Forskning eller fordreining? Glenn Diesen om Aleksej Navalnyj

Professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har blitt kritisert for fremstillinger som for en stor del sammenfaller med russiske myndigheters budskap. Selv har han beskrevet seg som en forfulgt utenrikspolitisk dissident, som er blitt kansellert og har fått sin akademiske ytringsfrihet truet. En gjennomgang av hans kronikker hos den russiske statseide mediekanalen RT (tidligere Russia Today) viser at han har fremstilt forgiftningen i august 2020 av en reell dissident, Aleksej Navalnyj, på en måte som frikjenner russiske myndigheter for å ha stått bak drapsforsøket.

Diesens rolle hos RT

I begynnelsen av 2020 forlot Glenn Diesen et professorat ved Økonomihøyskolen i Moskva til fordel for en stilling som førsteamanuensis ved USN. På dette tidspunktet hadde han allerede rundt 30 TV-opptredener bak seg hos RT.

RT er en statlig finansiert og kontrollert mediekanal med hovedvekt på et internasjonalt publikum, og omtales i en rekke analyser som en vesentlig del av russiske myndigheters strategiske kommunikasjon, blant annet ved å fremme selektive narrativer og undergrave tilliten til vestlige institusjoner. Et sentralt element i RTs kommunikasjonsstrategi er å stadig løfte frem utvalgte vestlige meningsytrere for å styrke troverdigheten i egne fremstillinger.

Frem til i dag har Diesen deltatt i om lag 100 TV-sendinger og skrevet rundt 100 kronikker hos RT. Det meste av dette foregikk i perioden frem mot Russlands fullskalaangrep på Ukraina 24. februar 2022.

Putins håndtering av Navalnyj

Aleksej Navalnyj ble forgiftet 20. august 2020. Tilgjengelig dokumentasjon tilsier at han ble utsatt for et attentatforsøk med nervegiften novitsjok – et stoff utviklet i Sovjetunionen og som er forbudt etter Kjemivåpenkonvensjonen.

Forgiftningen må ses i lys av en bredere utvikling i Russland. Uavhengige medier og politisk opposisjon er over tid blitt svekket gjennom et autoritært styresett, strengere lovgivning og instrumentalisering av rettsapparatet for å nøytralisere politiske utfordrere. I tillegg foreligger troverdige anklager om politisk motivert vold, inkludert drap, mot regimekritikere.

I kjølvannet av forgiftningen lanserte russiske myndigheter en rekke alternative forklaringer på Navalnyjs helsetilstand og iverksatte en bred kampanje for å tåkelegge omstendighetene.

Fire Navalnyj-kronikker og et professorat

Dagen før forgiftningen publiserte Diesen sin aller første kronikk hos RT. Senere skulle han omtale Navalnyj i minst 14 RT-kronikker, hvorav fire ble publisert i perioden frem til Navalnyj ble arrestert ved hjemkomsten til Moskva 17. januar 2021.

Denne perioden sammenfaller med tidsrommet da Diesen ble evaluert for opprykk til professor ved USN: Han søkte 10. august 2020, ble innstilt av en vitenskapelig komité 4. januar 2021 og utnevnt til professor et par uker senere, med virkning fra 24. august 2020. I samme periode publiserte han 16 kronikker og hadde fem TV-opptredener hos RT.

Deler av materialet i kronikkene gjenfinnes også i Diesens bok Russophobia: Propaganda in International Politics (april 2022), der vestlig kritikk og anklager mot Russland gjennomgående behandles innenfor en fortelling hvor russofobi fungerer som forklaringsramme.

Diesens slalåmkjøring etter drapsforsøket på Navalnyj

Fra 2011 ble Aleksej Navalnyj en sentral frontfigur i protestene mot russiske myndigheters valgfusk og politiske maktmisbruk. Samme år grunnla han antikorrupsjonsstiftelsen FBK (Fond borby s korruptsijej).

Etter hvert publiserte FBK en rekke høyprofilerte avsløringer av korrupsjon og personlig berikelse i Putins nærmeste krets. Slagordet «et parti av kjeltringer og tyver» – rettet mot regjeringspartiet Forent Russland – fikk snart betydelig gjennomslag i russisk offentlighet. Dette gjorde Navalnyj til en av de synligste kritikerne av Putins maktsystem.

Myndighetene svarte med en langvarig kampanje for å diskreditere Navalnyj og FBK. Flere ganger ble han arrestert og dømt i saker som åpenbart var fabrikkert for å svekke hans popularitet og politiske innflytelse. I 2016 og 2017 ble Russland dømt for disse forholdene av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

I Diesens kronikker stilles det ikke spørsmål ved noen av de russiske myndighetenes forklaringer.

I mars 2018 brukte likevel den russiske valgkommisjonen de russiske dommene som begrunnelse for å nekte Navalnyj å stille som kandidat i det russiske presidentvalget. Et halvt år senere bekreftet Storkammeret i EMD at rettsprosessene hadde vært politisk motiverte og brøt med hans rettigheter.

I Diesens kronikker stilles det ikke spørsmål ved noen av de russiske myndighetenes forklaringer. Slik utelater han sentral informasjon som er viktig for å kunne vurdere Russlands motiver, samtidig som fremstillingen legger til grunn at russiske myndigheter ikke hadde noen grunn til å angripe Navalnyj. Jo tydeligere bevisene peker mot russiske myndigheter, desto mer beveger Diesen seg over mot konspirasjonsteorier om vestlig manipulasjon og personangrep – noe som bidrar til å skyve fokus bort fra de sentrale bevisene i saken.

Forgiftningen

20. august 2020 ble Navalnyj alvorlig syk om bord i et fly på vei fra Tomsk til Moskva. Kapteinen nødlandet i Omsk, hvor en bevisstløs Navalnyj fikk livreddende behandling på et lokalt sykehus. Legene opplyste at han mest sannsynlig var blitt forgiftet. Kort tid etter ble sykehuset fylt av russisk politi, hvorpå legene ifølge The Guardian endret kommunikasjonen med Navalnyjs følge og tilstedeværende journalister, og fremstod langt mindre åpne og imøtekommende enn tidligere.

Navalnyjs kone og medarbeidere mistenkte at russiske myndigheter hadde forgiftet ham. Etter først å blitt avvist adgang til ham, fikk de 22. august likevel lov til å transportere en fortsatt bevisstløs Navalnyj med et ventende ambulansefly til Charité-sykehuset i Berlin, blant annet etter press fra en hastebehandlet kjennelse fra EMD. To dager senere opplyste Charité-sykehuset at de første kliniske funnene viste forgiftning med en kolinesterasehemmer, bekreftet gjennom analyser i flere uavhengige laboratorier.

27. august – altså syv dager etter forgiftningen – erklærte russisk påtalemyndighet at de ikke hadde funnet tegn til noen forbrytelse og henla saken. I likhet med statskontrollerte russiske medier problematiserte Diesen ikke denne uvanlig raske «oppklaringen».

2. september 2020 kunngjorde tyske myndigheter, basert på toksikologiske analyser av prøver tatt av leger ved Charité-sykehuset og utført ved et spesiallaboratorium til Bundeswehr, at det forelå «utvetydig bevis» på at Navalnyj hadde blitt utsatt for nervegiften novitsjok. Samme kveld hevdet det russiske utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova likevel at «ingen leger, ingen representanter for justissektoren uttalte seg», og antydet at vestlige politikere hadde planlagt sine reaksjoner på forhånd – noe hun beskrev som en «klassisk informasjonskampanje».

Etter intensiv medisinsk behandling og 18 dager i koma kom Navalnyj til bevissthet 7. september 2020.

Propaganda skjult som mediekritikk

Første gang Diesen nevnte Navalnyj var i en kronikk 9. september 2020, altså nesten tre uker etter at Navalnyj ble syk. Innholdet bar preg av en metode som ofte brukes i russisk propaganda, nemlig en form for falsk balanse, der målet er å fremstille det som om Vesten ikke er noe bedre enn Russland.

Vinklingen var synlig allerede i tittelen: «Most Western reporters have prioritised winning the ‘information war’ over covering Russia objectively & it’s destroying the media.»

Åpenbart under dekke av å bedrive mediekritikk benyttet Diesen to hovedgrep som gir inntrykk av at vestlige journalister deltar i en informasjonskrig mot Russland, og at deres metoder ikke skiller seg nevneverdig fra russiske medier. Flere av sakene som nevnes i kronikken presenteres på samme måte i Diesens bok Russophobia: Propaganda in International Politics, der han ofte fremstiller vestlige medier, eksperter og kilder som ledd i en anti-russisk propagandastruktur.

For det første rev Diesen en rekke saker omtalt i vestlige medier ut av sin opprinnelige sammenheng, samtidig som han fremsatte personangrep, konspirasjonsteorier og tendensiøse forenklinger av komplekse geopolitiske spørsmål.

Mens Diesen i norsk offentlighet har påberopt seg at hans akademiske ytringsfrihet har vært truet, har han systematisk nedtonet og forskjøvet oppmerksomheten bort fra den reelle statlige undertrykkelsen Navalnyj ble utsatt for.

En av sakene Diesen nevnte var MH17 – passasjerflyet som ble skutt ned over Donbas 17. juli 2014 med et våpen fra Russlands væpnede styrker, og der alle de 298 menneskene om bord ble drept. Diesen antydet at en analyse av et russisk satellittbilde ikke hadde vært manipulert av russiske myndigheter. I artikkelen «Nedskytingen av MH17 og Russlands løgner», publisert i Minerva i 2023, dokumenterte jeg hvorfor Diesens versjon var villedende.

For det andre unnlot Diesen i kronikken å nevne eksempler på russiske mediers systematiske propaganda, men la seg i stedet på linje med dem. Blant annet fremsatte han en konspirasjonsteori om at det var britiske myndigheter som hadde iscenesatt drapsforsøket med novitsjok på den tidligere russiske GRU-offiseren Sergej Skripal i Salisbury i 2018 – en sak der blant annet Skripal, hans datter og en britisk politimann ble alvorlig syke, mens en britisk kvinne senere døde. I virkeligheten etterlot bevisene i saken ingen rimelig tvil om at angrepet ble utført av russiske GRU-agenter.

En undersøkelse utført ved King’s College London i 2019 viser at Sputnik News og RT – altså der Diesen publiserte kronikken – fremsatte 138 separate og motstridende fortellinger om Skripal-forgiftningen i løpet av de første fire ukene etter hendelsen. Diesen plasserer seg her innenfor en bred russisk kampanje rundt drapsforsøket – der bortforklaringer, alternative versjoner og konspirasjonsteorier inntil det absurde skulle skape maksimal usikkerhet om hva som var sant.

«Mediesirkuset» Navalnyj

Diesens mønster gjenfinnes også i kronikkens to avsnitt om Navalnyj. Først raljerer den over det vestlige «mediesirkuset» rundt Navalnyj og sår tvil om Navalnyjs politiske meninger. Også dette er en velkjent manipuleringsteknikk, der formålet er å flytte fokus bort fra sakens kjerne ved å introdusere nye, ofte irrelevante temaer.

