Når verden tar fyr Gud i Amerika

Idet Europa skulle si farvel til Amerika, slo årets Berlinale til med to besnærende (og lett norsk-amerikanske) filmer om religion og samfunnsdannelse i Amerika, en med handling fra de nordamerikanske (britiske) koloniene i tiden før uavhengighetserklæringen i 1776 og en fra USA etter sørstatenes kapitulasjon i 1865. Filmenes fremstilling av religionsutøvelse kunne ikke ha vært mer ulike, men begge gjør publikum klokere på hvilke behov ulike avarter av kristendom har svart på, hva de har sagt om verdens beskaffenhet og hvordan alt dette henger sammen med Amerika-utvandrernes nybyggerliv.

«Å passe på flokken sin.» Dette uttrykket har blitt mye diskutert under de siste skandalene rundt det norske kongehuset. Det dukker også opp i A Prayer for the Dying, den Oslo-bosatte regissørens Dara Van Dusens første spillefilm. I handlingen, lagt til Midtvesten den tørre sommeren 1870, blir spørsmålet om hvem som er inngruppe og utgruppe satt på spissen, idet en difteri-epidemi bryter ut i en grisgrendt bygd i Wisconsin fem år etter borgerkrigens avslutning.

Syk bygd og plaget prest

Tross sin unge alder er nordmannen Jacob blitt betrodd bygdas stillinger som både prest og lovens håndhever. I kritiske situasjoner viser han en sterk rettferdighetssans, men en svakere dømmekraft. Kjærligheten til kona og deres nyfødte datter er til å ta og føle på; noen av filmens første scener stråler av parets rene glede over livet sammen.

Men Jacob plages av andre bevissthetstilstander, som oppstår under stress. Filmens åpningssekvens – der han går redd og hyperoppmerksom gjennom et røykfylt landskap, som under et slag, bare at røyken er farget rød, som ild eller blod – tilsier at de dissosiative bevissthetstilstandene kan føres tilbake til tjenesten som soldat under borgerkrigen.

Jord og jernbanesviller

Wisconsin ble en amerikansk stat allerede i 1848, ligger langt øst for det vi forbinder med «det ville vesten», og ble raskere integrert i jordbrukssamfunnet. Likevel er det i filmen trekk av det western-typiske pionersamfunnets gryende samfunnsorden – med doktor og sheriff/prest, postkontor/telegraf og jernbane (uten stasjon). Her er vi blant fattigfolk. De eneste i bygda med større midler later til å være doktoren – hvis hjem/kontor har både sofa og gardiner – og kjøpmannen. Alle andre går i skitne og hullete klær og deres ansikts sved er mer enn tydelig. I utkanten bor en religiøs gruppe kvinner ledet av bror Chase (han retter på andre når de sier «pastor Chase»).

Filmen slekter i det hele tatt på metafysisk western, uten å bli en allegori: Man kan komme til å tenke på Jim Jarmuschs Dead Man (1995) og Andrew Dominiks The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Den fåmælte hovedpersonen med sin uendelige kjærlighet til kone og barn i et enkelt sammensnekret hus er en påfallende parallell til hovedpersonen i den Netflix-aktuelle Train Dreams (2025).

Jacob later til å ha gjort noe under borgerkrigen som hjemsøker ham, og etterhvert som han snakker mer og mer med seg selv, får vi høre om en «paria som lengter etter å tilhøre». I denne nybyggerbosetningen er et grunnleggende spørsmål om man blir respektert eller utstøtt av fellesskapet. Og så bryter det altså ut en epidemi.

Til sykdommen har passert

I 1870 var kunnskapen om bakteriesmitte begrenset. Bygdas doktor avslår å kunngjøre en karantene: Karantenen vil ha som virkning at folk stikker av, mener han. Jacob går motvillig med på ikke å fortelle bygda om hva de to har oppdaget om dødsfallene. Sykdommens symptomer blir først synlige flere dager etter smittetidspunktet, så uvissheten om hvem som er smittet, og dilemmaene knyttet til å la være å fortelle andre hva som er i ferd med å skje, legger seg som et mørke i sinnet på dem begge.

