Med postkorteffekten i bakhodet

Gisle Martens Meyer

INTERVJU. Gisle Martens Meyer, Krakow og 9 grader nord fik til oppgave å lage musikk til stumfilmen Brudeferden i Hardanger. Det har blitt en reise i norsk nostalgi og eksotisme.

Gisle Martens Meyer

[dropcap]P[/dropcap]å det vanligvis tomme gulvet i Røkeriet, den største og nå fullstendig mørklagte scenen på USF Verftet i Bergen, er det satt ut stoler i rekker. Foran scenen står instrumenter plassert utover på sidene så lerretet ikke dekkes til. Til filmkonserten Brudeferden i Hardanger, laget i anledning Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), har komponist og produsent Gisle Martens Meyer fått med seg hardingfelespillere og svartmetallere, utøvere av urban elektronisk musikk og tamilsk-bergensk prog for å lage nytt lydspor til en nesten hundre år gammel film. Det er blitt en øvelse i både historieformidling og samspill, forteller han.

Gisle Martens Meyer har tidligere laget elektroniske musikkstykker framført som filmkonserter til stumfilmer i samarbeid med Cinemateket, men denne gangen har han gjort noe nytt: Han har hentet inn et større ensemble til å jobbe sammen om filmkonserten, og dét til en norsk, nasjonalromantisk stumfilm – Brudeferden i Hardanger fra 1926, regissert av Rasmus Breistein. Med ham i intervjuet er Kjartan Grønhaug fra Krakow.

Filmen er basert på fortellingen Marit Skjølte (1877) av Kristofer Nagel Janson, og tar først for seg den unge tittelkvinnens søken etter en ektemann – hun blir sveket etter å ha ventet i fire år, og gifter seg i stedet med en annen frier. Siden følger vi henne som eldre kvinne med voksne barn, og en personlig utvikling fra bitterhet til tilgivelse. Uttrykket i både filmen og konserten er dramatisk, og bygger på det emosjonelle hendelsesforløpet så vel som de  kunstferdige framstillingene av naturlandskapet. Den klare nasjonalromantiske resonansen gir et inntrykk av at historieformidling er en del av prosjektets kjerne.

Gisle Martens Meyer

Hva var utgangspunktet for prosjektet?

Gisle Martens Meyer: Når jeg gjør prosjekter med Cinemateket, snakker vi om hvilke filmer vi syns er filmhistorisk viktig å ta frem og vise for et publikum. Da vi begynte å jobbe med dette prosjektet, hadde vi ennå ikke gjort noen norske filmer. Muligens fordi jeg oppholder meg utenlands, synes jeg det er interessant å utforske hva det norske er. Så fant vi denne filmen, som foregår i Hardanger og har mange kulturhistoriske konnotasjoner, i alt fra klesdrakt til kutymer for hvordan ekteskap inngås. Da begynte jeg å lete etter musikere som har en tilknytning til Bergen og Hardanger.

Er det noe spesielt med filmsjangeren som gjør den egnet for filmkonserter?

GMM: Stumfilm i seg selv er jo en sjanger som innbyr til at det blir satt musikk til. For eksempel det at alle bildene i filmen er så lange, gjør det mulig for oss å lage en stemningsoppbygging som ellers ikke finnes.

Filmkonserten veksler mellom hardingfele supplert av tunge trommer og nærmest reggae. Hvordan falt uttrykkene dere har gått for, på plass?

GMM: Det skjedde litt av seg selv, men ble også påvirket av hvem vi fikk kontakt med. Annlaug Børsheim, som spiller hardingfele i oppsetningen, var førstevalget, på grunn av hennes arbeid med norsk folkemusikk, som hun kjenner utrolig godt og også moderniserer i sitt eget uttrykk. Og fordi veien er kort fra folkemusikk til metall, var veien til det bergenske metallbandet Krakow også kort. Det var Krakow som foreslo 9 grader nord. Da de kom på plass klaffet plutselig alt. Filmen var valgt fra før, og vi visste på mange måter hva vi ville: Å få til på den ene siden noe interessant for et norsk, muligens litt nostalgisk publikum, og på den andre en interessant formidling til utlandet, hvor den gamle, norske kulturen blir sett på som eksotisk. Det var jeg som skrev komposisjonen eller selve rammeverket – men det ble umulig, og for dyrt, å ha samtlige musikere til stede over mange dager. Jeg tror vi bare hadde tre dager der vi fikk øvd sammen alle sammen.

9 grader nord. Foto: Eivind Kåset

Har dere hovedsakelig tenkt musikken som friksjon, eller supplering til filmen?

