Etter Charlotte Roches Våtmarksområder følger nå en bølge av ny pornografisk litteratur. Kvinnelige forfattere som Tracey Emin og Rebecca Martin skriver om sex. Deres jeg-figurer oppfører seg som barn – eller menn.
Literaturen, 6/2009
Vi befinner oss i tiden etter den seksuelle revolusjon, i 1976. Vi er stilt ovenfor et nærmest diktatorisk krav om å leve ut våre begjær, som nå endelig er befridd fra alle forbydende autoriteter. I protest mot det begrensende borgerlige femtitallets etterlatenskaper, skal våre lyster nå i all sin mangfoldighet promiskuøst oppfylles. Hver orgasme, mener Wilhelm Reich, bør være revolusjonær. Make love, not war. Mye gjenstår, men euforisk vet vi at vi er på vei til nytelsens lovede land, hvor det etablerte kullkastes og vi selv befris.
Men så setningen med de minneverdige ordene fra Michel Foucault, som innleder hans bok Seksualitetens historie: «nous autres victoriens», «vi viktorianere». Den slår med ett slag hull på den antatt frigjorte seksuelle lykksaligheten. Vi oppfører oss fortsatt, skrev Foucault den gang, som viktorianere, anspente og pripne med en gammelmodig seksualmoral. Men like fullt var det viktorianerne som i det nittende århundre skapte en kultur hvor det uavbrutt ble skrevet og snakket om sex. En komisk parodi på dette utilfredsstilte vitebegjæret rettet mot alt seksuelt, er Mary Roachs bok Bonk. Alles über Sex – von der Wissenschaft erforscht (Bonk. Alt om sex – utforsket av vitenskapen). Som populærvitenskapelig forfatter utforsker Roach grundig selv den mest absurde hypotese om menneskers og dys seksualliv. I hennes fremstilling antar de deretter satiriske kvaliteter. Med Foucaults blikk er sex i vår kultur verken emansipatorisk eller antiautoritært. I stedet er den minutiøse utforskningen av seksualiteten en maktstrategi, som gjennom incentivet om å redegjøre for sin lyst, forblir bundet opp til autoritetene. Og i dag, kunne man tilføye, gjør denne strategien ikke bare den allmenne kroppen kontrollerbar, den holder også næringslivet systemkonformt i gang, gjennom par som shopper i stedet for å gi seg hen til forspill.
På en huske i soft filter
Man møter for tiden på en massiv tekstproduksjon fra kvinnelige forfattere som legger ut detaljerte skildringer av sine seksualliv på markedet. I tilegg til Mary Roach kan man nevne Rebecca Martin, Maria Sveland, kunstneren Tracey Emin og fjorårets Charlotte Roche, i år slett etterlignet av Sarah Kuttner (Mängelexemplar). For det meste skriver de i jeg-form, og dermed lokkes leseren til den kortslutningen at jeg-personen i romanen er forfatterne selv. For disse leserne virker det dermed ikke, selv om det står «roman» på smussomslaget, som fiksjon. Skildringene av hva og hvor og med hvem man gjorde det er realistisk og virkelighetsnært skrevet. Den biografiske kortslutningen var allerede med Charlotte Roches Våtmarksområder overveldende. Foucault eller ei: Disse forfatterne tror fortsatt at de befrir oss fra tabuene. Men under påskuddet om en endelig kvinnelig seksuell emansipasjon skjer noe helt annet: Sex er blitt et middel, og da ikke bare under mottoet «sex sells» – en salgsstrategi som har ført til at forlaget Schwarzkopf & Schwarzkopf har lansert en bokserie kalt «Anais», hvor unge, kvinnelige forfattere «uanstrengt og eksplisitt skriver om sex uten at det blir porno». For utover dette dreier det seg i de mer interessante av disse bøkene om å ødelegge, eller bedre: om å endevende alt det som tradisjonelt sett, i den borgerlige, og fortsatt i det postborgerlige tidsalder, utgjør en kvinne. Paradoksalt nok blir likevel innbegrepet av den borgerlige ervervelse – nemlig kjærlighetsekteskapet – fra datterens synspunkt betingelseløst bekreftet.