Fra hvert sitt kontor har doktoren (fantastisk spilt av John C. Reilly) og sheriff-presten (ditto spilt av Johnny Flynn) utsikt over bygdas ene «gate», med landhandelen på den andre siden og det spartanske kirkebygget i enden. I en engstelig replikk sier Jacobs kone, den eneste han forteller hemmeligheten til, at hun vil holde seg inne med dattera til sykdommen har passert. Publikum hører replikkens undertekst: «Til døden skiller oss ad.» I dette samfunnet-in-spe er det ikke mulig å isolere seg, særlig når den man er gift med skal handskes med både dødsfall og menighetens bekymring.

I det frembrytende vitenskapelige bildet av verden er mikroorganismenes kontinuerlig transformatoriske virksomhet tilværelsens egentlige konstant.

Mange av filmens sterkeste tagninger bruker utsynet gjennom og speilinger i vinduer på virkningsfullt vis. Terskelsituasjoner mellom ulike rom er det mange av: Dører bankes på, åpnes og lukkes, mennesker trer inn, jages ut. Innenfor og utenfor er ikke ett, men heller ikke så klinisk atskilt som man skulle ønske.

Kameraføringen gir inntrykk av å bli påvirket av Jacobs sinnstilstand, noen ganger med uvanlige eller rent ut sagt umulige vinkelkombinasjoner. Tilskuerne får gjennom plutselige perspektivskifter en følelse av at farer truer og at tingenes orden bare er midlertidig eller tilsynelatende. Gjentakende summende og dirrende lyder, banking på dører og hørbare hjerteslag fyller kinosalen i takt med at sykdommen innhenter befolkningen og en skogbrann nærmer seg.

Filmen smører tykkere og tykkere på: Følger man nøye med, ser man for eksempel at røyken fra skogbrannen inntar bildekantene en god stund før menneskene viser panikk, etter i det hele tatt later til å merke røyklukta, og når alt til sist (spoiler not spoiler) går under i en ildmørje, har en hel del handlinger og hendelser pekt frem mot noe sammenbrudds- og endetidsaktig.

For støv er du

Filmen skildrer ikke religiøsitet utenfra, men lar tilskuerne forstå – halvveis på innsiden av et plaget sinn – hvordan religiøse læresetninger blir noe å holde fast i, i møte med alle tings forgjengelighet i en fattigslig livssammenheng der farene truer både innenfra og utenfra.

Det dreier seg i A Prayer for the Dying – tittelen kan forstås som å vise til Jacobs indre monolog, altså den tiltagende voiceover-stemmen – om en slags elementær religiøsitet, som forsøker å holde fast i håpet på sjelenes lutring og salighet i en verden der det fysiske byr på sorger, sykdom og råttenskap. Den rudimentære kristendommen fremstår som en eksistensiell nødvendighet i den grunnleggende kampen mellom menneskelig selvbevarelse og naturens fiendtlige krefter.

Jacobs kristne verdensforståelse gjenfinnes i flere av filmens formvalg, ikke minst i hvordan han selv utsettes for prøvelse etter prøvelse, viser omsorg for de svake og ofrer seg for fellesskapet. I sin tidvise konsentrasjon om teksturen i gress, buskas og treverk hinter også filmen til filmskapere som stiller grunnleggende spørsmål om verdens beskaffenhet, som Sergej Tarkovskij, Béla Tarr og Terrence Malick. To av dem har/hadde en sterk kristen orientering.

Men det som skjer med Jacob kan nok vel så mye sies å være at når de sosiale omgivelsene rakner, blir han konfrontert med verden slik den er, mens han fortvilt forsøker å holde fast i sine religiøse forestillinger. I bildene vises gjentatte ganger forråtnelse og hvordan levende kropper – eller noe som har vært inne i kroppene og blitt støtt ut – stivner, størkner, skifter form og tiltrekker seg fluer. Det som åpenbares, er en skrekkinnjagende realitet.

For støv er du, og til støv skal du vende tilbake: I det frembrytende vitenskapelige bildet av verden betyr dette også at mikroorganismenes kontinuerlig transformatoriske virksomhet er tilværelsens egentlige konstant. I et sånt perspektiv blir en hendelse som en epidemi på sett og vis det motsatte av menneskenes fortellinger om verdens sammenheng. Sykdommen rammer blindt, den er en konfrontasjon med det uutholdelige faktum at livet er tilfeldig og man selv betydningsløs. Religioner byr på bolverk mot den slags konfrontasjoner. Samtidig kan endetidsforestillinger styrkes av dem, ved å innordne de næres død den store fortellingen og omfortolke samfunnets undergang til de troendes forestående himmelfart.

