To bøker av Emil Cioran, Romanias forvandling og Om Frankrike, er oversatt for første gang. Alain Finkielkraut kommenterer disse ungdomsarbeidene.
Le Figaro littéraire, 2. april 2009
Som kjent er forfatteren av Tankens forræderi en lidenskapelig leser av Ciorans verker. Alain Finkielkraut regner eksilrumeneren for en av det 20. århundres største forfattere på fransk. I anledning av at Transfiguration de la Roumanie (Romanias forvandling), en flammende tekst utgitt i Bucureşti i 1936, nå i sin helhet er oversatt til fransk, belyser Finkielkraut det storslåtte og motsetningsfylte i et verk som delvis er basert på en avstandstaken fra en opprinnelig fascinasjon for totalitarismen.
Le Figaro littéraire: – Hva var Deres reaksjon da De leste Romanias forvandling?
Alain Finkielkraut: – Jeg hadde alt lest noen utdrag av den, særlig de verste, i det meget kritiske essayet som Alexandra Laignel-Lavastine skrev om Cioran, Eliade og Ionesco.1 Men når jeg leser den fullstendige oversettelsen avRomanias forvandling, forstår jeg bedre hvilken rolle denne boka spiller i Ciorans verk. Fortidas apologeter, og dem er det mange av i våre dager, avslører en slags kamuflasje. Cioran skal ha holdt denne ungdomssynden skjult. Han skal ha dekket over den for å selge et akseptabelt bilde til det naive Vesten. Personlig tror jeg ikke det er snakk om kamuflasje, men snarere en omvendelse. For Cioran er denne ungdomsboka – nesten en pubertetsbok – noe han skammer seg over. På den måten har Romanias forvandling fått ham til å tvile på seg selv. Mottoet for Précis des la décomposition (Avhandling om forråtnelsen), et sitat fra Shakespeares Richard III, er avslørende: «Jeg slutter meg til sort fortvilelse/ Som fiende imot min egen sjel.» 2 Cioran har avsonet sin entusiasme, han gikk over til den elegante form fra den elementære, til skeptisisme, til grunnleggende fortvilelse, og skrev på fransk. Han valgte ikke Frankrike som borgerskap, men som språk, for å frigjøre seg fra instinktet. I Romanias forvandling skriver han: «De menneskene som ikke fortæres av bevisstheten om et kall, burde utryddes.» I Avhandling om forråtnelsen viser han hvor blodige mennesker med denne troen kan være.
De snakker om en ungdomssynd. Hvilket svik mot ånden fikk ham til å gi etter for den fascistiske fristelsen? Dyrking av det irrasjonelle, nihilistisk vitalisme, antihumanisme, historisisme? Eller kanskje fortvilelse?
For å gjenta Ciorans egen diagnose, ville jeg si at hans ungdomssynd er ungdommen som synd. I en tekst fra begynnelsen av femtitallet skriver Cioran: «Da jeg var ung, trodde hele Europa på ungdommen. Det er de unge som fremmer intolerante doktriner og setter dem ut i livet, det er de som må ha blod, skrik, opptøyer og barbari.» Det ser for meg ut til at Cioran setter fingeren på det som var det tjuende århundrets store ulykke. En ulykke som ble forutsagt av Dostojevskij i den samtalen i De besatte der Pjotr Verkhovenskij spør sine medsammensvorne hva de helst vil: streve seg framover i myrene i skilpaddefart eller kjøre med full damp. En «opprømt skoleelev» svarer: «Jeg stemmer for å kjøre på med full damp!» Cioran var denne opprømte skoleeleven. Han ga også etter for historisismen. Han kommer tilbake til denne illusjonen i sine notatbøker: «Ikke krev av meg at jeg skal tro at Historien betyr noe og at menneskeheten har en framtid. Menneskene vil gå fra vanskelighet til vanskelighet og slik vil det være helt til de dør av det.» Her ser man hvordan hele verket hans er en kritisk meditasjon over denne innledende forvillelsen.
Hvordan forklarer De at han ga etter for antisemittiske fordommer?
