Drømmen om Amerika Frode Johansen Riopelle krysser Atlanterhavet

Distanse og tvil

Da Kjell Hallbing besøkte USA for første gang i 1973, hadde han allerede i en årrekke skrevet best­selgende western­romaner om helten Morgan Kane under pseudonymet Louis Masterson. Også før denne rundreisen til steder Hallbing hadde beskrevet i bøkene sine, var Morgan Kane-serien kjent for sin realisme, og detalj­­kunnskap om landet og perioden som dannet rammene for den værbitte revolver­mannens mange heltebragder. Denne fun fact-en sier noe om hvilken plass USA har hatt, og fortsetter å ha, i norsk kultur og bevissthet. Ingen andre land har satt fantasien i sving på samme måte. Man kan vanskelig forestille seg en million­­selgende romanserie av en norsk forfatter med handlingen lagt til Bulgaria.

USA som på samme tid svermerisk fantasi og hard materiell virkelighet inntar en sentral plass i Over havet på en sky, kritiker og forfatter Frode Johansen Riopelles andre roman og fjerde bok. I motsetning til Hallbing, har Riopelle bodd flere år i USA, er amerikansk stats­borger med amerikansk kone, og besitter dermed en ganske annen førstehånds­erfaring. Blikket fra frontlinjen hadde han også med seg i sakprosa­boken Vinden fra det dype sør – en reise i amerikansk rasisme (Pelikanen, 2024). Men den nye romanens kjerne­fortelling, om den rastløse Hammerfest-jenta Inger-Lise Jansen som følger kjærligheten til Washington og blir til Inger-Lise Jansen Wells, dyrker avstand, upålitelighet og tvil fremfor en ufiltrert nærhet til stoffet.

Slik bør det kanskje være når en norsk forfatter setter seg fore å skrive en seriøs roman fra og om USA. Men det skaper noen problemer, i hvert fall her. En uheldig bivirkning av distanseringen, digresjonene og tankesprangene, er at leseren sitter igjen med et nagende spørsmål om hvorvidt denne fortellingen, disse figurene, i det hele tatt er noe å bry seg om.

Tanken er fri

Romanens forteller er Tommen, en ungdomskjæreste av Inger-Lise som skuer tilbake på livet hennes, basert på brev, mailer og tekstmeldinger, samt minnene om deres ganske korte, men lidenskapelige forhold i tenårene. I motsetning til Inger-Lise har han alltid vært blottet for utferdstrang. For ham kan en fottur i Hammerfest-traktene sende tankene langt nok ut i den vide verden til at en faktisk, fysisk reise blir overflødig:

I høyfjellet på Kvaløya, og på Prærien, det vil si på de skrå lyngheiene som utgjør bydelen jeg bor i, hender det på dager med lavt skydekke at blåbærbøtten eller fiskestangen i hånden min forvandler seg til en alpestokk, den knasende sprø Kvikk Lunsj-pinnen hardner til en snadde med aromatisk skråtobakk i munnen, og jeg kan som i et romantisk landskapsmaleri lene meg over isøksbladet og skue utover tåkehavet i Elbsandsteingebirge.

Ut i verden

Som passasjen illustrerer, er Tommen noe av en svermer. Dette hyller fortellingen inn i et drømmeslør av upålitelighet. Skjedde det slik han hevder, eller er han ute og svever igjen? En lang e-post fra Inger-Lise mot slutten av romanen virker til dels korrigerende og utfyllende, men byr også på en overflod av nærmest ordrette gjentakelser fra Tommens versjon. Også dette bidrar til romanens robuste lengde, som føles mer frustrerende og trøttende enn overstrømmende og overskuddspreget.

De to er med andre ord i utakt, noe Riopelle illustrerer ved å la dem bokstavelig talt gå i utakt på fortauet.

Hvorom allting er, skal Inger-Lise vekk fra Hammerfest. Karakteristisk nok driver hun med orientering i tenårene, rastløst på jakt etter neste post i terrenget. Hun skal se verden med egne øyne, uavhengig av Tommens masete formaninger om å skynde seg hjem. Under et studieopphold i Berlin treffer hun den unge og lovende scenekunstneren Charles i en bokhandel, hvor deres meet cute finner sted over en støvete Wittgenstein-biografi. (Om du himler med øynene, skal du vite at du ikke er alene.)

Inger-Lise følger etter Charles over Atlanterhavet, med New York som første stopp. Her forviller hun seg til Harlem, hvor hun for første gang erfarer å tilhøre en synlig minoritet. Og det til tross for at Harlem allerede er i ferd med å gentrifiseres til det ugjenkjennelige, som hun snart skal opplyses om på en turistfelle av en bar langs Malcolm X Boulevard. (På dette tidspunktet er George W. Bush president, mens «en gulrotfarget demagog» sitter ved makten mens Tommen forteller.)

Her blir hun kjent med den jødiske musikkbloggeren og kranglefanten Barry I. Weiss (navnelikheten med sangeren Barry White er neppe tilfeldig) og hans uføre, halvt japanske, halvt afrokaribiske romkamerat James, med det filippinske etternavnet Banaag. I løpet av denne dagen skal Barry både muligens stjele Inger-Lises armbåndsur og muligens prøve å voldta henne, likevel ender hun flere år senere opp med å skrive uhonorerte saker for musikkbloggen hans, mens Charles gjør karriere som scenekunstner.

I utakt

De er et umake par, Inger-Lise og Charles, en legemliggjort kulturkløft mellom Finnmark og det bedrestilte liberale Nord-Amerikas suburbia. Hun er rocka og radikal, trassig og temperamentsfull, og irriterer seg over så mangt i USA, fra den obligatoriske tipsingen av servitører – hun mener lønn er arbeidsgiverens ansvar – til hvordan biler ikke stanser ved fotgjengerfelt. Gentlemans­kunstneren Charles fnyser på sin side av hvordan den sosial­demokratiske kulturen Inger-Lise kommer fra «forventer det halvgjorte og dyrker det middel­mådige». Som sønn av en oppkomling har han klokkertro på den amerikanske urfortellingen om å være sin egen lykkes smed, samt en mer generell fornemmelse av at verden ligger for hans føtter.

Hun skal se verden med egne øyne, uavhengig av Tommens masete formaninger om å skynde seg hjem.

De to er med andre ord i utakt, noe Riopelle illustrerer ved å la dem bokstavelig talt gå i utakt på fortauet. Likevel tilpasser Inger-Lise seg gradvis, og blir med årene hjemmeværende, absorbert av det behagelige, privilegerte livet, med de uhonorerte blogginnleggene om alternativ rock for Barry som en tynn livline til sitt gamle jeg. Jeg har selv et temmelig svermerisk forhold til New Yorks mer lurvete gleder, i den grad at jeg har skrevet en hel bok om New York-natten i litteraturen (Neonskrift, Cappelen Damm, 2018). Som kulturmann med sans for vinylplater og ordrike amerikanske romaner i bokhylla, burde jeg være midt i målgruppen for denne romanen. Likevel kjedet jeg meg noe voldsomt underveis, med bare unntaksvise blaff av engasjement. Primært skyldes dette fortellerstemmen, en selvhenført og treg strøm av grublisering, overtydelighet og unødig detaljerte beskrivelser som drukner ethvert tilløp til faktisk liv og røre. Og det er det faktisk en hel del av her: Ulykker, nestenulykker og konfrontasjoner utspiller seg mot et erkeamerikansk bakteppe av ulikhet og uro, men det blir så godt som aldri medrivende. Det er nesten en bragd i seg selv.