Jacobs skjebne i Dara Van Dusens film er i grunnen et møte mellom alt dette: forestillinger og det reelle, lys og mørke, ånd og materie, håp og kjærlighet – og sammenbruddet av håpet og tapet av kjærligheten. Og ikke minst det heles forsvinning som en mulig befrielse.

Jeg så A Prayer for the Dying to ganger i løpet av få dager. Begge ganger ble jeg fra første minutt oppslukt og stemt til livets alvor, blant nybyggerne på husenes knirkende planker og som inntrengere i støvet. «Puh, intenst» var mine egne første ord etter filmen. Øvrige publikummeres samtaler på vei ut av kinosalen etter andre visning tydet på at filmens appell ikke er like stor til alle: «Akk, bare sykdom og død!» hørte jeg noen si. Og det er nok en vel så god oppsummering som noen annen.

En ny verden

I en av de mest minneverdige sekvensene i Dara Van Dusens film besøker Jacob den religiøse gruppa i utkanten av bygda for å høre om de vil slå seg sammen med de øvrige overlevende og flykte med et tog som snart skal passere. Der møter han et prerafaelittisk syn jeg unner enhver kinogjenger å oppleve. «Brother Chase» leder det som synes å være en utopisk, kommunitær kristen sekt med sterk kjønnsubalanse og nær kontinuerlig fellessang. Opptrinnet fremstår sprøtt i dag, men har historiske forelegg: Sekter fantes det mange av i det som skulle bli USA, og trosfrihet var blant prinsippene som tjente som motivasjon til løsrivelsen fra Storbritannia i 1776.

En av de mest bemerkelsesverdige av disse sektene, shakerne, blir skildret i Mona Fastvolds The Testament of Ann Lee. Også den filmen er en sterk påminnelse om hvordan verdensbilder for ikke så altfor lenge siden i Amerika kunne være svært ulike og tøyelige, før opplysningen hadde etablert sine institusjoner, også der. Europeernes bosetting av Nord-Amerika var en overgangsperiode der deres levemåter og fellesskap var tydelig knoppskytende, og svært forskjellige syn på tilværelsen sto mot hverandre, ofte på voldelig vis.

Ann Lee (1736–1784) fikk som ung kvinne det vi eufemistisk kan kalle lederrollen i shaker-bevegelsen, som oppsto i hennes levetid og vokste inntil midten av 1800-tallet. Fastvolds film følger henne fra barndommen i Manchester til hun dør som 48-åring nær Albany i staten New York, etter over 20 år som leder for en religiøs bevegelse som anså henne for å være Kristus i kvinnelig skikkelse. Filmen er delt opp i fire kapitler, med vekt på representative episoder. Den åndelig søkende blir via undertrykkelse, åpenbaring og kall etter hvert selv den nye Messias.

Filmens fortellemåte sikter mot sterk innlevelse gjennom mange nærbilder og opprivende scener. Samtidig leker den seg suverent med filmatiske konvensjoner, i form av innslag av musical (!) og en gjennomgående og svært ordrik voiceover.

I skildringen av barn- og ungdommen vektlegges den religiøse oppdragelsen, byggene og prekenene, samt det yrende folke- og dyrelivet og møkka og støyen på Manchesters gater. Overalt er det folk, og barn og voksne lever så tett på hverandre at Ann fra barnsben av utvikler en avsmak for det hun senere i livet lærer å kjenne som seksuell omgang. At oppveksten fant sted i en klaustrofobisk pøl av menneskekropper og alt de fører med seg, kommer så tydelig frem at man ikke trenger skrapekort for å kjenne dunsten i kinosalen.

Ristende lemmer

Den religiøse gruppa i Manchester Ann Lee som ung kvinne (Amanda Seyfried spiller henne over tre tiårs aldersspenn) slutter seg til, legger vekt på kollektiv syndsbekjennelse, ekstatiske gudstjenester og fysisk uttrykt religiøs erfaring – blant annet skjelvinger og spasmer. Gruppen ble misbilliget og medlemmer fengslet for den uortodokse gudstilbedelsen.

