Flamenco under trærnes grønne tak

ESSAY. I de norske skogene lages det musikk som aldri før.

Tidligere publisert i Vagant 2/2021

Det finnes så klart byer i Norge der mennesker bor og lager ting – steder der folk bestemmer over resten av landet. Men all god norsk musikk kommer fra skogene. Det lyser av den: Det mørkegrønne, det svarte og det høstgule er musikkens norske farger. De moderne musikkstilene landet kanskje har utmerket seg aller mest i, black metal og jazz, har ikke først og fremst urbane trekk, ei heller er de lyden av storbylivet og modernitetens hurtighet og vekst. Denne musikken er snarere lyden av mose, brukne kvister og svarte greiner. Den er frodig, dyster, forunderlig – og gjenkjennelig for mange. Black metal-ikonografien baserer seg på mørke skoger, men også de idiosynkratiske gitarakkordene og tonespillene i musikken stammer derfra, der dur og moll er viklet sammen lik de underjordiske sopptrådene som holder økosystemer i live på sinnrikt vis.

Manges klisjébilde av Norge består av høye fjell, vide sletter og dype fjorder – ideen om det magiske nord slik det for eksempel er fremstilt på sort/hvitt-albumforsidene til det tyske plateselskapet ECM. Tilsvarende forestiller mange seg lyden av Norge som lengtende toner fra en introvert trompet, satt til atmosfæriske rytmer. Men dette er ikke virkeligheten, ei heller den musikalske. Det er ikke det golde, men det gjengrodde, det som skjuler et yrende liv, som kravlende insekter under en nylig løftet stein, som virkelig er lyden av norsk natur og av norsk musikk det er verdt å stoppe opp ekstra lenge ved. 

Nå er det heller ikke bare black metal (avdeling Østlandet) og jazzen som representerer skogen i norsk musikk. Norsk folkrock og country er velskodd for turer i skog og mark. Det eksperimentelle og utagerende rockbandet Beglomeg gjorde med største naturlighet en versjon av Kongsvingers fotballhymne «Vi kommer fra skogene». Folk fra Oslos samtidsmusikkmiljøer arrangerte i sommer skogstur med tilhørende konsert, og det finnes et prosjekt innenfor noise-musikken, med Harald Fetveit og Thomas Oxem, som simpelthen kaller seg Skævv. Anekdotisk bevismateriale for at skogen suser overalt i den norske musikken er det nok av.

Selv i undergrunnstechnoen og rave-kulturen er den norske skogen det store, ikke byggeplasser eller fraflyttede industrilokaler. Illegale raves i Norge foregår i skogen, slik er det bare. Det snakkes for tiden åpent om at utelivet i Oslo, houseklubbene og dansemusikkstedene, har mistet en hel generasjon med unge. Disse vender ryggen til hva de anser som et gentrifisert uteliv og bybilde, med høye priser, nedverdigende køer, ubehagelig norsk sjekkekultur, strømlinjeformede musikkopplevelser og trettende sosiale koder. Ute i skogen kan man være fri, man kan være seg selv, man kan være trygg. Og man kan delta i noe eget, noe alternativt. Dette er selvfølgelig blitt ytterligere forsterket av pandemien, der man i utelivet er blitt tvunget til å sitte ned og bøye seg nærme hverandre under samtaler, og som en annen teit pappa på ferie med ny smarttelefon bestille overprisede drikkevarer via en QR-kode. Det er temmelig ustilig det hele. Da er det klart at et strømaggregat skjult under trærnes lune beskyttelse gir mer mening og føles mer sjelfullt. Jeg husker jeg fikk et lite generasjonelt blaff av dårlig samvittighet da jeg forleden gikk søndagstur inni skogen ved Lutvann i Østmarka sammen med familien. I et kratt kom jeg over de menneskelige restene av et rave fra dagen før, og jeg hilste på en innforstått men likevel beskjemmet måte på disse ungdommene som hadde den rare glansen i øynene. Som om jeg egentlig var en av dem. At det var der jeg tilhørte, med dem inne i skogen, ikke på en sivilisert, voksen tur på stien.

