Festning Russland

FRA BLADET. Paranoia og patriotisme i russisk identitetspolitikk. 

I mai 2016 samlet noen hundre lærere og utdanningsbyråkrater seg i regi av Moskvas regionale parlament. De skulle diskutere «historieundervisning som et nasjonalt sikkerhetsspørsmål». Hovedtaleren var Bardan Bagdasarjan, historieprofessor og dekan ved et av Moskvas universiteter. Bildet han malte var dystert: USA leder an i en informasjonskrig med den hensikt å splitte den russiske føderasjonen. Hvis ikke Russland snart opphever sitt grunnlovfestede forbud mot statsideologi, vil russernes historiske bevissthet ikke lenger kunne holdes ved like. ¹ Følgene, skisserte professoren, ville bli intet mindre enn «Russlands endelikt».²

Russisk institutt for strategiske studier, en tenketank med nære bånd til Kreml, har en tilsvarende sans for dramatiske konklusjoner. I en artikkel publisert det forutgående året, advarer forfatterne mot liberal ideologi skolenes historiebøker. Hvis svartmalingen av russisk historie fortsetter, advarer de, «risikerer Russland de neste 10–15 årene å miste sin suverenitet og splittes i dusinvis, om ikke hundrevis, av territorier som nødvendigvis vil kjempe innbyrdes. Dette er det endelige målet til både indre og ytre fiender av Den russiske føderasjon.»³

Begge sitater er eksempler på en grunnfortelling i russisk historie. Moderlandet er omringet av fiendtlige land og infiltrert av deres agenter, som utrettelig jobber for å undergrave den russiske nasjon og stat. Summen av slike oppfatninger er kjent som russisk beleiringsmentalitet – en frykt for anti-russiske konspirasjoner som grenser til det paranoide. Den forestilte beleiringen av Russland er ikke bare militær, men også politisk og ideologisk. De tradisjonelle russiske verdiene står for fall! Verden undergraver minnet om sovjetisk heroisme! Russlands nasjonale identitet er truet!

Hvordan ble denne frykten gjenskapt i det postsovjetiske samfunnet på 1990-tallet, og hvilke følger fikk dette for russisk identitetspolitikk det neste tiåret? ⁴ Kan krise og beleiringsmentalitet bidra til å forklare framveksten av den offisielle patriotismen?

Urotid
Russlands bekymring for svak stat, politisk splittelse og innblanding fra ytre fiender, kan illustreres gjennom mytologiseringen av hendelser som fant sted i perioden mellom 1598 og 1613, kalt Urotiden. Denne fjerne fortiden burde kanskje være av mindre betydning for dagens russere, men er blitt opphøyet til en metafor for hva som kan skje hvis Russland tillater utenlandsk innblanding og lar seg splitte. Historien om Urotiden står på Russlands historiske åker som et fugleskremsel.

Så hva skjedde i disse årene? I fraværet av en sterk og legitim hersker, ble Russland ledet inn i en ond spiral av politiske, sosiale, økonomiske og demografiske problemer. Det hele startet med en dynastisk krise, da Ivan den grusommes etterkommer, tsar Fjodor, viste seg fysisk og mentalt uskikket til å styre i en tid hvor utfordringene sto i kø. Den fragmenterte makten i Moskva ble utfordret av en rekke tronpretendenter, med eller uten bondeopprør og utenlandske interesser i ryggen. Opptil flere av opprørslederne hevdet at de var tsarevitsj Dimitrij, sønn av Ivan den grusomme. En såkalt «falsk Dimitrij» fikk også makten en periode, før han ble drept og asken fra liket hans skutt med kanon i retning Polen. Svenskene forsøkte en periode å få satt inn sin egen tronarving som russisk tsar, og litt senere var det polske hærstyrker som sto med støvlene plantet i Russlands hjerte. Situasjonen var i det hele tatt dyster, men i 1612 ble utlendingene jaget ut av en provisorisk folkemilitia under ledelse av fyrst Dmitrij Pozjarskij og kjøpmannsønnen Kuzma Minin. 16-åringen Mikhail Romanov ble hentet i klosteret hvor han holdt til med sin mor, og vinteren 1613 satt på tronen av en forsamling adelsmenn. Dynastiet skulle vare helt fram til revolusjonen i 1917, og Urotiden ble dets legitimerende skapelsesberetning.