Hvis kvinner før i tiden skrev pornografisk, ble de ansett som horer og dermed som det motsatte av anstendige jenter som senere kunne bli koner og mødre. Menn har derimot fortsatt til gode å bli bedømt etter sin seksualmoral eller bli inndelt i «anstendige» og «uanstendige» menn, i menn som man, grunnet deres seksuelle atferd, kan gifte seg med eller helst ikke. De italienske pornofilmene fra 80-tallet illustrerte dette på glitrende vis. Der kaster den unge mannen seg ut i de villeste orgier, hvor harmløse kontorscener plutselig tipper over i caligula-aktige utskeielser, for deretter å gifte seg med jomfruen og den fremtidige moren til hans barn, som i soft filter, helt kledd i hvitt, svever inn i bildet på en huske. Ingen vet hvordan hun har klart å beholde jomfrudommen mens alle de andre kvinnene i filmen kastet seg over mannen og helt uten soft filter alltid bare ville det ene. Den første boken i «Anais»-serien, Rebecca Martins Frühling und so (Vår og sånn) er en forvrenging av dette åttitalls porno-scenariet. Heltinnen er en svært ung jente som hovedsaklig oppholder seg i Berlin, men som også reiser rundt i Tyskland, sannsynligvis for at et større publikum av unge kvinner skal kunne identifisere seg med henne; de bor jo ikke alle sammen i Berlin. Hun omgir seg med store mengder vodka, øl, musikk og menn. Det tenner henne riktignok ofte, men det gjør henne ikke lykkelig. Og dermed drømmer hun, midt under alle mer eller mindre lystfulle, mer eller mindre vellykkede eksperiment – for jeg-personen har vanskelig for å slappe av – fortsatt om den store kjærligheten: om en husmorstilværelse mellom unger og syrinhekker. Talende nok slutter boken med ordene «gifte seg og sånn».
Når sex og kjærlighet kommer ut på ett
Hva den nye kvinnelige pornografien ønsker å ødelegge – og allikevel ex negativo bekrefter – er den borgerlige tidsalders konstruksjon av kvinnelighet og kvinner. Den borgerlige revolusjonen satte sine økonomiske interesser igjennom under påskudd av kjønnsmoral. Den insinuerte promiskuiteten hos adelige menn og kvinner ble hovedsaklig bekjempet med én ting: idealet om kvinnen som ikke lar seg forføre av den første og beste – eller enda verre – vil forføre alle og enhver, men som sparer sin sjarm og ynde til den ene for å kunne være en god hustru og mor. Det attende århundrets tema var derfor det utenomekteskapelige tapet av jomfrudommen, som ofte førte med seg et svangerskap. (Et berømt eksempel er den ulykksalige Gretchen i Goethes Faust.) Det nittende århundrets tema var (fra Flauberts Madame Bovary til Tolstojs Anna Karenina og Fontanes Effi Briest) det kvinnelige ekteskapsbruddet. Det tyvende århundrets tema var den kvinnelige seksualitetens emansipasjon, og det tjueførste århundrets tema ser nå ut til å bli nedbrytingen av den borgerlige konstruksjonen av «kvinnelighet». Kjernen i denne konstruksjonen er sammenfallet av sex og kjærlighet hos kvinnen – og den mannlige verdsettelsen av dette som definitivt antar økonomiske momenter, ja, den kan til og med bli styrt igjennom dem. Som motstykke til denne konstruksjonen trengtes det kvinner som kun var ment for det seksuelle konsum, som horer. Denne motsatsen løser seg nå opp.
Man blir ikke kvitt det inntrykket at personene i bøker som Tracey Emins Strangeland, og aller tydeligst i Charlotte Roches Våtmarksområder, er skapt slik at de negerer alt det som borgerligheten har ansett en kvinne for å være. Maria Svelands Bitterfitte bekrefter derimot denne kvinnelig-borgerlige-romantiske konstruksjonen. Derfor er hovedpersonen – i motsetning til Erica Jongs heltinne i Fear of Flying (1973) – ikke ute etter vilkårlige spontanknull; på slutten ligger hun gravid for andre gang i badekaret og blir, i sitt ønske om uavhengighet, hjulpet og betingelseløst elsket av mannen.
«Ludder, ludder, ludder»
Kunstneren Tracey Emins bok Strangeland er markedsført som en selvbiografi. Jeg-personen er i den mest bokstavelige betydningen av ordet a-sosialt oppvokst mellom klasser og kontinenter, hun lever hinsides godt og ondt. Den borgerlige, kjønnslige moralkodeks, men også den borgerlige økonomi, er henne rett og slett ukjent. Hos Emin er det derfor heller ikke noen kvinnefigur som vil profitere på å gi mannen sex, slik den prostituerte så vel som hustruen blir anklaget for. Emin er den mest romantiske av de nye forfatterne, hun lar sin heltinne utmattet sveve mellom ekstase og sammenbrudd: Sex, drugs and rock ’n’ roll blir trukket inn som midler til selvdestruksjon. Denne personen lider ikke under de tennene hun har mistet på grunn av fattigdom, eller av voldtekt og utbytting for pornografiens kommersielle formål, men av sin egen umettelige lidenskap og lengsel. Idealet forblir den opphøyde kjærligheten, som overskrider alle selvopprettholdelsesmekanismer og blir en fullstendig overgivelse. Samtidig finnes ikke denne kjærligheten, bortsett fra i de ekstatiske momentene, lenger mellom kjønnene, men mellom mor og datter. Når datteren blir voksen innser hun at de mennene som lå med henne da hun var 13-, 14-, 15-åring ikke var skikkelige menn. Den borgerlige moralkodeksen, – hore, anstendig kvinne – vet disse mennene også mot slutten av boken å utnytte til sitt eget beste. De straffer brutalt den barnlig-kvinnelige selvutleveringen til jeg-personen, uten å kunne godta henne som en gave: Jeg-fortelleren, som har byttet fra sex til dans, er i ferd med å vinne en konkurranse som vil sende henne bort fra fattigdommen og til London. I refrenget blir hun derimot nedropt som «ludder, ludder, ludder». Ropet, som overdøver musikken og publikums begeistrede tilrop, ødelegger nærmest jenta.
