I et brev forfattet over flere dager i april 1879, skriver den 32 år gamle Amalie Skram (da Amalie Müller) til Bjørnstjerne Bjørnson:
Kunde jeg digte, så skulde jeg digte et drama, der fremstillede det siste menneskepar, de eneste gjenlevende av den slægt, der frivillig havde standset sig selv. De skulde sidde ensom på den øde jord, og i uafhengig, høitidelig, alvorsfuld ro vente på sin befrielse.
99 år senere kommenterer litteraturforskeren og oversetteren Anne-Lisa Amadou (i Omkring Marcel Proust. Elleve franske romanstudier, 1978) at dette lyder til forveksling likt Samuel Beckett. Assosiasjonen er ikke urimelig; man kan i Skrams setninger høre et varsel om ventingen på Godot. Men koblingen sier kanskje vel så mye om hva Amadou betraktet som lødig lesestoff. Samuel Becketts skrivemåte befinner seg i virkeligheten fjernt fra Amalie Skrams detaljutpenslende naturalisme. Om Skram hadde skrevet et drama om en sekulær apokalypse, en villet befolkningsreduksjon, en menneskehet som suverent har tatt kontroll over sin egen natur, for så å utslette seg selv, ville hun nok heller ha endt opp med noe vi i dag hadde rubrisert som science fiction.
Vi leser forskjellig, avhengig av hvilke forventninger vi har og den litteraturen vi tidligere har lest. Den amerikanske forfatteren Samuel R. Delany har i flere essays påpekt hvordan tilsynelatende enkle setninger kan forstås annerledes av lesere flasket opp på science fiction enn av lesere vant til det han kaller «mundane fiction». Han studerer setningen «Her world exploded», og konstaterer at formuleringen av de fleste lesere i de fleste sammenhenger vil forstås metaforisk. Men den kan også leses bokstavelig – og da har vi mest sannsynlig med science fiction å gjøre. Noe tilsvarende gjelder for Skrams formuleringer. Å «sidde ensom på den øde jord» er ikke nødvendigvis en metafor, eksempelvis for en verden forlatt av Gud, idet jaget etter mening ebber ut. I en science fiction-historie kan to mennesker rent faktisk (i fortellingens verden) være de eneste menneskene som fortsatt er i live, etter en planetomspennende overenskomst om at det beste for klodens ve og vel ville være å ta seg selv av dage – slik Skram så for seg i sin hypotetiske fortelling. Tankene disse menneskene kunne ha formulert, ville trolig kunne ha gjort Amalie Skram til en enda sterkere motpol til fremskrittsoptimismen hos det moderne gjennombrudds menn.
I institusjonene som former lesemåtene, er science fiction-tradisjonen påfallende fraværende.
Per 2018 knytter mange skandinaviske forfattere an til science fiction-tradisjonen. I Norge har Tor Åge Bringsværd, Thure Erik Lund og Øyvind Rimbereid åpnet opp parnassets porter for fremtidsspekulerende skrivemåter, og i de senere årene har vi kunnet lese romaner og novellesamlinger med science fiction-innslag av blant andre Lasse W. Fosshaug, Rannveig Leite Molven, Cathrine Knudsen, Anders Malm, Tharaniga Rajah, Bår Stenvik, Peter Strassegger, Øystein Stene, Sigurd Tenningen, Therese Tungen og Bjørn Vatne. I Danmark har Sven Åge Madsen ledet vei, og Peter Adolphsen, Jeppe Krogsgaard Christensen, Jonas Eika, Kim Leine, Kaspar Colling Nielsen, Olga Ravn og Theis Ørntoft vært blant de markante yngre forfatterne som har gitt seg fabuleringen i vold. I Sverige har Lars Jakobson vært en nestor for dagens unge sf-lesende prosaforfattere, som Martin Engberg, Viktor Johansson, Balsam Karam, Lyra Koli og Jerker Virdborg.
Blant forfatterne er skillene mellom høyt og lavt i ferd med å oppløses. Men i de institusjonene som former lesemåtene, er science fiction-tradisjonen påfallende fraværende. «Rene» sf-forfattere virksomme i Norden, som Øyvind Myhre og Peter Nilson, eksisterer det knapt noen offentlig bevissthet om. Og hvor vellykkede de unge forfatternes lån fra science fiction er, gjenstår ennå å vurdere. Som for andre litterære bevegelser og anerekker, gjelder det at man må fordype seg i science fictions megatext før man kan ytre noe kvalifisert om den – om man da ikke sier seg fornøyd med et inntrykk av sjangeren formet av Hollywoods sci-fi.
