Forfatterens historie

Jeg ville ikke se bare Steiner for meg som en statuett tatt ut av tiden; jeg ville rekonstruere rommene rundt ham, skriver Kaj Skagen om arbeidet med Morgen ved midnatt.

1

Et umulig prosjekt

På slutten av 1990-tallet søkte og fikk jeg to stipendier for å skrive en innføring i Rudolf Steiners liv og verk. Jeg trodde det ville være en overkommelig oppgave, for jeg hadde vært opptatt av Steiner og hans antroposofi i nesten tretti år.

Men å skrive ned dette velkjente virket umulig. Først forsøkte jeg å unngå å begynne, og dette lyktes jeg med i et par år. Da jeg til slutt måtte ta fatt på temaet, var det som om det unnvek meg. Eller var det jeg som unnvek temaet? Hver gang jeg trodde jeg skrev om Steiner, viste det seg at jeg skrev om noe annet.

En stund arbeidet jeg med en samtidsbeskrivelse som skulle munne ut i Steiners sosiale reformprosjekter fra tiden etter første verdenskrig; så ville jeg føre linjen videre til hans esoterikk fra 1902-13 og hans filosofi fra 1890- og 80-tallet. Det kunne blitt en biografi om Steiner skrevet baklengs, i grunnen en god idé. Men da jeg hadde skildret min samtids sivilisasjonskrise over femti sider, støtte jeg på et usynlig grensegjerde, en eller annen avgrunn. Steiner var på den andre siden. Både Steiners sosiale reformarbeid på 1920-tallet og min fortid med ham var utenfor rekkevidde. Jeg kunne ikke skrive.

En stund forsøkte jeg å overvinne avstanden til Steiner ved å fortelle om meg selv. Idet jeg fulgte mitt eget livsløp og mitt personlige møte med antroposofien, kunne jeg skape en personlig beretning som gikk over i en innføring i det fremmede verket, tenkte jeg. I løpet av et halvt års tid skrev jeg en selvbiografi frem til mitt møte med Steiners verk tidlig på 1970-tallet. Men da støtte jeg igjen på den opprinnelige hindringen, nemlig Steiner selv. Det var umulig å skrive om ham.

2

Prosjektets metamorfose

Slik gikk tre eller fire år. Stipendiene jeg hadde fått til arbeidet, nesten en halv million kroner, var brukt opp. Min kone og jeg fikk vårt tredje barn, og for å tjene penger på andre måter måtte jeg forlate Steiner-prosjektet. Den ene kreative fremdriftsrapporten etter den andre ble sendt inn til stipendgiverne, mens årene gikk og saken stod bom stille. Hva var det som gjorde den så ubevegelig? Hvorfor kunne jeg ikke bare skrive?

Etterhvert gikk det opp for meg at grunnen lå i idéen om å skrive en enkel innføring i Steiners liv og verk. Slike enkle innføringer må være faktaorienterte, pedagogiske og upersonlige, omtrent som lærebøker. Dette krevde et saklig forhold til Steiner som jeg ikke hadde.

Han hadde vært min ungdoms læremester, den som reddet meg fra raseriet mot samtiden og forakten for lærdom, gjenoppvekket min interesse for verden og lærte meg at alt kan ses i mange lys. Skjønt det var lenge siden jeg hadde levd med ham som en slik læremester, var mitt forhold til ham stadig for intimt til at jeg kunne skrive populært og journalistisk om ham. Det var som å skulle skrive et sakprosaverk om gamlekjæresten.

For å komme i gang måtte betrakte Steiner som en tenker og mystiker som var ukjent for meg. Jeg måtte slå en strek over min fortid med ham, og sette meg inn i hans liv og verk mens jeg forsøkte å se vekk fra det jeg visste om ham fra før.

Jeg måtte slutte å skrive for å lære bort og heller skrive for å lære selv, en posisjon som falt meg mye lettere. I stedet for å skrive om Steiner for andre, måtte jeg prøve å forklare ham for meg selv. Dermed ble den enkle innføringen til et altoppslukende litterært prosjekt.

En plan som først hadde vært utvendig, var blitt inderliggjort. En rask tur gjennom kjent landskap var blitt til en reise i det ukjente uten tidsrammer. Det passet meg godt å kunne skru av alle klokker. Jeg var i en livssituasjon hvor hverken min karriere eller den litterære offentlighet eksisterte for meg. Jeg var absorbert i personlig virkelighet. I dette lykkelige tungsinn gikk jeg i gang med arbeidet.

