Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery kunngjorde i Klassekampen 6. august i år at hun og regjeringen ville sette i gang arbeidet med «en nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale». Strategien skal legges frem i løpet av 2025.
Intensjonen er å legge til rette for «et velfungerende ytringsrom, en god ytringskultur og ytringsberedskap hos den enkelte borger», het det i intervjuet. Særlig begrunnet Jaffery behovet for en slik strategi med at «meninger som er på ytterpunktene (…) må opp i den offentlige debatten», og at vi «må tåle uenighet». I «ytringsberedskapen» er de redaktørstyrte mediene avgjørende; mediemangfoldet må styrkes, vektla kultur- og likestillingsministeren.
En slik strategi er sårt tiltrengt – om dette så blir en stortingsmelding, et overordnet styringsdokument for den sittende regjeringen eller noe tredje – og bør heies frem også av Stortingets opposisjon. I de pågående forhandlingene om neste års statsbudsjett har opposisjonen sjansen til å hjelpe ministeren på vei. SV har i sitt alternative budsjettforslag lagt inn noen titalls millioner til å styrke den norske offentligheten i form av 10 øremerkede millioner til tidsskrifter og kritikk og 15 millioner til innkjøpsordningen for sakprosa. Det er å håpe at de andre opposisjonspartiene følger etter i sine alternative budsjetter, og at disse millionene vil bli med videre gjennom forhandlingene.
Misnøye med mediene
Norge skårer hvert år høyest blant verdens land på indekser for pressefrihet. Likevel er mange nordmenn misfornøyd med de norske mediene, og hevder i likhet med Jaffery at det finnes et konformitetspress når det gjelder hvilke oppfatninger og vurderinger det oppleves som «tillatt» å gi uttrykk for.
Hvordan kan dette ha seg? Burde ikke alt være såre vel i offentligheten i et land med en befolkning på 5,4 millioner og en direkte pressestøtte som i år beløper seg til 424,4 millioner kroner?
Det er ingen nødvendig sammenheng mellom økonomisk pressestøtte og opplevd pressefrihet. I store økonomiske strukturer som en rekke arbeidsplasser er avhengig av, kan man over tid utvikle praksiser, selvoppfatninger og målestokker med betydelige blindsoner.
I Norge har nyhetsredaksjonene i etterkrigstiden fått definere journalistikkbegrepet, i allianse med sterke presseorganisasjoner. Dermed har det Medietilsynet kaller «nyhets- og aktualitetsmedier» – inntil 2016 bare dagspressen, nå dags- og ukeavisene – lagt beslag på det meste av de offentlige midlene som skal opprettholde den offentlige debatten (om vi holder NRK utenfor). Og dette selv om «nyheter» er informasjonsbrokker og føljetongfortellinger som først fører til innsikt om de settes i sammenheng, kommenteres, blir gjenstand for diskusjon og analyse.
Uteblir analysen, blir nyhetene lite mer enn en rapport om et avvik fra normalen, eller en oppdatering om at noe har skjedd. Vel så viktig er hvorfor det skjedde. I en verden der de sammensatte krisene hoper seg opp, blir behovet for forståelse og forklaringer som gransker komplekse årsaksforhold, stadig større. Da trenger vi, i tillegg til aktualitetsmediene, også medier som ser det som sin oppgave å forklare, kommentere og kritisere.
Spørsmål av politisk og eksistensiell betydning
Norske såkalte allmennmedier har lenge erstattet journalister som besitter reell kunnskap om det de skriver om med «journalistisk profesjonalisering», altså unge mennesker som er utdannet primært som journalister. Disse er drillet i nyhetsmedienes logikk og etikk, deres profesjonsideologi og publiseringsløsninger. De kjenner nyhetsdøgnet ut og inn, men besitter ikke nødvendigvis kompetanse på områdene de dekker. Å forvalte kunnskap overlates til intervjuobjektene – og til et mer og mer slunkent sett av kommentatorer, som får stadig mindre plass å skrive på. Med noen få aviser som markante unntak.
De siste årene er Klassekampen og Morgenbladet blitt tildelt en voksende andel av pressestøtten. I disse avisene kombineres aktualitetsjag med kommentarstoff som trekker lange linjer og analyserer høyst ulikeartede fenomener. Denne typen stoff har de fleste norske aviser gradvis sjaltet ut, ettersom det passer dårlig med nyhetssjangrenes primat og strømlinjeformingen av artikkelformatene.
Morgenbladet har over tid tilpasset seg Medietilsynets endrede forskrifter for støtte til «nasjonalt nummer to-medium». Avisen er de siste årenes store pressestøttevinner, og har dermed kunnet fortsette det Rune Slagstad har kalt «avisens spektakulære vekst» på 00-tallet (etter at Alf van der Hagen tok over som redaktør). I 2023 mottok Morgenbladet en pressestøtte på 22,4 millioner kroner, mot 11,1 millioner året før; for 2024 har Mentor Medier mottatt 26 738 297 kroner i tilskudd til den tidligere ukeavisen, som nå publiserer kontinuerlig på nett.