Tilsvarende fremstillinger gikk igjen i russiske myndigheters og statlige mediers omtale, der Navalnyj ble fremstilt som et vestlig redskap, som politisk marginal, eller som et uttrykk for et vestlig regimeendringsprosjekt.

For å få til dette måtte Diesen gå 13 år tilbake i tid:

The latest media circus over the poisoning of Navalny similarly reveals the multitude of priorities that journalists are elevating above the task of informing the public. Navalny is an anti-corruption activist who enjoys miniscule support among the Russian population and was expelled from the liberal party Yabloko in 2007 due to xenophobic statements. Although, among Western journalists his critical stance against Putin has earned him the title as a “leading opposition politician” and a place alongside Browder as another “Putin’s Number 1 Enemy” that we simply cannot resist.

Diesen fremstiller altså Navalnyj som en politisk marginal aktør og hevder at vestlige medier systematisk overdriver hans betydning, drevet av et narrativ «som vi rett og slett ikke kan motstå».

Det er riktig at flere av Navalnyjs uttalelser hadde vært problematiske – noe jeg skrev om hos Filter Nyheter i 2023, og som også er behandlet av Christian Johannes Idskov i en Vagant-artikkel i 2024. Diesen unnlot imidlertid å nevne at den russiske opposisjons­politikeren Ilja Jasjin mente at den reelle grunnen til at Navalnyj ble kastet ut av Jabloko var at Navalnyj hadde utfordret partilederen Grigorij Javlinskij.

Jasjin fikk en dom på 8,5 år i slutten av 2022 for «falsk informasjon», fordi han hadde uttalt at Russlands væpnede styrker stod bak massakren i Butsja, en forstad til Kyiv. I 2025 uttrykte Diesen på sin side overfor Klassekampen sterk tvil om ansvars­forholdet til massakren, til tross for overveldende beviser om at den ble utført av russiske soldater.

Viktige utelatelser

Etter å ha nedgradert Navalnyjs politiske betydning, gikk Diesens neste avsnitt over til å argumentere for at det var lite plausibelt at russiske myndigheter skulle stå bak et attentat, og at saken i realiteten var medieskapt. Avsnittet begynner slik:

The media does not attempt to answer why the Russian government suddenly decided the activist needed to be assassinated with a high-profile chemical weapon, only to be treated at a state hospital and then allowed to transfer to Germany.

Det forelå imidlertid ingen holdepunkter i den tilgjengelige dokumentasjonen i september 2020 for at drapsforsøket var en impulshandling. Tvert imot var det grunn til å tro at det var nøye forberedt, i likhet med det utvilsomt overlagte drapsforsøket på Skripal – som altså Diesen hadde forsøkt å relativisere til en britisk konspirasjon.

Samtidig gjorde Diesen et nummer av at Navalnyj faktisk fikk medisinsk behandling i Russland og at russiske myndigheter tillot overføring til Tyskland – noe som impliserer at de russiske legene ikke forholder seg til den hippokratiske ed og bare ville ha prøvd å redde livet til Navalnyj dersom de hadde fått ordre om det fra russiske myndigheter. I Diesens versjon fremstod det nærmest utenkelig at russiske leger ganske enkelt hadde forsøkt å redde et menneskeliv, uavhengig av eventuelle politiske føringer.

Deretter knyttet Diesen legenes behandling opp mot at det virket ulogisk at Russland skulle tillate at Navalnyj fikk forlate Russland dersom Russland stod bak drapsforsøket.

Det samme poenget ble brukt av Kreml, som viste til at Navalnyj hadde fått behandling i Russland og at russiske tester angivelig ikke hadde påvist giftige stoffer. Dette ble videre koblet til påstander om at forgiftningen ikke var dokumentert, at saken kunne være fabrikkert, eller at vestlige myndigheter holdt tilbake informasjon. Senere, i november 2020, sa utenriksminister Sergej Lavrov at Navalnyj kunne ha vært forgiftet i Tyskland:

We have all grounds to believe that everything, which had happened to him (Navalny) from the point of view of warfare agents entering into his body, could have happened in Germany or on the plane where he was loaded and sent to the Charite clinic.

Et annet perspektiv er at Putin kan ha funnet det strategisk formålstjenlig å bli kvitt Navalnyj da situasjonen først hadde utviklet seg som den hadde gjort – kanskje med en tro om at Navalnyj ikke ville våge å returnere til Russland og at dette ville gjøre ham til en ufarlig størrelse i russisk politikk. Det er også grunn til å tro at det i september 2020 ville ha vært vanskelig for russiske myndigheter å skulle nekte Navalnyjs kone å ta sin bevisstløse mann til Tyskland – ikke minst etter at EMD involverte seg i saken. Den geopolitiske situasjonen var langt mindre tilspisset i 2020 enn den er i dag.

Utover dette nevnte ikke Diesen at Navalnyj og hans organisasjon allerede var blitt utsatt for systematisk og dokumentert politisk forfølgelse fra russiske myndigheter, og at det i utgangspunktet kun er den russiske stat som har tilgang til novitsjok. Dessuten ignorerte han at det var grunn til å tro at russiske myndigheter hadde overvåket Navalnyjs bevegelser – en formodning som ble bekreftet da det noen måneder senere kom dokumentasjon på at en hemmelig FSB-enhet hadde overvåket ham over tid. I sum gjorde dette sannsynligheten for alternative gjerningsmenn langt mindre plausible. Han problematiserte heller ikke den oppsiktsvekkende raske henleggelsen av saken.

Forgiftningen bør også sees i lys av en bredere russisk tradisjon for målrettede drap på regimekritikere, der Putins regime har vært knyttet til flere av drapene. Heller ikke denne konteksten inngår i Diesens behandling av saken.

Særlig relevant var drapsforsøket med novitsjok på den bulgarske våpenhandleren Emilian Gebrev i 2015 og det spektakulære drapet på den tidligere FSB-agenten Aleksandr Litvinenko i London i 2006 med det radioaktive stoffet polonium.

I Diesens versjon fremstod det nærmest utenkelig at russiske leger ganske enkelt hadde forsøkt å redde et menneskeliv.

Tilsvarende hviler det et mistenkelig skjær over drapene på den russiske journalisten Anna Politkovskaja i 2006 – utført på Putins fødselsdag – menneskerettighetsaktivisten Natalja Estemirova i 2009 og Boris Nemtsov i 2015. Nemtsov, Putins kanskje argeste konkurrent, hadde – som det senere skulle vise seg – sågar vært overvåket av de samme FSB-operatørene som hadde fotfulgt og senere forsøkt å drepe Navalnyj.

Dette gjelder også forgiftningene av den russiske opposisjonspolitikeren Vladimir Kara-Murza i 2015 og 2017, som Diesen i en kronikk hos RT 30. november 2020 nøyde seg med å omtale som «a lobbyist at the US-government funded Free Russia Foundation». Kara-Murza ble for øvrig arrestert av russiske myndigheter i april 2022 og fikk senere en politisk dom på 25 år for å «spre desinformasjon», uten at det fikk Diesen til å reagere.

Likevel er det mest iøynefallende at Diesen ikke nevnte at det forelå dokumenterte funn fra legene ved Charité-sykehuset i Berlin, som i samarbeid med et spesiallaboratorium tilknyttet Bundeswehr hadde påvist forgiftning med en nervegift fra novitsjok-gruppen. Funnene ble senere publisert online i en utførlig fagfellevurdert artikkel i The Lancet 23. desember 2020, forfattet av de tyske legene.

Samlet sett fremstår kronikken fra 9. september 2020 som et klart eksempel på selektiv kildebruk, der fraværet av vesentlige opplysninger ikke virker tilfeldig, men en forutsetning for at argumentasjonen skal fremstå plausibel.

Urettmessig om Nato

I kronikken benytter Diesen et velkjent retorisk grep der ansvarsforhold omdefineres ved å flytte oppmerksomheten fra gjerningsaktør til vestlige institusjoner, noe som blant annet kommer til uttrykk når han fremstiller saken som et resultat av en vestlig svertekampanje:

Yet, the consensus that appears to have formed is that the Kremlin was behind the poisoning and it is now the prerogative of NATO, an anti-Russian military alliance, to investigate and punish – although not necessarily in that order.

Dette var både faktisk og institusjonelt villedende. Det var ikke Nato, men tyske myndigheter som etterforsket saken. Mønsteret er velkjent fra russiske narrativer, der Nato tillegges overdrevne eller feilaktige roller, og der vestlige institusjoner og land fremstilles som de egentlige drivkreftene bak saken: som aktører i en informasjonskrig, som parter i et dobbeltspill, eller som ansvarlige for å holde tilbake bevis.

Dessuten opplyste ikke Diesen at Russland i kjølvannet av Skripal-saken i 2019 sluttet seg til at novitsjok skulle omfattes av Kjemivåpenkonvensjonen. Dersom russiske myndigheter stod bak forgiftningen i 2020, ville dette innebære et klart brudd på konvensjonen. Saken var derfor ikke bare medisinsk og strafferettslig, men også sikkerhetspolitisk relevant, herunder for Nato.

I stedet skrev altså Diesen at Nato er en «antirussisk militær allianse», og ga inntrykk av at det var Nato – ikke Russland – som var sakens aggressor.

Nye beviser mot Russland

11. september 2020 publiserte tyske Der Spiegel nye etterforskningsopplysninger som tydet på at Russlands plan hadde vært at Navalnyj skulle dø på flyet. Ifølge det tyske politiets etterforskning overlevde han på grunn av en rekke tilfeldigheter – blant annet pilotens raske nødlanding og den akutte behandlingen han fikk i Omsk. Dette skulle senere bli bekreftet i en oppsiktsvekkende telefonsamtale Navalnyj hadde med en russisk FSB-operatør i desember 2020.

Etter at også uavhengige analyser ved spesiallaboratorier i Sverige og Frankrike – blant annet ved det svenske Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI) – bekreftet at prøvene inneholdt et stoff fra novitsjok-gruppen, krevde EU 15. september 2020 at Russland måtte gjennomføre en grundig og åpen etterforskning av attentatforsøket mot Navalnyj.

Samme dag hevdet Sergej Narysjkin, sjefen for den russiske etterretningstjenesten SVR, at det ikke fantes spor etter novitsjok da Navalnyj ble transportert til Tyskland. Narysjkin hevdet at Russland hadde kvittet seg med den ulovlige nervegiften og fastslo at alle andre spekulasjoner var desinformasjon.

Eksperter fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) hadde imidlertid også tatt egne biomedisinske prøver av Navalnyj. 6. oktober bekreftet OPCW at stoffet som ble funnet i blod- og urinprøvene hadde strukturelle kjennetegn som samsvarer med novitsjok, men at det dreide seg om en ny variant – noe som indikerte at Russland måtte ha fortsatt å utvikle den nå ulovlige nervegiften i all hemmelighet.

I realiteten betydde dette at Narysjkin mente at OPCW og Tyskland, samt svenske og franske statlige laboratorier, løy på likt, alternativt at de hadde vært utsatt for en usannsynlig konspirasjon.

