Om retten til å tie For og imot Georg Johannesen

I etterordet til Tu Fu (Gyldendal, 1968) formulerte bergenseren, dikteren, sosialisten og åndsmennesket Georg Johannesen (1931–2005) et forsvar for sin gjendiktning av den klassiske kinesiske poeten. Mot mulige innvendinger om at det var meningsløst at boka ble utgitt bare ett år etter at den produktive oversetteren Arne Dørumsgaard hadde utgitt sine versjoner av den samme poetens dikt i Tu Fu. Høstens lyre (Dreyers, 1967), skrev Johannesen:

NATOs norske aviser kommer ut hver dag. Aftenposten trykkes til og med både morgen og kveld. I en fornuftig verden ville det vel være omvendt: Tu Fu ble trykt hver dag mens Verdens Gang bare fikk komme ut med 1200 års mellomrom.

Når jeg her siterer mannen som ofte bare blir kalt GJ, som var han et verktøy, et skytevåpen eller en soldat, står jeg i en lang tradisjon. I mer enn et halvt århundre har det å kunne lire av seg slike sitater vært et sikkert tegn på at man er en norsk intellektuell med vilje til alternativ tenkning. Satirisk utlagt av Nils-Fredrik Nielsen i Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter (1984) var GJ kjent for å «hate alle på en lærd måte», og han ble derfor «en klar favoritt hos mange sekstiåttere, særlig hos mennene».

Georg Johannesen «avviser alle smålige pedagogiske hensyn», konkluderte Nielsen. Senere skulle GJ bli sitert på følgende: «Jeg skriver for mine venner, for det er ingen offentlighet i Norge.»

Johannesen kalte seg anti-norsk, men det var likevel noe i det norske han ville verne om. Slik kunne han i 1979 kalle litteraten Reidar Øksnevad, kjent for sine mange bøker med aforismer oversatt fra fransk og tysk, en mann fra «det skjulte Norge», som om det fantes en annen nasjon ved siden av eller under den offisielle.

Blant internasjonale kjendiser

Er tidsskriftet Agora også del av det skjulte Norge? Kanskje til og med en mulig nøkkel til det skjulte Norge? Den aktuelle Agora-utgaven, 3–4/2024, et temanummer om GJs forfatterskap, er like mye en fortsettelse av sekstiåtternes kopimaskin: Temanummeret framstår som en kommentert sitatsamling. Det er som om eksegetene halser etter.

Da Agora ble etablert for 40 år siden, var Georg Johannesen en viktig inspirasjons­kilde. Senere var han i mange år medlem av redaksjons­rådet. I introduksjonen minner redaksjonen om at denne utgaven er den sjette i rekken med norske forfattere som tema (etter Dag Solstad i 2022, Henrik Wergeland i 2010, Kjartan Fløgstad i 2005, Henrik Ibsen i 1993 og Bjørnstjerne Bjørnson i 1990). Like relevant er sammen­stillingen redaksjonen gjør av GJ med inter­nasjonalt kjente intellektuelle de har lagd temanumre om, som Georges Bataille, Pierre Bourdieu, Slavoj Žižek og Arundhati Roy.

Han hadde et slikt format. Likevel var det den norske offentligheten han tenkte på som sin arena. Men han så den forvitre. Forbitret formulerte han at alt var bedre før, i «de gode gamle dager» da det «bare fantes naziaviser som folk visste var naziaviser». De reelle motsetningene i samfunnet vedvarte, mens mediene henfalt til kjendiseri og irrelevant pjatt.

Retorikk som nøkkel

I midten av Agora-nummeret finnes en 30 sider lang enquête. Blant de 14 som svarer er Jan Inge Reilstad, en av folkene bak «KÅKÅ kverulant­katedralen» i Stavanger. Han er en av dem som har forstått noen vesentlige sider ved GJ best, ikke minst disseksjonen av den norske offentlig­heten som en syntese mellom politikk og media:

Hans evne til sylskarp mediekritikk og overraskende medie­forståelse var uovertruffen og langt foran sin tid, og kan i dag leses som om han allerede hadde inkorporert både Habermas’ demokratiske makt­kretsløp og Chantal Mouffes agoniske pluralisme – for ikke å glemme hans røntgen­blikk på kulturen som et Ekko-land, gjennom en radikal forståelse av kulturell smitteteori, som passer usedvanlig godt på vår algoritmiske SoMe-tid. Han var en profetisk tenker. Det hele kom ofte ut tiradisk, som fra en Marshall McLuhan med bergensk smil på speed.

Her koples GJ til sentrale intellektuelle som er kjennetegnet av å kombinere politisk teori med tenkning om informasjon, kommunikasjon og offentlighet. Marshall McLuhans velkjente devise the medium is the message står Johannesen nær. Den betyr noe slikt som: «Det vi må forstå (‘the message’) er hvordan selve mediet (‘the medium’) påvirker vår forståelse.» Akademikeren McLuhan var kanskje det GJ ville kalt en dikter, nemlig en som vrengte språket for å finne fluktruter ut fra hverdagens blendverk. Ja, på sett og vis var McLuhan en dikter helt i GJs ånd, da han ordspilte seg fram til at the medium ikke bare er the message, men også the mess age, the mass age og the massage.