Hendelsene for 400 år siden er fortsatt et yndet tema i Russland, og begrunner stabilitet, samhold og uavhengighet fra utenlandsk innblanding som kjerneverdier i russisk politikk. President Putin har slått politisk mynt på perioden i sitt virke. 4. november, datoen polakkene ble jaget fra landet i 1612, ble i 2005 gjort til offisiell helligdag – «Enhetsdagen». Rundt denne datoen fortelles igjen den gamle historien for de som vil høre, og dagen er blitt skueplass for Russlands største årlige opptog av ultranasjonalister. På Enhetsdagen to år etter innstiftelsen ble filmen 1612: Krøniken om Urotiden sluppet. «Tsarener død. Kaos råder», sto det på kinoplakatene. Ryktene skulle ha det til at regissør Vladimir Khotinenkos film, som gir et burlesk-patriotisk vrengebilde av Urotiden med både gjenferd og enhjørninger, var et bestillingsverk av Vladislav Surkov, Putins ideolog og daværende nestleder i presidentadministrasjonen. Hvorvidt dette stemmer er uvisst, men Mikhail Sjvydkoj, som var kulturminister på den tiden, må nok ta litt av skylden for påstandene om at filmen var en ren propaganda-affære. I forkant av produksjonen hadde han gjort det klart at russisk filmindustri skulle «sende en melding til det russiske folk: At Russland igjen er på vei opp». Filmen ble forøvrig en flopp blant både kritikere og publikum.⁵

Den politiske interessen illustrerer hvordan Urotiden har blitt løftet fram som noe viktigere enn en rekke hendelser i fjern fortid. I russisk politisk mytologi rammes Russland regelmessig av uro som setter landets naturlige og rettmessige stormaktambisjoner på vent. Disse periodene preges gjerne av utenlandsk innblanding og politisk splittelse – eksempler på hvor skjør stabiliteten er og hvor farlig det er å ta den for gitt. Putins tale på Enhetsdagen 2013 levner liten tvil:

Urotiden er en vanskelig og tragisk epoke i russisk historie og en evig lærepenge for ettertiden. Vi må ikke bare kjenne til de konkrete historiske hendelsene. Det viktigste er å huske hvilken farlig og dødelig grense vårt land sto ved, å innse til hvilken avgrunn av ødeleggelse og tap en forsømmelse av våre nasjonale interesser, vårt moralske fundament og våre særegenheter, kan føre til.⁶

Myten bærer også i seg lys og framtidshåp, og det er Urotidens slutt som feires 4. november. I følge tradisjonen er det i krig og krise at den russiske patrioten, med sin standhaftighet, trofasthet og nøysomhet, virkelig kommer til sin rett. I Putins retorikk abstraheres Urotidens helter til «hele det russiske samfunnet». I hans glansbilde innførte den patriotiske folkeviljen frivillig «en sterk handlekraftig makt» og «avgjorde den framtidige skjebnen til Russland som en veldig og sterk stat». Som urotiden, er også statens gjenfødelse et tilbakevendende fenomen. Fra Mongolåket (1200–1350) kom Muskovitt-staten, Urotiden (1598-1613) avfødte Romanov-dynastiet, og revolusjon og borgerkrig (1918–1921) ledet til Sovjetstaten.

Vår generasjon har vært vitne til en ny urotid som begynte under Mikhail Gorbatsjov og fortsatte under Boris Jeltsin. Forestillingen om at Russland igjen er på vei opp fra knestående har vært avgjørende for legitimiteten til det sittende regimet.

Den russiske tragedie
Selv om frykten for alle former for vestlig påvirkning har dype historiske røtter, og selv om sovjetmakten sikkerhetiserte ⁷ alt fra jeans til vestlig popmusikk, har dagens frykt for vestlig påvirkning en mer umiddelbar bakgrunn. På 1990-tallet ble landet igjen splittet i både politisk, økonomisk og ideologisk forstand. Kanskje mest brutal var den økonomiske kollapsen etter Sovjetunionens oppløsning, hvor privatiseringen medførte en kombinasjon av røverkapitalisme og hyperinflasjon som gjorde folket lut fattig. Etter tiår med køer og sparsommelig utrustede butikkhyller dukket varer endelig opp i butikkene, men få hadde penger til å kjøpe dem. For dem som hadde penger var det meste til salgs, det være seg sex, drapsmenn eller bakvaskelse av rivaler i morgenavisen. Russlands møte med kapitalismen ble særdeles ublidt.