På bakgrunn av laboratoriefunnene innførte EU 15. oktober 2020, etterfulgt av Storbritannia, sanksjoner mot seks høytstående russiske tjenestemenn og det statlige forskningsinstituttet GosNIIOKhT, og slo fast at bruken av et kjemisk våpen utgjorde et alvorlig brudd på folkeretten.

Et tysk komplott for større makt?

22. oktober 2020 publiserte Diesen en ny kronikk om Navalnyj, med tittelen «75 years after ‘Stunde Null,’ collapse in Russian-German relations is driven by Berlin’s renewed desire to dominate Europe».

Også i denne kronikken utelater Diesen sentral dokumentasjon til fordel for spekulative forklaringer. Denne gangen unnlot han å nevne at Narysjkins påstander stod i direkte strid med funnene fra OPCW. I stedet hevdet Diesen – uten å fremlegge dokumentasjon – at Tyskland misbrukte Navalnyj-saken for å styrke sin maktposisjon i Europa. Slik flyttet han oppmerksomheten bort fra den tekniske og medisinske dokumentasjonen i forgiftningssaken og over på en spekulativ fortelling om tysk maktpolitikk.

Noe tilsvarende skjedde i russiske myndigheters fremstilling av Navalnyj-saken, der Tyskland ble anklaget for å utnytte situasjonen for å diskreditere Russland og fremme politiske interesser – til tross for at anklagen knapt var underbygget av uavhengig og etterprøvbar dokumentasjon. Parallelt forsøkte Diesen å nedgradere Navalnyjs politiske betydning i Russland – også det i overensstemmelse med russiske myndigheters påstander:

The recent incident involving Navalny has become a game-changer: This bizarre event has fuelled an international crisis far beyond the importance of the figure concerned. Navalny is an activist with marginal support in Russian society, and his appeal has been relatively stagnant over recent years.

Russiske myndigheters politiske forfølgelse av Navalnyj, samt forsøk på å ta livet av ham, kunne dermed tolkes som et tegn på at regimet – i motsetning til hva Diesen hevdet – i virkeligheten oppfattet Navalnyj som en reell politisk trussel som måtte nøytraliseres. I 2020 hadde Putins Russland allerede i flere år sunket betydelig på anerkjente demokrati-indekser. Valgfusk, undertrykkelse og manipulasjon har vært et sentralt fundament for Putins makt – det som forskeren Andreas Schedler har omtalt som «Elections Without Democracy: The Menu of Manipulation».

Dette underbygges også av at det under det russiske presidentvalget i 2018 ble avdekket omfattende valgfusk, blant annet ved å blåse opp valgdeltagelsen med rundt 10 millioner stemmer i Putins favør for å styrke valgresultatets legitimitet. Tilsvarende ble det avdekket uregelmessigheter under regionalvalgene i september 2020. Likevel hadde Navalnyjs såkalte Smart Voting-strategi demonstrert målbar effekt.

Parallelt nådde Navalnyjs digitale plattformer millioner av russere i et sterkt statskontrollert medielandskap. En måling fra det uavhengige Levada-senteret høsten 2020 viste at 20 prosent av russerne var positive til hans virksomhet – mer enn en tredobling fra 2013.

Til tross for dette fremstilte Diesen Navalnyj som en aktør med marginal støtte, samtidig som han fortiet den langvarige politiske forfølgelsen fra russiske myndigheter. I kronikken avviste han dessuten igjen at russiske myndigheter stod bak drapsforsøket:

There have been ample opportunities and means for Russian authorities to silence Navalny quietly, yet the prevailing thesis in Berlin is that the Kremlin attempted to assassinate one of its own citizens in a spectacular and public manner, but somehow failed.

Utover dette berørte Diesen heller ikke at det kunne ligge i russiske myndigheters interesse at det ble kjent at Navalnyj var blitt forgiftet med novitsjok, fordi det kunne ha en sterkt avskrekkende effekt på andre opposisjonelle i Russland. I stedet skrev han:

Novichok is one of the most dangerous chemical weapons in the world, with a strong established brand name and obvious connotations in the West. We are to believe that Russian authorities were supposedly willing to use a chemical agent that could have caused mass casualties and chaos at a Russian airport, despite the fact that they decided to treat Navalny at a state hospital before approving his transfer to a German medical facility. The narrative of water bottles as the source of contamination, after Russia proved with CCTV that Navalny’s tea could not have been poisoned at the airport, only added to the absurdity. Why would Germany uncritically accept this narrative, and why is Navalny depicted as a great opposition leader that keeps Putin up at night?

På dette tidspunktet forelå det ingen offentlige beviser på hvor og når Navalnyj var blitt forgiftet. Likevel raljerte Diesen med en antagelse at forgiftningen hadde skjedd på flyplassen, og viste til en overvåkningsvideo som angivelig skulle underbygge at det ville være absurd at russiske myndigheter stod bak et drapsforsøk som i deres fremstilling ikke hadde funnet sted.

Latterliggjøringer fant også sted i russiske medier, der forgiftningshistorien ble fremstilt som så absurd eller usannsynlig at den angivelig inviterte til latter snarere enn etterprøving.

Slik flyttet Diesen igjen oppmerksomheten bort fra den overordnede dokumentasjonen som pekte mot forgiftning, og over på spekulasjoner om detaljer som ennå ikke var avklart. Samtidig nedtonet han Navalnyjs politiske betydning, gjentok sentrale påstander fra russiske myndigheter og utelot opplysninger som talte i motsatt retning.

Novitsjok utviklet til attentater

Dagen etter Diesens kronikk – 23. oktober 2020 – kunne Bellingcat i samarbeid med Der Spiegel og russiske The Insider avsløre at det russiske forsvarsdepartementet og en gruppe i den militære etterretningstjenesten GRU, Enhet 29155, i all hemmelighet hadde fortsatt å utvikle novitsjok.

Dette var en sensasjonell avsløring, ikke primært fordi Russland hadde fortsatt utviklingen – det hadde OPCW allerede indikert – men fordi gravejournalistene viste hvordan programmet var blitt videreført.

Samtidig ble det avdekket at programmet hadde arbeidet med å utvikle varianter av nervegiften med forsinket virkning. Dette muliggjorde målrettede attentater der symptomene først oppstod etter at offeret eller gjerningspersonene, eller begge, hadde forlatt åstedet. Dermed ble det også mer plausibelt at forgiftningen kunne ha skjedd før Navalnyj ankom flyplassen i Tomsk.

I november 2020 avviste den russiske sikkerhetstjenesten FSB anmodningen fra advokater for Antikorrupsjonsstiftelsen (FBK) om å åpne en straffesak om forgiftningen. Dermed ble det heller ikke igangsatt noen etterforskning – til tross for at OPCW hadde bekreftet at Navalnyj var blitt forgiftet med novitsjok. Samtidig hadde russiske myndigheter krevd innsyn i Tysklands analyser og etterforskningsmateriale, mens de avviste at det forelå noen forgiftning.

Ingen av disse opplysningene inngår i Diesens kronikk. Dermed blir også den sentrale dokumentasjonen som peker mot russisk involvering fraværende, samtidig som han legger seg tett opp mot russiske myndigheters benektelser.

En vestlig nykolonialistisk kampanje?

30. november kom Diesens neste kronikk om Navalnyj, «Emerging sanctions-driven EU alliance with Navalny reeks of Western neo-colonial moves which helped destroy Russia in 1990s». Kjernen i kronikken fremgår av følgende sitat:

The West’s favorite Russian opposition figure has called for the EU to sanction pro-Kremlin ‘oligarchs’. Alexey Navalny doesn’t appear to be against all ‘oligarchs’ though, just those he feels are supportive of Vladimir Putin.

I realiteten fremstår kronikken som et forsøk på å ufarliggjøre Navalnyjs korrupsjonsavsløringer, fremstille ham som et redskap for vestlige interesser og legitimere motstand mot sanksjoner mot Russland ved å knytte saken til en bredere fortelling om vestlig maktpolitikk. Dette er i tråd med russiske myndigheters fremstilling av Navalnyj-saken, der særlig Tyskland ble anklaget for å utnytte hendelsen til å diskreditere Russland og fremme egne politiske interesser.

Det er i en rekke analyser fra forskere og tenketanker blitt pekt på at Navalnyjs avsløringer av korrupsjon og maktmisbruk i Putins krets gjorde ham til en potensiell trussel mot regimet, og at dette – sammen med hans dokumenterte oppslutning i Russland – kan ha vært et motiv for å forsøke å få ham fjernet.

I stedet fremstilte Diesen Putin som offer for en vestlig nykolonialistisk kampanje, og omtalte fortellingen om forgiftningen av Navalnyj som latterlig:

Furthermore, after it was revealed that the Magnitsky sanctions were based on fallacies and after the Russiagate conspiracy theory collapsed, it would be foolish to advance more sanctions under the preposterous narrative of Navalny’s poisoning.

Slik avsporet Diesen ytterligere, ved å hevde at «Russiagate» var en vestlig konspirasjonsteori som hadde kollapset. Dette finnes det imidlertid ingen holdepunkter for. Påstanden er likevel verdt en omvei fordi den illustrerer et gjennomgående mønster i Diesens argumentasjon – der slike villedende beskrivelser kan vinne frem når leseren husker omrisset av en kompleks debatt, men ikke detaljene.

Hadde «Russiagate» kollapset?

Riktignok besto den såkalte Steele-mappen – utarbeidet av den tidligere britiske etterretningsoffiseren Christopher Steele på oppdrag fra først republikanske motstandere av Donald Trump i primærvalget, deretter Den demokratiske nasjonalkomiteen (DNC) og Hillary Clintons valgkamp – av blant annet ubekreftede etterretningsnotater om mulige forbindelser mellom Trump og Russland.

Likevel står Diesens påstand om at «Russiagate» hadde kollapset i direkte motstrid til andre sentrale etterretnings- og granskningsfunn, for også her har han fremsatt påstander det ikke finnes holdepunkter for.

Både amerikansk etterretning, Mueller-rapporten og Senatets etterretningskomité, som for øvrig hadde republikansk flertall, konkluderte med at Russland gjennomførte en omfattende påvirkningsoperasjon mot presidentvalget i 2016, blant annet gjennom hacking av det demokratiske partiets nasjonale komité (DNC) og publisering av stjålne dokumenter. I kjølvannet av dette tok USA ut tiltale mot 12 navngitte russiske GRU-agenter i 2018.

Et sentralt element – både i russisk propaganda og hos Diesen – har vært påstanden om at DNCs datasystemer aldri ble hacket. Denne påstanden knyttes gjerne til en analyse utført av William «Bill» Binney. Binney er imidlertid pensjonist, født i 1943 og sluttet i NSA i 2001. Han hadde, i likhet med alle oss andre, kun annenhåndstilgang til en begrenset del av etterforskningsmaterialet.

