«Jeg er overbevist om at livet er for kort»

Fredrik Hagen

BJØRGVINERS. Fredrik Hagen er poet og stipendiat i didaktikk ved Høyskolen på Vestlandet. Vi inviterte ham inn i andre former for formidling.

Fredrik Hagen
I løpet av en toårsperiode har Fredrik Hagen levert tre diktsamlinger til utgivelse på Flamme Forlag – og blitt stipendiat. Foto: Linn Heidi Stokkedal

Fredrik Hagen, hva er den dårligste boka du har lest?

– Gode og dårlige bøker er begreper som kritikere, heller enn forfattere, tenker gjennom. Om jeg likevel skal svare på spørsmålet, må det være med forbehold om hvordan jeg forstår det: En god bok er for meg en bok som får til det den ønsker å få til. Den dårligste boken jeg har lest da, eller forsøkt å lese, må være Hitlers Min kamp. Boken forsøker å være et manifest som skal skape politisk engasjement, men teksten er bare rotete og uengasjerende. Likevel ble denne elendige teksten helt sentral i en av de viktigste politiske bevegelsene i det forrige århundret. Noen ganger får det meg til å tenke at språket ikke har den makten vi tror det har, og at kanskje er det nytteløst å skrive likevel.

Hvilken politisk sak er du mest engasjert i nå om dagen?

– Den politiske saken som engasjerer meg mest akkurat nå, er den villede avskaffingen av tillitt fra samfunnet. Først og fremst skjer dette ved innføringen av New Public Management i alle ledd av offentligheten: Enhver som er syk, som er fattig, eller som ikke kan jobbe, må gjennom en nådeløs papirmølle for å bevise og bekrefte at de ikke fungerer i samfunnet, og dersom de ikke makter dette, blir de straffet enda hardere. Jeg kan ikke tro annet enn at denne sykelige trangen til å kontrollere andre mennesker, kommer av borgerskapets mistro til alle som ikke er dem selv. Jo vanligere denne typen tenkning blir på arbeidsplasser og i offentlige debatter, desto flere av oss vil internalisere den. Effekten blir at ingen lenger stoler på noen, enhver som ikke jobber blir en som prøver å lure oss, alle som ikke passer inn i vårt bilde av norskhet er en som kommer utenfra for å ødelegge oss og så videre.

Hva er det vanskeligste for deg å ofre for klimaet?

– Det er flaut å snakke om klima, fordi man alltid kunne gjort mer, og det relativt enkelt. Jeg spiser kjøtt, jeg reiser med fly, jeg elsker å kjøre bil, og ikke bare det: Jeg elsker å kjøre bil alene. Blant grunnene til at jeg ikke gjør mer for klimaet, finnes tanken om at det er fellesskapet, ikke enkeltindivider, som må gjøre de viktige grepene. Paradoksalt nok bruker jeg ikke denne tanken til å kjempe for miljøet, bare for å unngå å gjøre noe selv. Kanskje er det denne tanken som er vanskeligst å gi opp for meg, som liker å tenke på meg selv som sosialist.

Hva er ditt viktigste hverdagsprinsipp?

– Jeg prøver alltid å unngå å gjøre noe jeg senere kommer til å tenke på som meningsløst. Det betyr ikke at jeg alltid arbeider eller alltid oppsøker store kunstopplevelser eller noe sånt, men at jeg prøver å sette pris på også de late øyeblikkene. Det er noe uendelig vakkert i å spise middag med familien, noe som man fort går glipp av. Jeg er overbevist om at livet er for kort, uansett hvordan man lever det.

Hvordan har lommeboka di det?

– Lommeboken min fikk jeg av en kamerat da jeg besøkte ham på andre siden av landet. Han bor på en gård, og vi gikk derifra innover mot Hardangervidda. Jeg husker det var så varmt at vi stoppet underveis og gjorde alt vi kunne for å klare å legge hele kroppene våre under det lille vannet som var i bekkene. Vi sov i en liten hytte, og ølet vi hadde med oss var varmere enn oss selv da vi endelig drakk det. Da vi kom ned igjen til gården hans, fikk jeg en lommebok i brunt imitert skinn med teksten «Byggi Dalen». Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk den, men det er et godt minne.

Bjørgviners er en fast intervjuspalte der fem spørsmål blir stilt til aktuelle vestlandsforfattere

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.