3

Blandingssjangeren

Da jeg begynte med å lese Steiners innledninger til Goethes naturvitenskapelige skrifter fra 1880-tallet, så jeg av margnotatene i boken at jeg hadde studert dette stoffet én gang før, i november 1994 i Saint Germain-en-Laye like utenfor Paris, den høsten min roman Hodeskallestedet, som også hadde forholdet til Steiner som sitt hovedtema, var utkommet.

Plutselig husket jeg en glemt plan.

I Saint Germain-en-Laye hadde jeg tenkt å gjøre det som hovedpersonen i Hodeskallestedet, Tristian Ruglebarm, ikke hadde villet, nemlig «å vie et større verk til åndsvitenskapen» og «gjennomlyse sin ungdoms svermeri med den friere tanke han nå rådet over», som romanens forteller, oldingen Bjart Morgenstjerne, hadde skrevet. Alene i vår lille loftsleilighet, mens min hustru arbeidet med sin doktoravhandling om Baudelaire i Biblioteque Nationale, og vår lille datter lengtet hjem i en av de svært få Steinerbarnehavene i Paris, i Chatou like ved landsbyen hvor vi bodde, hadde jeg forsøkt å sette meg inn i Steiners filosofi og praktisere noen av hans meditasjonsøvelser. Det fremgikk av de gamle margnotatene i boken at jeg hadde strevd for å forstå hvordan den begrepsmessige erkjennelse kunne være verdens høyeste fremtoningsform, og at jeg hadde mistenkt Steiner for å basere sin filosofi på mystiske erfaringer han holdt for seg selv.

Hverdagens krav hadde ført til at jeg oppga dette tidlige forsøket på å gå tankemessig og meditativt inn i Steiners verk. Etterpå hadde jeg glemt at jeg hadde forsøkt det. Ti år senere hadde omstendighetene ført meg tilbake til nøyaktig samme sted.

Denne gangen leste jeg fort gjennom Steiners skriftlige verker før 1902 for oversiktens skyld, og gikk så tilbake til det aller første han hadde utgitt, altså innledningene til Goethes naturvitenskapelige skrifter. Disse kan man ikke forstå uten en elementær innsikt i Goethes egne verker om morfologi og farvelære. Altså måtte jeg først se på Goethes farvelære og morfologi, og vende tilbake til Steiners kommentarer etterpå. Men underveis viklet jeg meg inn i Goethes polemikk mot Newton, forsøkte å forstå gjennombruddet av klassisk fysikk i europeisk kultur, og satte meg inn i resepsjonen av Goethes naturvitenskap.

Slik gikk to år til.

Men i løpet av disse to årene hadde jeg oppdaget at Steiners innledninger hvilte på tenkningen hos de tyske idealistene Fichte, Schelling og Hegel. For eksempel kunne ikke grunnbegreper som urplante, typus og enteleki i Goethes naturvitenskap forstås uten idealistenes problematisering av det skarpe skillet mellom subjekt og objekt eller ånd og natur. Det mystiske elementet i den unge Steiners Goethe-tolkninger og filosofi måtte føres tilbake til den tyske idealistiske filosofien. Gjorde man ikke dette, ville man falle for fristelsen til å la denne mystikken være inspirert av fremtiden, altså av antroposofien, som ennå ikke fantes.

Strevet med å forstå så fjerne ting som Goethes naturvitenskap, Fichtes vitenskapslære, Schellings identitetslære og Hegels Åndens fenomenologi ga mitt prosjekt en stemning av noe håpløst og tidløst: Det syntes umulig å fatte og umulig å springe over.

Også rommet ble borte, iallfall det sosiale rommet, bare arbeidsrommet var igjen. Tanken på å skulle formidle noe til et publikum mistet den siste rest av relevans for meg. Alt det kom an på var at min egen opplevelse av den fremmede tankeverdenen jeg prøvde å gjøre meg hjemme i, var genuin for meg, og at jeg kunne uttrykke dette genuine for meg selv. Forfatterperspektivet ble som i arbeidet med en roman, der det under prosessen ikke finnes lesere, bare en ny verden som litt etter litt skapes i sinnet og språket, og hvor forfatteren etterpå bare må håpe at andre vil finne denne nye verden han forklarte for seg selv, verd et besøk

Sjangermessig oppstod en hybrid av personlig erkjennelsesreise og vitenskapelig avhandling. Denne blandingssjangeren fremkom ikke gjennom noe bevisst valg, men var resultatet av at en skjønnlitterær forfatter og essayist uforvarende begynte å ta inn over seg avhandlingens krav om metode, undersøkelse og dokumentasjon uten å oppgi sin kunstneriske tilnærming til språk og struktur.