Diesens henvisning til «former National Security Agency Technical Director Bill Binney» er ikke et særtilfelle. Diesen har ved flere anledninger løftet frem enkeltpersoner uten førstehåndskunnskap som autoritative «sannhetsvitner». Et nærliggende eksempel er den pensjonerte tyske generalen Harald Kujat (f. 1942), som var forsvarssjef i Tyskland fra 2000 til 2002 og deretter leder for NATOs militærkomité fra 2002 til 2005. Diesen har flere ganger – også i boken The Ukraine War & the Eurasian World Order (2024) – vist til at Kujat har «bekreftet» at USA og Storbritannia saboterte forhandlingene mellom Russland og Ukraina våren 2022 – uten at dette er dokumentert. Det samme mønsteret går igjen i Diesens omtale av «Russiagate».

Bill Binney «beviste» ingenting

I 2017 hevdet Binney at metadata til noen filer som var blitt stjålet 5. juli 2016 tydet på at de måtte ha blitt kopiert av en person med fysisk tilgang og ikke stjålet gjennom et eksternt dataangrep. Russland var imidlertid anklaget for flere datainnbrudd mot DNC som hadde pågått siden sommeren 2015. Binneys analyse kunne derfor uansett ikke brukes som grunnlag for å hevde at DNCs datasystemer aldri var blitt hacket.

I 2018 avslørte Computer Weekly (CW) dessuten at Binney var blitt lurt av russisk etterretning. CW hadde nemlig avdekket at filene som Binney hadde analysert i 2017, hadde vært endret på av russisk etterretning før han mottok dem via en britisk mellommann. Manipulasjonen bestod blant annet i at metadata og tidsstempler var blitt endret slik at overføringshastigheten ga inntrykk av en lokal kopiering av data. Slik kunne filene tilsynelatende fremstå som tekniske bevis for en intern lekkasje fra DNCs datasystemer, og ikke som et resultat av et eksternt datainnbrudd.

CWs journalist ba derfor Binney om å foreta en ny analyse basert på uendrede kopier av de hackede filene. Deretter bekreftet Binney at materialet han hadde analysert i 2017 hadde vært manipulert, og erkjente at det ikke fantes grunnlag for å hevde at filene ikke kunne ha blitt stjålet av eksterne hackere.

Likevel hevdet Diesen i sine RT-kronikker i 2020 – altså to år etter CWs avsløring – at Binney hadde «bevist» at DNCs datasystemer aldri var blitt hacket:

The press similarly has not let facts influence the narrative over Russiagate. The servers of the Democratic National Committee were never hacked according to the former National Security Agency Technical Director Bill Binney.
(RT, 22. august 2020.)

Russiagate proved to be a hoax originated with the discredited Steele dossier, while former National Security Agency Technical Director Bill Binney has proven that the Democratic National Committee servers were never hacked. Yet, the narrative and sanctions remain.»
(RT, 9. september 2020.)

Former National Security Agency Technical Director Bill Binney proved that the Democratic National Committee servers were never hacked, and the Mueller report drove the final stake through the heart of the Steele Dossier.
(RT, 6. november 2020.)

Slik kombinerer Diesen selektiv kildebruk med utelatelse av sentral dokumentasjon, og viderefører et narrativ som på dette tidspunktet allerede var tilbakevist. Tilsvarende fremstillinger kan gjenfinnes i russiske statlige medier i stort monn, samtidig som russiske myndigheter parallelt har avvist enhver involvering og beskrevet anklagene som grunnløse.

Diesen fortsatte da også i samme spor. I kronikken «Russiagate spells trouble for the American ‘Deep State’» skrev han 10. november 2021 følgende om CrowdStrike, som hadde hatt ansvaret for datasikkerheten til DNCs systemer:

The president of CrowdStrike, ex-FBI official Shawn Henry, had already admitted in a testimony in December 2017 that there was no evidence of Russian hacking. This testimony was not made public until May 2020, and in the intervening time House Intelligence Committee Chairman Adam Schiff continued to maintain there was evidence of Russian hacking.

I minst til sammen ti andre RT-artikler har forfatterne i likhet med Diesen revet Henrys vitnemål ut fra sin sammenheng. For Henry hadde ikke «innrømmet» noe som helst, men vært pinlig nøyaktig. Derfor sa Henry at de ikke hadde direkte beviser fordi de ikke hadde observert innbruddet i sanntid, men han uttrykte klart at de hadde sterke såkalte indisiebevis basert på sporene de fant i etterkant av innbruddet. Og disse bevisene, sa han, pekte rett mot Cozy Bear og Fancy Bear – som begge er tilknyttet russisk etterretning.

Henrys vitnemål er for øvrig også forklart i en redegjørelse hos CrowdStrike. I motsetning til hva Diesen ville ha det til samsvarer dette med konklusjonene til amerikanske myndigheter.

Utover dette hadde nederlandsk etterretning (AIVD) trolig observert det russiske innbruddet i sanntid. I 2018 rapporterte den nederlandske avisen de Volkskrant og rikskringkasteren NOS at AIVD hadde infiltrert datasystemene til den russiske etterretningsgruppen Cozy Bear i 2014. Dermed kunne AIVD høsten 2015 følge fra sine egne systemer i Nederland da de russiske hackerne brøt seg inn i DNCs datasystemer. AIVD hadde til og med skaffet seg tilgang til et overvåkningskamera ved inngangen til lokalene som hackergruppen brukte i Moskva, og fikk dermed tatt bilder av operatørene.

Diesen nevner imidlertid aldri noe om AIVDs overvåkning av Cozy Bear i sine kronikker. I stedet forkastet han uten videre konklusjonene til amerikansk etterretning, Mueller-rapporten og Senatets etterretningskomité, presenterte pensjonisten Binneys villedende analyse som et ugjendrivelig bevis på at DNCs datasystemer aldri ble hacket, og forvrengte Henrys vitnemål. Essensen av dette kan gjenfinnes i Diesens bok Russophobia: Propaganda in International Politics.

Samtidig som Diesen foretok seg slike avledningsmanøvrer, arbeidet internasjonale gravejournalister videre med å kartlegge hva som faktisk hadde skjedd med Navalnyj. I desember 2020 skulle dette arbeidet føre til et gjennombrudd. Avsløringen som fulgte, dokumenterte nettopp det som tidligere fremstod som en sannsynlig vurdering: at russiske myndigheter hadde fulgt Navalnyjs bevegelser.

FSB-operasjonen mot Navalnyj avdekkes

14. desember 2020 smalt den første store bomben. Da avslørte Bellingcat, i samarbeid med Der Spiegel, The Insider og CNN at en hemmelig FSB-underenhet på rundt 15 operatører, skjult bak FSBs kriminaltekniske institutt (NII-2), hadde overvåket Navalnyj siden 2017, kort tid etter at han kunngjorde at han ville stille til presidentvalg. Operatørene hadde fulgt ham på mer enn 30 reiser i Russland.

Dette dokumenterte nettopp det som tidligere fremstod som plausibelt: at russiske myndigheter hadde overvåket Navalnyj.

Etterforskningsmaterialet ble publisert med omfattende og detaljert tilleggsdokumentasjon, bestående av teledata, flypassasjerlister, telefontrafikk og geolokasjonsdata. Til sammen viste materialet et systematisk mønster av samordnede bevegelser og kontaktpunkter mellom de russiske operatørene i forkant av forgiftningen.

Når Diesen bygger opp under Zakharovas villedende påstander, fremstår kronikken som en videreføring og forsterkning av russiske myndigheters villedende narrativ. 

Tre sentrale operatører ble identifisert på Tomsk-reisen, hvorav to reiste under falske identiteter. Disse ble støttet og overvåket av minst fem andre FSB-operatører. Enheten som helhet bestod av personer med bakgrunn innen medisin, kjemi, toksikologi og spesialoperasjoner. Avsløringen pekte dermed mot en målrettet og langvarig operasjon som sterkt tydet på beslutninger på høyt nivå i det russiske statsapparatet.

Samme dag kalte Putins talsperson Dmitrij Peskov avsløringen for «bullshit». Tre dager senere fulgte Putin opp med å si på sin årlige pressekonferanse at Navalnyj «nyter støtte fra amerikanske etterretningstjenester», og la til at dersom russiske etterretningstjenester hadde ønsket å drepe ham, ville de ha «gjort det ferdig». Snart skulle Diesen formidle noe av det samme.

18. desember 2020 publiserte Glenn Diesen nok en RT-kronikk om Navalnyj. På dette tidspunktet ville en uavhengig Russland-forsker normalt ha erkjent at stadig mer dokumentasjon tydet på russisk involvering i drapsforsøket.

Diesens personangrep

I stedet fremstår kronikken «West’s cultivation of Navalny as ‘Russian opposition leader’ plays into Kremlin hands by making him politically irrelevant at home» som en omfattende avledning fra den foreliggende dokumentasjonen. Samtidig preges kronikken av personangrep – noe Diesen ellers ofte selv hevder å være utsatt for fra sine kritikere.

Kronikkens hovedpoeng er at Vestens «dyrking» av Navalnyj inngår i en bredere strategi for å fremstille russiske myndigheter som illegitime og mobilisere støtte for å motarbeide Russland, og at slik støtte i praksis hadde gjort Navalnyj politisk irrelevant i Russland.

Diesen fremstilte på nytt Navalnyj som en kunstig konstruert opposisjonsleder skapt av vestlige medier og aktører. Samtidig presenterte han forgiftningen som en stadig skiftende og usammenhengende fortelling, og viste blant annet til påstander om at Navalnyjs te skulle ha blitt forgiftet på flyplassen i Tomsk, uten å forholde seg til at gravejournalister allerede hadde publisert dokumentasjon som pekte mot at forgiftningen mest sannsynlig hadde funnet sted før han ankom flyplassen.

Slik relativiserte Diesen ansvarsplasseringen, ved å fremstille et attentat som lite plausibelt, samtidig som han sådde tvil om den veldokumenterte forgiftningen.

Ingen steder reflekterer Diesen over at dersom russiske myndigheter faktisk hadde forsøkt å drepe Navalnyj – attpåtil med en nervegift omfattet av Kjemivåpenkonvensjonen – ville dette vanskelig kunne møtes med et skuldertrekk fra vestlige land. I stedet fremstilte han vestlige mediers omtale av drapsforsøket som en regissert kampanje med sikte på regimeendring i Russland.

Fremfor å forholde seg til dokumentasjonen som Bellingcat og samarbeidende medier hadde lagt frem, rettet Diesen oppmerksomheten mot budbringeren. Hele tre avsnitt av kronikken er viet til personangrep på Eliot Higgins, grunnleggeren av Bellingcat, samtidig som organisasjonen fremstilles som et redskap for vestlige etterretningstjenester:

It was, yet again, Bellingcat that identified the FSB team that allegedly followed Navalny, before this was disseminated through Western media. The West can seemingly retire MI6, the CIA and other intelligence services, because these days all information and disinformation to substantiate accusations against Russia derives from Bellingcat.

Yes, this is the blog of Elliot Higgins, a failed underwear salesman and videogame enthusiast that the Western media insists on treating seriously as an investigative journalist. Despite his proven disinformation from Syria to Ukraine, he remains the trusted source to expose Putin as the reincarnation of Stalin.

