Ecotopia Framtid vunnet

Ecotopia er en utopisk roman der forfatteren Ernest Callenbach (1929–2012) har diktet opp en økologisk fundert stat på USAs nordvest­kyst. Callenbach selv­publiserte boka i 1975. Et par år senere ble den utgitt av forlaget Bantam Books og vokste til et fenomen utover på 70-tallet, for så å miste lesere på 80- og 90-tallet. Boka ble gjen­oppdaget på 2000-tallet og regnes i dag som et sentralt verk i øko­litteraturen. Den har solgt nesten én million eksemplarer på verdens­basis og er oversatt til et dusin språk. I 1981 ga Callenbach ut en prequel, Ecotopia Emerging, som tar for seg hendelsene som ledet fram til grunn­leggelsen av Ecotopia.

Vi befinner oss rundt årtusenskiftet. Det er 20 år siden Nord-California, Oregon og Washington løsrev seg fra USA og dannet en ny, selvstendig stat: Ecotopia. Siden den gang har all kontakt mellom de to landene vært brutt. I USA er det en utbredt forestilling at deres tidligere landsmenn ute på nordvestkysten har falt tilbake i en primitiv og barbarisk samfunnsform, det går rykter om kannibalisme og menneskeofring. William Weston, stjernejournalist i New York Times-Post, har akkurat ankommet grensestasjonen i nordenden av Lake Tahoe. Som første amerikaner noensinne er han offisielt invitert til det lukkede Ecotopia. Grensevaktene undersøker papirene hans, og bommen går opp.

*

Det er med lett nølen jeg setter meg ned for å lese Ernest Callenbachs roman Ecotopia (1975), for jeg vet hvilken edrueliggjørende øvelse det kan være å støte på en av de mange mulige fremtidene som ligger lagret i fortidens litteratur. Jeg tenker ikke først og fremst på at ting sjelden blir så fabelaktig som enkelte har forestilt seg dem – ingen flyvende biler eller verdensfred i sikte ennå –, men heller at våre forfedres spekulasjoner over fremtiden ofte avslører hvor jordbunden fantasiens frie flukt faktisk er.

Man tar seg for eksempel gjennom Greg Bears Blood Music (1985), en science fiction-roman der bioteknikeren Vergil Ulam skaper et biologisk materiale med selvbevissthet. Først tar de nye organismene over kroppen til Vergil, så hele biosfæren i Nord-Amerika, og før romanen er slutt, er de i ferd med å omdanne selve virkeligheten – the stuff of reality. Alt dette skjer innenfor et litterært univers som ellers svarer til romanens kaldkrigssamtid. Leseropplevelsen i dag er paradoksal: Her har vi en forfatter som ikke har noen vanskeligheter med å forestille seg en verden der virkelighetens «kildekode» er omskrevet, men å rive en 3,6 meter høy Berlin-mur – det har ikke fantasien kraft til. Eller man unner seg et gjensyn med barndommens En verdensomseiling under havet (1870) bare for å oppdage at Nautilus ikke drives av teknologi som omdanner havvann til energi, slik man har tatt for gitt, men at kaptein Nemo og mannskapet med jevne mellomrom må opp til overflaten og brenne kull for elektrisitet. Kull, hva gir du meg, Jules – kull?!

Leseropplevelsen i dag er paradoksal: Her har vi en forfatter som ikke har noen vanskeligheter med å forestille seg en verden der virkelighetens «kildekode» er omskrevet.

Den umiddelbare skuffelsen over fortidens forfattere – de eide jo ikke fantasi til å gripe mulighetene som lå rett foran dem! – slår raskt over i en slags foregrepet fortvilelse over egen samtid på vegne av framtidige generasjoner. For vi vet jo at den stadig mer omfattende klimakrisen bokstavelig talt ligger midt i glaninga vår, og at vi i praksis velger å lukke øynene for den. (Denne teksten ble påbegynt i et vårlig januar 2015, og avsluttes med to meter snø utenfor vinduet et par uker senere.) Ved lesningen av Ecotopia kan jeg altså potensielt påføre meg selv tre generasjoners fortvilelse: En eventuell skuffelse over Callenbachs økologiske visjoner vil utløse skuffelse over min egen samtid som igjen vil påkalle mine tenkte barn og barnebarns skuffelse. Dét er mye skuffelse å bære når man forsøker å være et handlende menneske. Vil jeg utsette meg selv for dette? Ut ifra min sparsomme empiri å dømme kommer jeg til å bli deprimert. Underveis fra Jules Vernes teknologioptimistiske brytningsfeil, via Greg Bears ideologiske tunnelsyn og fram til dagens realitetsblindhet tyder alt på at planetens akselererende ødeleggelse akkompagneres av et kollektivt fantasitap hos menneskearten.

