Fraværet av kritikk

VAGANT NORDEN. Er Rune Christiansen en litterær diplomat som opphever alle motsetninger?

web buttons logos 2016 c auswahl-07Miriam Stendal Boulos
Lykke og eksil: Om Rune Christiansens forfatterskap
Forlaget Oktober 2016

Gode romaner er som regel ikke behagelige, harmoniserende og forsonlige. Rune Christiansens seneste romaner er likevel nettopp det, og jeg setter dem høyere enn det meste annet av norsk samtidslitteratur. Mottakelsen av Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014) viser at mange kritikere verdsetter velbehaget: «Sjelden har en norsk samtidsroman i en slik grad fått lovord knyttet til opplevelser som håpefullhet, lykke, velvære, harmoni», skriver Miriam Stendal Boulos.

Boulos, litteraturviter og ekspert på Nobel-prisvinner J. M. G. Le Clézio, har nå skrevet den første boka om Christiansens forfatterskap, Lykke og eksil. I boka veksler hun mellom å intervjue forfatteren og å fortolke verkene hans, og disse to praksisene holdes ryddig adskilt: Asterisker – * – markerer skillet mellom når de snakker sammen og når Boulos alene deler sine tolkninger og ovasjoner – brorparten består av samtale. Boulos innleder med å fortelle om sin egen inngang til forfatterskapet, via de franske henspillingene det finnes så mange av i Christiansens bøker. Hun møter «Rune» i et panel om Le Clézio på Litteraturhuset i Oslo i 2008; de utveksler bøker og avtaler et intervju, som så vokser til denne boka.

Miriam Stendal Boulos, Lykke og eksil, Forlaget Oktober 2016
Miriam Stendal Boulos, Lykke og eksil, Forlaget Oktober 2016

Undertittelen kunne like gjerne vært «Om Rune Christiansens romaner», for det er forfatterskapets åtte romaner til nå som behandles, i hvert sitt kapittel, mens de ti diktsamlingene bare berøres sporadisk. Valget begrunnes med at det er i romanene «de mest markante vendingene i forfatterskapet uttrykkes», men en bedre begrunnelse hadde nok vært at det knapt eksisterer lesninger av Christiansens romaner utenfor dagsanmelderiet – det eneste eksemplet jeg har funnet er Eirik Vassendens anmeldelse av Fraværet av musikk (2007) i Vagant 4/2007, som også trekker tråder bakover til tidligere romaner. I kontrast til dette finnes en rekke tekster om lyrikken i Bokvennen, Bøygen og Vagant, av blant andre Pedro Carmona-Alvarez, Karl Ove Knausgård og Steinar Opstad. En ambisiøs lesning av romanene må sies å være kjærkommen.

Den røde tråden i samtaleboka er mennesket som et lesende vesen. Ut av dette vokser interessen for hvordan Christiansen direkte og indirekte skriver seg opp mot, låner fra og nikker til annen litteratur – og hvordan han viser til sine egne verker gjennom å gjenta og bearbeide tidligere motiver og formuleringer. Boulos omtaler dette som «intertekstualitet», et begrep hun forsøker å løfte til noe større:

Rune Christiansens tekster er derfor et privilegert sted å utforske hvordan et forfatterskap blir til i møte med andre forfatteres tekster, hvordan det næres og finner sine former og sine språk gjennom lesning. Dette er intertekstualitetens grunnanliggende. Det er samtidig et mellommenneskelig grunnanliggende. All tekst forholder seg til og er i dialog med andre tekster, blir til i møte med andre tekster og bærer i seg spor etter lesninger av andre tekster, på samme måte som vi mennesker blir til i møte med andre mennesker og vår identitet skapes gjennom de erfaringer vi gjør i møte med andre.

Hvordan all litteratur bygger på annen litteratur tillegges her en etisk og humanistisk dimensjon, som sier noe om menneskenes samhørighet og plass i historien; vi bygger på hverandres erfaringer og språket gir oss et fellesskap hvor vi kan speile oss i andres beskrivelser av å være i verden. Innbakt i slike refleksjoner finnes også identitetskritiske holdninger i tradisjonen etter Julia Kristeva og Roland Barthes: Slik teksten er en vev av lånte ord, er mennesket som språklig vesen et produkt av de fordommer, perspektiver og betingelser som ligger nedfelt i språket vi famler inn i – på godt og vondt, kunne man føye til, men i Lykke og eksil er det utelukkende av det gode.

Litteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å framstille trivielle påstander i et oppstyltet språk. Et sted skriver Boulos: «Epigrafens funksjon som igangsetter av fortolkningsmekanismer hos leseren illustrerer at intertekstualitet er mer enn dialog mellom en forfatter og en annen forfatters tekst; det er en samtale som inkluderer leseren, hvis tolkende lesning av to teksters forhold til hverandre utvider begge tekstenes betydning.» Om Intimitetens (2003) bruk av Alfred de Vigny heter det: «Når en eldre tekst transplanteres inn i en ny på denne måten, får den en dialogisk funksjon (…): Det opprinnelige sitatet berikes gjennom selve repetisjonsakten, det hentes ut og rekontekstualiseres, det skrives om ved å representeres på nytt.» Fraværet av musikk er ifølge Boulos «en brytning mellom sjangre: selvbiografien, memoarene, kunstner- og oppvekstromanen». Man kunne også sagt at det er en selvbiografisk roman av en kunstnertype, for det utdypes ikke hvordan denne brytningen utspiller seg. Hvordan brytes en memoar med en selvbiografi? Har ikke alle kunstnere en oppvekst?

Kombinasjonen av i overkant svulstige påstander og den tilsynelatende sømløse overgangen mellom litterære og allmennmenneskelige kvaliteter, gjør dessverre at de vidløftige lovnadene om lesningens humanistiske saliggjørelse blir litt tunge å svelge, som en litt for stor bløtkakebit under en konfirmasjonsfest. Det som finnes av motsetninger og konflikter i litteraturhistorien og historien for øvrig, glattes over i en universell og tidløs takknemlighet: «Vi minnes om intertekstualitetens barmhjertighet: I møtet med den andres ord, i nådeøyeblikket der mosaikkmønsteret av det livet jeget utgjør, finner sin plass, faller på plass og utdypes i en annen, skapes et erfaringsøyeblikk, en samhørighet.» I nåden og barmhjertigheten glemmes det at litteraturen også er en kampsone bestående av dogmatiske, rasistiske, aristokratiske, anarkistiske, revolusjonære, reaksjonære, kvinnefiendtlige, feministiske, ludditiske, økokritiske, posthumanistiske og kristne holdninger, og så videre. Alle disse motsetningene lar seg ikke oppheve friksjonsfritt i en demokratisk-humanistisk litteraturforståelse i takksigelsens tegn, slik man kan få inntrykk av her. Litteraturhistorien er åpenbart rik på forbløffende innsikter, og jeg har stor sympati med Christiansens bruk av allusjoner i verkene sine, hva Boulos omtaler som den «inviterende gesten» i forfatterskapet. Men Lykke og eksil gir inntrykk av at disse ressursene er et harmonisk forrådslager av kilder tilgjengelig for enhver melankoliker som ønsker åndelig påfyll.

Ser man på bruken av adjektiver i Christiansens senere romaner, finnes en påfallende høy frekvens av ord som sympatisk, generøs, mild, vennlig, fortrolig, velgjørende: Livet er en gave og i vandringen mot dødens kjærtegn kan man suge på erindringen som en evighetskule, hvor glimt av den tapte tid lader den stillferdige hverdagen med undring og verdighet. Tross grøftekanter, regn og litt gjørme på støvlene, er universet rent og ryddig – man ser for seg arkitekter som åpner hjemmene sine i smakfulle interiørmagasiner; Bialetti-kanner, selvsnekrede bokhyller, grønne planter i terrakottakrukker på solide tregulv. Visst oppstår enkelte rystelser, men de er aldri nedrige. Hverdagens frustrasjoner, selvforakten, det tåpelige raseriet, en malplassert ståpikk – slike småligheter er det lite av. Hvis Knausgård er pornograf, holder Christiansen på med erotikk.

Boulos vokabular er tydelig farget av Christiansens sans for det forsonlige. I løpet av ett avsnitt innledningsvis omtales forfatterskapet med ord som «hengivenhet», «kjærlighet til kildene», «genuin formidlerglede», «raus åpenhet», «intertekstuell gavmildhet», «åpenhet som prinsipp», «leken og eksperimentell holdning», «nysgjerrighet som er altomfattende» og «inkluderende». I avslutningen brukes følgende karakteristikker over kun én halvside: «demokratisk», «fri til å skape», «frigjøringsprosjekt», «avkle retorikken», «åpenheten», «lekenheten», «utopisk», «eksperimentell» – «en skrift som utforsker muligheten for å overskride, temme, favne det umulige».

