Når jeg sykler nordover langs sjøen og runder neset ved Grane, ser jeg det første oppdrettsanlegget. Ut mot havet åpner utsikten seg til «seks sirkelrunde merder som et perfekt terningkast ut i fjorden», som Gunnar Staalesen skriver i Forfulgt av død. Handlinga i kriminalromanen utspiller seg i traktene her jeg bor, med lettere omskrivninger av fjorder og steder til fiktive navn som Skuggefjorden og Solvik, men plassert i navngitte landskap mellom Førde og Bergen. Realismeeffekten er høy og bidrar til romanens troverdighet, så vi som kjenner oss igjen kan humre litt ekstra.
I første kapittel er Varg Veum på vei i sin sølvgrå Toyota Corolla etter et oppdrag i Nordfjord, da han ved Jølstravatnet blir vinka inn av politiet og fratatt førerkortet. Han er anmeldt for vinglete kjøring. Det er lite Varg kan gjøre med det, selv om anmeldelsen seinere viser seg å være en hevnaksjon på grunn av en sak han tidligere har vært involvert i.
Romanen åpner altså med en konflikt mellom politi og detektiv. Åpninga iscenesetter et sjangerkjennetegn som får stor betydning ut over i boka: forholdet mellom lov og legalitet.
Dumme politifolk
I Der Detektiv-Roman. Ein philosophischer Traktat (1925) diskuterte Siegfried Kracauer lov og legalitet i kriminalromanen. Politiet skal opprettholde ro og orden: «Politiet representerer i detektivromanen det legale som ikke er avledet av noen høyere lovmessighet.» Detektiven, derimot, står friere, kan operere i gråsona mellom det legale og illegale og representere en høyere lov.
Som det legales representanter er kriminalromanens politifolk ofte litt dumme. Er romanens detektiv politietterforsker, er politisjefen dum og sta. Staalesens Varg Veum er nettopp smartere enn politiet, løser sakene raskere enn dem han derfor kan se litt ned på, slik Hercule Poirot ofte gjør. Noe av detektivromanens underholdende ironi ligger i dette forholdet mellom politi og detektiv, som når Staalesen briljerer med Veums små sarkasmer om lovens lange arm.
Som det legales representanter er kriminalromanens politifolk ofte litt dumme.
Forfulgt av død har motto fra Simen Sætres og Kjetil Østlies Den nye fisken (2021), og hovedtemaet er lakseoppdrett. Varg har fått et oppdrag i småstedet Solvik ved Skuggefjorden, der ei kvinne, Betty, vil ha han til å etterforske ei sak. For noen år sida forsvant mannen hennes, Klaus Krog, under mistenkelige omstendigheter. Liket blei finni med hodeskader under et stup. Varg tar saken.
Han finner fort ut at politiets etterforskning var mangelfull. En lensmannsbetjent hadde bare konstatert at det dreide seg om ei ulykke. Varg derimot, mistenker straks drap, og forholdet mellom detektiv og politi, lov og legalitet, spisser seg til.
Ferske forbrytelser
Samtidig får Varg teften av ferske forbrytelser med tilknytning til fiskeoppdrettet. Han finner ei ung kvinne drukna i en Volkswagen campingbil under vann, mens den antatte føreren av bilen har forsvunnet. Begge var sentrale i aksjoner mot et oppdrettsanlegg i fjorden.
I Solvik har motsetningene tilspissa seg. Det pleide å være to oppdrettsanlegg der, nå er det bare ett. Det ene gikk konkurs, det andre har stadig utvida virksomheten med sterke kapitaleiere både blant politikere, finansfolk og internasjonale forbindelser. Selskapet som gikk konkurs ville satse på landbaserte anlegg, det gjenværende anlegget driftes etter gamlemetoden, med merder i sjøen og alt hva det innebærer av problemer med lakselus, rømninger og en død fjord, der fisk og skalldyr forsvinner, mens eierne håver inn kjempefortjenester som i liten grad kommer fellesskapet til gode.
Forfulgt av død handler om aktuelle konflikter. Yngre miljøvernere, studenter i Bergen, demonstrerer mot oppdrettsanlegget, og en sint ung mann blant dem som vil redde naturen, går til slutt for langt.