*

Etter å ha krysset grensen til Ecotopia drar Will Weston umiddelbart til jernbanestasjonen i Tahoe og setter seg på et tog som tar ham til San Francisco, byen som skal bli hans base under oppholdet. I artiklene Weston sender hjem til New York fremstilles San Francisco som et merkelig og fremmed sted. For en leser av i dag, for eksempel plassert i det sentrale Oslo med utsikt over den rehabiliterte Akerselva, er imidlertid det som møter en på disse sidene noe såpass sjeldent som … utopien realisert. Ecotopias San Francisco minner mest av alt om en av vestens grønne metropoler i 2015: Sentrum er bilfritt og kollektivsystemet godt utbygd, det er gitt plass til store grøntområder og kildesortering av søppel. «Ecotopians setting out to go more than a block or two usually pick up one of the sturdy white-painted bicycles that lie about the streets by the hundreds and are available free to all,» skriver Weston hjem til sine lesere og bruker spalteplass på noe så prosaisk som bysykler.

Man kunne nevnt flere eksempler, men konklusjonen er at mye av det man leser om i Callenbachs økologiske utopi, i dag ikke oppleves som radikalt eller i det hele tatt oppsiktsvekkende.

Etter hvert som Weston får besøkt andre deler av Ecotopia, avtegner det seg et samfunn fullt av teknologiske løsninger og miljøvennlige praksiser som i dag er fullt mulige, om enn ikke innført i en så stor skala som man kunne ønske seg: Ecotoperne har blant annet bygd anlegg for å lagre sol- og bølgeenergi, de driver økologisk landbruk og skogsdrift, og de har kriminalisert miljøødeleggelser. Bensindrevne biler er erstattet av el-biler, og man har forbedret og utbygd jernbanen man overtok fra USA til et nasjonalt nettverk av høyhastighetslinjer. Maten som serveres i landets restauranter, er selvfølgelig kortreist.

Man kunne nevnt flere eksempler, men konklusjonen er at mye av det man leser om i Callenbachs økologiske utopi, i dag ikke oppleves som radikalt eller i det hele tatt oppsiktsvekkende. Selvfølgelig kildesorterer jeg søpla mi ­– hva skulle jeg ellers gjort med den? Selvfølgelig bør biltrafikken i sentrum begrenses til det minimale – går det an å mene noe annet? Selvfølgelig bør Norge gjennomføre en massiv utbygning av høyhastighetstoglinjer landet over – du er jo en villig medløper i økocidet hvis du flyr Oslo–Bergen!

Den altomfattende fortvilelsen jeg fryktet før jeg åpnet Ecotopia, slår ikke inn under lesningen. Men jeg registrerer med en viss ambivalens at når Callenbachs homo ecologicus omplantes til vår egen samtid, så er det et bestemt samfunnssjikt som kommer til syne. The New York Times oppsummerte egentlig det meste i tittelen på en artikkel om boka fra 2008: «The Novel That Predicted Portland». Arven fra 60-tallets antiautoritære opprør gjennomsyrer i dag den bemidlede middelklassens kultur. Den politisk liberale, mildt alternative, noe selvrettferdige og grønne linja som byen Portland i Oregon assosieres med, er en livsstil man kan slutte seg til – hvis man har tid og penger til det.

Følelsen av samtidighet (og gjenkjennelse) på ferden gjennom Ecotopia forstyrres bare av noen mer outrerte utslag av 60-tallets krav om fred & frihet – og Callenbachs mannlige fantasier.

Følelsen av samtidighet (og gjenkjennelse) på ferden gjennom Ecotopia forstyrres bare av noen mer outrerte utslag av 60-tallets krav om fred & frihet – og Callenbachs mannlige fantasier. En av grunnene til at voldskriminaliteten er så lav i Ecotopia tilskrives for eksempel de statlig organiserte rituelle krigsspillene som foregår flere ganger hvert år og innebærer at grupper av unge menn maler kroppene sine og kjemper mot hverandre med lange spyd. Spillet avsluttes ved første blodsutgytelse og krever ikke mer enn rundt 50 liv i året. Det er Westons deltagelse i et av disse krigsspillene som gjør at han mot slutten av boka får sjansen til prøve et av Ecotopias offentlige sykehus. Her tildeles Weston en sykepleier – Linda, «immensely kind, warm, sustaining, with an extraordinary accepting, loving, physical presence» – hvis eneste oppgave er å sørge for hans snarlige tilfriskning. Det gjør hun med kropp og sjel, men mest kropp.