I konkurranse med enkelte andre postsovjetiske land, toppet Russland brått de fleste europeiske statistikker over sosial elendighet: hjemløse barn og familievold, narkotika og alkoholisme, prostitusjon og uønskede graviditeter, tuberkulose og aids. Økt dødelighet og redusert fødselsrate gjorde den demografiske krisen akutt. Dessuten var det nye demokratiet en farse, sabotert av manipulasjon og utplyndring før det kom skikkelig i gang. Det ble vitset om at det eneste som var organisert var kriminaliteten. Ettersom mange nyrike ervervet rikdommen på tvilsomt vis, ble Moskvas innslag av luksus for mange en grotesk provokasjon. I Pavel Krusanovs apokalyptiske fabel Bom-Bom (2002) har således Satans demoner gullenke og kjører SUV. Litteraturviter Audun Mørch hevder i en artikkel i Vinduet 2/2016 at Krusanov skildrer en postsovjetisk virkelighet så dyster at den ikke kan uttrykkes gjennom realistisk litteratur, men bare kan fattes gjennom en episk historie om djevler og apokalypse. ⁸ Russlands problemer omfattet også en identitetskrise og en moralsk krise. Som sovjet-dissidenten og forfatteren Aleksandr Zinovjev skriver i sin bok Den russiske tragedie (2002): «Da bomben av vestliggjøring eksploderte i Russland, utarmet den ikke bare den offentlige, den økonomiske, den ideologiske og den kulturelle sfæren, men også samfunnets menneskelige materiale.» Det postsovjetiske Russland er breddfullt av forestillinger om hvordan den tradisjonelle russeren etter Sovjetunionens oppløsning måtte vike for en ny kosmopolitisk, egenrådig og moralsk forkvaklet elite uten respekt for stat og Fedreland. «Bomben var rettet mot kommunismen,» konkluderer Zinovjev, «men den drepte Russland.» Alt dette vonde og usikre ble assosiert med demokrati, vestliggjøring og liberalisering. Om målet er å forstå dagens Russland er kanskje ingenting viktigere enn å anerkjenne disse traumatiske erfaringene.

Etter noen år med feilslåtte reformer, var snart både marxist-leninisme og markedsliberalisme grundig diskreditert. Resultatet har ofte blitt framstilt som et verdimessig tomrom – en postmoderne dystopi. I romanen Generasjon P (1999) fanget Viktor Pelevin tidsånden. Her er verden et luftslott styrt av reklamebransjen, og politikken et reklametriks for tv. Hovedpersonen Tatarskij er vanligvis tungt ruset, muligens for å fylle tomheten i seg selv og samfunnet han lever i. Tatarskij jobber i reklamebransjen, skjønt han egentlig er litterat. Han er ingen moralist, påpeker bokas forteller, for det kaster ikke av seg tilstrekkelig med penger. Generasjon P ble raskt et kultfenomen og solgte over 200 000 eksemplarer i løpet av utgivelsesåret. Pelevins «P» står først og fremst for Pepsi, som igjen henviser til merkevarebygging, reklame og konsumerisme generelt. Men Pepsi er også et konkret produkt som etter Sovjetunionens kollaps strømmet inn i Russland sammen med en rekke andre vestligproduserte merkevarer. Russisk produksjon led under vanskjøttede bedrifter, tapte salgsandeler i resten av det postsovjetiske markedet, kollaps i innenrikshandelen og ikke minst lav etterspørsel hjemme. Alt fra leskedrikker til film, tidligere i overveldende utstrekning sovjetprodusert, ble nå importert fra utlandet. Russland ble med andre ord utklasset på hjemmebane, noe som forsterket den ideologiske krisen og dens konnotasjoner til amerikansk kulturimperialisme.

Mest avgjørende i så måte var nettopp den kulturelle importen, som blandet seg med samtidens plutselige kommersialisering. Pelevin skriver om Homo Zapiens, med referanse til det postsovjetiske menneskets «zapping», og omtaler i romanen Tsjapaev og tomheten (1999) tv-apparatet som et «vindu til en åndelig søppelsjakt». Aleksandr Prokhanov, forfatter, eurasiat og redaktør for den nasjonalpatriotiske ukesavisen Zavtra, går enda lenger i sin kritikk. I hans bestselgende roman Hr. Hexogen fra 2002 står Moskvas tv-tårn Ostankino som en manifestasjon av ondskapen selv. ⁹

