I århundrer har generasjonsinterne oppgjør vært bestemmende for litteraturen. Hvor finner vi de stillingstagende kritikerne idag?
Tidligere publisert som leder i Vagant 4/2011.
Da Helge Krog og Sigurd Hoel ble tildelt Benneches stipend sommeren 1931, kom indre motsetninger i Forfatterforeningen til syne som lenge hadde ulmet under overflaten. Ronald Fangen og Charles Kent var rasende og irettesatte tildelingskomiteen for å ha tilgodesett slike moderne radikalere. For den 40-årige Hoel var brytningen en vekker, ikke bare med tanke på motstandernes reaksjon, men like mye med hensyn til egen praksis. I sin Hoel-biografi skriver Øystein Rottem: «Slappe, dovne, lite foretaksomme, lite konsekvente, altfor tilbøyelige til å gå inn på kompromisser, det var dommen han hadde felt over seg selv og andre radikalere.» Men da den såkalte Benneche-saken tok fyr, var det ikke lenger et alternativ å forholde seg høflig og vennlig overfor sine motstandere: Hoel måtte kaste seg inn i generasjonskampen.
Slike generasjonsinterne oppgjør har i århundrer vært bestemmende for litteraturen, fra Jena-kretsens Athenäum, via miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag på 1920-tallet, til Profil-forfatterne. Idag synes kampviljen å være sørgelig fraværende, også i Vagants spalter, men det skyldes neppe at det ikke finnes konflikter innad i den norske tenke- og skrivemåten. På den ene siden er nok grunnen at vi, i likhet med Hoels radikale kumpaner i 1931, er for slappe, dovne og kompromissvillige, men like viktig er det at et av de uunnværlige redskapene for generasjonskamp har blitt non grata i offentligheten, nemlig den inhabile, ikke-objektive og aktivistiske litteraturkritikken.
11.10.2011 kunne man i Aftenposten lese at Levi Henriksen reagerer på at Knut Faldbakken, som for noen år tilbake var konsulent på en av forfatterens bøker, har anmeldt hans seneste utgivelse i VG: «Jeg opplever at samarbeidet vårt tidligere gjør at jeg ikke kan se på Faldbakken som en objektiv leser.» Henriksens og Faldbakkens uenigheter har naturligvis lite å gjøre med generasjonsstrid eller litteraturhistoriens kraftlinjer, men det prinsipielle i diskusjonen tydeliggjør marginaliseringen av den skjerpede og stillingstagende litteraturkritiske praksisen. Kritikerlagets leder Anne Schäffer mener at Faldbakken er på trygg is, fordi «det er såpass lenge siden» han var Henriksens konsulent, men at kritikerens relasjon til forfatteren må komme klart frem for at «Faldbakken kan anmelde Henriksen med troverdighet». Dette er i tråd med idealene i Kritikerlagets såkalte kritikerplakat, hvis tre første punkter tar til orde for at:
1. Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet.
2. Kritikeren må unngå dobbeltroller som svekker troverdigheten.
3. Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke vedkommendes habilitet. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om vedkommendes integritet.
Med en oppfølgende kommentar til Faldbakken-diskusjonen (15.10.2011) slutter Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås seg til idealene i kritikerplakaten: «[Det] kreves hele tiden god avstand til dem og det man skriver om. Og selvsagt kan man ikke anmelde gode venner eller andre man har en tett relasjon til.» Kritikerlaget og Åmås ønsker å profesjonalisere kritikerrollen, men er habilitetsambisjonen virkelig det rette bud på en vesentlig kritikk?
Det er ikke den uredde og originale kritikeren som her tenkes frem; det er en journalist, eller kanskje aller helst en forbrukerjournalist. Innenfor journalistikken er habilitet og integritet (forstått som i kritikerplakaten) velbegrunnede dyder, men kunstkritikkens oppgave er en annen. Mot den uavhengige og troverdige journalisten, står kritikeren som en litterær skribent, alltid i situert dialog med ideer og posisjoner i omgivelsene. Og hun er en svak kritiker dersom hun nøytralt og distansert vurderer kunstverket som var det en hvilken som helst salgsartikkel på linje med mobiltelefoner eller posesupper.
