Forventningstyranni

I Danmark får Center for Vild Analyse tid til å forstørre opp dagsaktuelle temaer på Radio24syv.

Det er uke 26, og temaet for ukens radiosending fra Center for Vild Analyse er «dansk film i verdensklasse»: Susanne Biers Hævnen har vunnet en Oscar og Nicolas Winding Refns Drive spiller inn store summer i USA og Europa. På 90-tallet karakteriserte kritikerne dansk film som eksperimentell og opposisjonell – i dag blir den altså hyllet for å være «i verdensklasse». Men hva betyr «verdensklasse»? Et sitat fra en anmeldelse av Susannes Biers film trekkes frem: den «lever opp til alle forventninger». Forventninger! Det er altså dette vi snakker om når vi snakker om verdensklasse. Hvis forventninger er det disse danske filmene oppfyller?

Forventningene tilhører selvfølgelig «publikum». I et intervju med The New York Times kritiserer Susanne Bier «de prætentiøse, europæiske filmskabere som åbenlyst siger at de er ligeglade med publikum». Denne holdningen synes Susanne Bier er «dybt åndssvag». Kollektivet spør så retorisk: hva er dette publikumet for en størrelse? Lytteren kan hurtig konstatere at Biers «publikum» ikke omfatter personene i studio; de hadde forventet noe annet enn det de beskriver som en «lang, dansk reklamefilm». (På et tidspunkt i radioprogrammet blir filmen sammenlignet med en valgkampvideo fra Dansk Folkeparti.)

Bier oppfattes som en representant for ideen om at det finnes et publikum (i entall) hvis forventninger man enten kan innfri eller bryte med. Ved å ta i bruk argumenter fra tenkere som Rancière og Hegel diskuterer de fram og tilbake: uttrykker ikke denne motsetningen egentlig en ganske nedlatende holdning til «publikum»? Løsningen er (som alltid?) en syntese: «Idet man inkluderer sig selv i ideen om ’publikum’ og laver film man også selv gerne vil se, betragter man publikum som intelligente væsener, der skal kunne få noget ud af filmen, som de på forhånd ikke havde forventet.» Konklusjonen blir derfor: «Fri mig fra dine forventninger til mine forventninger!»

Center for Vild Analyse er et analysebyrå og en tenketank fra Århus som siden oppstarten i 2006 har publisert utallige artikler og bøker (blant annet boken KnoldesparkerenFlottenheimeren og Glatnakken – et klassebillede af det danske samfund (2009)). De beskriver seg selv som «et kollektivt subjekt, der tænker og taler i den offentlige debat». De enkelte medlemmene blir følgelig aldri presentert for lytteren – de er der ikke som eksperter på sine respektive felt, men som én tenkende organisme. Den felles filosofiske referanserammen er Jacques Lacan og Slavoj Žižek, som sammen med Kant, Hegel, Kierkegaard og diverse franske poststrukturalister tildeles større eller mindre roller i hvert program. Hovedrollen inntas av nye temaer hver uke, alt fra «jobbsøknader», ideen om at man kan være «enig om å være uenig», «vrøvl», «rasisme», «selvbiografi» og så videre og så videre.

Programmet har vært på sendeflaten til Radio24syv siden kanalens oppstart i november 2011. Det var den tidligere kulturministeren Per-Stig Møller (Konservative) som i 2010 startet prosessen med å frigjøre P2s FM-bånd (DRs klassiske musikkanal) og gjøre klart for en ny kulturkanal som kunne være med på å utfordre Danmarks Radios (DR) hegemoni på kulturdekningen (kanalen P1).

Den nye kanalen ble i starten referert til som Radio Møller i mediene – en ironisk kommentar til det mange opplevde som et forsøk fra politikerne side på å kontrollere innholdet i kanalen. Flere store investorer, blant andre JP/Politiken, mente at styringen ovenfra var for stor og takket nei til å involvere seg i kanalen, med den begrunnelsen at «JP/Politiken [ikke] driver medier, hvis indhold og mandskab er under statslig kontrol». Opprettelsen av kanalen fra Møllers side må ses som en fortsettelse av høyresidens lange kamp mot det Venstres tidligere statsminister (2001–2009) Anders Fogh Rasmussen kalte «smaksdommerne» i Danmark: DR, som har et rykte på seg for å være lakeier for venstresiden, skulle ikke ha monopol på kulturen. Sosialdemokratene erklærte at de etter regjeringsskiftet ville reversere vedtaket. Da de kom til makten i 2011 var prosessen kommet for langt og 1. november 2011 trykket den nye kulturministeren, Uffe Elbæk, på knappen og sendte Radio24syv ut på FM-bølgene. Kanalen er sikret konsesjon og lisenspenger de neste åtte årene.

