I 1984 kom en liten, gul bok ut på Universitetsforlaget, en samling korte tekster om det norske samfunnet skrevet av tyske Hans Magnus Enzensberger. Etter å ha bodd flere år i Norge og reist rundt i byer og dalstrøk, forteller han om sine møter med nordmenn og en nasjon i omstilling: Oljepengene strømmer inn og den nye rikdommen er i ferd med å endre landet.
Norsk utakt ble raskt en bestselger og fikk en varig virkning på den norske selvforståelsen. Boken tar opp mange sider ved det norske samfunnet, som distriktspolitikken, velferdsmodellen, lokalavisene, historieforståelsen og likhetstanken. I tillegg til å beskrive tidsånden på 1980-tallet, avdekker Enzensberger et grunnleggende paradoks i den norske væremåten: På den ene siden er nordmenn fremoverlente og fremtidsrettede; nasjonen skal opp og frem, alt som er nytt og moderne omfavnes. På den andre siden elsker nordmenn å se seg bakover. Mer enn noen andre pleier vi historie og tradisjoner – eller finner dem opp, om de trengs. Dette får Enzensberger til å omtale Norge med den kanoniske formuleringen «Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium».
Hans Magnus Enzensberger (1929–2022) var en av etterkrigstidens fremste intellektuelle i Tyskland, og kanskje den mest allsidige: Han skrev dikt, romaner, dramaer, hørespill og barnebøker, utga kulturtidsskriftet Kursbuch og oversatte fra flere forskjellige språk, for å nevne noe. Men kanskje aller mest kjent var han som essayist, med en skarp formuleringsevne og en særegen teft for samtidens tendenser og utfordringer. «Han har nesen i luften», skrev Jürgen Habermas om Enzensberger.
Som ung ble Enzensberger tvunget inn i Hitlerjugend, men raskt kastet ut igjen med begrunnelsen at han var en uforbederlig kverulant. Han deltok i forfattersammenslutningen Gruppe 47 og var en tid nært knyttet til sekstiåtterbevegelsen. Til tross for en tydelig sympati med venstresiden, markerte han også avstand til den. Enzensberger var en freigeist, ofte med overraskende standpunkter som kunne provosere i alle retninger. «Når man tror at man har ham, er han allerede et annet sted», sa Erik Rudeng, tidligere forlagsredaktør og intiativtager til Norsk utakt, om Enzensberger i Vagant 4/2014.
I Norsk utakt finner vi Enzensbergers essaykunst på sitt beste. Her skriver han både analytisk og engasjert, med kløkt og humor, på en gang sylskarpt og hjertevarmt. Og alltid med en uforlignelig stemme som treffer leseren i både hjernen og hjertet. Har boken fortsatt noe å fortelle oss? 40 år etter utgivelsen er selvsagt enkelte elementer foreldet. Norge i dag er ikke som Norge på 1980-tallet. Norsk utakt kan derfor leses som et tidsdokument fra en svunnen tid. Men forbausende mye av det Enzensberger beskrev, er fortsatt uhyre gjenkjennelig. Og de slående observasjonene og den ektefølte fascinasjonen for dette merkelige landet finner sin form i et drivende godt språk. Norsk utakt er en kjærlig polemikk om et samfunn i stadig forandring, på evig jakt etter røtter å holde seg fast i.