Selv om sovjetisk tv også hadde hatt sine mangler, var samtidens mediekritikk primært rettet mot kulturimport vestfra. Den kom enten i bearbeidet form, vestlige konsepter tilpasset det russiske markedet av mennesker som Tatarskij. Eller den kom i form av billige ferdigproduksjoner, så som amerikanske (og ofte meksikanske) såpeoperaer. For en rekke frustrerte nasjonalpatrioter ble disse et symbol på massemedienes forfall. Som forfatteren Vasilij Fillippov uttalte: Jeltsin-regimet gjorde oss til zombieaktige tv-seere. Måned for måned og år for år blir verdiene til hovedpersonene i Santa Barbara viktigere for oss enn våre egne nasjonale verdier og lidenskaper. Gjennom å bytte ut våre verdier og lidenskaper med fullstendig utenlandske ønsker, manipulerer regimet, som en trollmann på sirkus, det russiske folks individuelle og kollektive bevissthet. ¹⁰

Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå kulturminister Sjvydkojs nasjonalpatriotiske agenda i filmpolitikken. Hans initiativ for å skape positive følelser for Fedrelandet gjennom film kom samtidig med tilsvarende prosjekter innen tv. I 2005 fikk Russland to nye tv-kanaler viet nasjonalpatriotisk innhold, den ortodokse kirkens Spas og forsvarsdepartementets Zvezda.

Den postfaktuelle verden
Følelsen av å bo i en postfaktuell verden slo tidligere inn i Russland enn her hjemme. Etter stadig omskriving av historien, ikke minst i sovjetisk propaganda, ble konvensjonell kunnskap etter hvert møtt med stor skepsis av befolkningen. Både politiske og akademiske institusjoner hadde vist seg ute av stand til å formidle troverdig kunnskap om virkeligheten, og det samme gjaldt massemediene. En av reaksjonene på den ideologiske krisen i Russland ble derfor større oppslutning om «alternativ» kunnskap, det være seg alternativ medisin, astrologi, teosofi eller tro på paranormale og okkulte fenomener.

Tendensen resulterte også i en bølge av konspirasjonsteorier og «alternativ historie». For eksempel hadde Aleksandr Voronin og grunnleggerne av den postsovjetiske atlantologien, som hevder at Atlantis lå i Russland, ambisjoner om å etablere en eget fagdisiplin. Et annet eksempel er Andrej Skljarov, mannen bak haugevis av bøker, filmer og nettsiden The Laboratory of Alternative History, som også foreligger på engelsk. I noen av disse forestillingene presenteres den slaviske rasen som verdens herrefolk gjennom titusener av år. De brakte jordbrukerkulturen til India, skrivekunsten til Europa og filosofien til Hellas, men prestasjonene har systematisk blitt fornektet i den vestlige verdens konvensjonelle historieskrivning. ¹¹ Tillitskrisen til etablert kunnskap ga også næring til skikkelser som eurasiaten Aleksandr Dugin. Dugins kombinasjon av okkultisme, konspirasjonsteorier og aggressiv militarisme ville under andre forutsetninger ha langt vanskeligere for å nå fram til et bredt publikum. Nå var han plutselig i godt selskap.

Det hersker liten tvil om at den arketypiske europeeren er svært nervøs for russisk aggresjon, av militær og i det siste også av ideologisk karakter. I Vest-Europa har Russland i århundrer blitt sett vekselvis som «læregutt» og «barbar ved portene», for å låne statsviter og antropolog Iver B. Neumanns metaforer. Men russisk beleiringsmentalitet er likevel noe ganske annet. En ting er at Russland ser konspirerende fiender over halve kloden. I tillegg manifesterer konspirasjonsteoriene seg med en heftighet og i et omfang vi ikke ser her hjemme. Selv om mange konspirasjonsteoretikere – så som atlantologene eller Skljarov – har forblitt esoteriske snålinger i utakt med samfunnet, kan andre varianter av anti-vestlig konspirasjonslitteratur fylle hyllemetere i velassorterte bokbutikker. I fiksjons form selger konspirasjonen i store opplag, blant annet hos nevnte Pelevin og Prokhanov.

Der Pelevin bruker konspirasjonen som kunstnerisk grep, gjenspeiler nok Prokhanovs bøker forfatterens verdenssyn noe mer direkte. Hans roman Hr. Hexogen er av forskeren Keith Livers blitt omtalt som en «reaksjonær, anti-liberal og anti-semittisk politisk pamflett» og «et ekstremt eksempel på samtidig ny-tradisjonalisme». ¹² I 2002 ble den tildelt den nasjonale bestselgerprisen.