Blant avisene som utgis daglig på papir, er Klassekampen den største mottakeren av pressestøtte. For 2024 mottar avisen 45 millioner kroner, mot 40 millioner kroner i 2023.
Desken i både Morgenbladet og Klassekampen vet å lage tirrende overskrifter – begge er tabloidaviser. Samtidig har de en redaksjonell linje som gir plass til tungtveiende kommentarer. Klassekampen legger selv lista for sitt idéstoff ved å parafrasere vitenskapsteoretiker Cathrine Holst (22.06.2024): «Slik hun definerer det, er en offentlig intellektuell en person som med integritet og innsikt evner å sette på begrep spørsmål av politisk og eksistensiell betydning.»
Det er innlysende at et demokrati, ikke minst slik verdenssituasjonen utvikler seg, behøver «offentlige intellektuelle», og at de trenger steder å publisere det de skriver. Klassekampen og Morgenbladet har utviklet aviskonsepter som kan romme denne typen ytringer. Men skal disse publikasjonene ha monopol på kritisk refleksjon i den norske offentligheten? Hvis mediepolitikken fortsetter som i dag, kan dét bli resultatet, med Minerva som et borgerlig alternativ sponset av private donorer.
«En lærer for Folk og Stat»
Går vi en smule tilbake i journalistikkens historie i Norge, kunne man i Drammens Tidende 08.01.1851 lese en artikkel av Aasmund Olavsson Vinje. Der het det: «Hva skulde en Journalist være? Han skulde være en Lærer for Folk og Stat. Han skulde staa paa Videnskabens og Civilisationens Høider […]. Derfor er ogsaa ordet ‘Journalist’ synonymt med Aandrighed, Dannelse og Verdenskundskab.»
Stort mer idealistisk er det ikke mulig å formulere journalistikkens oppgave. Men skal regjeringen formulere strategier for den norske offentligheten, og Stortinget fortsette å bevilge rikelig med penger til redaksjonene, er det nettopp idealer det må dreie seg om – ambisiøse målsetninger, og hvordan man mest mulig effektivt kan virkeliggjøre dem.
Grunnlovens variant av de høye idealer er at staten «har et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i paragraf 100. Et åpent ordskifte er et der alle opplever at de har muligheten til å komme til orde. Et opplyst ordskifte er et der man streber etter kunnskap og kritisk forståelse.
Dagens norske offentlighetspolitikk støter på utfordringer på begge punkter. Få opplever at mediene er særlig demokratiske, og at de primært synes å etterstrebe opplysning, vil neppe særlig mange si seg enig i, i disse kongefamiliære tider.
Men det vi oftest kaller «mediene» er bare noen av de stedene der den offentlige samtalen finner sted; mediene er selv avhengige av andre arenaer som mer uomstridt arbeider med opplysning og kunnskap, som utdanningssektoren og forlagsvesenet – og tidsskriftene.
«Tidsskrift og kritikk»
Et helt felt av medie-Norge er flyttet ut av administreringen av den øvrige mediepolitikken hos Medietilsynet. Tidsskriftene får sine offentlige tilskudd gjennom Kulturrådet. I utgangspunktet er dette bra. Det sikrer at flere logikker er i spill samtidig, noe som stimulerer til et mangfold i tenkningen rundt offentlig ordskifte. Samtidig gjør det at partienes mediepolitikere og andre som diskuterer mediepolitikk, må sette seg inn i flere tenkemåter og vidt ulike institusjonelle praksiser. Kulturrådets fagområde «tidsskrift og kritikk» er hittil ofte blitt glemt i diskusjonene om statlige tilskudd til norske medier.
Medietilsynet eksisterer for å «bidra til å oppfylle samfunnsmålene om ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati» (Regjeringen.no). Bidragene består blant annet i å administrere pressestøtten og føre tilsyn med tv og radio.
Til grunn for Kulturrådets virksomhet ligger en mer omfattende forståelse av hva offentligheten er for noe, der kulturpolitikk er ytringspolitikk. Alle kunst- og kulturprosjekter som får statlige tilskudd er å regne som offentlige ytringer, ifølge begrunnelsen for statsstøtte til kunsten. Dette er en av årsakene til at Kulturrådet i 2019 innførte et eget fagområde for tidsskrifter og kritikk, ut fra en erkjennelse av at et stadig rikere og mer mangfoldig kulturliv trenger å følges opp av kritisk ordskifte om sammenhengene mellom kunst og samfunn. Slik har man sett for seg at det demokratiske potensialet i landets kunstneriske aktivitet skal kunne frisettes. Målet er at kunsten skal inngå i en resonnerende offentlighet, ikke bare en representerende offentlighet.
Det vesentlige
Tidligere NRK-sjef Einar Førdes nest siste kommentar i Bergens Tidende (14. juli 2004) hadde overskriften «Det vesentlege». Der het det: «Eg er redd eg må konstatere at vesentlegkriteriet mitt er på vikande front også i norsk presse og kringkasting.» Førde har ikke fått mindre rett på de 20 årene som har gått: I Norge er mediene i stor utstrekning leverandører av underholdning. Men formålet med momsfritak, pressestøtte og lisenspenger er ikke at vi skal kunne more oss til døde også på vårt eget språk.