4

En filosofisk mysterieerfaring

Goethes verker som Zur Farbenlehre, Plantenes metamorfose eller Italiensk reise, stiller mindre krav om abstrakt tenkning enn om billedsyn, og jeg fant dem lette å lese. Men hvordan skulle jeg nærme meg Kant og de tyske idealistene Fichte, Schelling og Hegel? Denne rekken av tyske filosofer spiller en avgjørende rolle i den unge Steiners dannelsesgang. Men som idéhistorisk og filosofisk interessert skjønnlitterær forfatter kunne jeg hverken forstå eller forklare den tyske idealismen på fagfilosofisk måte.

I og for seg var dette ikke noe problem for boken, som ikke skulle være et fagfilosofisk verk. Men det forklarende lyset som den tyske idealismen kunne kaste over Steiners filosofi og antroposofi kunne ikke unnværes i Morgen ved midnatt, samtidig som jeg hverken kunne eller ville omdefinere prosjektet til en fagfilosofisk studie.

Hvis jeg etter to års Goethe-studier skulle legge på tilsvarende innsats for hver av de tre tyske idealistene, ville jeg gå meg vill i spesialstudier. Det ble til at jeg leste Fichtes enkleste verker, som Die Bestimmung des Menschen, Die Bestimmung des Gelehrten og Reden an die deutsche Nation. Fichte var den viktigste av idealistene for Steiner og den lettest tilgjengelige for meg. Ellers støttet jeg meg til pedagogiske fremstillinger av Hegel hos de norske filosofene Marcus Jacob Monrad og Helge Salemonsen. Schelling var vanskeligst å få begrep om. Med ham hadde jeg det som med min hustru; jeg elsket ham, men forstod ham ikke. Karl Jaspers’ monografi Schelling. Grösse und Verhängnis, var en hjelp.

Nedslaget av idealistisk filosofi i Steiners verk er overalt, det er lett å finne. Dets første forekomst er i innledningen til Goethes morfologiske skrifter. Her sier Steiner at storheten i det goetheske natursynet «kun går opp for den som forsøker å levendegjøre det i sin egen ånd idet man bestemmer seg for å reprodusere [Goethes] tanker», hvorved man «merker at plantens egen natur, oversatt til idé, lever like meget i vår egen ånd som i objektet».

Den unge Steiner mente med andre ord at den tankemessige intensivering av naturstudiet lot hans bevissthet våkne på et sted hvor bevissthetens idé ikke bare fløt sammen med, men var identisk med tingens natur eller vesen. Den alminnelige splittelse av subjekt og objekt, eller av iakttagerens idé og tingens eller objektets vesen, var illusjonær og midlertidig. Virkelig forståelse inntrådte ved at denne splittelsen ble opphevet; og splittelsen kunne oppheves, fordi forståelse av en ting skjer ved at tingens natur eller vesen, som er av idémessig art, opptrer i bevisstheten, ikke som speilbilde eller reproduksjon, men rent faktisk som seg selv.

Denne tanken eller opplevelsen er kjølen som strekker seg gjennom hele Steiners verk, variert og modulert i talløse former på mange områder. I Morgen ved midnatt kaller jeg denne idéen identitet mellom idé og vesen. Det er et tema som slås an i det aller første Steiner skriver som toogtyveåring, og som utfoldes i større bredde i Mystikken tyve år senere. Dette er den ekstraordinære opplevelsesformen som den unge Steiner hele tiden snakker om, og som skal kunne oppnås gjennom tenkningens intensivering. Denne idéen er nøkkelen til å forstå både hans erkjennelsesteori og hans moralfilosofi. Den kan føres tilbake til både Hegel og antikkens tenkere, og til den tyske mystikken fra 1300-1600-tallet. Derfor satte jeg inn det sitatet av Mester Eckhart som er motto for kapitlet om Steiner og den tyske idealismen: Den erkjennende er ett med det erkjente.