På bakgrunn av higenen etter alternativ kunnskap som fulgte Sovjetunionens kollaps kan man også forstå mindre obskure fortolkninger av historien, hvor vestlige aktører systematisk har undergravet russisk storhet og Russlands kulturelle særpreg. Samtidig som disse historiefortolkningene representerer en motkraft i møte med det offisielle historiesynet, løper de tidvis parallelt og normaliserer samtidig statens mer moderate versjoner av samme fortelling. Myndighetenes anti-amerikanske retorikk kan for eksempel trekke veksler på konspirasjonsteoretikeres tradisjonelle oppheng i jødiske sammensvergelser. I både sine radikale og sine moderate versjoner, ble konspirasjonsteoriene den russiske beleiringsmentalitetens mest tydelige postsovjetiske manifestasjon. Noen konspirasjonsteorier fikk dessuten innpass blant mainstream fortolkninger i samfunnslivet. Det kan for eksempel hevdes at akademiske disipliner som kulturologi og geopolitikk delvis er bygd på konspirasjonsteorienes premisser. Konspirasjonstanken rører ved en postsovjetisk nerve.

I en paranoids tankeverden er troen på de store sammenhenger gjerne koblet med en paradoksal tiltro til egen viktighet: Verdens konspiratører setter gladelig et halvt departement inn for å overvåke nettopp den paranoide. Så også med mange russiske konspirasjonsteorier, hvor knapt noe er viktigere for verdenssamfunnet enn systematisk å motarbeide russisk identitet, verdier og levevis.

Et eksempel er «Ny kronologi-bevegelsen», grunnlagt av matematikeren Anatolii Fomenko. Fomenko legger til grunn at historien slik vi kjenner den er fordreid og forfalsket, og at dens falske kronologi tildekker vesentlige sammenhenger, så som at keiser Konstantin og Ivan den Grusomme i virkeligheten var en og samme person, at Konstantinopel og Jerusalem var samme by, og at det nye testamentet ble skrevet før det gamle. Bak fordreiningen står den katolske kirken og vestlige staters århundrelange konspirasjon for å nekte Russland sin rettmessige storhet. Zinovjev og sjakklegenden og opposisjonspolitikeren Garri Kasparov har begge skrevet forord til Fomenkos bøker, og sistnevnte har også forfattet flere artikler hvor han støtter seg på den «nye kronologien» og mistenkeliggjør konvensjonell historieskrivning.¹³

I en vanlig konspirasjonsteori blir vestlige verdier forsøkt smuglet inn i landet gjennom ymse «teknologier»: spesialoperasjoner, trojanske hester og falske Dimitrijer. For enkelte vil enhver støtte til noe som kan assosieres med Vesten, kunne oppfattes som femtekolonnisme. De sovjetiske reformistene ble kalt «innflytelsesagenter» av sine motstandere, noen knyttet Gorbatsjov til vestlig etterretning, og Jeltsins krets ble av enkelte kalt en okkupasjonsregjering. I Prokhanovs fiksjonsverk Hr. Hexogen er det for øvrig Putin som spiller rollen som nikkedukke og råvareleverandør for amerikanske interesser. Forestillinger om femtekolonnister kan også sies å danne grunnlag for offisiell russisk politikk.

Ikke minst er forestillingen om at fargerevolusjonene i postsovjetiske land ble igangsatt av fiendtlige stater høyst levende og former både innenriks- og utenrikspolitikken. ¹⁴ Dagens offisielle stempling av vestligfinansierte organisasjoner som «utenlandske agenter» er langt på vei et resultat av dette, og utenriksminister Sergej Lavrov har trukket fram fargerevolusjonene som eksempler på storskala informasjonskrigføring. ¹⁵

I russiske nasjonal-tradisjonalistiske kretser er vestlige verdier gjerne framstilt som en smørbrødliste over ulike seksuelle avvik og karakterbrister som følge av overdreven individualisme. Ta for eksempel den ytterliggående militærakademikeren Vasilij Mikrjukov, som raljerer mot vestlige «moralske monstrøsiteter», så som homofili, feminisme, nudisme, transseksualitet, propaganda for narkomani, selvberikelse, egoisme og kynisme – til og med menneskehat. Ironisk nok hevder Mikrjukov at den russiske patriotismen, som han formodentlig bekjenner seg til, er utpreget tolerant ovenfor andre kulturer.