Bellingcat is bankrolled by the National Endowment for Democracy (NED), which is funded by the US government. The first president of NED, Allen Weinstein, infamously explained that openness was the new cover: “a lot of what we do today was done covertly 25 years ago by the CIA”. In the 1970s, a great scandal erupted when US intelligence services were exposed for infiltrating the media, yet these days there is nothing to expose, as they are openly hired by news networks to disseminate the news.

Denne typen personangrep inngår i et velkjent mønster i russisk propaganda. Når en avsløring blir for ubehagelig, forsøker man å diskreditere og svekke tilliten til dem som har publisert den, fremfor å forholde seg til dokumentasjonen.

Retorisk sett er det et klassisk eksempel på det som gjerne omtales som guilt by association, der et ekte sitat eller en reell institusjonell forbindelse brukes til å skape mistanke om helt andre forhold. Og det er nettopp det Diesen gjør her: Først reduseres Bellingcat til «bloggen» til en «mislykket undertøyselger og dataspillentusiast»; deretter antydes det at organisasjonen i realiteten er kontrollert av amerikansk etterretning.

Slike koblinger – særlig via National Endowment for Democracy (NED) – er et gjennomgående trekk i russiske myndigheters beskrivelse av vestlige organisasjoner, som ofte omtales som redskaper for politisk påvirkning og regimeendring. I 2018 hevdet for eksempel Sergej Lavrov: «It’s no secret to anyone, Western journalists write openly that Bellingcat is connected to special services, they leak information through it to have some effect on public opinion.»

Tilsvarende angrep på Bellingcat og Eliot Higgins kan også gjenfinnes i russiske statlige medier som RT og Sputnik News, samt i uttalelser fra blant annet det russiske utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova, der de begge fremstilles som redskaper for vestlig etterretning og politiske påvirkningsoperasjoner.

Bellingcat – et flaggskip i gravejournalistikk

Diesens angrep på Eliot Higgins var imidlertid misvisende av flere årsaker.

Bellingcat ble startet av Higgins i 2014 og hadde i 2020 rundt 18 heltidsansatte, i tillegg til et omfattende nettverk av frilansere. Organisasjonen hadde da vært med på å utvikle digital gravejournalistikk gjennom bruk av åpne kilder (OSINT), mottatt en rekke internasjonale journalistpriser og samarbeidet med blant andre Der Spiegel, BBC, CNN, The New York Times, FN, Transparency International og Den internasjonale straffedomstolen (ICC). I tillegg bidro Bellingcat til å utvikle fagmiljøer i redaksjoner som The New York Times og BBC.

Bellingcat var altså ingen ubetydelig «blogg». I Russland ble organisasjonen stemplet som «utenlandsk agent» i 2021 og forbudt i 2022. Etterforskningen av drapsforsøket på Navalnyj ble dessuten ikke ledet av Higgins, men av den daværende Bellingcat-journalisten Christo Grozev, som fungerte som hovedanalytiker.

Grozev ble for øvrig oppført på det russiske innenriks­departementets etterlysning­sliste 26. desember 2022, uten at det ble oppgitt noen begrunnelse. I 2025 ble en bulgarsk spioncelle dømt i London for spionasje på vegne av russisk etterretning, rettet mot grave­journalister og russiske regime­kritikere i eksil. Ifølge britisk påtalemyndighet ble Grozev overvåket fra desember 2020, kort tid etter at han hadde bidratt til å identifisere FSB-operatører bak forgiftningen av Aleksej Navalnyj. Gruppen kartla hans bevegelser og oppholds­steder i flere europeiske land, tok seg i 2022 inn i leiligheten hans i Wien og diskuterte også operasjoner som omfattet bortføring og mulig drap. Trusselbildet ble vurdert som så alvorlig at Grozev måtte forlate Wien og har siden levd med omfattende sikkerhetstiltak.

Bellingcats finansiering

Samtidig fortalte ikke Diesen at avsløringen om Navalnyj ikke hadde vært et sololøp fra Bellingcat, men et samarbeid med blant andre Der Spiegel, The Insider og CNN. I stedet rettet han altså fokus mot Eliot Higgins og «bloggen» hans, mens det de hadde avslørt ble utelatt.

Det stemmer riktignok at Bellingcat hadde mottatt støtte fra National Endowment for Democracy (NED). Men også her gir Diesen et misvisende bilde.

Bellingcats regnskap for 2019 var offentlig tilgjengelig og viste at den klart største giveren ikke var NED, men Nederlands nasjonale postnummerlotteri, etterfulgt av en rekke private stiftelser. Bellingcats kursvirksomhet stod for rundt en tredel av inntektene, mens støtten fra NED utgjorde under syv prosent.

Weinstein-sitat uten kontekst

I tillegg er det verdt å merke seg hvordan Diesen forsøker å underbygge insinuasjonen. I kronikken viste han til et sitat fra National Endowment for Democracys første president, Allen Weinstein, som i et intervju med The Washington Post i 1991 ganske riktig sa at «a lot of what we do today was done covertly 25 years ago by the CIA». Hos Diesen fremstår dette som et tilsynelatende avslørende bevis på at organisasjoner som mottar støtte fra NED fungerer som forlengede armer for amerikansk etterretning.

Intervjuet med Weinstein handlet imidlertid om hvordan forståelsen av demokrati og menneskerettigheter hadde endret seg – fra 1960-årene til begynnelsen av 1990-årene – en periode der også Sovjetunionen gjennomgikk dramatiske politiske forandringer.

Poenget var at aktiviteter som tidligere ble gjennomført i hemmelighet under den kalde krigen – og særlig støtte til demokratibevegelser og sivilsamfunnsorganisasjoner – etter hvert ble flyttet over i åpne og sivile strukturer. Som han selv presiserte i samme intervju: «The biggest difference is that when such activities are done overtly, the flap potential is close to zero. Openness is its own protection.»

Det løsrevne Weinstein-sitatet brukes ofte av kinesiske og russiske statlige aktører, samt i pro-russiske miljøer, uten at den avgjørende konteksten oppgis. Når Diesen trekker det frem i forbindelse med Bellingcat, følger han et velkjent grep fra russiske informasjonskampanjer.

I realiteten betydde dette at Narysjkin mente at OPCW og Tyskland, samt svenske og franske statlige laboratorier, løy på likt.

En modell som ofte brukes i analyser av russiske narrativer, er «de fem D-ene» Dismiss, Distort, Distract, Dismay og Divide. I dette tilfellet dreier det seg om forvrengning (distort) og avledning (distract), fordi sitatets kontekst fordreies samtidig som fokus flyttes bort fra dokumentasjonen til Bellingcat.

Den samme metoden gjenfinnes i Diesens kritikk av Den norske Helsingforskomité (NHC). I flere tekster, på sin YouTube-kanal, på sosiale medier og i tilknytning til debatten i Aftenposten om komiteens kritikk av hans formidling, har han vist til at organisasjonen har mottatt støtte fra NED og trukket frem Weinstein-sitatet.

Finansieringen har i seg selv begrenset relevans for saken. Det avgjørende er avsløringenes sannhetsgehalt. Ingenting tyder på at Bellingcat drev med desinformasjon. Tvert imot har organisasjonens undersøkelser vært transparente, dokumenterte og gjenstand for etterprøving. Nettopp derfor nyter Bellingcat høy anseelse blant forskere og gravejournalister. Det fremstår ikke troverdig å fremstille dette som en amerikansk konspirasjon.

En norsk professor med Russland som fagfelt møtte altså en av de mest omfattende gravejournalistiske avsløringene i nyere tid med personangrep og insinuasjoner om vestlig etterretningsstyring, fremfor å forholde seg til dokumentasjonen som faktisk var blitt fremlagt.

Essensen i disse fremstillingene – der Bellingcat og Eliot Higgins diskrediteres gjennom personangrep, der koblinger til National Endowment for Democracy brukes til å antyde forbindelser til amerikansk etterretning, og der Weinstein-sitatet trekkes frem for å underbygge slike insinuasjoner – gjenfinnes i Diesens bok Russophobia: Propaganda in International Politics.

Ny bombe – en avslørende telefonsamtale

Deretter fulgte den andre store avsløringen: 21. desember 2020 ble en telefonsamtale mellom Navalnyj og FSB-offiseren Konstantin Kudrjavtsev – en av operatørene bak drapsforsøket – offentliggjort. Samtalen fant sted om morgenen 14. desember, i timene før den forrige store avsløringen ble publisert

Telefonnummeret til Kudrjavtsev var blitt identifisert gjennom gravejournalistenes etterforskning rundt drapsforsøket. Under oppringningen ble det brukt programvare som fikk det til å fremstå som om anropet kom fra et nummer tilknyttet russisk etterretning. Kudrjavtsev var derfor ikke klar over hvem han egentlig snakket med.

I samtalen utga Navalnyj seg for å være en medhjelper til sekretæren for Russlands sikkerhetsråd, Nikolaj Patrusjev. Navalnyj ga inntrykk av å evaluere operasjonen og ba med myndig stemme om detaljer om hvorfor oppdraget hadde mislyktes.

Kudrjavtsev kom med flere viktige detaljer som ikke var kjent fra tidligere. Den viktigste var trolig at novitsjok var blitt påført Navalnyjs undertøy mens han var borte fra hotellrommet i Tomsk. Kudrjavtsev opplyste at giften virket langsommere enn planlagt, og at Navalnyj overlevde som følge av pilotens nødlanding og rask behandling fra legene i Omsk. Videre forklarte han at han etter Navalnyjs transport til Tyskland fikk i oppdrag å hente hans etterlatte klær og fjerne alle spor av novitsjok før de skulle leveres tilbake og testes av uavhengige eksperter.

Samme dag som telefonsamtalen ble offentliggjort oppsøkte advokaten til Navalnyj, Lyubov Sobol, Kudrjavtsevs leilighet i Moskva. Kort tid etter ble hun pågrepet av russisk politi og holdt i varetekt i seks timer, og fire dager senere arrestert og siktet med en strafferamme på inntil fem år. Høsten 2021 flyktet Sobol til utlandet.

Arrestasjonen av Navalnyj

17. januar 2021 returnerte Navalnyj til Moskva sammen med en gruppe støttespillere og journalister, der han straks ble arrestert på flyplassen. Begrunnelsen var at han angivelig hadde brutt meldeplikten i forbindelse med soningen av en tidligere dom. I 2018 hadde Storkammeret i EMD allerede fastslått at denne dommen var bygget på vilkårlige og urettferdige rettssaker, at det forelå urettmessig anvendelse av strafferetten, samt at saken var politisk motivert og i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Russiske myndigheter hadde dermed ikke bare forsøkt å drepe Navalnyj, men arresterte ham også da han returnerte til Moskva etter livreddende behandling i Tyskland, med den begrunnelse at han hadde brutt meldeplikten i forbindelse med en dom som allerede var underkjent av EMD.

