Europas samfunnsform Først menneske, så kristen

Jeg setter pris på at Asle Toje i sitt andre innlegg i utvekslingen vår tar samtalen videre. Den har klargjort posisjoner, tydeliggjort uenigheter – og vist hva vi faktisk kan enes om. Likevel er det noen sentrale spørsmål jeg fortsatt ikke har fått svar på.

Ukraina og den realistiske vendingen

I min første tekst spurte jeg om Toje mener at Norden bør stå alene – og la Ukraina gjøre det samme. Spørsmålet var ikke retorisk, men prinsipielt: Hvis små stater igjen må tilpasse seg de store, slik den statsvitenskapelige realismen antyder, hva blir da igjen av det europeiske løftet om solidaritet – ideen om at våre verdier best forsvares i fellesskap?

Dette går til kjernen av uenigheten mellom Toje og meg: Jeg mener bestemt at Europa bør stå samlet om å forsvare de verdiene som bandt nasjonene sammen etter 1945.

Teologien som maktverktøy

Jeg spurte også om Toje ser Putins og Trumps maktpolitiske allianser med kirker og prester som uttrykk for en positiv åndelighet. Mitt spørsmål handlet ikke om tro, men om maktpolitisk instrumentalisering av religion.

Han svarer at han ikke sikter til «statslederes instrumentalisering av kirken», men til «dypere kulturelle spor: ideen om samvittighet, menneskets ukrenkelighet og forpliktelsen til å se den andre som mer enn et middel».

Dette får meg til å undre: Mener Toje at de kristne kretsene rundt Putin og Trump rent faktisk uttrykker de verdiene han selv fremhever – samvittighet, menneskets ukrenkelighet og forpliktelsen til å se den andre som mer enn et middel?

Å spørre om dette er å ta ham på alvor. For det er noe i den retningen han faktisk sier i podkasten med Wolfgang Wee. Der beskriver han bønn mellom Putins og Trumps kretser som mulig grunnlag for fred:

Men en av de tingene som jeg synes er interessant, er at et av de stedene der Trump-administrasjonen og russerne faktisk møter hverandre, er i kristentroen. De er uenige om alt. (…) De er uenige om hva som er rett og hva som er galt. Men et sted der de møtes, er at både på Putins side og på Trumps side, så er det kristne. Og de møtes i bønn, selv om det ikke er samme trossamfunn. Dette er en viktig del av det å kunne komme til et punkt der det går an å ha en samtale om hvordan unngår vi at vi brenner ned verden i denne konflikten i Ukraina. Så takk og lov for at det finnes noe sted der mennesker kan møtes på et godt sted. Og akkurat nå er kristendommen viktig, selv om det ikke er i utstillingsvinduet.

Men hvilken kristendom er det egentlig snakk om? Kristen­nasjonalisme, kristen­konservatisme, kristen­sosialisme eller kristen­sionisme er ikke det samme. Det er langt fra patriark Kirill til pastor Paula White som styrer Trumps troskontor. Teologi er aldri nøytral. Den kan, slik professor i systematisk teologi Jan-Olav Henriksen viser i den ferske boken Når troen ødelegger sjelen (Verbum, 2025), brukes til å undergrave moralsk dømmekraft – ved å erstatte personlig ansvar med ytre autoritet. Da er troen ikke et vern for mennesket, men en hindring for den individuelle modenheten et demokrati krever.

Voldsmannens veto

Toje mener jeg ikke har svart på hva jeg står for ideologisk, og at jeg blander sammen liberalisme og liberalt demokrati. Han fremstiller det som at jeg forsvarer «liberalismen» som ideologi, og at jeg mener det liberale demokratiet bare skal romme venstreliberale meninger.

Det har jeg aldri sagt – og jeg har bevisst ikke brukt ordet liberalisme.

Jeg forsvarer det liberale demokratiets spilleregler – som en samfunnsform der både konservative og radikale syn kan brytes mot hverandre uten at noen må frykte å miste sine grunnleggende rettigheter.

Da jeg forsvarte Flemming Rose og Jyllands-Posten under karikaturstriden, var det ikke som liberal ideolog, men fordi ytringsfriheten sto i fare – ikke bare i Danmark.

Det samme er utgangspunktet mitt i dag, når «voldsmannens veto» – vold brukt for å true til taushet – brer om seg og gjør at stadig flere ideologiske og religiøse miljøer bøyer seg før de taler.

Redd realismen fra realistene

Jeg viser altså ikke til en 20 år gammel historie, men til en kontinuitet i utfordringer som har tilspisset seg de siste årene. Toje sier han vil redde liberalismen fra liberalerne. Det kan være en god målsetning. Jeg vil legge til: Det er like viktig å redde realismen fra realistene. For realistene bør ha noe de vil forsvare. Ellers ender de med å bli nihilister, krype for Kina eller kaste Selbekkene under bussen når det måtte passe. Toje vil gjerne her peke på de kristne verdiene, men når det – som i tilfellet Putin og Trump – blir uklart hvilke «kristne verdier» det egentlig er snakk om, kan nettopp de liberale verdiene være realismens nødvendige korrektiv.

