For noen få dager siden sendte en venn av meg en tekst med en rapport fra Gallup, det velkjente amerikanske meningsmålingsinstituttet. Jeg begynte å bla igjennom materialet med en naturlig mistillit på grunn av den løgnaktige og hyklerske informasjonen som vanligvis benyttes i omtalen av vårt land.
Det var en spørreundersøkelse vedrørende utdanning, hvor Cuba var inkludert, noe som vanligvis ikke er tilfelle. Man analyserte situasjonen i fire verdensdeler: Asia, Europa, Afrika og Latin-Amerika. En rekke karibiske nasjoner var inkludert i enkelte sammenhenger.
Spørsmål 1: Blir barna i ditt land behandlet med verdighet og respekt? Bekreftende svar: Asia 73 %, Europa 67 %, Afrika 60 % og Latin-Amerika 41 %. Hvis man inkluderer de karibiske landene, påpeker Gallup at på Haiti svarte bare 13 % bekreftende på dette spørsmålet.
Spørsmål 2: Har barna i ditt land anledning til å gå på skole og utvikle seg hver dag? I Asia svarte 75 % ja, i Europa 74 %, i Afrika 60 %, i Latin-Amerika 56 %. Mange av landene i regionen endte under 50 %.
Spørsmål 3: Er utdanningen i ditt land tilgjengelig for enhver som ønsker utdanning, uavhengig av hans eller hennes økonomiske situasjon? Svarene viser en smertefull situasjon i mange latinamerikanske land. Mest positive svar finner vi i det engelsktalende Karibia.
Jeg ønsker ikke å såre noen av de landene jeg nevner, men det ville være meningsløst å skrive disse linjene uten å påpeke den plassen Cuba endte på i denne spørreundersøkelsen – Cuba, landet som så ofte blir svertet. Cuba kom på førsteplass blant alle verdens land. På det første spørsmålet svarte 93 % av de spurte ja på Gallups undersøkelse. På det andre spørsmålet svarte 96 % ja, og på det tredje 98 %. Som kjent, har kubanerne for vane å besvare ethvert spørsmål åpenhjertig.
Et annet spesielt iøynefallende faktum er at i Venezuela svarte 70 % og 80 % ja på henholdsvis første og andre spørsmål. Det dreier seg om et land som er i ferd med å utvikle et storstilt utdanningsprogram, som tar sikte på å utradere analfabetismen og fremme skolegang på alle nivå – en prosess som begynte for bare få år siden. Av denne grunn havnet landet på andreplass i regionen. På det tredje spørsmålet svarte 83 % ja, noe som ga landet tredjeplass i latinamerikansk og karibisk sammenheng, forbigått av Trinidad og Tobago, som kom på andreplass med 86 %.
I viktige latinamerikanske land som Argentina, Mexico, Brasil og Chile svarte henholdsvis 57 %, 56 %, 52 % og 43 % ja på spørsmålet. De som kom best ut, var Den dominikanske republikk, Panama, Uruguay, Belize og Bolivia med 76 %, 73 %, 70 %, 66 % og 65 %. Paraguay og Haiti kom på jumboplass med 17 %.
Cuba hjelper gratis de to sistnevnte og mange andre broderfolk i regionen, både i utdannings- og helsesektoren, med spesiell vekt på yrkesopplæring av helsepersonell. På denne måten gjør Cuba, i all beskjedenhet, sin plikt i Martís ånd: «Fedreland er menneskelighet!», slik vår nasjonalhelt uttrykte det.
19. mai var det 113 år siden han døde, i Dos Ríos i året 1895. Som alle og enhver vet, medførte amerikanernes militære intervensjon at vårt lands uavhengighet mislyktes. Utallige patrioter hadde dødd i kampen som varte i nærmere 30 år.
Den mektige nasjonen i nord var alltid fiendtlig innstilt til vår kamp, og i lengre tid hadde denne stormakten hevdet at den var skjebnebestemt til å omgjøre vårt land til en del av eget territorium, og på den tiden var stormakten i full ekspansjon.
Øyeblikket var inne, det spanske imperium – hvor sola aldri gikk ned – var i fullt forfall, og dette ga det nye imperiet anledning til å klore seg fast og grafse til seg Cuba, Puerto Rico, Filippinene og Guam. Det lette etter påskudd, det benyttet list og løgn, men måtte innrømme at det kubanske folk var fritt og uavhengig, både reelt sett og i juridisk forstand. Derfor søkte det støtte fra landets herdede krigere for at de skulle slutte seg til inntrengernes krig.
I denne siste fasen av kampen framviste de spanske soldatene sitt velkjente mot og den spanske regjering sin unnfallenhet. Den spanske Cervera-skvadronen ble tilintetgjort av amerikanske krigsskip, båt for båt, ved utløpet av havna i Santiago de Cuba, så å si uten å være i stand til å avfyre et eneste kanonskudd, slik vi har forklart ved andre anledninger. Det store sviket kom etterpå, da folket var avvæpnet, og USA tvang Cuba til å akseptere The Platt Amendment og økonomiske løvekontrakter. Landet var ødelagt og tappet for blod, og det gikk ubønnhørlig over til å bli amerikansk eiendom
Det er den virkelige historien.