Georg Johannesen var antiidealist. Han foraktet saklighetsidealer som førte til endeløst diplomati.

I Johannesens lederartikkel i Basar 3/1978 heter det: «Sakprosaen er det stilistiske signalet på at en påstand påstår at den har dekning i virkeligheten.» Tankefiguren finnes flere steder i Johannesens verk. I pamfletten Om ‘Norges litteraturhistorie’ (1975) omtaler han den ateoretiske sakprosaen vi møter «rundt om på universitetet og lærebokfabrikkar og i norske massemedia (Smestad-norsk)» som et «samfunnsproblem».

Reilstad konkluderer med at det er omslagsteksten til Om den norske skrivemåten som oppsummerer det mest interessante med den politiske GJ. Her kan vi blant annet lese følgende:

Mine lesere lider av to alvorlige feil. De to feilene er: De har god greie på samfunns­vitenskapene og stor interesse for politikk, i stedet for å ha stor interesse for retorikk og god greie på språk­vitenskapene.

Fra 1960-tallet ble det innen vestlig akademia snakket om en «språklig vending», senere om en «retorisk vending». Rene empiriske observasjoner var ikke tilstrekkelig for å forstå det samtidige samfunnet. Opp mot stadig flere statistiske data satte visse sentrale intellektuelle verdien av kritisk analyse av språk og tale­handlinger. I Norge var Georg Johannesen en pioner for en slik radikal positivisme­kritikk.

Språk eller virkelighet

Georg Johannesen omtalte fire «historiske fornærmelser» mot menneskets innbilskhet:

1. at «jorda ikke er verdens navle (Kopernikus)»
2. at «mennesket er et kjønnsmodent apefoster (Darwin)»
3. at «personligheten ikke bare består av bevissthet (Freud)»
4. at «Språket ikke er det samme som Virkeligheten»

For å illustrere det fjerde punktet vil jeg minne om det GJ skrev i 1981, om det som nettopp på den tiden hadde blitt et buzzword (eller på bergensk kanskje boss-ord?) i massemediene, nemlig «høyrebølgen»: «Høyrebølgen er et ord, dermed er alt sagt dersom folk visste hva et ord er, men det har jeg ingen grunn til å tro at de vet, for selv visste jeg det ikke før jeg var over førti.»

Når Nobels fredspris nå har blitt tildelt japanske Nihon Hidankyo, kom jeg til å tenke på en passasje i Johannesens Moralske tekster (1993) om språket som blir brukt for å omtale atomvåpen. Her dikter GJ fritt ut fra en bok utgitt i London i 1985: Language and the Nuclear Arms Debate: Nukespeak Today. Han finner et «perlefylt lykkeskrin» kalt DRØMMEN OM NUPI, «påmalt med tre blåfugler, og utgitt med støtte fra UD, NAVF, EU, LOS, MAD, DNA, SAS og andre forkortelser for det samme». Litt senere skriver han at «bare det som kan ødelegges kan arkiveres», og siterer deretter Jacques Derrida fra det Århus-baserte tidsskriftet Slagmark (10/1987): «Det er derfor, at dekonstruktion hører til den nukleare tidsalder.»

Sitatet er fra en tekst skrevet i 1984, til et seminar om «Nuclear Criticism». Her skriver Derrida at han og hans kolleger ikke er «eksperter på strategi, diplomati eller tekno­vitenskapen som nå blir kalt kjernefysikk», men på «historie, litteratur, språk, filologi og samfunns­vitenskap». Kort sagt spesialister på «enhver form for tekst». Men nå har det seg slik at atomvåpen «avhenger mer enn noen tidligere form for våpen av informasjons- og kommunikasjons­strukturer», av språk og kryptografi. «En atomkrig har ikke funnet sted», skriver Derrida: «Den er noe man bare kan tale og skrive om.»

Det finnes ikke bare noe slikt som ytringsfrihet, men også taushetsfrihet.

«Trusselen er viktigere enn utførelsen», sa Aron Nimzowitsch, en av tidenes beste sjakkspillere. Det forsto også atomstrategene under Den kalde krigen. Krig ble krig om hva som var sant. Propaganda sto mot propaganda. Da var retorikk og språkvitenskap igjen nøkkelfag.

Den fagretorisk skolerte tar ikke for gitt at et utsagn avspeiler realitetene, men spør i stedet: Cui bono? Hvem tjener på at virkeligheten blir framstilt på denne måten?