Den påfølgende rettsbehandlingen i Moskva ble av flere omtalt som en rettsfarse. Gjennom et midlertidig tiltak påla EMD at Navalnyj skulle løslates, noe Russland ignorerte. I stedet fulgte russiske myndigheter opp med nye dommer mot Navalnyj, blant annet for «ekstremisme», som innebar at han ville bli sittende fengslet under særlig strenge soningsforhold frem til 2038. Senere, i 2025, fikk tre av Navalnyjs advokater opptil fem og et halvt års fengsel.

To dager etter arrestasjonen i 2021 publiserte Navalnyjs Antikorrupsjonsfond (FBK) nok en avsløring, «Putins palass», der han i en nøye forberedt video gjennomgikk hvorfor han mente Putin var den reelle eieren av et palass ved Svartehavet. Samtidig utløste arrestasjonen av Navalnyj protester og demonstrasjoner over hele Russland.

Diesens taushet: Navalnyj redusert til et «sirkus»

Først i en kronikk 11. februar 2021 nevner Diesen igjen Navalnyj. Denne gang ignorerer han fullstendig sakens realiteter, som Navalnyjs telefonsamtale med Kudrjavtsev. Omtalen av Navalnyj var dessuten skjøvet langt ned i teksten, og da var temaet at Navalnyjs «radikale fremmedfrykt» ville ha vært uakseptabel for vestlige liberale partier:

The circus around Alexey Navalny encapsulated what happens when liberalism is interlinked with power politics. Navalny’s radical xenophobia would make him unacceptable to any liberal party in the West, yet his anti-Putin credentials make him a weapon against Russia at a time when our anti-Russian sanctions are failing.

Diesens fremgangsmåte var å delegitimere Navalnyj og bagatellisere alvoret i saken. Dette samsvarte med en bredere kampanje fra russiske myndigheter mot Navalnyj, blant annet beskrevet av forskeren Anton Shekhovtsov. Her blir Navalnyj konsekvent fremstilt som et redskap for vestlig påvirkning som en aktør med beskjeden oppslutning, eller som en politiker som i realiteten følger et vestlig regimeendringsmanus.

Ikke noe sted nevner Diesen at russiske myndigheter over tid hadde forsøkt å kneble Navalnyj. Rettsavgjørelser fra EMD, samt det forhold at fengslingen av Navalnyj var i strid med forpliktelser Russland hadde etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen, blir ignorert.

Det nærmeste Diesen kom var å vise til at Russland hadde utvist EU-diplomater som hadde deltatt på enkelte demonstrasjoner, til tross for omfattende protester, massearrestasjoner og press mot opposisjonelle journalister. Slik etterlot Diesens kronikk et inntrykk av at protestene i realiteten var drevet frem av Vesten.

Diesen omtalte dette som «sirkuset rundt Navalnyj» og presenterte saken som ren geopolitikk, der Navalnyjs kamp mot Putin «gjør ham til et våpen mot Russland i en tid da våre anti-russiske sanksjoner svikter».

Dette er et velkjent grep i russiske narrativer, der forestillingen om et presset Russland brukes aktivt for å plassere regimet i en offerrolle, samtidig som oppmerksomheten flyttes bort fra ubehagelige realiteter. Russiske myndigheter fremstilte gjentatte ganger protestene til støtte for Navalnyj som vestlig orkestrerte destabiliseringsforsøk. Vestlige reaksjoner og støtteerklæringer ble omtalt som «direkte innblanding» i Russlands indre anliggender, mens Sergej Lavrov avfeide kritikken som hysterisk. Dette inngikk i en bredere fortelling der vestlige reaksjoner ble fremstilt som et ledd i en geopolitisk kamp mot Russland.

Det mest påfallende ved Diesens kronikk var likevel at han verken nevnte Navalnyjs historiske telefonsamtale med Kudrjavtsev eller den øvrige dokumentasjonen. Slik spaserte Diesen forbi de mest oppsiktsvekkende bevisene i saken uten engang å nevne dem.

Kildejuks for en tsar: Villedende om Navalnyjs avsløring av «Putins palass»

Korrupsjon er en av de mest sårbare sidene ved Putins regime, og Navalnyjs kampanje hadde i årevis brukt avsløringer om den russiske makteliten til å utfordre regimet.

19. januar 2021, mens Aleksej Navalnyj satt i fengsel, publiserte hans antikorrupsjonsfond (FBK) en video og en artikkel om «Putins palass», der han la frem omfattende dokumentasjon som skulle vise korrupsjon og skjult eierskap knyttet til Russlands president. Materialet indikerte at Putin var den reelle eieren av et enormt og overdådig palass ved Svartehavskysten til en verdi av anslagsvis 1,35 milliarder dollar – omtalt som «verdens største bestikkelse». Allerede etter to uker hadde over en fjerdedel av den russiske befolkningen sett videoen.

Avsløringen satte Putin i et dårlig lys, både på grunn av de enorme verdiene og kontrasten til hans image som en nøktern og hardtarbeidende president. Den hadde også et betydelig overraskelseselement: Navalnyj pekte direkte på Putin – samtidig som Putin hadde satt ham bak lås og slå.

27. april 2021 kommenterte Diesen avsløringen i en kronikk hos RT. I stedet for å opplyse at flere medier – blant annet NovajaGazeta, BBC og Reuters – hadde publisert undersøkelser siden 2011 som pekte mot at Putin kunne være knyttet til eierskapet eller bruken av palasskomplekset, skrev han at Financial Times hadde tilbakevist at Putin var eieren:

The unconditional support from the Western political-media establishment, running a de facto presidential campaign for Navalny, has helped him to mobilise the population without any accountability for his accusations or alternative solutions. As a case in point, his video about Putin’s alleged palace on the Black Sea was debunked by the Financial Times a decade ago.

Diesens opplysning var direkte villedende i forhold til det avisen faktisk hadde dokumentert.

Peskov – Diesens reelle kilde?

Artikkelen i Financial Times var signert den kjente britiske gravejournalisten Catherine Belton 30. november 2011, og bygget på dokumentasjon fra forretningsmannen Sergej Kolesnikov. Materialet pekte mot at Putin, sammen med nære forbindelser og et familiemedlem, kunne ha vært involvert i tvilsomme økonomiske transaksjoner fra 2004.

Undersøkelsene tydet på at midler som skulle ha gått til sykehus i St. Petersburg, i stedet ble kanalisert gjennom offshore-selskaper og brukt til å bygge opp kontroll over Bank Rossija og hente ut verdier fra Gazprom. Deretter skrev avisen:

Documents Mr Kolesnikov has shown to the FT provide some support for his claims that money sent from offshore companies involved in the Bank Rossiya transactions was later transferred, through other companies, to pay for construction work on a Black Sea resort complex now claimed to have been intended as a secret palace for Mr Putin.

Artikkelen avkreftet ikke påstanden om at Putin kunne være den reelle eieren. Den dokumenterte tvert imot finansielle forbindelser og pengestrømmer som ga støtte til hypotesen om at palassprosjektet kunne være knyttet til Putin, uten å kunne fastslå eierskapet endelig. Belton lot derfor spørsmålet stå åpent, med et tydelig mistankens skjær over seg:

The transfers from Gazprom that benefited Bank Rossiya highlight the subsequent lack of checks and balances over Mr Putin’s power, critics say – and the growing appetites of his inner circle amid Russia’s energy boom. Most tellingly, Mr Kolesnikov’s tale threatens to belie the austere image Mr Putin has sought to present, with Mr Shamalov – one of the Bank Rossiya shareholders Mr Kolesnikov worked with – apparently seeking to build a lavish palace for his ‘tsar’.

Tittelen på artikkelen pekte i samme retning: A realm fit for a tsar – altså Et rike som passer for en tsar. Det nærmeste man kommer en avkreftelse er en kommentar fra Putins talsperson Dmitrij Peskov til avisen: «I know for sure that Putin has no connection [with the palace].»

Diesen ignorerte altså Financial Times’ egen dokumentasjon og andre flere andre graveartikler som indikerte at palasset kunne være knyttet til Putin. Samtidig var hans fremstilling av Financial Times i strid med hva artikkelen faktisk viser. Ved å fremstille avisen som om den hadde «avkreftet» påstanden, tilskriver han Financial Times en konklusjon som i realiteten kun fremsettes av Kremls talsperson.

Sluttresultatet innebærer en fordreining av hva kilden faktisk dokumenterer, i strid med grunnleggende kildekritiske prinsipper. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men kan gjenfinnes om ulike temaer i flere av Diesens kronikker og fagbøker.

Maria Zakharovas og Diesens relativisering av russisk undertrykkelse

Undertrykkelse av opposisjonelle er et ømtålig tema for russiske myndigheter – særlig når det gjelder Aleksej Navalnyj. I offisielle russiske fremstillinger blir denne undertrykkelsen systematisk relativisert, bortforklart eller omdefinert – et mønster som også går igjen i flere av Glenn Diesens kronikker.

Navalnyjs omfattende korrupsjonsavsløringer traff kretsen rundt Putin hardt og representerte en reell politisk trussel mot regimet. For eksempel hadde Navalnyj i 2018 avslørt påstått korrupsjon i Russlands nasjonalgarde, noe som fikk styrkens sjef, Viktor Zolotov – tidligere leder for Vladimir Putins livvakttjeneste – til å avvise anklagene og utfordre Navalnyj til en fysisk duell.

Det er i lys av dette at man kan forstå både drapsforsøket mot Navalnyj, arrestasjonen ved hjemkomsten til Russland og den videre rettslige og politiske forfølgelsen av ham.

Til tross for fengslingen i januar 2021 forble Navalnyj en betydelig opposisjonell kraft. Nettopp derfor er det påfallende at han i Diesens kronikker systematisk reduseres til en irrelevant og kunstig oppblåst skikkelse uten reell betydning i Russland, som angivelig holdes i live av vestlige medier og myndigheter. Putin unnlot konsekvent å uttale navnet hans.

Protestene i Russland

Etter at Navalnyj ble arrestert i Moskva i januar 2021 brøt det ut omfattende protester over hele Russland. Over 10 000 mennesker ble arrestert. En meningsmåling fra Levada-senteret i begynnelsen av februar 2021 viste at 22 prosent av russerne hadde et positivt syn på dem som deltok i protestene, 37 prosent var likegyldige og 39 prosent negative.

I juni 2021 ble denne undertrykkelsen ytterligere skjerpet. Da ble Navalnyjs tre organisasjoner stemplet som «ekstremister», forbudt og fratatt sine eiendeler – med vidtrekkende konsekvenser for ansatte, frivillige, donorer og støttespillere. Deltagelse i eller støtte til organisasjonene kunne medføre store bøter og flere års fengselsstraff.

Diesens kronikker gir et helt annet bilde. Nettopp dette bakteppet – masse­arrestasjonene, kriminaliseringen av Navalnyjs organisasjoner og den stadig hardere behandlingen av opposisjonen – er så å si fraværende i disse kronikkene. Oppmerksomheten flyttes stadig over på Vestens angivelige dobbeltmoral.

Litauen – et speilbilde av Russland?