Sterk og utholdende: «Indianere gråter ikke»
Motmælet mot all borgerlig kvinnelighet er klarest, og nærmest intellektualistisk abstrakt konstruert, i den briljante groteskheten som er Charlotte Roches Våtmarksområder. Her har intet ord strømmet direkte fra hjertet og ned på papiret. Når jenta vi der møter nærmest utelukkende har anal seksualomgang, dreier det seg mindre om en seksuell skandale enn om et blunk til leseren: Den bakvendte seksualomgangen gjør henne bokstavelig talt til en invertert kvinne. Det første jeg-fortelleren Helen gjorde da hun ble myndig var å sterilisere seg. Mor har hun derfor allerede motsatt seg å bli. I stedet gjør hun det familiefedre i irriterte øyeblikk gjør: Hun blotter ræva for sine kjære.
Etter en anusoperasjon som ble nødvendig etter en mislykket analbarbering, setter hun seg nylig operert i sykehuset på en av sykesengas hjulbremser. Forgjeves: Hennes «foreldregjenforeningsidé» slår ikke til, familien vil ikke komme sammen igjen rundt sengen til den nesten ihjelblødende datteren.
Hvis den borgerlige kvinnekonstruksjonen består av enheten mellom sex og kjærlighet, opptrer den i Våtmarksområder fullstendig atskilt. Sex blir bedømt teknisk helt uten hensyn til følelser, akkurat slik man beskylder menn for. Sterk og utholdende, svært tapper og lite prippen: Det virker som om det populære, oppdragende guttemottoet «indianere gråter ikke» har vært drivkraften bak det hele. Av erotikkens koder – kurtisering, flørting og forføring – er det ingen spor lenger. Også den pornografiske kroppen, klargjort til lyst, blir fullstendig hindret i det. Når Helen drikker oppkast, for at ikke dop som fortsatt svømmer i det skal gå til spille, når hun dytter brukte, skitne tamponger inn i seg (for bare å nevne noe av det mest harmløse) pirres ikke kroppen til sex. Den fremstilles som fordervet.
Hjertet mitt tilhører pappa
De som utbroderer sine evinnelige rekker av sexhistorier for oss er mindre unge jenter enn de er barn. Dette skiller den aktuelle bølgen klart fra den eksplisitt erotiske franske romanen, som fikk stor oppmerksomhet for noen år siden: Fra Catherine Millet til Catherine Breillat skrev hver forfatter om skjebnen som driftene førte til hos voksne kvinner. Under alle sine utrolige seksuelle aktiviteter vil de nye barnlige engelske og tyske heltinnene derimot dypest sett bare én ting: at deres foreldre, skilte eller ugifte, kommer sammen igjen. Derfor spiller menn i disse scenarioene egentlig overhodet ingen rolle. Grunnet sin vilkårlige utskiftbarhet går de sporløst over i hverandre og er dømt til å forbli mer eller mindre begavede, fantasioppfyllende hjelpere. De som teller er bare fedrene, hvilket disse mennene som ligger med disse jentene, per se ikke kan være – ikke engang ved en tilfeldighet slik det var mulig i gamle tider. Også mødrene til disse jentene har egentlig alltid bare elsket deres far. De seksuelle utskeielsene til jeg-fortellerne, som for alltid forblir døtre, oppholder seg barnlig i skyggen av det overlegne romantisk-borgerlige ekteskaps- og foreldreidealet.
Våtmarksområder, Strangeland, Bitterfitte, Frühling und so, Bonk: Disse bøkene blir åpenbart kjøpt fordi vi fortsatt ikke har forlatt de konstellasjonene, som Foucault engang undersøkte: Vi vil vite alt om sex, spesielt alt om den kvinnelige seksualiteten. Dermed trekker de bedre variantene i genren ideen om en tabuløs emansipasjon ad absurdum, og fremfor alt forestillingen om en «mer kvinnelig» seksualitet. For disse kvinnene oppfører seg slett ikke som horer, men heller som menn. De oppfyller, de overoppfyller med donjuanske overtoner alle klisjeer om mannlig hensynsløshet. Til slutt lengter disse barna, mot bedre vitende og på vegne av den (sviktede?) morskjærligheten etter å restaurere den ødelagte familieidyllen. Hva de enn gjør med menn – og av og til også med kvinner – kan de mot slutten likevel synge med Marilyn Monroe: «My heart belongs to Daddy.»
Oversatt fra tysk av Erle Marie Sørheim
