Pieter Brueghel den eldres maleri «Veien til Golgata» – nå også som 3D-film.
Det skjedde i de dager da forfatteren Michael Gibson besøkte en kino i Paris for å se Angelus (2001), regissert av Lech Majewski. Filmen handler om et okkult samfunn av billedkunstnere i mellomkrigstidens Polen. Det lille samfunnets tro på magiske skapninger, skjebnen og alkymi portretteres i maleriske tagninger. Beveget ga Gibson sin nyeste bok The Mill and the Cross (Møllen og korset, 2010) til regissøren, som var til stede under premieren. Boken er en analyse av Pieter Brueghel den eldres maleri «Veien til Golgata» (1564). Det tilfeldige møtet skulle bli begynnelsen på et tre år langt samarbeid om en film basert på boken.
Nylig kunne man se resultatet på en av de spredte kunstkinoene som finnes i de fleste polske byer. Ettersom nyliberalismen slår rot, blir skillet mellom underground og mainstream, som i Norge fremstår som noe støvete, bare tydeligere. En film som The Mill and the Cross hadde minimale sjanser til å bli vist i et rosa (ja, faktisk) multikinokompleks. I stedet får man morkne sofaer, et forheng i plysj og en gjeng kunststudenter med hipstersveis. Eller? Ikke helt, kanskje. Denne gangen satt nemlig kristne familier og eldre mennesker fra rosenkranssirkler blant hipsterne. Hvorfor? Svarene er å finne i polske medier. Men først litt om selve filmen.
Majewski har gjennom hele sitt virke motsatt seg rettlinjede fortellinger. Dette kunne man sist observere i Glass Lips (Blood of a Poet) som hadde premiere på moma i New York i 2007. Filmen var basert på tidligere utstilt videokunst som ble vist simultant på åtte vegger og 24 skjermer. Den har blitt sammenlignet med en viviseksjon av hjernen og novellen «Hagen med stier som forgrener seg» (1941) av Jorge Luis Borges. Snuttene/kuttene viser personlige visjoner av fødsel, korsfestelse, sakramenter, masturbasjon, synd og død. Samtidig er det umulig å si hvem som handler (poeten, moren, faren?) og i hvilken rekkefølge hendelsene skal tolkes. Installasjonen var i tillegg nærmest blottet for dialog.
I The Mill and the Cross er dialogen også knapp, og fortellingen brer seg som et veggteppe eller et gradvis spunnet edderkoppnett. Et øyeblikk ser man Brueghel som skisserer diagonaler på et lerret. I et annet slåss mølleren med kona si i senga. Den spanske inkvisisjonen rir ut av disen. Plutselig kommer Jesus dragende med korset. Komposisjonen kan virke retningsløs, men når man kommer til slutten skjønner man at det ikke var tilfelle. Filmen kulminerer på Via Dolorosa akkompagnert av et sett ikoniske øyeblikk. Simon bærer korset for Jesus, Maria sørger, vaktene spiller om hvem som skal få klærne til Guds sønn.
Teknologi brukt i filmer som Avatar (2009) og Pans labyrint (2006) ble benyttet til å gjøre Brueghels klassiske maleri levende. Produksjonen av en scene kunne ta måneder, siden teknikerne skulle kombinere innspillinger fra fire forskjellige land med moderne datateknologi og blue screen. Filmen etterlater et «kunstig» inntrykk: Man føler tydelig at man er inne i et maleri, og at virkeligheten har blitt kledd i anførselstegn. Særlig på grunn av dialogen mellom Brueghel og en kunstsamler, som i praksis fungerer som en metakommentar til maleriet. Iblant blir man pirret eller overveldet. Likevel er det noe som ikke stemmer. Majewski setter opp en teoretisk ramme han selv ikke klarer å etterfølge. Filmen er imponerende; et visuelt essay, men samtidig noe didaktisk. Der regissøren i intervjuer sier at kunstverk bør inneholde noe mangfoldig, en «hemmelighet», er film-Brueghels kommentarer til sitt eget maleri entydige. Filmen kulminerer forutsigbart i Jesu lidelse, noe som åpner for spekulasjoner om den rettlinjede strukturen har blitt utfordret slik regissøren forespeilte. Der Brueghels poeng var å holde Golgata skjult, blottes den hos Majewski i all sin anti-prakt.
Inntrykket forsterkes av å lese anmeldelsene. Den konservative avisen Rzeczpospolita siterer en prest som mener at filmen burde være obligatorisk for alle katolikker. I en generøs gest tillater han kirkegjengerne å bytte ut påskemessen med et kinobesøk. På den andre siden har man den venstreradikale portalen Krytyka Polityczna (Politisk Kritikk). Der hevder Jakub Majmurek at The Mill and the Cross nærmer seg en farse. Han skriver: «Mens Brueghel er subtil i sin analogi mellom Flanderns lidelse under Habsburgerne og Jesu lidelseshistorie, gjør Majewskis bokstavelighet filmen til religiøs kitsch.»
Der for eksempel Majewskis Wojaczek (1999) – en svarthvit fortelling om en av Polens fremste etterkrigspoeter – slo seeren ned i stolen og etterlot et uutslettelig inntrykk av noe skremmende, men stort, blir man etter The Mill and the Cross sittende igjen med følelsen av at noe gikk forferdelig galt. Spørsmålene melder seg. Var lerretet for lite? Kanskje man er en altfor innbitt ateist? Kanskje man ikke er en god nok kunstkjenner? Svaret finnes muligens et annet sted. Filmer bærer preg av det de først ble unnfanget som. Mulholland Drive (2001) skulle bli en tv-serie, noe som delvis forklarer den todelte strukturen. The Mill and the Cross skulle aldri bli spillefilm, men en slags visuell innledning til Bruegel, utstilt ved Kunsthistorisches Museum i Wien. Muligens hadde den didaktiske tilnærmingen og den tydelige forklaringen av symbolikken vært formålstjenelig i en lignende setting. For en kunstfilm blir dette derimot en klamp om foten. Å vite at mølleren representerer Gud, og at syklusen fra jord til jord (via korn, brød og mennesker) er livets essens, oppleves som anmassende når det blir lagt i munnen på film-Brueghel. Da hadde det vært bedre å holde frelseren under senga, og heller fortsette slik filmen begynte, med å følge de andre karakterene på bildet.
Majewski hadde en original idé, det er det ingen tvil om. Likevel fikk The Mill and the Cross ganske blandede kritikker. I utlandet gikk det blant annet på flathet i handlingen eller mangel på et engasjerende plot. I Polen, derimot, dominerte splittelsen rundt det religiøse innholdet. Er det kitsch eller er det sakralt? Kanskje det samme gjelder for publikummet i kunstkinoene. Religiøse motiver har alltid vært en del av Majewskis filmer, men det er først nå de blir fremstilt så entydig at de kan brukes som erstatning for påskemessen. Forhåpentligvis vender regissøren tilbake til mer utfordrende eksperimenter i fremtiden. Neste år i Jerusalem. Om man er heldig.
Tidligere publisert i Vagant 3/2011.