Hvis forfatterskapet rommer alt dette – hva er det det ikke inneholder? I denne boka kan det nesten høres ut som om vi med Rune Christiansen har nådd litteraturhistoriens slutt, den endelige syntese av all litteratur, et skjæringspunkt hvor alle linjer møtes og blir til rune-skrift. Alle disse honnørordene har noe for seg, men de roper samtidig på motforestillinger – og er det ikke nettopp dét en god samtale inneholder? Ikke bare nikkebukkeneie, men også å snu oss omkring og utbryte et NEI!?

Christiansens humanistiske anliggender innebærer nettopp å sette sine egne perspektiver opp mot andres, og slik erkjenne at man bare er én blant mange, men denne innsikten virker ikke integrert i den ærbødige intervjuteknikken: Gjennom 200 sider finnes det knapt en eneste innvending mot eller spørsmålsstilling ved Christiansens litterære valg. «Det å skrive er å søke det sanne, det å søke det sanne er nettopp å avkle retorikken,» sier Christiansen, og leseren lurer da på hvor retorikken slutter og hvor litteraturen begynner. Men det får vi ingen bud på; neste spørsmål handler om Lydias forhold til sine foreldre. Når Boulos ønsker å kommentere hvor vakkert det er med toget som passerer gjennom vinterlandskapet utenfor vinduet i Christiansens hus, holder hun ordene inni seg og tenker: «[F]or Rune er dette en hverdagslig hendelse.».

Det er ikke urimelig å hevde at Christiansens forfatterskap er grunnleggende humanistisk, men når de senere romanene temmelig konsekvent unnviker konflikter og motsetninger som setter personenes sinnelag på prøve, blir kanskje ikke denne godheten tilstrekkelig utfordret? Bevisføringen for hvordan forfatterskapet «næres av humanisme», altså innlevelse og omsorg, blir dessuten noe skrinn når det for tredje gang nevnes at Bryan i Steve McQueen er død (1997) løfter en nattsvermer ut av baderomsvinduet for å redde den. Forsoningen dominerer i mange av romanene – det «ligger en slags takksigelse i luften», står det om Lydia-romanen: «Her finnes sammenheng, livsglede, barnets stille undring.» Når faren dør, ser det for Lydia ut «som om en uventet fortrolighet hadde fylt det gamle, trassige hjertet». Selv kan jeg tenke iblant, når jeg lar kjellermennesket mitt komme opp i første etasje, at det er da for faen ikke så rart at hovedpersonene Sune, Rune, Agnes og Lydia er milde og omsorgsfulle, de befinner seg jo aldri i noen pressede situasjoner! Riktignok kan de miste foreldre, bryte med kjærester og ha vansker med å nærme seg hverandre, men alt dette er elegisk og melankolsk framstilt, slik at man misunner dem krisene deres, siden de vinner eksistensiell tyngde gjennom dem.

Rune Christiansen, Ensomheten i Lydia Ernemans liv, Forlaget Oktober 2014
Rune Christiansen, Ensomheten i Lydia Ernemans liv, Forlaget Oktober 2014

Om Ensomheten i Lydia Ernemans liv sier Christiansen at han unngikk ekteskapelige konflikter, «det ville vært å pådytte den de dramaturgiske tingene», et utsagn som stemmer godt overens med en kunngjøring i artikkelsamlingen Om morgenen den 25. februar, 1848 (2002), hvor han bekjenner en interesse for «en litteratur som baserer seg mer på tilstander enn på hendelser, en litteratur som har frigjort seg fra den refererte handlingen». Med Krysantemum (2009) og Lydia-romanen har nok Christiansen bundet seg mer til den refererte handlingen – med stort hell, etter min mening –, slik at romanene bygges opp av scener, der Intimiteten og Fraværet av musikk heller springer ut av essayistiske refleksjoner. Likevel er det fortsatt treffende å beskrive Christiansens romaner som avdramatiserte tilstandsbeskrivelser, og man kan spørre seg om ikke denne skrivemåten gjør det enklere å konsentrere seg om høflige gester, forsonlige og vennlige tanker. Viser vi oss ikke fra vår beste side når vi er alene, med fred i hjertet? Vil ikke den verste diktator i et slikt øyeblikk hjelpe pinnsvinet over veien? Som Alma i Vigdis Hjorths Et norsk hus (2014) erfarer, er det langt lettere å skrive varme ord til kjæresten sin når hun har reist vekk fra ham, enn å faktisk være god mot ham i det daglige. Rune Christiansens karakterer virker aldri helt involvert i sine foreldre, kjærester, barn – kommunikasjonen mellom dem minner om brevskriverens, på avstand, mer i kontakt med sine egne følelser til dem enn med de faktiske personene. Slike innvenderinger skulle jeg gjerne sett luftet, for jeg er overbevist om at Christiansen kunne svart godt på dem.