Hva har så skjedd i den senere tid? De går fra vettet når de stilles overfor den ubøyelige motstanden til vårt folk og dets beskjedne marsj mot en mer rettferdig verden, til tross for at den sosialistiske leir og Sovjetunionen har forsvunnet.
Radio Martí, Televisión Martí og andre sofistikerte angrepsformer fra media er en hån mot navnet til uavhengighetens apostel, og med dette forsøker de å ydmyke det kubanske folk og tilintetgjøre dets motstandskraft.
En flom av taler og løgner oversvømmer Cuba. McCain, Bush sin kandidat til imperiets presidentembete, holder taler, og Bush selv holder taler. Mot hvem? Jo, mot Martí. På vegne av hvem? På vegne av Martí.
De henviser til grusom tortur, noe som aldri har forekommet i vårt land. Til og med den minst opplyste av kubanerne vet det. Og hvem er det som snakker om tortur? Jo, det er McCain, kandidaten, og George W. Bush, presidenten.
Hva hevder kandidaten?
Jeg vil svært gjerne gi en takk til mine to kjære kolleger i Kongressen, Lincoln og Mario Díaz-Balart, som begge er store forkjempere for det kubanske folks frihet. De er menn av ære og verdighet. Jeg respekterer og beundrer dem svært høyt. De er de beste kongressmedlemmene jeg har arbeidet med og blitt kjent med …Mine venner. I dag, på Cubas uavhengighetsdag, har vi anledning til å feire den kulturelle arv og de dypeste røttene til det kubanske folk …
Frihetskjemperne som oppnådde Cubas uavhengighet for over hundre år siden, kunne aldri forestille seg at deres etterkommere fortsatt ville være i kamp for frihet og demokrati et århundre senere –
En dag vil Cuba komme til å være en viktig alliert for å skape demokrati i vår hemisfære…
Tyranniet vil ikke vare evig, og som president vil jeg ikke bli sittende passiv og vente på den dagen det kubanske folk kan juble over friheten og demokratiet. Jeg vil ikke bli sittende og vente …
Min administrasjon skal tvinge det kubanske regimet til å løslate, betingelsesløst, alle politiske fanger og å forberede valg som skal overvåkes internasjonalt …
Embargoen må opprettholdes inntil disse avgjørende elementene for demokrati og sosialdemokrati er oppstått.
Man må forhindre at Venezuela og Bolivia følger Cubas eksempel.
I sin bok The Faith of My Fathers innrømmet McCain at han var blant de fem dårligste elevene i sitt kull ved West Point. Dette er han i ferd med å bevise nå. På slutten av sitt fengselsopphold var han svakelig, også dette innrømmer han. Han kastet utallige bomber mot det vietnamesiske folk. Hvor mange liv og hvor mye penger kostet det eventyret? Gullet var verdt 35 dollar på den tid, og 500 milliarder dollar ble sløst bort i denne krigen. Konsekvensene betaler man fortsatt. 1 troy ounce er i dag verdt tusen dollar, og nok engang sløses det årlig bort hundrevis av milliarder på kriger. Nye og komplekse problemer avledes av dette. Hvor er løsningene?
Hva sa president George W. Bush?
Man må forhindre at Venezuela og Bolivia følger Cubas eksempel.Regimet har ikke engang foretatt kosmetiske endringer. Dissidentene blir fortsatt forfulgt, banket opp, satt i fengsel …
Verden har blikket rettet mot det kubanske regimet. Dersom det virkelig åpner opp eller foretar en åpning når det gjelder informasjon, dersom det virkelig respekterer politisk frihet og menneskerettighetene, da vil man kunne si at en virkelig endring er underveis i landet … Vi vil ikke tillate at de bedrar oss og at de lyver for oss, og heller ikke vil det kubanske folk tillate det. Så lenge regimet isolerer seg, vil det kubanske folk fortsette å opptre med verdighet, med ære, med tapperhet …
Dagen i dag er den viktigste når det gjelder å vise solidaritet med det kubanske folk, og De forente stater må minnes denne dagen og feire den inntil friheten kommer til Cuba.
Vi bør støtte Cuba helt til landet blir en demokratisk og fredelig nasjon.
Vi har trappet opp anstrengelsene for å fremme frihetens og demokratiets sak på Cuba ved å åpne landet for tilgang på informasjon via Radio og TV Martí.
Vi vil også gi lisens til frivillige organisasjoner og andre hjelpeorganisasjoner for at det kubanske folk skal få tilgang til mobiltelefoner og internett …
Gjennom disse tiltakene strekker De forente stater ut en hånd til det kubanske folk. Likevel er vi klar over at livet til kubanerne ikke vil forandre seg radikalt før deres regjeringsform forandrer seg. For dem som har lidd i tiår, kan disse endringene kanskje synes umulige, men sannheten er at de er uunngåelige …
Den dagen skal komme da alle de politiske fangene skal bli satt fri, og dette vil føre oss til nok en stor dag: da Cuba kan velge sine egne ledere gjennom frie og rettferdige valg.