I en kronikk 15. august 2021 sammenlignet Diesen russiske myndigheters håndtering av demonstranter som protesterte til støtte for Navalnyj med litauiske myndigheters håndtering av en demonstrasjon i Vilnius i august 2021. Tittelen var et varsel om det som skulle komme – at Vestens kritikk av Russlands brudd på menneskerettigheter er preget av dobbeltmoral, fordi vestlige land angivelig opptrer på samme måte: «By cracking down on Covid-19 protesters at home, the West has lost all credibility in preaching about ‘human rights’ to Russia.»

Kronikken inneholder flere manipulerende beskrivelser. Noe av det mest problematiske skjer i innledningen, der Diesen siterer det russiske utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova.

Nærmest umerkelig gjør Diesen Zakharovas villedende fremstilling til premiss for resten av kronikken. Politisk motiverte massearrestasjoner i Russland omdefineres dermed til ren håndhevelse av smitteverntiltak. Samtidig underslås det at demonstrantene i Vilnius hadde vært voldelige. I tillegg presenteres to uttalelser fra Litauens president løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng:

Russia’s Foreign Ministry has slammed Lithuania, accusing the Baltic nation of showcasing double standards in supporting civil unrest abroad while cracking down on protesters railing against coronavirus restrictions back home.

Moscow’s diplomatic spokeswoman, Maria Zakharova, argued that the divide embodied the West’s inconsistent passions for human rights. In January, Vilnius accused the Kremlin of ‘Stalinism’ in its response to unauthorised rallies, banned under pandemic rules. This, Zakharova said, was in sharp contrast to how Lithuanian police deployed tear gas against Covid-19 demonstrators in the capital last week, with the government insisting ‘democracy is not anarchy’.

Zakharova hadde med dette tatt seg betydelige kunstneriske friheter. Kildekritikk er imidlertid en grunnleggende akademisk øvelse. Det må derfor legges til grunn at Diesen var klar over at hennes fremstilling var villedende. Likevel bygget han videre på den og argumenterte deretter kompromissløst for påstanden om vestlig dobbeltmoral.

Hva skjedde egentlig i Vilnius?

Zakharova – og dermed også Diesen – ga inntrykk av at litauiske myndigheter hadde slått ned på en fredelig demonstrasjon mot koronarestriksjoner. Det er ikke en korrekt beskrivelse.

10. august 2021 samlet rundt 4500 mennesker seg utenfor Litauens parlament i Vilnius for å protestere mot at parlamentet diskuterte nye koronarestriksjoner og koronapass. Demonstrasjonen var lovlig og foregikk i utgangspunktet fredelig.

Situasjonen eskalerte imidlertid senere på dagen. På kvelden blokkerte demonstranter utgangene til parlamentsbygningen. Flere parlamentarikere kom seg ut, men mange ble blokkert inne i bygningen. Demonstrantene krevde å få svar på en del spørsmål. Noen få parlamentarikere gikk ut for å svare. En av dem ble omringet av folkemengden, mens en annen fikk kastet en flaggstang etter seg.

Deretter forsøkte politiet å skyve demonstrantene bort fra parlamentet med makt, samtidig som de beskyttet parlamentarikere som ville forlate området. Demonstrantene reagerte med å rope skjellsord, avfyre bluss og kaste flasker. Politiet svarte med tåregass.

26 personer ble arrestert i forbindelse med tumultene. I etterkant ble hendelsen etterforsket som et opprør, og både politifolk, sikkerhetspersonell, parlamentarikere og en rekke offentlige institusjoner ble registrert som fornærmede i straffesaken. Til sammenligning ble over 10 000 mennesker arrestert under protestene i Russland vinteren 2021.

Demonstrasjonen i Vilnius ble altså ikke stoppet fordi den kritiserte koronapolitikken, men fordi den utviklet seg i voldelig retning. Politiets reaksjon må anses som forholdsmessig. Kun en liten andel av demonstrantene ble arrestert, og det var som følge av vold.

Disse opplysningene utelot Diesen. I stedet viste han til at Zakharova hadde sagt at den litauiske regjeringen hadde insistert på at «democracy is not anarchy».

Hva sa egentlig Litauens president?

Men også dette var tatt ut av sin sammenheng. Etter at demonstrasjonen hadde utviklet seg i voldelig retning, publiserte Litauens president Gitanas Nausėda samme kveld følgende oppfordring på Facebook:

Demokrati er ikke anarki.

Ja, innbyggerne kan protestere og si sin mening. Ja, politikere bør ikke henge merkelapper på innbyggere, men argumentere og forklare sine beslutninger, selv om det tar mye tid, energi, selv når det kan virke som en håpløs oppgave. Men demokrati er ikke anarki. Ytringsfrihet er ikke frihet til å fornærme, og demonstrasjonsfrihet er ikke frihet til å utøve vold.

Når Litauen står overfor alvorlige problemer vil sinne og uenighet svekke staten på et svært avgjørende tidspunkt. Jeg kan ikke rettferdiggjøre at man blokkerer parlamentet. Jeg oppfordrer dere til å bidra til at parlamentsmedlemmer kan forlate bygningen på en sivilisert måte.
(Egen oversettelse.)

Med andre ord: Nausėda hadde ikke gitt uttrykk for at demonstrasjoner er anarki, men tvert imot understreket at demonstrasjonsfrihet ikke gir frihet til å utøve vold.

Diesen skapte et misvisende inntrykk av at Litauen slo hardt ned på politiske protester. Resultatet er at Litauen fremstår som dobbeltmoralsk, fordi landet et halvt år tidligere hadde kritisert russiske myndigheter for «stalinisme».

Hva skjedde i Russland?

Diesen fremstilte det som at Litauens kritikk hadde dreid seg om uautoriserte demonstrasjoner i Russland som hadde vært forbudt på grunn av pandemien. Men også dette var misvisende.

Litauens kritikk av Russland sprang ikke ut av noen generell innvending mot pandemiregler eller «uautoriserte demonstrasjoner», men på grunn av russiske myndigheters brutale fremferd mot Navalnyj og hans støttespillere. Det fremgår klart av uttalelsen Litauens president Gitanas Nausėda publiserte i januar 2021, etter arrestasjonene i Russland:

Lithuania strongly condemns brutal arrests of peaceful protesters supporting @navalny in Russia. Denying the right to political opposition is a throwback to Stalin’s era. Illegally detained protesters including Navalny’s spouse must be released immediately.

Uttalelsen viser hva kritikken faktisk gjaldt: brutale arrestasjoner av fredelige demonstranter, fornektelse av retten til politisk opposisjon og pågripelsen av personer som uttrykte støtte til Navalnyj. Diesen ga derimot inntrykk av at Litauens kritikk i hovedsak gjaldt russiske myndigheters håndheving av pandemiregler overfor uautoriserte demonstrasjoner.

Det er derfor betegnende at Navalnyj ikke nevnes noe sted i kronikken. Dermed fjernes selve kjernen i saken: at protestene oppstod i kjølvannet av drapsforsøket på Navalnyj, arrestasjonen ved hjemkomsten til Russland og den påfølgende politiske forfølgelsen av ham.

På denne bakgrunn fremstår det som lite troverdig å forklare massearrestasjonene med smitteverntiltak, slik Diesen gjør i sin kronikk.

Demonstrasjonsfrihet er grunnlovsfestet i Russland, men i praksis sterkt begrenset. I første halvdel av 2010-årene strammet russiske myndigheter inn lovverket og gikk stadig hardere til verks. Fra 2014 har til og med russere som demonstrerer alene kunnet bli ansett som en «massebegivenhet», bøtelegges og straffes med inntil fem års fengsel.

Under pandemien var det – i motsetning til for eksempel Litauen – i realiteten nær et totalforbud i Russland mot demonstrasjoner. I praksis avvek dette likevel ikke nevneverdig fra det som kan beskrives som en normaltilstand i Russland.

En reporter fra Al Jazeera beskrev 31. januar 2021 situasjonen slik: «Here in Moscow people don’t get a chance [to protest] together, since they are detained almost immediately, and the whole of the very centre of Moscow is completely sealed off.» Senest i mars 2026 har russiske myndighetene nektet å tillate protester mot internettsensur og blokkering av den populære appen Telegram.

Som professor med Russland som fagfelt må Diesen dessuten ha vært klar over at regimet hadde forbudt eller i praksis umuliggjort arbeidet til en rekke uavhengige medier og organisasjoner i tiden frem til han skrev kronikken. I juni 2021 ble dessuten Navalnyjs tre organisasjoner – inkludert Antikorrupsjonsfondet (FBK) – stemplet som «ekstremister» og forbudt, i det som i praksis var et forsøk på å avvikle hans politiske nettverk.

Professor Geir Flikke uttalte til Aftenposten i april 2021: «Om det russiske regimet er blitt mer brutalt? Ja, det er kanskje årets underdrivelse. Det kan virke som om politimyndigheter og innenriksstyrker nå setter alt inn på å avvikle Navalnyjs politiske prosjekt en gang for alle.» Utviklingen skulle raskt bekrefte denne vurderingen.

På denne bakgrunn er det vanskelig å tro at Diesen i august 2021 ikke forstod hva dette faktisk dreide seg om: Myndighetenes brutale fremferd, massearrestasjonene av godt over 10 000 Navalnyj-demonstranter vinteren 2021 og det påfølgende forbudet mot Navalnyjs organisasjoner kan vanskelig forklares som smitteverntiltak. Det fremstår snarere som uttrykk for et autoritært regime som ikke tillot fredelige protester.

Diesen sammenligner altså to situasjoner som på publiseringstidspunktet var godt dokumentert som fundamentalt forskjellige. I studier av russisk informasjonskrigføring omtales dette som distortion – en fordreining av faktiske hendelser der ulike situasjoner fremstilles som parallelle, slik at de gir et misvisende bilde av virkeligheten.

Når Diesen bygger opp under Zakharovas villedende påstander, fremstår kronikken som en videreføring og forsterkning av russiske myndigheters villedende narrativ. Det preger også kronikkens avslutning:

The failure to decouple protests and human rights from power politics is resulting in the end of human rights as a topic for international affairs. The West rejects common standards, with Moscow’s effort to discuss the human rights violations of the West immediately dismissed as ‘whataboutism’ or a ‘false moral equivalence’.

Meanwhile, Moscow has no reason to accept lectures on human rights from the West when they come without an understanding of sovereignty. The diplomatic tough talk falls on even deafer ears, it seems, when its messengers say one thing and do another back home.

Slik avsluttet Diesen kronikken der den begynte: med en relativisering av russiske myndigheters undertrykkelse og en forskyvning av fokus mot Vestens angivelige dobbeltmoral.

Diesen i russisk og norsk offentlighet

Diesens kronikker viser ikke bare et bestemt mønster i behandlingen av dokumentasjon og kilder. De reiser også spørsmål om hvordan fremstillingene brukes i Russland, og forstås og forsvares i norsk offentlighet.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 ble RTs distribusjon i vestlige land kraftig begrenset. I EU ble kanalen forbudt gjennom sanksjoner og forsvant fra europeiske plattformer, samtidig som RT America måtte stanse virksomheten. Parallelt reduserte Diesen sin aktivitet på RT betydelig, og vendte seg i økende grad mot egne plattformer og sosiale medier.