I sin avhandling om de unglitterære tidsskriftenes forståelsesformer (2001), omtaler Jahn H. Thon vennskapets betydning i dannelsen av litterære grupperinger. Han siterer Friedrich Schlegels Athenäum-fragment 342, hvor nærhet og forståelse er uadskillelig fra kritisk evne: «[Det] største er når to venner på en gang ser deres helligste klart og fullt i den andres sjel, når de – idet de i fellesskap gleder seg over deres verd – kun føler deres begrensninger gjennom den andres fullstendiggjøring. Dette er vennskapets intellektuelle anskuelse.» Thons undersøkelse av de skandinaviske generasjonstidsskriftene Rondo, Heretica og Profil, avdekker flere virksomme sider ved vennskapet. Først og fremst er det knyttet til «likeverdighet», at man «deler verdier og drømmer»: «Denne formen tror jeg kanskje har vært det unglitterære fellesskapets innerste drøm, både når det gjelder konkret arbeidsfellesskap [og] et felles rammeverk for forståelse.» Omsatt i praksis blir dette likeverdet til en idé om «vennskapet som strategisk tenkning».
I det svenske tidsskriftet Kris – grunnlagt i 1979 og redigert av blant andre Horace Engdahl, Stig Larsson og Anders Olsson – var den gjensidige forståelsen i arbeidsfellesskapet grunnlag for en betydningsfull utvidelse av samtidslitteraturens mulighetsrom. Hans-Jørgen Nielsen er et annet eksempel på en kritiker som visste å fortolke og stimulere generasjonen han selv stod innenfor. Bare som venn, fiende og kollega kunne han formulere ideen om 1960-tallets attityderelativisme, en idé som ble viktig ikke bare i Danmark, men også for profilistene her hjemme. Senere innvendinger om at Nielsen skal ha vært en programmatisk forkjemper for meningsfeller fratar ham ikke den sylskarpe mottakeligheten for den danske 60-tallslitteraturens særegenhet.
Forskjellene er ikke mindre i vår samtidslitteratur enn de var for de unge forfatterne på midten av 1960-tallet, eller for romantikerne i Jena rundt 1800, men hvor er konfliktene? Hvor er de stridbare posisjonene og de splittende uttrykkene? Kritikerplakaten gir ikke bare et bilde av en irrelevant kritiker, men også en farveløs og ufarlig en. Ved å unngå enhver berøring med verk skrevet av nærstående meningsfeller, avholder kritikeren seg også fra å adressere de konfliktene der mest står på spill for egen del. Man kunne nok innvende at profilistene, Kris-kretsen og andre unglitterære aktører mest av alt fremstår som selvhøytidelige og hensynsløse. Men mot dette kan vi stille den oppløftende kampviljen og polemiske kraften i en kritikk som våger å tone flagg og kjempe sin egen sak. Da blir det ikke et problem at venner og kolleger anmelder hverandres bøker, slik Norges største kritiker i det tyvende århundre – Sigurd Hoel – og en av Sveriges fremste i samme periode – Olof Lagercrantz – gjorde både titt og ofte. Vennskap og fellesskap er ikke nødvendigvis det samme som nepotisme. Lagercrantz åpnet hjemmet sitt for mange av tidens viktigste forfattere, men tok ikke fem øre for å gå rett fra festen til kontoret hvor han skrev en knusende kritikk av den siste utgivelsen til en av nattens gjester. På samme måte kan et utfall mot en konkurrerende skrivemåte være produktivt, slik som i Jan Erik Volds kritikk av Paal Brekke og Stein Mehren.
De unglitterære tidsskriftene har tradisjonelt søkt å konfrontere og utfordre etablerte posisjoner i samtiden, og både Vinduet og Vagant har i viktige perioder vært definert av redaksjonsmedlemmenes estetiske program. En slik orientering kan selvsagt bli en begrensning, men samtidig kan man anklage tidsskriftenes gjensidige velvilje for å ha bidratt til den sløvende vennlighet som i dag preger den litterære samtalen. Kritikerlagets forbrukerjournalist er perfekt tilpasset en situasjon der litteraturen plasseres i kategorien for tidtrøyte og ufarlig bekreftelse av stivnede forestillinger. Hvis vi derimot ønsker oss noe mer, kan vi ikke fordømme den inhabile og egenrådige aktivisten – vi må heller bejuble henne.