Teksten er tidligere trykket i Vagant 4/2010, som et av åtte innlegg i Vagants debatt om norsk film i kjølvannet av Aksel Kiellands essay «Å investere i samtiden» (2/2009).
En viktig og ofte glemt premiss for diskusjoner om norsk films kvalitet og utvikling, er at filmer flest egentlig ikke er særlig gode. En stadig mindre del av det som produseres av amerikansk film, finner veien til norsk kino. Selv blant disse, det presumptivt beste av årsproduksjonen i verdens mektigste filmland, er det bare en liten del som plasserer seg over midt på treet.
Hvis vi går til filmland det er mer naturlig å sammenligne oss med, som Sverige, Danmark, Sveits eller Nederland, er det heller ikke der slik at det jevnlig spys ut kommersielle suksesser og/eller europeisk kvalitetsfilm på høyt nivå. Våre nærmeste naboer er kanskje flinkere til å få fram de store toppene og mer vågale filmer, men når det gjelder snittet, har vi, slik jeg ser det, i nyere tid nærmet oss og i enkelte år tangert deres nivå. Først og fremst ved at norsk film har blitt bedre på midten, mer strømlinjeformet og kommersielt orientert i de fleste ledd av filmproduksjonen.
Det er mulig at økt profesjonalisering, mer skolering, flere debutanter og sterkere markedsbevissthet har gått på bekostning av vekstvilkår for de personlige, unike stemmene, men jeg tror det er mer komplekst enn som så. Romankunsten har stått og står mye sterkere i Norge enn filmkunsten. Det vil ta tid å bringe det beste av norsk film på nivå med det beste av norske romaner, hvis det i det hele tatt er mulig. Det er neppe å filmatisere flere og flere romaner som er beste vei dit.
Likevel kan vi se en viss nivåheving. En middels norsk film er stort sett noe bedre ved slutten på dette tiåret enn ved slutten på de to foregående. Dessverre går det frustrerende lenge mellom de oppsiktsvekkende gode, helstøpte filmene eller norske filmer som utfordrer mer enn tålmodigheten. I den evigvarende debatten om norsk film, vil jeg, i lys av 2000-tallet så langt, hevde at den verken er så dårlig som de skarpeste kritikerne med jevne mellomrom vil ha det til, men at den heller ikke er så god som det kan virke som når publikum, presse og perifere deler av den internasjonale filmverden med ujevne mellomrom omfavner løfterike skvulp og mener å se en bølge.
Gjennom min jobb som filmanmelder i en norsk regionavis får jeg ofte følelsen av å ha et bein innenfor og et bein utenfor den norske filmbransjen. Jeg ser så godt som alt av norsk spillefilm og møter jevnlig filmbransjen på festivaler og rundt premierer. Likevel bor jeg i trygg avstand til bransjen, og omgås stort sett folk som aldri har vært i Haugesund eller på Filmens hus.
Derfor er det interessant å legge merke til den ulike responsen jeg får på mitt virke som resepsjonist for norsk film, slik jeg noen ganger liker å se meg, uten å tenke for mye på Leif Juster i Fjols til fjells. Mens drosjesjåfører, bekjente, nettdebattanter og tilfeldige forbipasserende jevnlig forteller at vi anmeldere er for snille med norsk film, får jeg ofte høre fra folk på ulike nivåer i filmbransjen at jeg er for streng. Jeg har til og med fått telefoner fra pårørende til filmskapere som lett indignert har lurt på hvorfor jeg «bare» ga terningkast fire til en film som fikk femmere eller seksere i andre aviser og medier.
De siste to åra har jeg bare én gang (Nord) gitt høyere terningkast enn fire til en norsk spillefilm. I skrivende stund (tidlig oktober, dvs. før bl.a. Trolljegeren, Sykt lykkelig, Hjem til jul og Kongen av Bastøy) vil jeg hevde at det er et ganske dekkende bilde av de siste to års norske filmproduksjon. Mange løfterike, pene, solide firere – en slags firerens forbannelse –, en god del treere, og noen få toere og enere.
Musikeren Thom Hell sa engang at mange av hans favorittplater var firere, et utsagn jeg langt på vei deler. I norsk film ser det imidlertid ut til at femmeren har blitt den nye fireren. Mens norske anmeldere for noen år siden jevnlig hev seksere etter norske filmer, er de fleste plakater nå dominert av femmere. På kort markedsføringssikt er det bra for de som skal selge filmene, men for norsk films selvbilde og forhold til publikum, tror jeg det er med på å gjøre norsk film en bjørnetjeneste, særlig i forhold til ungdom og voksne. På sikt er det nok bedre for norsk film hvis den jevnlig oppleves som bedre enn anmeldelsene enn omvendt.