Russiske medier og kjente russiske profiler på sosiale medier har siden systematisk løftet frem sitater fra Diesen i stort omfang og gitt dem bred distribusjon. Et fellestrekk er at sitatene brukes til å legitimere krigføringen i Ukraina. Samtidig inngår fremstillingene i et bredere medieøkosystem der innhold sirkulerer mellom statlige medier, sosiale plattformer og enkeltaktører.

Diesens rekkevidde har også økt markant på andre måter. I januar 2025 hadde hans engelskspråklige YouTube-kanal rundt 30 000 følgere og 100 000 visninger. Senere etablerte han fem kanaler på andre språk, oversatt ved hjelp av kunstig intelligens. I mars 2026 hadde han til sammen nær 900 000 følgere og 40 millioner visninger. Bare i denne måneden publiserte han over 50 videoer, hvorav én alene har hatt over 3,5 millioner visninger. Ifølge Finansavisen skal Diesen selv ha opplyst at han tjener rundt én million kroner i måneden på YouTube. Mange av videoene sendes også på Frikanalen, som distribueres til alle husstander i Norge med kabel-TV.

Dette innebærer at Diesens fremstillinger ikke bare sirkulerer i russiske medier, men også forsterkes på egne plattformer med betydelig internasjonalt gjennomslag. Diesen har selv omtalt dette som en del av hans akademiske virke.

Samtidig har Diesens rolle vært gjenstand for uenighet i norsk offentlighet. I mars 2025 underskrev 20 norske akademikere og forskere et opprop der de hevdet at Den norske Helsingforskomité (NHC) stod bak forfølgelse av Diesen, noe som ble tilbakevist av NHC og 50 kjente navn i det norske ordskiftet.

1. juli 2025 annonserte Diesen at han ville trekke seg som stortingskandidat for partiet Fred og Rettferdighet (FOR), og skrev på Facebook at han heller ville «delta mer i amerikanske, sveitsiske, russiske, indiske og kinesiske medier – der det fortsatt finnes etterrettelighet, anstendighet og muligheten for å fremme argumenter ved å gå etter ballen istedenfor mannen».

I offisielle russiske fremstillinger blir denne undertrykkelsen systematisk relativisert, bortforklart eller omdefinert – et mønster som også går igjen i flere av Glenn Diesens kronikker.

Diesens påstand om at han ikke har mottatt saklig kritikk, stemmer imidlertid ikke. Kritikken finnes lett tilgjengelig i stort monn for den som vil lete, også fra faglig hold. Det reiser spørsmål om i hvilken grad hans støttespillere faktisk forholder seg til bredden i det han har sagt og skrevet.

I slutten av juni 2025 uttalte Diesen til Fædrelandsvennen at han ikke lenger ville delta i det norske offentlige ordskiftet av «hensyn til studenter, kolleger og universitetets omdømme». Det løftet holdt han ikke: I skrivende stund har han etter dette publisert 15 artikler på Steigan.no.

Diesen har også nylig deltatt i flere podkaster hos Danby Choi og Wolfgang Wee. Et fellestrekk er mangel på kritiske spørsmål. Dette påvirker hvordan kritikken av Diesen blir fremstilt og forstått. Våren 2025 skrev Danby Choi i en artikkel i Subjekt at «Demoniseringen av Glenn Diesen bekrefter bare at professoren har rett i mye».

Wolfgang Wee uttalte i en podkast med Diesen i februar 2026 at det ikke var hans oppgave å bedrive kritisk journalistikk. Under samtalen opplyste Diesen at han skulle til FNs sikkerhetsråd, uten å opplyse at det i virkeligheten dreide seg om et såkalt Arria-møte der han var invitert som Russlands gjest. Begge uttrykte undring over at Diesen ble invitert til «FNs sikkerhetsråd», men ikke til å delta i det norske ordskiftet, uten å nevne at Diesen selv hadde trukket seg fra det åtte måneder tidligere.

En som har forsvart Diesen flere ganger, er Asle Toje. I stedet for å problematisere Diesens rosende omtale av russiske og kinesiske medier, klaget Toje i desember 2025 på Wolfgang Wees podkast over at det var blitt skapt en «lynsjestemning» mot Diesen fordi han hadde «avvikende meninger».

Samtidig hevdet Toje at Diesen «sannsynligvis er Norges viktigste kommentator i global forstand», og la til at «hundrevis av millioner av mennesker ser det». Dette fulgte han opp med å si at debattklimaet i kjølvannet av Russlands fullskalaangrep i 2022 hadde blitt for trangt for både ham selv og Diesen. Deretter sa han:

Våre antatte eliter [gjorde] det så umulig å komme med informasjon som ikke passet med narrativet – at folk sluttet å snakke. Og da gidder ikke Glenn Diesen å kommentere det i norske medier i det hele tatt. Han er kjempeinnflytelsesrik overalt i verden, men ikke i Norge. Og det var dét som var så synd. Jeg håper at fredstanken vil komme tilbake i norsk utenrikspolitikk og diplomati.

Tatt i betraktning at Diesen har lagt seg tett opp mot russiske myndigheters retorikk og fremstillingene til Europas eneste aggressive, revisjonistiske statsmakt, fremstår Tojes henvisning til «fredstanken» som lite begrunnet. I stedet kan uttalelsen tolkes som en omramming av kritikken mot Diesen til et spørsmål om debattklima. Kritikken av Diesen dreier seg imidlertid ikke om et ønske om et snevrere ytringsrom, men om hans kildebruk og hvordan hans fremstillinger påvirker offentligheten.

Som Kierulf-utvalget har påpekt, er akademisk ytringsfrihet ikke bare en rettighet, men en institusjonelt forankret tillit som forutsetter faglig redelighet, etterrettelig kildebruk og en fremstilling av dokumentasjonen som tåler kritisk etterprøving. Når dette ansvaret ikke oppfylles, og fremstillingene likevel forsvares, svekkes premissene for en kunnskapsbasert offentlig samtale.

Diesens metode

Gjennomgangen av professor Glenn Diesens kronikker om Aleksej Navalnyj viser ikke først og fremst en forsker som trekker upopulære konklusjoner på grunnlag av den samme dokumentasjonen som andre vurderer annerledes. Derimot viser den et systematisk mønster der sentral dokumentasjon tones ned, utelates eller fordreies, mens benektelser, spekulasjoner og fortellinger som samsvarer med russiske myndigheters egne fremstillinger, gis betydelig vekt.

En lignende problemstilling er også påpekt i en faglig sammenheng. I en anmeldelse av Diesens bok Russian Conservatism: Managing Change under Permanent Revolution i fagtidsskriftet Nordisk Østforum i 2021 skrev førsteamanuensis Susanna Rabow-Edling ved Uppsala universitet: «Men framför allt kan man inte som forskare själv propagera för de idéer man samtidigt analyserar utan att tala om att detta är syftet.»

Rabow-Edling peker på et grunnleggende metodisk krav i akademisk arbeid: et tydelig skille mellom analyse og normativ posisjonering. Nettopp dette skillet er i stor utstrekning fraværende i Diesens kronikker. Når dokumentasjonen peker mot russiske myndigheters ansvar, skyves oppmerksomheten i stedet mot Vestens angivelige dobbeltmoral, medienes troverdighet, Nato, Tyskland eller andre avledende spor.

Kilder rives ut av sammenheng, enkeltuttalelser løftes frem som om de opphever helheten, og alvorlige overgrep mot regimekritikere relativiseres ved å innrammes som mediesirkus eller vestlig manipulasjon. Resultatet er en beskrivelse som svært ofte sammenfaller med de narrativene som fremmes av russiske myndigheter.

Diesen har riktignok beskrevet seg som «prorussisk, proukrainsk, protysk, proamerikansk med mer». Men når han gjentatte ganger nedtoner russiske myndigheters ansvar i alvorlige saker, er det ikke tilstrekkelig å avfeie kritikken som et spørsmål om «kontroversielle meninger om Ukraina», eller som et spørsmål om akademisk ytringsfrihet.

Problemet ligger et annet sted: i måten han argumenterer på, i behandlingen av kilder og i hvordan fortellingene systematisk leder leseren bort fra dokumenterte saksforhold. Den kritiske tilnærmingen fremstår som asymmetrisk, ved at russiske myndigheter – som er Diesens primære forskningsobjekt – i liten grad underlegges kritisk gransking.

Diesen kombinerer selektiv kildebruk med utelatelse av sentral dokumentasjon.

Dette er ikke enkeltstående feilvurderinger, men et gjennomgående mønster i Diesens fremstillinger, blant annet knyttet til MH17, Skripal, «Russiagate», OPCWs etterforskning av Assad-regimets bruk av kjemiske våpen i Syria, Minsk-avtalene og drap på sivile i Butsja. Det samme mønsteret kommer til uttrykk i hans behandling av aktører som Bellingcat og Den norske Helsingforskomité.

Mønsteret kommer også til uttrykk i omtalen av Navalnyj. Navalnyj ble først forfulgt politisk, deretter utsatt for et drapsforsøk med novitsjok, så fengslet og demonisert, før han ble fratatt sitt politiske apparat. Diesen relativiserer og bortforklarer alt dette.

Den 16. februar 2024 døde Aleksej Navalnyj i fangeleiren IK-3 i den sibirske landsbyen Kharp, der soningsforholdene er blitt beskrevet som umenneskelige. I februar 2026 uttalte Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Sverige og Nederland i en felles erklæring at de var sikre på at han ble forgiftet med epibatidin – et svært potent nervevirkende giftstoff.

Uansett hvordan man vurderer Navalnyjs skjebne, er det vanskelig å tenke seg en tydeligere påminnelse om hva slags regime han stod overfor. Paradokset er derfor slående: Mens Diesen i norsk offentlighet har påberopt seg at hans akademiske ytringsfrihet har vært truet, har han systematisk nedtonet og forskjøvet oppmerksomheten bort fra den reelle statlige undertrykkelsen Navalnyj ble utsatt for.

Diesens påberopelse av akademisk ytringsfrihet fremstår samtidig som en avledning fra kritikken av hans fremstillinger og kildebruk. Akademisk ytringsfrihet beskytter retten til å ytre seg, men den fritar ikke Diesen fra krav om redelig kildebruk, lojal gjengivelse av dokumentasjon og vilje til å forholde seg til det som taler imot egne påstander. Disse kravene samsvarer med Universitetet i Sørøst-Norges eget samfunnsoppdrag, som vektlegger kunnskap og kritisk refleksjon.

Diesen har selv hevdet at han søker seg til medier «der det fortsatt finnes etterrettelighet, anstendighet og muligheten for å fremme argumenter ved å gå etter ballen istedenfor mannen». Her ligger det en betydelig ironi. Problemet er ikke standardene Diesen etterspør, men at han selv ikke etterlever dem.