BJØRGVINERS. Grethe Fatima Syéd er aktuell med En sommer med Nedreaas. Vi stilte henne spørsmål som muligens gror i måneskinn.
Grethe Fatima Syéd, hva er den dårligste boka du har lest?
– Hmm. Jeg må ha fortrengt det. Ellers er jeg blitt så gammel at jeg tvinger meg ikke lenger enn 20 til 30 sider hvis jeg ikke synes boken er god. Jeg leser såpass mye i jobbsammenheng at det ikke går lenge mellom hver gang jeg har lyst til å kaste bok eller nettbrett i veggen. Det er mulig å tenke at jeg er blitt så gammel at evnen til å begeistres mygler, men i litteratursammenheng har jeg nok vært en surmaget grinebiter hele livet.
Hvilken politisk sak er du mest engasjert i nå om dagen?
– Det er også vanskelig. Som om det manglet saker å ta av! At vi dag for dag velger å ødelegge livet og fremtiden til de såkalte IS-barna provoserer meg. Den unnvikende holdningen overfor Israels okkupasjoner og aggresjoner i Midt-Østen det samme. Flyktningsituasjonen i Middelhavet. Alt som har å gjøre med fremmedfrykt, rasisme, oss/de andre-tenkning, mangelen på internasjonal solidaritet. Closer to home: Oppdragsgivere som fortsatt, etter at Norsk Forfattersentrum har holdt på i over 50 år, tror det er så hyggelig for meg å få lov til å komme ut og snakke om boken min at jeg ikke forventer annet enn en takk til gjengjeld. Det skal jeg prøve neste gang jeg har lekkasje på kjøkkenet: «Du rørlegger, du kan vel komme hjem til meg og ta en titt, du er jo så interessert i rør?»
Hva er det vanskeligste for deg å ofre for klimaet?
– Å fly. Og det er NSB sin skyld. Når Bergensbanen tar like lang tid i dag som i 1960, og lenger tid enn på tidlig 70-tall, er noe riv ruskende galt. Jeg må til Oslo jevnt og trutt, ellers har jeg ikke til salt i smøret. Og jeg har venner der. De har kultur der borte. Bedre vær og penere bygninger. I stedet for det jeg da kunne hatt: En nydelig arbeidsøkt av typen femtimersdagen, har jeg trekvart døgn med køståing, fomling med tuber i pose, folk med dyre men smakløse antrekk, nerver og dårlig kaffe. Dessuten er avgangene sånn at selv med morgentoget rekker man ikke møter før arbeidsdagen er slutt. Det betyr smakløse hotellrom og sure unger hjemme som vil ha mat. Jeg er så rasende over dette at jeg får ikke sagt det. De som lobber mot toget skulle vært kjølhalt, hudflettet og rullet i tjære og fjær.
Hva er ditt viktigste hverdagsprinsipp?
– Har ikke hatt noen. Men det kan ordnes: Danse hver dag? Og synge? Være mer ute?
Hvordan har lommeboka di det?
– Fett nok. Du kan rope om prekariatet så høyt du bare vil, men jeg er norsk, for guds skyld, jeg ligger ikke i en pappkasse under en bro og fryser. Jeg takker og bukker for alle støtteordninger og betalte verv som fins.
Bjørgviners er en fast intervjuspalte der fem spørsmål blir stilt til aktuelle vestlandsforfattere.
