Påsken nærmer seg med stormskritt. Kor ska vi reis henn? Vi skal nordover. Langt og lengre enn langt. Nordenfor sol.
Dit dro Edoardo Lughi. Nærmere bestemt til Vannøya i Troms. Der tilbrakte den italienske forfatteren og fotografen omkring en måned i mørketiden, før solen igjen sto opp. Det var mørkt ute, mørkt inne; fjellene var mørke, havet mørkt. Fjellveggene sto mot ham som anonyme silhuetter. Buskene gikk i ett med det sorte, massive berget. Sakte, men sikkert lærte italieneren å trives i det mørke land, hengitt til unyttig uvirksomhet.
Med fjorårets utgivelse Sull’eremitismo. Solitudine tra i ghiacci della Norvegia foretok Lughi et slags rekordforsøk innen disiplinen Pussig Fotobok. Tittelen kan oversettes slik: «Om eneboerlivet. Ensomhet omgitt av is i Norge.»
Bare noen måneder før han dro nordover, hadde Lughi begynt å interessere seg for å fotografere. Han hadde funnet farens gamle fotografiapparat, det lå gjenglemt «i et annet mørke», som han uttrykker det. Så lenge han kunne huske, skriver han, hadde han vært besatt av spørsmålet om udødelighet. Først i og med fotograferingen ble han frigjort fra denne fikse ideen. Han ble fiksert på motiver, på å forevige dem, snarere enn på selv å leve evig. Der andre dyrker zen i bueskytingens kunst, later Lughi til å erfare et tilsvarende oppmerksomt nærvær når han lar fingeren fornemme seg fram til det rette tidspunktet – og så bare: klikk.
Jeg er nok ikke kompetent til å vurdere kvaliteten på fotografiene i boka. De er både i svart/hvitt og farger, så mye kan jeg si. Gjennomgående er de kornete i oppløsningen. Bildene står fint til de meditative tekstene i boka, ikke minst fordi de utstråler en tilsvarende form for ro. Menneskehender har i liten grad preget det som avbildes, og mennesker som sådan er det få av. Vi finner en bro, en gravsten og en flyvemaskin. Iblant en fjærkledd eller gevirkledd skapning. Men som oftest bare fjell, hav og himmel. Fotografiene gjengir en verden der lite skjer. Her kan det umulig være særlig vanskelig å ta langsomheten tilbake.
Det er ikke fritt for at det er en del livsfilosofi av den metafysiske sorten i denne boka, som når alenetiden får Lughi til å tenke på verdensrommets enorme dimensjoner og han brått kjenner seg som en «evig del av Verdensaltet». Han siterer en av de italienske visesangerne som gjerne blir omtalt som cantautori («sanger-forfattere»), den ennå ikke 40 år gamle Andrea Laszlo De Simone: «Vi er alle kun konkylier.» Før eller siden skal vi tilbake til vår gjenlyds opphav, tilbake «dit vi kom fra», til havet selv.
Eneboerens hengivelse
Eremita er nøkkelordet i boka, skriver Lughi. Ordet er gresk, men ble innlemmet i latin for å omtale de tidlig kristne som oppsøkte ødemarken. Før munkevesenet som sådan sto eremittlivet som en mulighet for å hengi seg fullstendig til Jesus Kristus og til tanken om at han skulle komme igjen.
Da som nå krever noe slikt utvilsomt en privilegert stilling rent økonomisk. De tidlig kristne i Romerrikets senantikke tapning var ikke fattige i utgangspunktet, nei, det var overklassens barn som valgte bort urbane renkespill til fordel for ensom fordypelse i åndelige spørsmål.
Eller som Lughi formulerer det: Eneboeren som skikkelse legemliggjør et levesett som mange kunne ønske at de hadde kraft nok til å utholde, men som bare unntaksmennesker evner å vie seg til: «Derav skepsisen eller forakten.» Men, legger han til, velger man eneboerlivet, kan man også bli gjenstand for andres beundring. Det er noe kraftfullt i å velge bort det sosiale livet, om så bare for en periode. Slik sett er eneboertilværelsen ikke et sinnssvakt levesett, men et sinnssterkt et.
Hektisk vanvidd
Men det er vår! Er ikke det tiden for å henvise Winston Churchills black dog til hundehuset, og bevege oss ut av San Juan de la Cruz’ la noche oscura del alma («sjelens mørke natt»)?
Joda. Men å trekke seg tilbake for en periode? For å kunne samle tankene? For å skape en viss avstand til vår tid? En tid som blant annet beskrives med henvisning til en uhyggelig Hollywood-film: Vi alle er vokst opp i et Truman Show, heter det i boka. Og våre sinn er utslitte av frenesia, med andre ord av det «hektiske vanviddet» som «det vestlige systemet har fanget oss i». Lughi nevner også Henry David Thoreau, og spør om ikke det er for mange umenneskelige regler som kveler oss i hverdagen. Og videre: «Hvor lenge kan vi gjøre motstand mot dem, så lenge vi forblir innenfor sementens og skjermenes kongerike?»
Edoardo Lughi rapporterer at engstelsen ved å være alene i mørket ble balansert ut av økt adrenalinnivå. Og at følelsen av å leve et unyttig liv brått framsto proporsjonalt med følelsen av frihet. Slik sett var det ikke bare en eksentrisk adrenalintripp skribent-fotografen foretok. Det var også en reise vekk fra det ufrie ved vår tid.
