Humaniora er i krise, skriver Wolfgang Hottner i debattinnlegget «Innøvelse i selvstendighet» (28.04.2023). Selvsagt ikke for første gang. Som Hottner forklarer, er forholdet mellom krise og kritikk grunnleggende for humanioras selvforståelse. Jeg vil likevel hevde at dagens humaniorakrise er mer alvorlig enn tidligere. Klimakrisas kompleksitet og uunngåelige konsekvenser gjør at mange humanister ser behovet for endring. Vi vet at kunnskap om historie og språk trengs for å sette ut en ny kurs. Vi vet at humanioras metoder, aktiviteter, praksiser og ferdigheter kan bidra med konstruktive svar på presserende spørsmål om hva slags samfunn vi bør skape fremover.
***
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet førte akselererende sosiopolitiske endringer humaniora inn i en krise. Både innenfor og utenfor akademia ble det formulert krav om nyorientering. Parallelt med en gryende miljøkatastrofe og nye tilnærminger til måling og systematisering av kunnskap, vokste det frem en skepsis til humanioras rådende metoder. Nytenkende teoretikere peilet ut en ny retning for humanistiske vitenskaper: Å destabilisere maktstrukturer, herunder også utdannelsessystemet i seg selv. Gjennom 70- og 80-tallet ble kritisk teori viktig for humaniorafagene, og de fleste disipliner utviklet et nytt begrepsapparat hovedsakelig basert på debatter i litteraturvitenskapen.
I motsetning til de klassiske humaniorafagene, har arkitektur- og designfagene alltid vært tett knyttet til praksisorienterte spørsmål, anvendt forskning og reelle løsninger. I 1971 startet arkitekten Emilio Ambasz (f. 1943) forskningsprosjektet The Universitas Project: Solutions for a Post-Technological Society, som var initiert og finansiert av The Museum of Modern Art (MoMA) og The Institute for Architecture and Urban Studies på Manhattan. Utgangspunktet for prosjektet var spørsmålet om hvordan man kunne skape en ny form for utdanningsinstitusjon rustet til å takle det postindustrielle samfunnets politiske og økologiske problemer.
Bidragsytere fra en lang rekke disipliner ble invitert til MoMA for å planlegge fremtidens utdannelsesinstitusjon. Blant konferansedeltakerne var betydningsfulle humanister som Henri Lefebvre, Michel Foucault, Octavio Paz, Umberto Eco, Hannah Arendt, Jean Baudrillard, György Kepes, Manuel Castells, Christopher Alexander, Suzanne Keller, Hans Magnus Enzenberger, Gillo Dorfles, Richard L. Meier og Sheldon Wolin.[1] De ble alle bedt om å forberede foredrag med konkrete forslag til endringer av utdannelsessystemet, som kunne være med på å forberede unge mennesker til å takle nye samfunnsmessige utfordringer.
Selv om konferansedeltakerne representerte ulike ideologiske ståsteder – som hovedsakelig kan deles inn i amerikansk-orientert systemteori og kybernetikk på den ene siden og fransk-orientert nymarxisme og kritisk teori på den andre siden – hersket det en enighet om at verdens befolkning i sin helhet befant seg ved et veiskille. Et tilbakevendende moment i symposium-debattene var den nylig publiserte rapporten The Limits to Growth (1972) hvor avanserte dataprogrammer hadde spådd at befolkningsvekst, vestlig masseforbruk og menneskeskapte miljøproblemer ville føre til jordas undergang innen år 2000. Det fremherskende tankesystemet bød ikke på tilfredsstillende svar. Noe måtte gjøres, nå.
Den venstreorienterte politiske filosofen Sheldon Wolin (1922–2015) mente at et nytt universitetssystem måtte bryte med regelbundne, byråkratiske strukturer, og i stedet legge vekt på individuelle læringsprosesser hvor studentene kunne arbeide kreativt med å «utforske og finne opp nye sosiale, politiske og økonomiske former». Wolins forslag til en ny utdanningsinstitusjon kan oppsummeres slik: desentralisert makt, langsom vekst, avvikling av byråkrati, kvalitet fremfor kvantitet og offentlig rom fremfor privat eiendom. Wolin konkluderte med å slå fast at en ny utdanningsinstitusjon måtte finne nye strategier for å utdanne studenter til «handlingsorienterte yrker».