I mangel på utfoldelsesmuligheter i allmennmediene har folks sunne maktkritiske impuls funnet andre steder å boltre seg, og endret skikkelse. I dag benytter stadig flere sosiale medier til i sanntid å dramatisere sine livsfortellinger «mot etablissementet». Forskjellene mellom en kritisk holdning og konspirasjonstenkning er her bekymringsverdig vanskelig å synliggjøre. I opinionsdannelsens rolleregister har det skjedd en utglidning fra intellektuelle til influensere.
Stilt overfor denne utviklingen aner man hvorfor Jafferys bebudete strategi kan bli eksistensielt viktig for demokratiet. Vi oversvømmes av informasjon og påstander om alltings sammenheng, og trenger måter å håndtere og vurdere det hele på – måter som ikke styres av algoritmer, opphisselse og akselerasjonister i ymse avskygninger.
Vår erkjennelsesevne er i behov av et mangfold av kvalifiserte veivisere. Regjeringens offentlighetsstrategi bør legge frem forslag til hvordan man skal kunne imøtegå de parallellverdenene som er blitt målbevisst bygget opp i de digitale miljøene. Og da helst på måter som involverer leserne i den kritiske granskningen og tar høyde for betydningen av forståelsesrammer og historiefortelling, ikke bare sannhetsgehalten i enkeltpåstander, som hos faktisk.no.
Nivelleringstendens
Et vellykket løft for den kritiske offentligheten vil sette Jafferys merke på en fortsatt demokratisk kultur og et vitalt ordskifte i Norge. Hun kan bli husket som offentlighetsministeren.
For å få til det, må hun også våge å uttale noen store ord. Journalistikkens egentlige idealer – sannhetssøken, maktkritikk, omsorg for enkeltmennesker, opplysning om de faktiske forhold, forståelse av de lange linjene i samfunnets utvikling – er i bunn og grunn de samme som den intellektuelles idealer. Men den intellektuelle har nær forsvunnet fra de større norske medieflatene, i en nivelleringstendens som også har rammet politikken.
I Kultur- og likestillingsdepartementets pressemelding fra 6. august heter det: «Strategien vil være et overordnet dokument som trekker opp prinsipper for og synliggjør regjeringens arbeid på ytringsfrihetsområdet.» Når Jaffery og hennes medarbeidere nå sitter og arbeider med en slik strategi er det all grunn til å heve blikket og se på medienes samspill med andre som ivaretar ytringskulturen, som universiteter, forlag, biblioteker, museer, festivaler og kultur- og litteraturhus. I tillegg bør alle involverte minne seg selv på at leserne ønsker kritiske analyser, ikke bare en stri strøm av hendelsesorienterte nyheter.
Tidsskriftene
Presseorganisasjonene har definert konfliktlinjen i dagens mediemiljø som å gå mellom redaktørstyrte medier og sosiale/algoritmestyrte medier. Motsetningen er viktig og reell. Men nyhetsmediene er ikke alene blant de redaktørstyrte mediene. Stortingets opposisjon vil ha gjort et viktig arbeid hvis de gjennom noen små budsjettgjennomslag påminner Lubna Jaffery og Kulturdepartementet om tidsskriftenes avgjørende bidrag til den norske ytringskulturen.
I 2024 er strukturendringene i vårt offentlige liv påfallende for alle. En mangeårig spesialisering og internasjonalisering i vitenskapspubliseringen har forarmet den kritiske offentligheten. Forlagene kjemper i motbakke. Universitets-, litteratur- og mediepolitikken må sammentenkes i regjeringens offentlighetsstrategi. Midt i dette krysningspunktet står tidsskriftene, en medieform som hittil er blitt neglisjert av skiftende regjeringer og storting.
Gjenoppvekke opplysningstanken
Tidsskriftene oppsøker samfunnets marginer og underskoger, og frembyr talerstoler for hittil uhørte perspektiver. Der kan man ytre seg «uten slips», slik forfatteren Pål Norheim formulerte det; de fremelsker energiske idéutvekslinger og er fora for sivilisert uenighet. Tidsskriftene fremstår i en striglet mediehverdag som avgjørende bidragsytere til den åpne og opplyste offentlige samtalen.
I noen år nå har disse publikasjonene kjempet en innbitt anerkjennelseskamp. Det er på tide at alle som bryr seg om den norske offentligheten, anerkjenner deres sentrale rolle i det demokratiske ordskiftet. Det må legges økonomisk til rette for å motivere universitetsansatte til å ytre seg frimodig offentlig, for frie intellektuelles virksomhet og for at tidsskriftredaksjonene jevnlig skal kunne hanke inn nye stemmer i offentligheten.
Vi behøver kyndige, profesjonelle redaktører som kan bistå oss alle i å takle, sortere og forstå informasjonen vi utsettes for, så vi ikke passiviseres og henfaller til defaitisme. Vi må kort sagt revitalisere opplysningstanken. Kultur- og mediepolitisk tilrettelegging for tidsskriftene er den opplagte løsningen på alt dette.
Les også: Den norske kulturoffentligheten står overfor store endringer.