Slik løfter Staalesen miljøkonflikten og samfunnsøkonomien opp til et filosofisk spørsmål om lov og legalitet. Hva er lov og ikke? Fiskeoppdrett er lovlig, selv om regler brytes. Å aksjonere mot oppdrettsanlegg er også innafor, så lenge det gjøres i lovlige former. Men hva om oppdrett er miljøkriminalitet fordi livet i fjorden drepes? Hva om kortsiktig profitt settes høyere enn hensynet til natur, dyr og mennesker? Finnes det lover som står over det legale?
Klassisk konflikt i ny form
Juss er en humanistisk disiplin, og bør ikke overlates bare til juristene. Rett og galt, forbrytelse og straff, skyld og soning er elementære menneskelige spørsmål og et hovedtema i verdenslitteraturen fra Bibelen og greske tragedier via sagaene, Holberg og Dostojevskij til Kafka, Camus og kriminalromaner.
I de greske tragediene var det sentrale konflikten mellom to rettslige normer, to sett av verdier. I Aiskylos’ Orestien sto både et gammelt og et nytt, et matriarkalsk og et patriarkalsk rettsprinsipp mot hverandre, og blodhevn mot rettsstat. I Sofokles’ Antigone står samfunnets gjeldende lover mot Antigones høyere verdier.
Staalesens roman rommer slik sett en klassisk konflikt i ny form. To rettsoppfatninger og verdisett står mot hverandre. Den legale oppdriftsnæringa settes opp mot en høyere, nesten guddommelig lov: Å verne naturen mot brutale overgrep. I skrivende stund er en tilsvarende konflikt nettopp under behandling av rettsvesenet, om dumping av opp til 250 millioner tonn gruveslam i Førdefjorden og ødeleggelse av livet i en av landets stadig færre friske fjorder.
Lov og litteratur
For Kracauer representerer detektiven en høyere, nesten guddommelig, form for fornuft. Ikke for ingenting var Fader Brown katolsk pater, Hercule Poirot er nærmest kjønnsløs, Sven Elvestads Asbjørn Krag er ugift, og for den som husker detektimen Helgenen, hadde agent 007 her en glorie over hodet. Selv om Varg Veum liker både å flørte og gå til sengs, representerer også bergenseren en høyere rasjonalitet enn legalitetens representanter, politiet. Som en klassisk detektiv beveger Varg Veum seg i lovens randsoner og gjør ureglementerte ting i en høyere lovs navn: rettferdighetssansen. Veum representerer slik sett en lov som står over legaliteten.
Forfulgt av død framviser dialektikken mellom loven i litteraturen og litteraturen i loven. Romanen handler også om det juridiske systemets litterære karakter, om litteraturen i loven, rettsvesenets egne fortellinger. De begynner som regel med politiets første rapporter om en sak. Her er proton pseudos avgjørende; hvis den første fortellinga er feil, kan det få fatale følger når dommene seinere skal felles. I romanens tilfelle gikk en drapsmann fri før Veum begynte å følge opp et mistenkelig dødsfall politiet hadde unnlatt å granske. Det bringer samtidig Veum på sporet av oppdrettsnæringas skyggesider.
Grunnen til å lese gode kriminalromaner, er ikke bare at de er spennende.
Slik blir tittelen Forfulgt av død mangetydig. Fisken dør, fjorden dør, Veum får flere drap å oppklare. Til slutt får han fangst, både i drapssakene og i avsløringa av lakseindustrien.
Grunnen til å lese gode kriminalromaner, er ikke bare at de er spennende. Kracauer mente at filosofien var i ferd med å bli for virkelighetsfjern, men at kriminalromanen hadde overtatt noe av filosofiens rolle.
I Staalesens roman er det spenning til siste slutt. Han kan kunsten med knutens stramning og løsning. Og når jeg sykler sørover på øya og ser oppdrettsanlegg på rekke og rad, tenker jeg at Forfulgt av død dreier seg om filosofiske spørsmål, belyst der de angår oss mest: i hverdagen. Jeg setter sykkelen fra meg i sjøkanten og smiler av mine egne tanker om at loven og litteraturen i Staalesens roman speiler hverandre som i palindromet: Skal Varg ete gravlaks?