Skogen kan komme til byen med musikken. Allerede et sterkt minne fra høsten 2021 er en hel lørdag tilbrakt på den urbane klubben BLÅ ved Akerselvas bredder, da en formiddagskonsert med Marthe Lea Band, fremført på klubbens gulv med et middelaldersk-mjøddrikkende groove som frembrakte tanker om en høstutgave av Ronja Røverdatters naturrop, gled over i en kveldskonsert med det gripende vakre skogsjazz/black metal-bandet Ved Buens Ende, limt sammen av house- og technomusikken fremført av DJs fra Sunkissed, på en uteservering der folk uansett var fanget grunnet kraftig regn og piskende greiner. Alt blir skog om du ser lenge nok.

Sterk musikalsk vilje handler ofte om frigjøring fra noe som har vært. På midten av 90-tallet var det en periode unge oppkjeftige musikere skulle vende ryggen til foregående generasjons selvhøytidelige, kunst-aktige «fjelljazz» ved å kalle seg ting som Urban Connection, gå i mer eller mindre stilige dresser og være inspirert av John Coltrane og intens amerikansk storbyjazz fra 50- og 60-tallet. Hepcats. I dag er det ikke slik. Nå bærer de mest toneangivende bandene navn som Kongle Trio og det mest kjente selskapet for norsk alternativ musikk av alle typer heter Hubro. I klesveien går det mye i strikkegenser og fjellsko. Gjerne i kombinasjon med en liten fløyte og et rytmeinstrument laget av tre, helst nyspikket. Det er en aura av noe storøyd og selvberget over det hele. De er riktignok tilstede på Facebook for å kunne fortelle om konserter og plater de er med på, og kan akseptere tilstedeværelsen av strømledninger til modulærsynthen, men ellers later mange av disse musikerne til å søke seg mot en uskyldig naturtilstand der man lever av det man selv sanker, og målet med tilværelsen er å lage noe fint rundt det metaforiske leirbålet. Oslos råeste avantgarde-musiker på frijazzscenen, klarinettisten Andreas Røysum, som også er talsmann for den idealistiske organisasjonen Motvind Kulturlag og medvirket til å skape en dramatisk debatt om våpenfabrikken og den høyteknologiske innovasjonsbedriften Kongsberg Gruppens omstridte sponsorat av byens jazzfestival, flyttet nylig fra Oslo til Numedal for å komme nærmere det grønne. Og flere er på vei etter ham. 

Denne vendingen har vi for så vidt opplevd flere ganger før. Skapelsesmyten for moderne jazz i Norge har sitt spenstigste utgangspunkt rundt musikere som Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen. De vakte tidlig oppsikt internasjonalt, og ble tatt under vingen av den viktige musikeren og teoretikeren George Russell i andre halvdel av 60-tallet. Men med inngangen til syttitallet ble det imperativt å finne sin egen vei. Garbarek var sterkt influert av kraftfulle tenorsaksofonister som nettopp Coltrane og Albert Ayler. Garbareks intensitet, skrik og hyl på de første plateutgivelsene vil overraske dem som kjenner ham best for de siste tiårenes stemningsfulle jazz fra det magiske nord. Som genuine kunstnere ble Garbarek og hans like dyktige medspillere snart vâr at de måtte finne noe eget. Appropriering av afrikanskamerikanske kunstneres livskamp og rop om frihet føltes den gang som nå ugreit. Det sto ikke på dyktigheten og utføringen, men på den kunstneriske troverdigheten. 

Løsningen kom da de omfavnet elementer av norsk folkemusikk, slik Jan Johanssons klassiker Jazz på svenska ti år tidligere ga en lun og skoglig klang til svensk jazz. Med tonaliteten fra folkemusikken fikk den moderne norske jazzen en klar identitet.

For Garbarek løsnet det virkelig med utgivelsen av den strålende trioplaten Triptykon (ECM, 1973) sammen med Arild Andersen og den finske trommeslageren Edward Vesala. Låter som «Selje» er selvforklarende, og i den avsluttende folketonen «Bruremarsj» er det som om Aylers kjærlighetsrop og prustende, feirende og marsjerende stil har funnet sitt norske motstykke. Det er en fri form for jazz som likevel oppleves som dypt forankret i noe norsk og barkaktig. Den mer olympiske utgaven av Garbarek fikk forøvrig noen tiår senere fremført nettopp en brudemarsj under utgangen fra kirken i det kongelige bryllup mellom Haakon Magnus og Mette-Marit, et bevis på hvor langt norske jazzmusikere hadde kommet i allmennhetens anseelse.

