Rett før påsken åpnet Nasjonalbiblioteket utstillingen og arrangementsserien «Dårlig stemning», om norsk black metal. Flere hundre besøkende forsøkte forgjeves å få billett til den fulltegnede åpningskvelden. Norsk black metals lange mars gjennom institusjonene startet ikke her. Både Den Norske Opera & Ballett og Grieghallen har tidligere huset svartmetallkonserter. Også i de nordisk ambassadenes felleshus i Berlin åpner i løpet av våren en beslektet utstilling, med hjelp av Ika Johannesson, medforfatter av boka Blod, eld, död: en svensk metalhistoria (2011), og samleren Finn Håkon Rødland, som har vært involvert i en rekke gjenutgivelser av demoer og album fra starten av den norske svartmetallbølgen, med talende titler som A Season of Blasphemy, Cursed in Eternity, De Mysteriis Dom. Sathanas og Pure Fucking Armageddon.
1/2023
Vagant
Den gjensidige omfavnelsen mellom statsapparat og motkultur, i form av en slik satsning i den norske kulturens storstue, er bemerkelsesverdig. Noe av det oppsiktsvekkende ved den tidlige norske ekstremmetallscenen var at musikerne oppløste grensene mellom kunst og liv, og begynte å sette ideene de behandlet musikalsk, ut i livet. En god del av de unge opprørerne trådte ikke bare over symbolske grenser; de ble også lovbrytere. Hvordan skal en statlig institusjon forholde seg til dette?
Nasjonalbibliotekets påskesatsning tyder på at det har foregått en omkoding av svartmetallens betydning. Andre overskridende kunstpraksiser har opp gjennom historien blitt gjenstand for lignende prosesser – hvilke kunstmuseer ønsker ikke i dag at samlingen skal innlemme dadaistisk antikunst? Alt blir etter hvert historie. Mye blir også en del av kollektivets historiefortelling og senere generasjoners selvforståelse.
En sentral del av kunstnernes overleverte forestilling om seg selv i forrige århundre, var oppgjøret med den gode smak. Ja, for mange ble kutymebruddet den mest distingverende faktoren i samtidskunsten som institusjon. Men denne tanken er neppe like utbredt i dag.
Rundt årtusenskiftet var Matias Faldbakken aka Abu Rasul den store norske overskridelseskunsteren. Trilogien Skandinavisk misantropi ble lest som vrengebilder av den venstreorienterte avantgardefantasien om omveltning av alt bestående. Bøkene lekte med tanken om at kunsten bare kunne fortsette å yte motstand mot etablissementet om den knyttet an til tabuiserte fenomener som nazisme og pedofili. Imperativet om grenseoverskridelse ble tatt til det ekstreme, og på sett og vis fulgt til sin bisarre logiske konsekvens.
Da Faldbakken utga romanen The Hills, uttalte han følgende til Olaf Haagensen i Morgenbladet (08.09.2017) om de første romanene sine: «Jeg håper nesten bøkene ikke blir oversatt til engelsk, for de kommer ikke til å lese seg godt i dagens temperatur. Hvis det blir aktuelt, tror jeg nesten at jeg kommer til å motsette meg det.»
For noe har endret seg. Samtidskulturen har opplevd en veritabel tilbakekomst av lovlydighet som ideal og hevdelse av det oppbyggeliges primat. Den venstreorienterte kunsten er nå beskjeftiget med identitet og inklusjon; den sikter mot likhet og rettferdighet og har, som den tyske kritikeren Hanno Rauterberg i fjor bemerket i avisen Die Zeit (21.01.22), «ikke lenger råd til den gamle avantgardens voldsomme fantasier, dens håpløst sinnsyke drømmer om frihet, dens begjær etter overtredelse».
Lenge fant overtredelsene mest spektakulært sted på kinolerretet. David Cronenbergs Crash (1996) ble nektet kinovisning i Oslo. I 2022 sørget tidsskriftet Montages for at filmen endelig fikk sin lokale «premiere» på Gimle kino. For et par tiår siden gjorde New French Extremity stor lykke, med regissører som Gaspar Noé og Bruno Dumont; deres arv gjenfinnes hos Julia Ducournau, som regisserte Titane (2021), en av de siste årenes mest «ekstreme» og over the top kinofilmer. Titanes hyppigst omtalte scene viste hvordan hovedpersonen hadde samleie med en bil, som et ekko av Cronenbergs forbudte Crash. Filmen, som ble tildelt Palme d’Or under filmfestivalen i Cannes, er et talende eksempel på hvordan det «utillatelige» fortsatt er til stede i rikt monn i filmer som distribueres til kinosaler over hele verden. Men også disse uttrykkene har mistet noe av sin kraft, kanskje nettopp fordi ingen møter dem med samme avsky og uforstand som tidligere. Dialogen med offentligheten – reaksjonen fra normen – uteblir. Voldseksesser i underholdningens navn irriterer i dag bare Michael Haneke og Ruben Östlund.
Et forbud blir som mest virkningsfullt, og kan kun opprettholdes over tid, om det finnes en metafysisk forestilling som kan rettferdiggjøre det. Kirken og staten har kunnet sette makt bak slike forestillinger. Når autoriteten går i oppløsning, gjenstår bare lovverket, og jussen er verken uforanderlig eller «total». Når en samfunnsmessig konsensus drastisk svekkes, oppstår kulturkriger.