Ikke problemer, bare personer

Etter enquêten har Agora en seksjon med utsagn om Georg Johannesen. Slik Johannesens gjendiktning Brecht: Hundre dikt (1968) slutter med seksjonene «Sagt for Brecht» og «Sagt mot Brecht», presenteres disse sitatene under tittelen «Sagt for og imot Georg Johannesen». De eldste blant dem ble skrevet i 1975 og 1977, og er henholdsvis fra Olav H. Hauges dagbok og fra Ny Tid, det siste et ellevilt debattinnlegg signert Grete Ramborg. De nyeste er fra 2018 og 2023, fra Kaj Skagens Norge, mitt Norge og fra boka Alt vel i biblioteket? av Jan Erik Kolaas.

Her siteres også professor (nå emeritus) Per Buviks anmeldelse av Moralske tekster i Bergens Tidende fra 1994. Han understreker at «ustoppelig polemikk, der hvem som helst kan henges ut til spott og spe med navns nevnelse, sjelden fremmer intellektuell erkjennelse».

Til dette kan man si: Georg Johannesen var antiidealist. Han foraktet saklighetsidealer som førte til endeløst diplomati. I sin politiske realisme insisterte GJ på at makten i abstrakte ord og ideer er svært begrenset. Det er enkeltmennesker det dreier seg om. Det er de som har makt.

I introduksjonen til den tredje og siste av de såkalte bibel-, profet- eller kongebøkene, Simons bok (1980), oppga Johannesen at hensikten hans med utgivelsen var «å påvise klart og entydig at det ikke fins problemer i vårt samfunn – bare personer».

I Agora finner vi en seksjon med dikt av Johannesen, de fleste av dem ikke tidligere publisert. Blant annet et på fire linjer som oppgis å være «etter Brecht». Det heter «Ved et bilde av en gammel kone som leter i ruiner»:

Let ikke, her er ingenting du kan finne
Beskyld ikke skjebnen for ditt savn
De makter som har slått deg, kvinne
har postadresse, fingeravtrykk, navn!

For Georg Johannesen var ubehaget i kulturen ingen vag uro i det moderne selvet. Den skyldtes faktiske mennesker som bedrev faktisk makt­misbruk eller blindt overså slik makt­misbruk.

Å tenke ulikt

I enquêten røper Gisle Selnes en mistanke han har, nemlig at Johannesens grunn­leggende skepsis til akademisk saklighet og argumentasjon til dels skyldtes at han «aldri fikk denne ‘skrivemåten’ til å sitte». Sofie Marhaug forestiller seg på sin side at hvis GJ hadde virket ved et av dagens universiteter, ville ikke hans akademiske prosjekt «levd opp til alle mulige kontroll­mekanismer og kvalitets­krav som dreper enhver spire til kreativitet».

I den redaksjonelle introduksjonen heter det at hvis Johannesen hadde blitt «universitets- eller høyskole­etnograf i saklig sakprosa, ville han trolig trådt inn i de forglemmeliges rekker, slik de fleste i den sjangeren gjør». «Å skrive likt er å tenke likt», skrev Johannesen. Agora-redaksjonen følger opp i Johannesens ånd: «Selv skrev han ulikt.»

Georg Johannesen ble aldri professor i Oslo, slik han opprinnelig ville. I stedet måtte han framføre sin total­kritikk av det norske samfunnet fra Bergen, den angivelige periferien. Slik sett var han alltid allerede marginalisert, i hvert fall sett med solbriller fra cowboy-Oslo. Det var vel helst slik man overlevde som system­kritisk intellektuell i Norge fra 1970-tallet og inn i vårt årtusen.

Spørre i dag

Noen vil spørre: Men er det ikke litt lettvint å dyrke en slik outsider­rolle – i dag? Spørsmålet underslår hvor lettvint det er å velge minste motstand vei. Ikke alle trenger å være outsidere. Men uten outsidere står Norge igjen som lite annet enn et marked for innside­handel.

Noen vil spørre mer (og mer): Men hvor produktivt er det å dyrke en slik periferiposisjon – i dag? Det var slike spørsmål Georg Johannesen gjorde det til en sport å ikke svare på. «Tausheten er halvparten av all retorikk», skrev han, professoren i retorikk. Eller i sin siste bok Eksil (2005): «Tausheten blir en ny kunstart som ligner musikk og sang. Musikken kan ikke se. Bildet kan ikke tale!»

Poenget er prinsipielt: Det finnes ikke bare noe slikt som ytringsfrihet, men også taushetsfrihet.

Frihet er vanskelig. Du må kjempe på alle fronter for å bli i stand til å gjøre noe frivillig, ikke under tvang. Automatikk er ufrihet. Fri vilje krever mental trening. Fri vilje er en evne som kan læres. Du kan øve deg på å ikke tenke som alle andre, på ikke å gjøre alt du får beskjed om. Fri vilje er ikke et filosofisk spørsmål.

Taushetsfrihet er retten til å tie. Til ikke å si noe. Til å tenke seg om før man snakker. Noen ganger er ytringsfriheten en venn av tankefriheten. Men ikke alltid. Andre ganger er taushetsfriheten en bedre venn.