Fastvold har fått assistanse av koreografen Celia Rowlson-Hall til å lage noen utrolige scener der bønn og bekjennelse utarter til dans og sang. I begynnelsen arter det seg som et slags organisk kaos, senere, når shakerne er blitt mange, foregår det i klarere former, i mer eller mindre nøyaktige formasjoner. Den visuelle virkningen av hvordan sang og kropper i bevegelse går opp i en høyere enhet er like slående hver gang.

Under et av fengselsoppholdene mener Ann Lee å ha mottatt en åpenbaring om at et liv i sølibat er veien til frelse. Etter dette begynner tilhengerne å omtale henne som «Mother Ann» og se henne som den reinkarnerte Kristus. Siden mennesket er skapt i Guds bilde, og Gud rommer både det mannlige og det kvinnelige, mener shakerne at det guddommelige etter å ha blitt åpenbart i Jesus, ville åpenbares i en kvinne, som altså var Ann Lee. Kjetteriet blir ikke tatt godt imot av øvrigheten i England, og dermed bærer det av sted til USA.

Etter ankomst New York finner gruppen en glenne i en skog lenger nord i staten, feller trær og begynner å sage, høvle og spikre, og dermed er de for alvor i gang: Menigheten er blitt mer enn en idé og en besynderlig praksis dem imellom, den finnes nå også fysisk i verden, som en koloni med eget bedehus.

Å snakke frem en tro

Heretter går det slag i slag, og filmpublikummet får knapt pustepauser. På et underlig vis forstår man stadig bedre hvordan det var mulig at denne sekten kunne vokse. Man venner seg underveis til at de bedriver de sin slingret-kroppslige bønn i en voldsom rytme som hensetter dem i ekstatiske tilstander. Henrykkelsene forsterkes av språklig overabundance, hvor det stadig snakkes om at fenomener som «carnal fornication» og «the works of the flesh» skal erstattes av «love of divine intercourse».

Ann Lee og hennes apostel, broren, har fått griller i hodet av å lytte til gateprester fra de var små knøtt, og i voksen alder renner det ut av dem en overdådighet av fantastiske formuleringer som trollbinder følgerne. Filmen drar til fulle nytte av at shakernes verdensbilde sprang ut av det britiske 1700-tallets kristne terminologi, sterkt preget av språket i King James-Bibelen. Samtidig er Ann Lees hemmelighet at hun ikke kan lese.

Dette er filmens bilde av religionen: Et konglomerat av fortellinger og symboler mennesker nærer seg på og bruker til å navigere i verden, som så kan styrkes og få retning av indre erfaringer og inderlig samvær. I en film som dyrker fortelling heller enn tilstander – et helt liv skal oppsummeres – makter fremstillingene av det tilbedende samværet å gjøre dette nærværende for tilskueren, som en erfaring man kan ta med seg.

Det viser seg å være mange åndelig søkende i den amerikanske kolonien. Toleransen for avvik er større enn hjemme i England. Men etter hvert oppstår problemer, ikke minst knyttet til at shakerne er uvillige til å «bekjempe djevelen med sverd», altså har en pasifistisk lære; derfor blir de regnet som forrædere i kampen for uavhengighet. Etter et forsøk på misjonering på fremmede trakter går det som det måtte gå. Ann Lee ble likevel 15 år eldre enn Jesus.

Den amerikanske religionen

Lærer man noe om dagens amerikanske kristendom av disse filmene? Om dette stadig mer politiserte konglomeratet av kirkesamfunn og trosforestillinger, der forbløffende mange har fått det for seg å satse på hvitt overherredømme og etnonasjonalisme i verdens mest etnisk sammensatte land, der den hvite mann kun har bodd i noen få hundre år, en idé så urealistisk at bare sterkt troende kan bite på? Ikke umiddelbart: The Testament of Ann Lees rulletekst opplyser at shakerne, som på det meste telte 6000, i dag kun er to igjen (ikke så uventet, når «divine intercourse» skal erstatte forplantningsakten).

Men både Fastvolds og Van Dusens filmer viser ettertrykkelig hvordan det faktum at kirkene blant nybyggerne ikke var samlet i en overordnet organisasjon, åpnet for en religiøs mangfoldighet som løsrev seg fra europeisk teologi og kirkelige tradisjoner. Dermed hjelper de tilskuerne å forstå i alle fall litt mer av bakgrunnen for de mange evangeliske og karismatiske kirkesamfunnene som ble formet gjennom USAs brutale tilblivelse, og som man i dag også utenfor landets grenser må forholde seg til.