Christiansen sier at kvinnene i de to siste romanene «søker etter tilhørighet, men det viktigste i livet er ikke å være i en relasjon (…), det er et program for romanene mine: å leve her blant alle de andre, man er i fellesskap og man er et individ, det er den grunnleggende relasjonen som også all tosomhet springer ut fra». Selv om denne beskrivelsen er god, kunne den blitt utfordret. Christiansen utforsker ensomheten mer konsekvent enn tosomheten, men i Lykke og eksil risikerer både forfatter og intervjuer iblant å overspille betydningen av det sosiale i romanene, som i kapittelet om Hvalene i Glasgow (1990): «Hele forfatterskapet mitt er opptatt av det å være i verden sammen med den andre. Det er dypest sett det humanistiske anliggende i alle tekstene mine, det demokratiske sinnelaget jeg har med meg.» Å være i verden sammen med andre er en såpass generisk definisjon at den kan stå på vaskeseddelen til en hvilken som helst roman, men det er ingen god innsirkling av Christiansens litteratur. Denne både-òg-tilnærmingen kjennetegner hvordan Boulos leser Christiansen, og får ham til å framstå som en inkluderende demokrat. Bøkene befinner seg gjerne i «brytningen» eller «i spennet mellom» tilsynelatende motsetninger: Forfatterskapet utgjør for Boulos en dannelsesreise mellom «noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig»; «i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet». Hans litteratur blir «møtepunktet mellom den kollektive og den individuelle erfaringen», «i skjæringspunktet mellom poesien og romanen» og så videre. Men skal man si noe spesifikt om et forfatterskap, kan man også forsøke å si hva det ikke er, uten å dermed mene at det er mindre verdifullt. Slik oppstår friksjon, og man blir skjerpet til å artikulere klarere hvilke valg som ligger bak bøkene man skriver.

Det er ikke min hensikt å kritisere forfatterskapets varsomme og genuint vennlige holdning til verden og litteraturen – dette gjør Rune Christiansens bøker til hva de er, «disse milde henvendelsene», «alt dette sympatiske man kunne avlese i skyer og vimpler, i hår og strå og gress», som det står i Intimiteten. Christiansen oppsøker per i dag ikke konflikter og motsetninger, og det har liten hensikt å bebreide ham for å dvele ved litteraturens gaver og ensomhetens velsignelser.

Lenge har jeg tenkt at Montaignes setninger fra essayet som nettopp heter «Om ensomheten», er et slags motto for forfatterskapet: «Vi må holde av et rom bak i butikken, et absolutt fristed helt for oss selv, der vi oppretter vår sanne frihet, vårt viktigste tilfluktssted og vår ensomhet.» Men når disse styrkene i forfatterskapet samtidig skal forenes med sine motsetninger, som for å forsikre oss om at den tilbaketrukne dypest sett er en sosialt bevisst humanist, risikerer man å vanne ut særegenhetene, og slik framstille forfatterskapet som et nokså allment uttrykk for tilhørighetslengsler. «Christiansens forfatterskap handler (…) om mot til å dele det egne for å inspirere andre til å dele, nettopp for slik å befeste at vi ikke er alene i verden», skriver Boulos avslutningsvis. Men vi vet vel at vi ikke er alene i verden? Og mot til å dele det egne skorter det vel ikke på i de sosiale mediers tidsalder? Appellen i Christiansens romaner ligger nettopp i hvor forførende denne ensomheten er, hvilken rikdom man kan finne i å skjerme seg fra andre mennesker.

En kritisk samtale gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling. Det ligger en vennlighet også i dette.

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.