Selv om de ikke tar seg så godt ut i annonser og på plakater, er en god firer ikke noe å skamme seg over, tvert imot. Hvis norsk film skal tas på alvor, må den sees i sammenheng med de andre filmene som presenteres på kino. At Dagbladets anmelder, på samme dag, mener den dårligste og mest amatørmessige norske filmen så langt i år, Brødrene Dal og Vikingsverdets hemmelighet, er omtrent like god og dårlig som danskenes kandidat til Nordisk Råds filmpris, Submarino, er årets grelleste bilde på at norsk film i sitt første møte med offentligheten ofte framstår som bedre enn den strengt tatt fortjener.
Hvis vi ser tilbake på tiåret som har gått, er det lett å etterlyse de store søylene, det personlige grepet, mer dristighet, mer makt til regissørene og kanskje mindre til produsentene. Mens norsk film på 80- og deler av 90-tallet så ut som om det var fotografene som var den sterkeste kunstneriske kraften, er det nå lettere å få øye på produsenter enn markante regissører og manusforfattere.
Bent Hamer er det nærmeste vi kommer en særpreget spillefilmstemme det siste tiåret, mens Sara Johnsen, Joachim Trier, Jens Lien og Maria Sødahl forhåpentligvis kan bli det. Ganske mange norske filmskapere har laget én god film. Påfallende få har laget to og nesten ingen har laget flere.
I en liten filmnasjon som Norge er det kanskje ikke rart at det går noen år mellom en Salmer fra kjøkkenet, en Heftig og begeistret og en Reprise. Dessuten er det lite som skal til før rusen blir stigende eller synkende. Et par filmer med kvalitet godt over det jevne, originalitet eller dristighet – og alt ser plutselig mye bedre ut. 2006 var et godt år med Reprise, Den brysomme mannen, Sønner og Slipp Jimmy fri. De siste åra har det vært mye på det jevne, lite å bli heftig og virkelig begeistret for. Flere år har det vært grunn til å glede seg over publikumstekke og godt gjennomsnittsbesøk på norsk film, men hvis vi tar bort Max Manus, halvgode skrekkfilmer og velment, men sjelden særlig imponerende barnefilm, er heller ikke den delen av bildet så veldig oppløftende.
Den forrige kulturministeren lanserte en rekke målsettinger både kommersielt og kvalitetsmessig for norsk film. Økte ressurser og økt produksjon bør gi resultat, men film er en kostbar risikosport. Det er mulig at en voksende haug med filmer som ikke lykkes særlig verken kommersielt eller kunstnerisk er prisen å betale for å dyrke fram noe ekstraordinært.
I haugen av ganske gode filmer er det mye å løfte fram i håp om stigning framover. Kim Hiorthøys foto i Engelen, Stein Kristiansens grep om miljø og typer i Mannen som elsket Yngve, Bård Breiens temperatur og vilje til å pirke i velstandssamfunnet i Kunsten å tenke negativt, Bjørn Sundquists spill i Jernanger og En ganske snill mann, Maria Sødahls lag med skuespillere og stil i Limbo – alt dette er løfterikt.
De siste filmene til Bent Hamer (O’Horten), Marius Holst (Blodsbånd), Hans Petter Moland (En ganske snill mann), Sara Johnsen (Upperdog) og Erik Poppe (DeUsynlige) er på ulike vis overvurdert i norsk sammenheng, men alle disse filmskaperne burde ha potensial til å ha enda bedre filmer foran seg. Gjensyn med Molands ubehjelpelige Gymnaslærer Pedersen på tv i høst var nær ved å eliminere mitt poeng om at de middelmådige filmene har blitt bedre dette tiåret. Den tydeliggjorde at velspilte En ganske snill mann tross alt er et betydelig løft og en av påfallende få ganske gode norske komedier.
Hva kan man egentlig forvente av et vanlig norsk filmår i våre dager, med et 20-talls produksjoner med offentlig støtte på kino? Hvis det blant dem er et par helstøpte filmer, noen løfterike debutanter, et gledelig comeback og en film eller to som finner veien til Cannes eller Berlin, er det grunn til å være fornøyd. Særlig om det også er et par publikumssuksesser i buketten. På vei dit, med tendens til at publikum trekkes mest mot familiefilm og sjangerfilm, er det fare for at norsk film havner i limbo, mellom kommersielle og kunstneriske målsettinger, og for ofte ender et solid, pent og ufarlig sted imellom. Samtidig er det kanskje ikke så mye å hyle for, at det har gått med norsk film omtrent som med nordmenn flest de siste åra. Vi har fått mer penger, lever bedre og har blitt litt tjukkere rundt midten.