Steiner var tankemystiker fra ungdommen av. Dette finnes også dokumentert i hans korrespondanse i det velkjente brevet der han tyve år gammel forteller om en mysterieerfaring i tilknytning til Schellings filosofi. Natten fra 10. til 11. januar 1881 hadde han trosset trettheten, og til over midnatt beskjeftiget seg med filosofiske problemer. Hele det foregående året, skriver han, hadde han forsøkt å finne ut om det kunne være noe sant i Schellings beskrivelse av en skjult evne hos mennesket til å «skue det evige» i sitt eget indre. Denne natten, forteller Steiner til en ungdomsvenn, oppdaget han denne evnen i seg «i full klarhet», med den følgen at «hele den idealistiske filosofi nå [stod for ham] i en vesentlig annerledes skikkelse».

Hvilken realitetskarakter slike opplevelser kan ha, er ikke nødvendig å besvare i en biografi om Steiner, med mindre man vil regne slike opplevelser for å være patologiske. Men å gjøre alt ualminnelig indre liv til sykdomstegn, er ulitterært og sneversynt.

Mange interessante mennesker har i løpet av livet gjort seg slike overskridende erfaringer i tilknytning til tankemessig anstrengelse. Robert Musil skildrer en slik opplevelse i Mannen uten egenskaper, der Augustus Lindner under sine studier til avgangseksamen ved gymnaset opplever «en ufattelig forandring» med seg selv, idet det liksom tennes et lys i ham som vokser og omslutter hele kroppen hans med en «stråleglans», og bærer ham inn i en tilstand av «vidunderlig åndelig klarhet», før han hører en stemme som «ganske tydelig» sier til ham: «Lindner, hvor søker du meg? Vær du bare Lindner, så skal jeg være hos deg!»

Slike oversanselige opplevelser kan ikke «bevise» eksistensen av en oversanselig virkelighetsdimensjon for andre enn den som har dem. Men de fleste interesserte kan gjennom egen innsats leve seg inn i den idealistiske filosofien og den filosofisk orienterte mystikken, og forstå hva Steiner og andre mystikere snakker om. Spørsmålet om slike opplevelser er «objektive» eller «subjektive», er latterlige, fordi alle opplevelser er subjektive. Om de er «sanne» eller «usanne» har ingen biografisk interesse, fordi de helt opplagt faller inn under en viss normalitet. Den som skriver en biografi om Steiner, kan derfor regne med med en slik dimensjon som en mulighet uten nærmere bevisførsel, simpelthen fordi troen på fysisk sansbar eller instrumentelt registrerbar virkelighet som det eneste som finnes, er urimelig. Det oversanselige hos Steiner kan derfor behandles på samme måte som andre opplevelser i hans liv.

Både i biografiske dokumenter og skriftlige verk fant jeg det godtgjort at den unge Steiner parallelt med sin ordinære virkelighetsopplevelse hadde nettopp en slik mystisk opplevelsesdimensjon, og at den var knyttet til den tyske idealistiske filosofien. Jeg følte ikke at jeg i tillegg trengte en fullstendig undersøkelse forholdet mellom Steiners filosofi og den tyske idealisme. Jeg var tilfreds med å være nådd til en idealistisk sentralopplevelse hos Steiner, nemlig grunntanken om identitet mellom idé og vesen.

5

Ankomst og avreise

Jeg så for meg Steiners biografi i flere parallelle løp. Langs den ene linjen gikk hans skrevne verk i form av bøker og artikler; langs den andre hans private meddelelser i form av brev, utkast og notater; en tredje linje var vitnesbyrdene om ham fra hans venner og bekjente. Andre linjer var hans faktiske yte livsløp, hans lektyre, hans tilbakeskuende kommentarer, og ikke minst den samtidige kulturelle og politiske situasjonen, den verden han levde i og tok stilling til, ble påvirket av og grep inn i. Ved å legge disse forskjellige linjene eller bildene over hverandre, fant jeg sammenfall og mønstre som forblir usynlige om man ser linjene hver for seg.

For eksempel kan man se tydelige spor både i Steiners lektyre og upubliserte skriftlige verk etter den navnløse esoteriske mester som han forteller om i interne foredrag, men ikke i selvbiografien.