Fascinasjonen for norsk folkemusikk fikk også utløp i utgivelsen av albumet Østerdalsmusikk i 1975, der trompetisten Torgrim Sollid samlet musikere som Garbarek og Knut Riisnæs for å fremføre tradisjonsmusikk de hadde oppdaget i en gammel bok om musikk fra Østerdalen som stod i hylla til Ingolf S. Hanssen på Koppang. LP-en ble utgitt av det meget norskorienterte AKP(m-l)-selskapet MAI, og i omslaget kunne man lese: «Dænni plata er spelt inn fordi vi syns det er riktig å drive med de musikalske røttn våre. Og så syns vi det er synd at ingen har hørd all denna fine musikken på synnsameli lenge.» Hallinger, bånsuller, polser, kulokk, bruremarsjer og gukkoer fra Østerdalen fremført på strålende jazzikalsk vis av en musikerliste som i tillegg inkluderte pianist Erling Aksdal jr., som senere ble sentral i oppbyggingen av den pedagogisk unike og verdenskjente Jazzlinja som i dag sorterer under NTNU i Trondheim.

Skogen og folkemusikken har også forløst den nye frie og åndelige musikken som det er så mye av i undergrunnen nå. Det er vanskelig å oppsøke en jazzfestival eller en konsert med improvisasjonsmusikk der unge folk ferdes uten å se en hardingfele eller et trekkspill på scenen. Dette handler ikke nødvendigvis om en nasjonalromantisk vending, men om en total åpenhet for musikalske muligheter. 

Et av bandene jeg setter mest pris på i dag, som fortsatt oppleves fjernt fra noen som helst bransje, er nettopp Marthe Lea Band, frontet av en begavet ung saksofonist og multiinstrumentalist der bandets blokkfløyter, feler, fellessang og bassklarinetter skaper en på samme tid barnlig og syndig stemning, man får følelsen av å være vitne til ritualer fra oldtiden. I alle fall noe fra riktig gamle dager – disse musikerne er ikke redde for å være barføtte og kaftankledde. Debutalbumet Asura utkom på Motvinds eget plateselskap tidligere i år, og vil bli stående som en av de vesentlige musikalske utgivelsene fra 2021. Farger av morkent høstløv pryder omslaget.

Men også her kan man trå feil. Hør for eksempel sangen «Jysla Jysla», der man et sekund føler angst for at de etterlikner den sene sekstitallsfrihetsjazzen til Pharoah Sanders med Leon Thomas’ karakteristisk klukkende strupesang. Det blir fort flaut når man mistenker at noen leker politisk-musikalsk teater. Men snart blir det tydelig at det er noe umiskjennelig norsk og skogshestaktig over Røysums åndelige kneggelyder i dette bandet. De er ikke etterlikninger av noe amerikansk. Jeg kommer til å tenke på da forståelsen av abstrakt ekspresjonisme virkelig løsnet for mange nordmenn, i årene mot slutten av 50-tallet da maleren Jakob Weidemann skapte furore og suksess ved å knytte an til den norske folkesjela med sine såkalte «skogbunnbilder». Maleriene gikk fra å bli oppfattet som påståelige modernistiske smørerier til intuitive fargespill som traff rett i ryggmargen til betrakterne. 

Det er også lett å høre sammenhengen mellom Sinikka Langeland og Alice Coltrane. Den store musikeren fra Finnskogen har i en årrekke skapt musikk av skogens ro og sinnets skjulte stier, og med bruken av sitt strengeinstrument kantele, enten det er kantelen med 39 strenger eller den med kun fem, opprettet en forbindelse med Coltranes psykedeliske harpe og spirituelle jazz, selv om uttrykket er helt annerledes. Langelands siste album Wolf Rune (ECM, 2021) er en fantastisk opplevelse, der hennes naturlyrikk, gamle runer og poesi av Jon Fosse og Olav H. Hauge smelter sammen i et fjetrende uttrykk. Dette er norsk musikk på sitt mest tradisjonelle, og på sitt mest moderne. Det er lyden av skogene og alle historiene de rommer.