Om jeg har en ideologisk plassering, er den sosialliberal – med en konservativ rem (ut fra en overbevisning om at alle revolusjoner har en tendens til å spise sine barn). Det vestlandske tvisynet er min metode: Jeg forsøker å se flere sider samtidig uten å miste fotfeste. Tvisyn nekter å forenkle. Jeg har en ambisjon om å stille spørsmål ved makt og premisser, også når det koster.

Røtter og rammer

Når Toje sier at liberale rettigheter springer ut av kristendommen, er det et viktig historisk poeng. Men her går det prinsipielle skillet mellom oss: Jeg ser på kristendommen som en viktig del av Europas historie, mens Toje synes å gjøre den til en nødvendig ramme, også i dag.

Den europeiske humanismen og de liberale rettighetene springer historisk ut av kristen tenkning. Men de har frigjort seg fra denne – de er ikke lenger avhengige av en trosramme.

Toje skriver: «Et liberalt Europa uten kulturell bevissthet har vi prøvd. Vi lever i det.» Her følger jeg ham ikke. Det liberale Europa er dypt forankret i kulturell bevissthet – og diskuterer både nasjonal og europeisk kultur hver eneste dag. Vår utveksling er bare ett av mange eksempler.

Postliberalt skjær

Jeg har aldri påstått at Toje kun bruker konservative kilder, men pekt på at de han velger å løfte frem som linser – Solsjenitsyn, Bismarck, E.H. Carr – former perspektivet han tilbyr. Og jeg var ærlig på at jeg noen ganger er usikker på om det er tenkerne eller Tojes egne tanker jeg leser.

Han skriver nå at vi «deler et felles mål: å bevare et Europa der menneskeverd, frihet og rettigheter står sterkt». Det er jeg glad for å lese!

Nettopp derfor stilte jeg spørsmålet i min første artikkel: «Dersom svaret er en mer verdi- og autoritetsbasert samfunnsorden begrunnet i kultur, moral og fellesskap, hva er det så som skal ofres?» Den danske skribenten Kasper Støvring, som Toje kalte «Nordens toneangivende konservative tenker» på Facebook 27. januar i år, argumenterer per i dag – slik jeg leser ham – gjennomgående for at den liberale orden har feilet og at universelle rettigheter må underordnes kulturell og religiøs tilhørighet.

Det er dette postliberale prosjektet jeg stiller spørsmål ved.

Derfor leser jeg Toje kritisk

Jeg har selv, mens jeg var debattredaktør i Bergens Tidende, vært opptatt av å hente inn stemmer fra hele det politiske spekteret, også ytterkantene – for å utvide debatten. Ideologisk ensretting er livsfarlig for et demokrati.

Nettopp dette rommet for meningsmangfold står på spill når noen av det postliberale tenkere Toje løfter frem som de beste, hevder at rettigheter bare gjelder dem som tilhører en bestemt kultur, tro eller tradisjon. Hva betyr det i praksis? Ikke minst når Toje samtidig har sluttet seg til Messiaskirken, som mener å forkynne den eneste rette tro. En kirke som inviterer sine konfirmanter med en plakat der det står: «Er du fastlåst i motbydelige vaner, kom i kirken uansett!»

Messiaskirken skriver om seg selv at de benytter Martin Luthers konkordiebok fra 1580 som «autoritativ tolkningshjelp». Konkordieboken er en samling av lutherske bekjennelses­skrifter, som blant annet fremholder to-regimentslæren. Kirken skal, sier Luther, forkynne evangeliet, ikke styre staten: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Matteus 22,21).

For Messiaskirken synes det å være argumentet for å opponere mot det de mener er blitt en politisert og venstreliberal (eller ‑radikal) statskirke. Asle Toje hevder i et intervju med Vårt Land (31.05.2025) at Messiaskirken ikke bedriver politikk. Et utsagn som fikk biskop emeritus Atle Sommerfeldt til å utbryte (15.06.2025): «Messiaskirken driver da politikk!» Han viste til at Messiaskirken blant annet signerte «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold». En erklæring man kan være enig eller uenig i. Men politisk er den.

Ingen kommer undan politiken

Det er én ting å mene at tro har betydning for politiske valg. Noe ganske annet er å gjøre politiske rettigheter avhengige av tro. Det er fremdeles uklart for meg hvor Toje mener den grensen skal gå.

Det er derfor jeg leser Toje kritisk. Ikke fordi jeg vil «ta» ham, men fordi ideene han fremmer, springer ut av et større ideologisk landskap i hurtig endring – og fordi han er tilknyttet innflytelsesrike nettverk i inn- og utland, som kan komme til å legge politiske føringer for den verden vi lever i.

Nettopp derfor bør han møtes med grundig lesing offentlig. For Toje er ikke alene om å tenke som han gjør; han gir stemme til ideer som nå vinner terreng og blir politikk i store deler av Europa.