I Norge har formidlingsarbeidet vært forsømt. De store forlagene har ikke hatt noen sf-serier siden Bing & Bringsværds bemerkelsesverdige introduksjonsarbeid; for å finne oversettelser av nyere markante verk, må man gå til Eide i Bergen og Vendetta i Kristiansund. Sf-tidsskriftene – fra Algernon via Sirius til Aardvark – har vært drevet av små redaksjoner uten økonomiske muskler eller offentlig gjennomslagskraft. Universitetene, om enn aldri så teknisk-naturvitenskapelige, har knapt undervist i den teknologiske modernitetens egen litterære sjanger. Resultatet er forutsigbart: Få kritikere har lest nok innen denne tradisjonen til å kunne skrive noe øyneåpnende om den, enn si om hvordan den påvirker dagens litteratur.
Men saker og ting er i endring. Internasjonale science fiction-forskere som Yuri Cowan og Bodhisattva Chattopadhyay arbeider nå ved norske universiteter. Det skrives lærebøker (eksempelvis av Gerd Karin Omdal) og doktoravhandlinger om norsk fantastisk litteratur (eksempelvis av Reinhard Hennig). Morgenbladets stall teller sf-kompetente journalister. På NRK P2 kan man stadig ta del i sf-perspektiver i både Abels tårn og Verdibørsen. Hovedstaden har to rendyrkede sf-biblioteker: Tron Øgrims boksamling på Litteraturhuset og Realfagbyggets sf-bibliotek, bygget over Johannes H. Berg og foreningen Aniaras samlinger. Dessuten holder gamle fans og virksomheter stand, som sf-festivalen Norcon, i oktober i år avholdt for 29. gang. Nasjonalbiblioteket har denne vinteren varslet en bred forsknings- og formildingssatsning kalt «Fantastiske fremtider».
Men den større litterære offentligheten har ennå ikke gjennomgått en kunnskapsoppdatering. Dette er desto underligere ettersom man i avisene daglig diskuterer klimakrise, kunstig intelligens, genmanipulering og sivilisasjoners vekst og fall. Sf-tradisjonens store tanker har inntatt den politiske debattens mainstream, mens dens kanon av motiver finnes overalt i dataspill, spillefilmer, elektronisk musikk og rekrutteringsvideoer for oljeindustrien såvel som for militæret. Ja, også i tradisjonelt humanistiske soner som naturverndebatten og Nasjonalbiblioteket er det vinteren 2018 fremtidsscenarier som setter dagsordenen. Alt menneskene en gang tok for gitt, blir gjenstand for eksperimenter: Dette er science fictions grunnvilkår. Litteraturkritikken kan ikke sitte passivt og beskue disse akselererende prosessene.
Science fiction er på godt og vondt den viktigste litterære tradisjonen for å forestille seg fremtiden. Dens skrivemåter springer ut av vitenskapens verdensbilder og undersøker hvordan teknologien påvirker våre liv. Sjangeren anerkjenner den instrumentelle fornuftens rolle i historien, og baler med determinismen som ofte følger med: Gjennom moderniteten har den verden vi er satt inn i blitt revet løs fra forestillinger om nødvendighet og det gudegitte og fått karakter av en skueplass for menneskets forandringsvilje, virketrang og ressursutnyttelse. Har alt dette skjedd bare for at vi skal innhentes av økosystemenes kollaps og maskinenes overtakelse? Det hevdes at de som har den mest avanserte teknologien, vil dominere verden – inntil teknologien selv tar over. Denne fortellingen – om den så identifiserer fremtidens arnested som Shenzhen eller Silicon Valley – er i ferd med å feste seg som vår tids metafysikk. Litteratur som forsøker å skape motfortellinger til denne determinismen, kan vanskelig kalles annet enn science fiction.
Om forfattere og kritikere vil bidra til dagens debatter om fremtiden, kan de med fordel oppruste kunnskapen om arven fra Mary Shelley, H.G. Wells, Jules Verne og Hugo Gernsback. Er vi først utstyrt med den egenskapen å kunne dikte, skylder vi oss selv å interessere oss for litteratur også om menneskehetens kollektive eksistens, ikke bare enkeltmenneskets eksistensielle anfektelser.