Den østerrikske systemteoretikeren Erich Jantsch (1929–1980) mente den viktigste oppgaven for fremtidens universitet ville være å lære studenter å tåle stadig økende kompleksitet som skyldtes menneskeskapte miljøproblemer – miljøproblemer som i verste fall, om man ikke lærte å samhandle godt nok, ville kunne forårsake jordas undergang. Jantsch hevdet at positivistiske kunnskapstradisjoner hadde ført til forestillinger om stabilitet og lineær kausalitet, som ledet oppmerksomheten bort fra faktiske og mer komplekse utfordringer. Jantsch argumenterte for at et nytt utdannelsessystem måtte anerkjenne ikke-vestlige, alternative tenkemåter og individuelle erfaringer som «vitenskapelige». Vitenskapsmannen og systemteoretikeren tok til orde for at vestlige vitenskapsparadigmer ikke var tilstrekkelige til å takle fremtidens sammensatte problemer. Følgelig mente han at humaniora måtte bli en sentral del av det nye utdannelsessystemet.
Universitas-symposiet i 1972 er en relativt ukjent, men svært viktig historisk hendelse hvor en tverrfaglig gruppe av humanister og samfunnsvitere foreslo konkrete løsninger for et nytt utdannelsessystem. Men symposiet var preget av forvirring, misforståelser og anklager mellom tilsynelatende to politiske motpoler (som kritiserte hverandre for å være enten «høyre-orienterte teknokrater» eller «venstrevridde radikale»). Like fullt mente mange det samme: Fremtidens universitet måtte utruste studenter til å tåle kompleksitet, utfordre etablerte metodologier og finne nye arbeidsmåter for å skape reell endring.
Universitas-symposiet gir et unikt innblikk i 70-tallets intellektuelle og politiske debatter, men er også en påminnelse om at humanioras bidrag ofte forblir på idéplanet. De konkrete planene om et nytt Universitas-universitet ble ikke realisert.
***
Hottner hevder humanioras kjerneoppgave er å utruste studenter til å tåle kompleksitet. Jeg mener vi må gjøre mer enn å tåle. Vi må skape. Humanioras kunnskapstradisjoner og den kritiske tenkningen og analytiske problematiseringen de lærer oss, må utvikles for å komme i øyenhøyde med en stadig mer kompleks virkelighet.
Vi må tåle å møte utfordringene der de er – utenfor universitetene, bøkene og de vitenskapelige artiklene. Vi må bruke de humanistiske ferdighetene til å skape arenaer for å tenke høyt sammen med andre fagfelt, andre sektorer, med aktivister, vanlige borgere og kanskje også med industrien. Det er nettopp i slike møter mellom humaniora og samfunn at det vi holder på med innen humaniora blir vesentlig. Gjennom tekstanalyser, kunsthistoriske verktolkninger, kunnskap om døde språk og historiske undersøkelser av ulike forståelser av hva det vil si å være menneske, forvalter humanister ikke bare en kollektiv kunnskapsarv, vi tar stilling til grunnleggende spørsmål hver dag.
Å studere hvordan språk og historie former vår forståelse av verden vil fremdeles være de humanistiske fagenes kjerneoppgave. Bruker vi vår kompetanse for å undersøke hvordan humaniora tidligere har respondert på kriser, viser historien oss at de humanistiske fagområdenes grunnprinsipper alltid utvikles i dialog med samfunnet.
Stilt overfor hva vi vet om dagens klimakrise og utbredte handlingslammelse, viser debattene på Universitas-symposiet at det ligger begrensninger i å la kritisk teori og diskursanalyse forbli på idéplanet. På mange måter er debattene i dag de samme som for femti år siden. Forskere advarer fortsatt forgjeves om økologisk kollaps. Alle vet at noe må gjøres, men fremdeles råder vekstparadigmet.
Humanioras metoder – aktiviteter, praksiser og operasjoner – må knyttes til grunnleggende spørsmål om hvilke samfunn vi bør skape fremover. Historisk forståelse er nødvendig for å skape endring. Men som samfunnet for øvrig, kan vi ikke fortsette som før. Vi må våge å forandre oss.
Ingrid Halland, f. 1988, er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen og førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).
Denne teksten er det avsluttende bidraget i en debattserie om humanioras samtidige tilstand og fremtidige status. Les andre bidrag til samme serie her:
Wolfgang Hottner: Innøvelse i selvstendighet
Espen Grønlie: Et forsvar for språkfag og historie
Anders Skare Malvik: Humanioras relevans for arbeidslivet
[1] Alle konferanseforedrag og påfølgende transkriberte diskusjoner er publisert i Emilio Ambasz (red.), The Universitas Project: Solutions for a Post-Technological Society (New York: Museum Of Modern Art, 2006). For en diskusjon av Universitas-symposiet, se Ingrid Halland, Error Earth: Displaying Deep Cybernetics in ‘The Universitas Project’ and ‘Italy: The New Domestic Landscape’, 1972 (Oslo: Universitetet i Oslo, 2018). Debattene på Universitas-symposiumet blir også diskutert i den kommende artikkelen «Seeds for New Beginnings? Ecological Uncertainty, Blurry Ideology, and Speculative Design at the Universitas symposium, 1972» i Journal of Design History (2023).