Kjartan Grønhaug: Fram til vi begynte med selve øvingene, så var det Gisle som lagde et rammeverk. Men allerede da satt også jeg og René (Misje, journ.anm.) og skrev deler av det som ble selve musikken innenfor dette rammeverket, hovedsakelig ut fra hvilken stemning filmen gav oss, mer enn handling eller liknende. Da vi begynte å øve sammen med alle de andre, så ble det derimot tydelig at flere ønsket å spille mer opp mot karakterene, og å fokusere mer på handlingen i hva vi spilte opp mot. Så det forandret seg litt underveis.  

Av og til virker det også som om dere har tenkt mye på landskapet som filmen viser fram. Har det hatt noen betydning for måten dere arbeidet med emosjonene til hovedpersonen i løpet av filmen?

GMM: Vi har arbeidet bevisst med både bildene og landskapet som vises. Det siste henger litt sammen med den kulturhistorisk formidlende delen av prosjektet, selv om det sceniske også er følelsesladd på sitt vis. Selve rammeverket er nok mest bygget på hovedpersonens emosjoner, men jeg er ikke dum, og forstår at hvis vi lager noe episk over en scene med mektig landskap, så setter vi publikum i en bestemt stemning. Postkorteffekten fantes nok i bakhodet til en viss grad.

KG: Enig. Det er noe med at Gisle i utgangspunktet kommer med en på grensen til litt for pompøs idé, men som også er grunnen til at jeg liker den. Den bygger opp under postkortidéen om fjord og fjell, og det er jo massivt å bevege seg i disse områdene og se hvor mektig naturen er. Det reflekteres i resultatet.

Enkelte steder i filmen, der dere stopper nesten helt å spille, hvor det kanskje bare en visp mot en cymbal, er det filmens egen knitring jeg hører der, som dere har bygget rytmen oppå, eller er det noe dere selv har skapt?

KG: Det er nok en kombinasjon – det er noe med at hvis du blir servert en pølse med lyd, så finnes det jo ingen pauser. Også med vårt eget verk opplevde vi at vi ikke bare kunne gnure på hele tiden. Lytterne – og seerne – trenger noen pauser. Så enkelte steder har vi tatt det ned til det som er aller skumlest, men som også er veldig virkningsfullt: stillhet.

GMM: Knitringen er faktisk noe jeg og Nasra har fått kommentarer på at vi har benyttet oss av tidligere, fra en av de som jobber på Cinemateket. Rytmen i knitringen er bevisst programmert, og det hjelper oss for eksempel med oppbygningen i lange scener. På den andre siden: sånne ting som når stortrommen går samtidig som en karakter banker hardt på en dør, er sånt som jeg egentlig har lagt ned forbud mot, men som noen sikkert fikk et innfall om å gjøre nå.

Foto: Eivind Kåset

Dere arbeider med flere ulike musikksjangre i løpet av filmen. Er dette bevisste valg, eller mer noe som oppsto av seg selv?

GMM: Det er vanskelig å svare på, men handler nok litt om samme prosess som bandene som ble med. Sjanger følger band og erfaring og sjel til de som er med i prosjektene. Hardingfela gir seg for eksempel litt av seg selv, og metall er noe som alle vet at passer godt til nasjonalromantikk. 9 grader nord tilføyer noe som hadde vært umulig å planlegge i forkant. Her kommer også dilemmaet mellom å jobbe med å skape friksjon til filmen eller å underbygge den inn – de stedene dette gjør seg mest gjeldende, er det nok i stor grad symbioser som har oppstått i selve øvingene og arbeidet.

KG: Det er nesten overraskende hvor godt den kombinasjonen fungerte, for sjangerblanding kan fort bli kleint. Men jeg har ikke vært flau nå, så jeg opplever at vi har klart å gjøre noe som føles dynamisk. Jeg likte både dub-partiet og det nesten Ivo Caprino-aktige tullepartiet som kom inn på et tidspunkt. Og her vil jeg også understreke at mye av dette handler om hvor dyktige musikere 9 grader nord-gjengen er. Jeg visste jo fra før at de var gode, men har allikevel blitt positivt overrasket.

Var dette en engangshendelse, eller skal dere gjøre konserten flere ganger?

GMM: Vi reiser alltid på turné. Det blir litt tåpelig å legge så mye arbeid ned i et prosjekt som dette, for så å bare gjøre det én gang, så denne skal også på en liten turné nå framover. Og det er bra, for det har vært en stor produksjon med mange detaljer som måtte på plass. Foreløpig er det bare snakk om oppsetninger Norge, men jeg håper vi får til en turné i Europa også. Norsk kultur er sett på som eksotisk i utlandet, og derfor tror jeg det er viktig å formidle prosjekter som dette i utlandet også. Men noe av det aller viktigste for oss nå, er å komme på Tromsø Internasjonale Filmfestival sine stumfilmdager – for dit kommer jo folk for å se nettopp stumfilm. Formidlingspotensialet ligger der gratis.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.