Historisk har de voldsomste billedstormene oppstått i samfunn der en ny makt erstatter den gamle. Ødeleggelsen av antikke statuer i kristendommens begynnelse, fjerningen av ikonene under den sovjetiske etableringsfasen, de enorme ødeleggelsene under den kinesiske kulturrevolusjonen: Alt var uttrykk for samfunn i omveltning.
Samtidig som polariseringen i kulturkrigen har tiltatt, gjennomgår universitetssektoren rystelser. For fem år siden skrev Anna Victoria Hallberg en kronikk i Göteborgs-Posten under tittelen «Universitetet håller på att bli intolerant» (01.04.2018), der hun minnet om en grunntanke i Thomas S. Kuhns verk The Structure of Scientific Revolutions (1962), nemlig at forskersamfunn deler en rekke felles syn. Disse er nødvendige for å utvide kunnskapen innenfor et gitt paradigme, men tendensen til intellektuelle monokulturer må også utfordres for at paradigmet skal kunne avløses av et annet; for at kunnskapen skal utvikles videre. Akademisk frihet må hegne om muligheten til å si det som bryter med konsensus. Mange av de senere årenes tilsynelatende progressive fremrykninger svekker denne muligheten og denne friheten, påpekte Hallberg – og tendensen har ikke blitt svakere siden.
Noe tilsvarende har skjedd i kunstverdenen. Her har særlig det såkalte hyperteateret ført til opphetede diskusjoner om manglende uenighetskultur, med bidrag fra både hvermannsen og sentralt plasserte aktører. Scenekunstneren Morten Traavik har blottlagt splid blant norske kunstnergrupper, og fått institusjoner og kolleger til å blamere seg i offentlighetens øyne. Traaviks Sløserikommisjonen (2019–) har kastet et ubarmhjertig lys over hva nordmenn tenker om ytringsfriheten, som mange hevder å holde hellig, men ofte har et mindre reflektert forhold til.
Beredskapen til å takle uenighet har vist seg å være svak, mens tilfellene av uthenging, ekskludering, ryktespredning og call-out culture har vært mange. Kan dette forklare hvorfor grensesprengende kunst opplever trangere kår i en tid der den statlige sensuren er på et minimum? Har nye former for sosial kontroll i mindre grupper og «nettverk» der man er økonomisk og karrieremessig avhengig av hverandre, fylt vakuumet som har oppstått etter religionenes og ideologienes svekkelse?
I en utredning svenske kulturdepartementet bestilte i 2016, hevdes det at «ett demokratiskt styrelseskick måste vila på en demokratisk kultur» (SOU 2016:5). Men hva er en demokratisk kultur? Og hva er det motsatte, en ikke-demokratisk kultur? Begrepene er uklare, og nettopp derfor formbare, eller lette å instrumentalisere.
Demokratiet hviler på at et mangfold av meningsytringer ligger i vedvarende konflikt med hverandre, slik «vitenskapelige revolusjoner» i Kuhns forstand kun kan finne sted om uenighet tåles eller endog fremelskes, eller slik religioner forandrer seg gjennom kjetterske tanker. Derfor er det motsatte av en demokratisk kultur, et kulturliv som ligger under for streng sentralisert kontroll.
I den nevnte utredningen står det at «kulturen spelar en avgörande roll för att utmana invanda normer och tankebanor». Man spør seg hva slags normer og tenkemåter rapportens forfattere sikter til, men det er nok egentlig ikke nødvendig å svare, og nettopp dét sier noe vesentlig. Det usagte taler for seg selv; det inne- og underforståtte er overtydelig til stede.
De fleste forstår nemlig til enhver tid hvilke normer og tenkemåter det er i orden å utfordre. En slik appell henvender seg til det samme som selvsensuren – det internaliserte filteret som trer i kraft hver gang vi ønsker å være en del av flokken. Hin enkelte kritiker bør spørre seg: Hvor fri er jeg? Hvilke forsiktighetsregler underkaster jeg meg? Selvsensuren begynner ikke i redigeringsprosessen, den begynner der man kjenner lyst eller ubehag ved et emne, der man instinktivt «vet» hva som er tillatelig å si og ikke. For hvorfor skriver eller trykker man én tekst fremfor en annen? Hvorfor forfølger man én idé, mens man skyver andre impulser under teppet? Når slutter de kritiske overveielsene og når begynner opportunismen?
Og samtidig: Mange har vitnet om hvilke vanvittige lengsler og herlige lyster som fødes av religionens og majoritetssamfunnets mange forbud. Begrensningene vi pålegger oss selv, later til å ha denne doble naturen, der man aldri kan forutse hva de fører til. Jo strengere tuktemester, desto mer livskraftig protest.
Kultur er et instrument for dannelse. Dette instrumentet kan liksom umerkelig overføres fra den ene hånden til den andre. Kanskje er det derfor kulturlivet så ofte er blitt sensurert.
Noen burde skrive forbudets kulturhistorie. Dette nummerets temaavdeling er en serie utkast i så måte.
God lesning!
Johanne Elster Hanson, Christian Johannes Idskov, Audun Lindholm,
Ragnild Lome og Mats O. Svensson
Dette er lederartikkelen til Vagant 1/2023, som utkom 10.05. Nummeret kan bestilles hos Audiatur, Tekstallmenningen og Pressbyrån, og kjøpes på Narvesen-utsalg over hele Norge.
