Gjenferd ut

Rothiana. Foto: Bernhard Ellefsen

Philip Roth har kunngjort at han ikke vil utgi flere bøker. Hva bruker han så tiden til der oppe i Connecticut?

At amerikanere er et nokså énspråklig folkeferd tør være kjent allerede. Det ble særlig tydelig da Philip Roth i oktober fortalte det franske magasinet Les Inrockuptibles at han ikke kom til å skrive flere romaner. Roths posisjon gjør dette til en formidabel nyhet, men likevel tok det flere uker før amerikanske journalister plukket opp saken. I ettertid har den litterære offentligheten gjort opp for seg med en endeløs rekke av tekster, og det finnes snart ikke en litterat som ikke har gjort rede for sitt livslange forhold til Roths forfatterskap. Ingen har likevel gått hinsides nostalgien og spurt om Roths inntreden i pensjonistenes rekker – altså bekjentgjort i et obskurt, fransk magasin – kanskje er den ytterste konsekvensen av en fascinasjon som lenge har vært en virksom kraft i forfatterskapet.

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Roth har de siste tre tiårene virket nærmest besatt av minneordet som sjanger og av historier fortalt ved kanten av eller hinsides graven. Romanen The Counterlife (1986) åpner med fortellingen om Henry Zuckerman, en velmenende og småborgerlig tannlege i Newark, New Jersey, som 39 år gammel blir impotent på grunn av blodfortynnende hjertemedisiner han er nødt til å ta – «he no longer awakened with his morning erection or had sufficient potency for intercourse with his wife, Carol, or with his assistant, Wendy». Han har valget mellom å forbli impotent, men ellers velfungerende, eller gjennomgå en bypassoperasjon med all den risiko det medfører. Etter noen sider tar en annen fortellerstemme over: «Needless to say, these were not the three thousand words that Carol had been expecting when she’d phoned the evening before the funeral and, despite all that had driven the two brothers apart, asked if Nathan would deliver a eulogy.» Historien om Henrys seksuelle frustrasjon og begeistrede promiskuøsitet er alt Nathan Zuckerman – Roths alter ego gjennom ni bøker, hvorav The Counterlife er den femte – har klart å skrive om sin døde bror. Og den egner seg ikke i den godt likte familiemannens begravelse. Romanen drives av undringen over de ulike livene som går tapt idet et menneske dør, ikke bare på den måten at Henrys elskerinne og hans uvitende kone åpenbart opplever begravelsen forskjellig, men også fordi det hele viser seg å være en bløff – Henry er ikke død, men har rømt til Israel for å starte et nytt liv.

Everyman (2006) åpner med en begravelse, og ender med at hovedpersonen forsvinner ut av tiden: «He was no more, freed from being, entering into nowhere without even knowing it. Just as he’d feared from the start.» Indignation (2008) er fortalt av en ung mann som allerede er død, og den dramatiske avslutningen på mesterverket Sabbath’s Theater (1995) utspiller seg på en kirkegård idet helten Mickey Sabbath minnes elskerinnen sin ved å pisse på gravstøtten hennes mens han fantaserer om hvilken vellystig kvinne hun var. Sønnen hennes, som er politimann, tar den gamle grisen på fersken, men reagerer ikke så voldelig som Mickey mener han har gjort seg fortjent til:

«But I’m going free! I’ve reveled in the revolting thing one time too many! And I’m going free! I’m a ghoul! I’m a ghoul! After causing all this pain, the ghoul is running free! Matthew!» But the cruiser had driven off, leaving Sabbath ankle-deep in the pudding of springtime mud, blindly engulfed by the alien, inland woods, by the rainmaking trees and the rainwashed boulders – and with no one to kill him except himself. And he couldn’t do it. He could not fucking die. How could he leave? How could he go? Everything he hated was here.

Med disse setningene slutter det vi nå sikkert kan fastslå er Roths beste roman. Men forfatteren har, i motsetning til sin mest tiltrekkende og avskyelige helt, funnet veien ut. Roth, som aldri har gjort annet enn å skrive, og som de seneste tiårene har levd tilnærmet isolert i Connecticut, skal nå nyte sitt otium. Det er selvfølgelig fortjent, men hvordan er det mulig? Everything he hates is here!

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Egentlig er det svært uvanlig at forfattere offentlig legger ned pennen på denne måten, og med tanke på Roths forkjærlighet for de ordene som ytres når noen faller fra, er det nærliggende å tenke at målet med denne utradisjonelle bekjentgjørelsen er å få anledning til å lese sine egne nekrologer. Hemingway, som feilaktig ble antatt død etter en flyulykke i 1954, hadde angivelig stor glede av å lese minneordene om seg selv. For Roth – som alltid har lekt med dobbeltgjengere, døde fortellere og ikke minst kirkegårdsrefleksjoner som henter sterk inspirasjon fra Shakespeare – må denne tilstanden som lykkelig (nylige intervjuer tyder nemlig på at han er fornøyd som pensjonist), levende død være et pek til leserne – en siste opptreden fra en kødd som har gitt oss vidunderlige obskøniteter, deilige skandaler samt et og annet bittert utfall mot den nye tid.

De som har lest forvekslingskomedien og spionromanen Operation Shylock (1993) vil antakelig være enda mer mistenksomme. Boken forteller om forfatteren Philip Roth som reiser til Israel. Der støter han etter hvert på enda en Philip Roth, som innimellom også går under navnet Moishe Pipik, og identitetene glir lekent, men ikke ufarlig over i hverandre. Kanskje er det Moishe Pipik som er er på ferde i vår egen verden når det nå dukker opp rapporter om at den nypensjonerte Roth treffer på forfatterspirer på kafé og gir råd av denne typen?

I would quit while you’re ahead. Really, it’s an awful field. Just torture. Awful. You write and write, and you have to throw almost all of it away because it’s not any good. I would say just stop now. You don’t want to do this to yourself. That’s my advice to you.

Antakelig sitter han der oppe i Connecticut og koser seg med den muntre svindelen han har fått hele den amerikanske litteraturoffentligheten med på.

Arbeidsledig er han i hvert fall ikke. Ifølge forlaget tar Roth fast grep om forvaltningen av sitt ettermæle – selv om han altså nå får lese svært mange hagiografiske oppsummeringer av forfatterskapet. I årene fremover skal han nemlig samarbeide med den anerkjente biografen Blake Bailey, som tidligere har skrevet om John Cheever og Richard Yates. Det er all grunn til å tro at Roth foretrekker Nathan Zuckermans ærlighet slik vi så den i The Counterlife fremfor den forskjønnende omskrivningen Henrys kone Carol endte opp med å fremføre i begravelsen. Roths teft for overskridelse har neppe forsvunnet, selv om det ikke kommer flere romaner fra hans hånd.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.