürnberg: «Vi er nå Ett.» Et politisk vågespill og en politisk og semantisk katastrofe, uansett litterære og intellektuelle kvaliteter. Habermas’ bok var derimot øyeåpnende og nøktern på samme tid, med noen kapitler som er blitt klassiske.
Jeg insinuerer her selvsagt ikke at Slagstad med sin Schmitt-bruk havner i denne mystiske Hitler-suppa. Slagstad driver krig, han polemiserer, han kjenner selvsagt til hvor Schmitt havnet og har sine oppfatninger om hvorfor. Jeg har ikke glemt at han engang talte til fordel for å avmilitarisere marxismen. Men han venter likevel at vi skal ta ham alvorlig når han nokså krigersk karikerer Habermas. Karikaturer kan være nyttige, men Slagstad bør innrømme at Habermas’ skyhet overfor fiendskapsbegrepet har mer for seg enn Schmitts vitalisering, ja virilisering av fiendskap. Krig kan måtte føres om man blir angrepet. Men en kult omkring fiendskapsbegrepet bør vi unngå. Vi snakker jo gjerne om yndlingsfiender og Slagstad kalte nettopp Gudmund Hernes sin yndlingsfiende. Carl Schmitt er min. Men dette er ufarlig metaforisk tale og ikke virkelig krig i Schmitts forstand.
Schmitts tenkning er annerledes og klart mørkere enn den såkalt realpolitiske tradisjonen fra Hans Morgenthau, som Slagstad ser i nær sammenheng med Schmitt, ikke helt uten grunn. Men jeg formoder at denne parallellen er litt for egnet til å berolige folk som argumenterer som Slagstad.
En bekjennelse ved Habermas’ død
Til slutt en fotnote, men først en bekjennelse. Mange gjør narr av Habermas’ idé om herredømmefri eller tvangløs kommunikasjon. Han erkjente selv at han ikke lyktes med å overbevise filosofiprofesjonen, trass i knallhardt teoretisk arbeid. Men nå lever vi virkelig i tiden for «systematisk fordreid kommunikasjon», for å sitere Habermas’ kategori for det rakt motsatte av tvangløs kommunikasjon. Til den tvangløse kommunikasjonen hører riktignok også erfaringen av det han kaller «det bedre argumentets tvangløse tvang». Den som gir opp å slåss med argumenter mot løgn og illusjonsmakeri, organisert eller spontan, har gitt opp veldig mye.
Kanskje vi reddet boka fra en forfatters destruksjon av sitt eget ungdomsverk?
Nå når Habermas er død, finnes det knapt noen mer verdig oppgave enn å forsøke å samle og spisse hans teoretiske og praktiske impulser. Et enormt forskningsarbeid er gjort, men det er veldig mye som nå må låses opp, også på ny. I minst 40 år har Friedrich Nietzsche hatt stor og viriliserende betydning i kretser som interesserer seg for samfunnskritikk – Nietzsche og dessuten nietzscheaneren Foucault, som for øvrig også hadde lest sin Schmitt. Etter hvert har Schmitt-andelen av denne intellektuelle makten økt. Når Slagstad nå ved Habermas’ død også erklærer hans filosofi for død, lurer man på om han ønsker seg 40 år til med de tre geniale kaospilotene i førersetet. De er originale, fruktbare og ikke minst skriveføre tenkere som vil fortsette å øve sin innflytelse på oss. Men de må få avløsning i førersetet. Det trengs mer fornuft.
Fotnote
Mot slutten av forrige årtusen bestemte en venninne av meg seg for å ransake forlagets arkiver for endelig å kunne løse mysteriet om den forbudte oversettelse. Og hva fant hun ikke: En tillatelse fra Luchterhand Verlag, Neuwied am Rhein, til å oversette. Denne tillatelsen må ha blitt gitt bak Habermas’ opptatte rygg, eller i alle fall gjemt i uleste dokumenter. Takk Gud for denne forbrytelsen!
Litteratur
Jürgen Habermas: Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft. Luchterhand Verlag, Neuwied und Berlin, 1962. (Senere overtatt av Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main.)
Jürgen Habermas: Borgerlig Offentlighet, dens framvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Gyldendal Norsk Forlag 1971. Innledning av Helge Høibraaten.
Jürgen Habermas: «On Systematically Distorted Communication». Inquiry 1–4/1970.
Jürgen Habermas: Es musste etwas besser werden. Gespräche mit Stefan Müller-Doohm und Roman Yos. Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2024.
Beatrice Hanssen: Critique of violence: Between poststructuralism and critical theory. Routledge, London og New York 2000.
Helge Høibraaten: «Jürgen Habermas i sin tid», Klassekampen 18.3.2026, se https://klassekampen.no/artikkel/2026-03-18/i-sin-tid/33Jhq.
Carl Schmitt, Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus, 1923. På norsk ved Øystein Skar som «Parlamentarismens svanesang» i Carl Schmitt: Politikk og Rett, Pax, Oslo 2019. Utvalg og innledning ved Rune Slagstad.
Rune Slagstad: «Introduksjon til Carl Schmitts tenkning». Teologisk Tidsskrift 1/2023, se https://www.scup.com/doi/pdf/10.18261/tt.12.1.2.
Rune Slagstad: «Denne suspekte Carl Schmitt», Klassekampen 3.2.2026, se https://klassekampen.no/artikkel/2026-02-03/denne-suspekte-carl-schmitt/KL7z.