Det er ikke mulig å få noe fullstendig bilde av hans engasjement i den tysknasjonalistiske bevegelsen i Wien på 1880-tallet, uten å se dette engasjementet i sammenheng med samtidssituasjonen og hans filosofiske interesser.

Det samme gjelder hans forhold til teosofene, som han først stod nær i en årrekke på åttitallet i Wien, så tok heftig avstand fra på 1890-tallet i Berlin, og så knyttet seg til på begynnelsen av 1900-tallet.

Denne tilsynelatende vaklingen er ofte blitt tolket som uttrykk for opportunisme eller intellektuell labilitet hos Steiner, men som regel av mennesker som ikke har tatt hensyn til at den teosofiske bevegelsen bestod av flere innbyrdes konkurrerende retninger, og at den teosofien Steiner tok avstand fra på 1890-tallet var knyttet til teosofen Franz Hartmann, som også var fremtredende i det teosofiske miljøet i Wien som Steiner brøt med på slutten av åttitallet, mens den teosofiske gruppen han sluttet seg til i 1902, stod i skarp konflikt med Hartmann-teosofene. Men legger man flere linjer i hans biografi og verk sammen, ser man at Steiner må ha hatt kontakt med teosofen Franz Hartmann også midt på 1890-tallet.

Denne arbeidsmetoden som gikk ut på at boken skulle omfatte Steiners kulturelle og intellektuelle kontekst og påvirkning, krevde mye tid og tok mye plass. Som årene gikk ble det et mål for meg skape et selvforklarende verk. Hvem vet, kanskje sluttet leseren seg til meg et sted i prosessen. Jeg ville kunne si: Se her, her har du én bok, det er alt du trenger. Jeg ville ikke se bare Steiner for meg som en statuett tatt ut av tiden; jeg ville rekonstruere rommene rundt ham. Hver gang jeg støtte på en hindring for min egen forståelse, ryddet jeg den av veien ved at et nytt rom ble føyd til i boken. Det er dette som er ment når jeg i innledningen skrev at boken er en loggføring av min egen reise. Det er også derfor boken fikk et så stort volum.

Også de andre digresjonene i boken oppstod av strevet med å forstå stoffet. Da jeg kom til Steiners møte med Nietzsches søster, Elisabeth Förster-Nietzsche, hadde jeg gleden av å bli tvunget til å lese alle Nietzsches verker omigjen.

Jeg hadde nå arbeidet i så mange år med Morgen ved midnatt at det ikke lenger spilte noen rolle for meg hvor langt jeg kunne ha igjen, eller om jeg noensinne ville bli ferdig. Jeg begynte å skrive bøker i boken. Nietzsche-studiet resulterte i et nesten hundre siders essay, Kristendommens ni liv, om Nietzsches egen overgang fra bibliotekar til overmenneske i skikkelse av Antikrist. Etterpå måtte jeg ta det ut og spare det til en annen anledning.

Etter nesten femten års arbeid nærmet jeg meg Steiners overgang til teosofene i 1902. Nå ga det seg selv at prosjektet måtte deles i to. Hvis jeg ikke utga det jeg hadde om Steiners liv frem til 1902, men bare fortsatte inn i Steiners teosofiske og antroposofiske faser, risikerte jeg å miste boken. Jeg kunne bli nitti år før jeg kom til samtalen mellom Steiner og den tyske arméens øverstkommanderende Helmuth von Molkte i teltet i Koblenz i 1914, kanskje vill jeg som hundreåring bli funnet kollapset over landbrukskurset i Koberwitz i 1924.

Jeg innså at jeg var blitt innhentet av den fysiske virkelighet, og satte strek for Morgen ved midnatt i 1902, ved Steiners overgang til teosofene i Berlin. Men ikke uten en hemmelig tanke om kanskje likevel å fullføre løpet.

Akkurat som jeg for å komme igang med boken hadde måttet late som om jeg aldri hadde lest noe av eller om Steiner, måtte jeg for å kunne avslutte den late som om jeg ikke hadde noen planer om å skrive et annet bind om Steiners liv og verk 1902-1925.

Her måtte jeg føre alle bak lyset.

Tiden vil vise om jeg også lurte meg selv, slik at denne andre boken aldri blir skrevet, eller om den første etterlot meg på et sted bare den andre kan fri meg fra.

Foredrag holdt ved Goetheanum i Dornach, Sveits, 21. april 2016.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.