Til grunn for antisemittismen hans ser jeg først og fremst stormannsgalskapen hos en borger av en liten nasjon, som sier til seg selv: «Vi er ingenting og vi skal være alt. Vi skal gjøre alt vi kan for få alle til å snakke om oss.» Uten tvil var det stormannsgalskapen hos en liten nasjon forvist til Historiens utkantstrøk som gav næring til en sjalusi overfor jødene, et lite folk som var plassert midt i lyset. Man kan føle at denne sjalusien er i sving. For øvrig skiller Cioran seg grunnleggende fra legionærene, selv om han den gang sympatiserte med denne forferdelige organisasjonen som Jerngarden var: Han legger ikke skylden for den rumenske stillstanden på jødene. Han gir ikke etter for paranoiaens lettvinte utvei. Dette elementet er svært viktig for å forstå ham. Likevel er det noen som anklager ham for ikke å ha forandret seg etter krigen. Ifølge dem skal han ha forblitt besatt av jødene og ha nøyd seg med å snu om på tegnene, ved å gå fra det negative til det positive. Det er selve denne omvendingen som skal vise at den grunnleggende fiendtligheten hans har overlevd. Jeg tror ikke dette er riktig. Jeg tror at det i denne interessen for jødene var noe som kunne gjøre Cioran i stand til å beundre dem. Det er jødenes utholdenhet som skulle gi næring til hans fascinasjon. Seinere kom han til å si: «Jødene er ikke et folk, men en skjebne.»
I motsetning til dem som anklager Cioran, tror De at han dypt og alvorlig endret oppfatning. Hvordan forklarer De denne forandringen?
Cioran rev seg løs fra den totalitære fristelsen ved å bli en franskspråklig forfatter, og ved midt i det tjuende århundre å slutte seg til de klassiske moralistenes rekker. Moralistene skaper ikke moral, de sprer en smertefull sannhet. Han sluttet seg til dem allerede i 1941, gjennom den sammensatte teksten Sur la France – Om Frankrike, en overgangstekst som også er tatt med her. Det er en bok skrevet på rumensk, men stilen er allerede fransk, det ser man meget klart i Alain Paruits oversettelse. Moralistenes svar er når alt kommer til alt svaret fra dem som ikke ble forledet av Rousseau. På den ene siden er det tanken om å skape et regime uten ondskap ved å finne en politisk løsning på menneskets problem. På den andre siden er det et urolig klarsyn som vaksinerer oss mot denne fristelsen. Ciorans fortvilelse fører oss for øvrig ikke nødvendigvis til et svart syn på menneskets natur. Jeg har funnet et usedvanlig avsnitt i notatbøkene hans: «Hat og begivenhet er synonyme. Der hvor det er hat, skjer det noe. Godheten er til gjengjeld statisk. Den bevarer, den stanser, den har ingen historisk verdi, den bremser all dynamikk. Godheten er ikke på tidas side, mens hatet er tidas essens.» Man kan ikke forestille seg Cioran komme med en liknende hyllest til godheten. Men likevel. Når ideen om å skape et regime uten ondskap går i oppløsning, står man igjen med det Vassili Grossmann kaller den lille godheten, godheten uten regime.
For å forklare vanviddet i Romanias forvandling har De trukket fram ungdommens overdrivelser. Den ledsages av anti-intellektualisme når Cioran i et brev skriver: «Ingen kan finne frelse i bibliotekene.» I stedet for å spille «fortidas apologeter», bør vi ikke heller være urolige over igjen å se denne anti-intellektualismen i aktivitet?
Anti-intellektualismen er det tjuende århundrets store mysterium. Apologien for handling og livskraft, livet som utvidelse, det er fascisme på sitt sterkeste. Men på den andre siden finner man den samme fiendskapen mot intellektet, slik den dukket opp hos de russiske populistene som sa: «Et par støvler er mer verd enn Shakespeare.» Denne anti-intellektualismen som ikke er grusom, men tilsynelatende mild, består i å tenke seg at Historien ikke skapes av intellektuelle, men av kampen mellom mennesker. Samtidas anti-intellektualisme er annerledes. Den strømmer ikke lenger ut fra instinktets umiddelbarhet, som hos den unge Cioran, men fra teknikkens umiddelbarhet. I et sanntids medieunivers er det ikke behov for formidling, heller ingen anstrengelse, ingen kunnskap, intet bibliotek, ingen askese. Alt er der, umiddelbart. Denne formen for anti-intellektualisme er spesielt skadelig fordi den ikke er foreskrevet av noen ideologi, det er teknikken som tilbyr oss den.
Oversatt fra fransk av Steinar Lone
1Alexandra Laignel-Lavastine: Cioran, Eliade, Ionesco. L’Oubli du fascisme, Paris 2002. [O.a.]
2Fra Kristian Smidts oversettelse Richard den tredjes tragedie, 2. akt, 2. scene, Bokvennen, Oslo 2008, s. 97. [O.a.]