Kanalsjefene for Radio24syv, Mads Brügger og Mikael Bertelsen, kommer begge fra DR, hvor de i årevis har eksperimentert med programmer både på radio og tv. Deres første suksess sammen var talkshowet «Den 11. time». Et beskrivende eksempel på hvordan programmet artet seg er Bertelsens intervju med David Lynch under hans besøk på en meditasjonskonferanse i Danmark i 2007. Lynch stilte opp til intervju med en representant fra Højskole for Bevidshetsudvikling (organisasjonen som hadde invitert Lynch til Danmark) på den betingelse at intervjuet skulle dreie seg om meditasjon. Bertelsens løsning var å sende representanten inn i meditasjon og slik satt han, foran kamera, mens Lynch og Bertelsen snakket om hva som mon foregikk oppe i hodet hans nå og hvor god kaffen Lynch hadde fått servert egentlig var.

Brügger og Bertelsen har også sammen laget «Quatraro Mysteriet», om (frimurer)makt i EU, radioserien «Skjoldhøj arkivet», hvor livet i et av Danmarks største parcelhuskvarter utforskes. Deres hittil største suksess er Læsegruppen Sundholm hvor Bertelsen og Brügger leste Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Tomas Espedal, Lars Husum, Suzanne Brøgger, Henrik Nordbrandt og Robert Bolaño sammen med fire hjemløse som bodde på institusjonen Sundholm på Amager i København.

I et intervju med Information uttrykker den nybakte kanalsjefen Mads Brügger sin forakt for innavlen i det danske kulturliv, og erklærer at Radio24syv skal skape og ikke referere til kultur. «Både kulturen og kulturjournalistikken lider under, at der kun er én kulturoffentlighed i Danmark.» Brüggers uttalelse minner om Per-Stig Møllers opprinnelige intensjon om å starte en ny radiokanal, nemlig som en utfordring til DRs hegemoni på kulturdekningen. Men man kan spørre seg om det var dette den tidligere konservative kulturministeren hadde i tankene: Radio24syv lar deler av litteraturdekningen bestå av at forfattere som Lars Husum og Mette Moestrup en times tid hver kveld «skriver» romaner live på radioen. Kanalsjefene har et eget program hvor de kun snakker om sitt eget sendeskjema og holder medarbeiderutviklingssamtaler med kanalens verter.

Bertelsen og Brügger har en evne til å forvandle de mest intetsigende ideer til god tv og radio. Mads Brügger har i tillegg satt ideer ut i livet som man i utgangspunktet ikke tenkte var mulig. Han står blant annet bak dokumentarer som Ambassadøren (2011), som forteller om hans reise til Afrika forkledd som en skruppelløs diplomat for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk og Det Røde Kapel (2006) hvor Brügger og to andre utgir seg for å være en teatergruppe på turné i Nord-Korea. Sistnevnte film vant i 2010 en pris på Sundance, mens Ambassadøren, nå som den etter hvert vises verden rundt, kan føre til diplomatiske problemer mellom Liberia og Danmark.

Som man forstår har ikke Bertelsen og Brügger et særlig lojalt forhold til hvordan tv og radio blir laget rundt dem. Denne manglende lojaliteten bør forstås i sammenheng med Center for Vild Analyses diskusjon om forventninger i det tidligere nevnte programmet om dansk film i verdensklasse: Det handler ikke om å bryte eller ikke å innfri forventninger (en ramme Susanne Bier tydeligvis tenker innenfor), men om å gå bort fra selve ideen om at det finnes ett «folk» som «forventer» noe spesifikt, en enhetlig masse av seere som begrenser hvilke tema man kan ta opp og hvordan disse skal behandles på radio og tv.

Mads Brügger har kalt CVAs programpost «et filosofisk paragraf 13-eftersyn» – et program som utfører rutinekontroll av de språklige verktøyene vi tenker og snakker i. Følgelig presenterer ikke programmet filosofer og filosofiske problemstillinger, men bruker heller filosofien på dagsaktuelle temaer. Selv om enkelte av sendingene holder et langt høyere nivå enn andre, klarer Center for Vild Analyse selv på en dårlig dag å forstørre de i utgangspunktet så uskyldige samtaleemnene, peke på de skjulte premissene og få lytteren til å bryte ut i latter. Kollektivets behandling av den danske offentlige samtalen, og Bertelsen og Brüggers Radio24syv, gjør meg nysgjerrig på hva som ville skjedd i Norge hvis statlige støttekroner ble brukt til å utfordre NRKs kultursatsning på radio. Spørsmålet er i så fall om vi har noen Bertelsener og Brüggere til å ta imot utfordringen. Og hvor i Norge kan vi finne et tilsvarende senter for ville analyser?

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.