I dag, 113 år etter José Martís død, uttrykker en ny dikter og patriot det kubanske folkets håp. Willy Chirino skal synge en sang som er på leppene og i hjertene til det kubanske folk: «Nuestro día ya viene llegando» (Vår dag er underveis).
Om sultens beleiring og den årelange blokaden sies det ikke ett eneste ord.
Martí var en dyp tenker og en oppreist antiimperialist. På den tiden var han den som hadde best kjennskap til de dystre konsekvensene av de økonomiske avtalene De forente stater forsøkte å pålegge Latin-Amerika, avtaler som ble forbilder for frihandelsavtalene som i dag har gjenoppstått under betingelser som er skjevere og mer urettferdige enn noensinne.
Den som sier økonomisk union, sier politisk union. Det folket som kjøper, bestemmer. Det folket som selger, betjener. Man må skape jevnbyrdighet i handelen for å sikre friheten … Det folket som ønsker å være fritt, må være fritt i forretninger.” Dette er prinsipper som Martí proklamerte.
På den tid betalte man i sølv eller gull. I dag betaler man med papir.
I et uferdig brev til sin venn Manuel Mercado uttalte Martí, kvelden før sin død:
Hver dag befinner jeg meg i fare for å gi mitt liv for mitt land og min plikt, for jeg forstår den plikten og har mot til å utføre den – plikten til å forhindre at De forente stater sprer seg utover Antillene nå når Cuba vinner sin uavhengighet, og å forhindre at USA faller ned over vår amerikanske jord med stor tyngde. Alt det jeg har gjort inntil nå og alt jeg kommer til å gjøre, er for denne sak. Jeg har vært nødt til å jobbe i taushet og på en indirekte måte, fordi realiseringen av visse mål må skje i det skjulte. Å kunngjøre dem åpenlyst, ville forårsake så store vanskeligheter at disse målsetningene ikke ville bli nådd.
Disse oppriktige og avslørende ordene, uttrykt på en så vidunderlig måte, kan ikke bli gjentatt ofte nok.
Med disse udødelige setningene i sinne, kastet han seg noen timer senere og på eget initiativ ut i angrep på den spanske kolonnen. Ingen ville ha kunnet holde ham tilbake. Ridende i fremste linje, ble han truffet av tre dødelige skudd, mens han rykket ufortrødent fram.
Den 26. juli 2004, da Bush hadde holdt på i nesten tre år med bombing, tortur og drap i sin absurde krig mot terror, og invasjonen av Irak var påbegynt, ga jeg en analyse av hans underlige personlighet etter å ha lest den interessante boka Bush on the Couch, av Dr. Justin A. Frank, som inneholder en av de mest avslørende og grundige studier av personligheten til George W. Bush.
Vrangforestillinger og maskepi er vanlige fenomen hos dem som nyter alkohol, på samme måte som Bush sine tendenser til å insistere på å gjenta nøkkelord og -setninger, som om gjentakelser skulle hjelpe ham å bevare roen og opprettholde folks oppmerksomhet.
Hvis vi dessuten formoder at George W. Bush’ alkoholisme tilhører fortiden, står vi igjen med spørsmålet om den permanente skaden den kunne ha forårsaket før han sluttet å drikke, i tillegg til den betydelige innvirkning på personligheten hans som vi kan spore helt fram til abstinensen uten behandling. Enhver fullstendig psykologisk eller psykoanalytisk studie av president Bush vil være nødt til å utforske hvor mye hjernen og dens funksjoner har endret seg i løpet av mer enn 20 års alkoholisme.
Ingen av de to talerne den 20. og 21. mai nevner med et eneste ord de fem kubanske antiterroristheltene, som skaffet til veie opplysninger som førte til at man avdekket komplottplanene til Posada Carriles og forhindret sabotasje mot fly i lufta, med utenlandske gjester ombord, inkludert amerikanere, for å rette et slag mot turismen. Det ble øvd press på Panamas president og hun ble bestukket for å sette fri Posada Carriles. Santiago Alvarez fraktet ham til Florida. Jeg fordømte dette offentlig nesten umiddelbart. Alt har blitt bevist. Etterpå ble det oppdaget et enormt våpenarsenal hos Santiago Alvarez.
De ønsker straffefrihet for terrorister og leiesoldater. Hvor fjernt er de fra å forstå Cuba og dets folk!
De vulgære løgnene til McCain og Bush vil ikke oppnå noe som helst hos dette heltemodige folket som har visst å stå imot imperiets makt i nesten et halvt århundre.
Vårt ønske er å anføre i historien: Martís udødelige ideer, som han spredte ut over jorda med sitt blod, vil aldri bli forrådt!
Fidel Castro Ruz
22. mai 2008-06-20
kl. 23:12
Oversatt av Willy Rasmussen. Les to andre tekster av Fidel Castro fra mai 2008 i Vagant 2/2008.