Russisk identitet, hevder Mikrjukov, er under vedvarende angrep fra «våre ideologiske motstandere». ¹⁶ Som kildebelegg siterer Mikrjukov den tidligere CIA-direktøren Allen Welsh Dulles:

Vi skal bruke all vår kraft til å lure folk … Akt for akt skal vi spille ut det mest opprørske folkeslags dødstragedie. La oss male inn i den menneskelige bevissthet en kultus av sex, vold, sadisme og svik. … Vi skal kultivere uhøflighet og arroganse, løgn og bedrag, drukkenskap og narkomani … svik, nasjonalisme, hat mellom folkegruppene, og først og fremst fiendtlighet og hat mot det russiske folk. Vi skal rive over de åndelige røtter, tilintetgjøre grunnlaget for den nasjonale moral. Den viktigste innsatsen skal rettes mot ungdom, vi begynner med å degenerere, korrumpere og tilsmusse dem, vi gjør dem til kynikere og vulgære kosmopolitter.

Skjønt ingen referanse foreligger, stammer formodentlig sitatet fra et merkelig dokument som dukket opp i Russland etter Sovjetunionens fall, tilsynelatende først formidlet av en daværende Metropolitt i den russiskortodokse kirke (som også slo et slag for Sions vises protokoller). Selv om det påståtte ordvalget til CIA-direktøren er en nesten ordrett gjengivelse av skurken i førsteutgaven av Anatoly Ivanovs roman Vetsjnij Zov fra 1971, har mer innflytelsesrike aktører enn Mikrjukov vist til innholdet – deriblant politikeren Vladimir Zjirinovskij og den Oscar-vinnende skuespilleren og regissøren Nikita Mikhalkov (Brent av solen). ¹⁷ Sitatet gjengis ikke minst i en rekke pseudovitenskapelige bøker med konspiratorisk innhold: Virkelighetens zombier: Spesialtjenestens hemmelige operasjoner av Jurij Frolov og Judas: Gorbatsjov og forræderiets anatomi av Boris Olejnik (med flere) er to eksempler fra de siste månedene.

Kringsatt av fiender
Selv om Fomenko, Prokhanov, Mikrjukov, Zjirinovskij og Mikhalkov kanskje står på utsiden av det virkelige etablissementet, må det understrekes at beleiringsmentaliteten, til tross for sine esoteriske utslag, ikke er et marginalt fenomen, men et vesentlig element i russisk sikkerhetstenkning og identitetspolitikk. Gitt NATOs utbredelse i vest og sørvest, et selvsikkert Kina i sørøst og radikal islam pressende mot Russlands myke buk i sør, er det kanskje ikke så underlig at mange opplever landet som omringet. Mer oppsiktsvekkende er tendensen til å redusere både velbegrunnet og ubegrunnet kritikk til utslag av en særegen anti-russisk agenda. Det samme gjelder forhold i andre land som påvirker Russland på negativt vis. Det er talende at når Michael Flynn i skrivende stund nettopp mistet jobben som Trumps sikkerhetsrådgiver for å ha løyet om sin kontakt med russiske tjenestemenn, reagerte lederen for utenrikskomiteen Konstantin Kosatsjev med å kalle det et utslag av «russofobi». «Målet er ikke Flynn, men faktisk Russland,» tvitret Aleksej Pusjkov, et annet komitémedlem. På samme måte har vi de siste årene sett at konklusjoner i uavhengige rapporter forklares med referanse til en anti-russisk agenda, det være seg vedrørende flystyrter, sykehusbombinger eller dopingskandaler. (Denne kommentaren vil etter samme logikk kunne forklares som et produkt av mitt anti-russiske prosjekt, og ikke som resultat av uavhengig tenkning med en og annen genuin innsikt.) Det faktum at Russland ofte omtales i harde, og tidvis også urettferdig harde, ordelag, blåses på dette viset opp og gjøres til en universell teori som kan forklare all kritikk. Festningen får dermed stå uskadet.

Oppsiktsvekkende er også forestillingene om moralske og kulturelle trusler vestfra, og hvilken vekt de tillegges i det offentlige rom. I den offisielle sikkerhetsstrategien fra 2015 advares det for eksempel om trusler mot Russlands «kulturelle suverenitet» og mot utenlandske «forsøk på å erodere tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». Senest i fjor diskuterte presidentens sikkerhetsråd hvordan Russlands historiske minne har blitt gjenstand for «målrettede destruktive handlinger fra utenlandske statsinstitusjoner». Myndighetene har gått hardt til verks for å verne den nasjonale heroiske historien, og har både opprettet en prestisjetung presidentkommisjon og endret straffeloven for å motvirke den skadelige effekten av såkalt «historieforfalskning».

I slike sammenhenger hevdes det gjerne at Sovjetunionens rolle i andre verdenskrig er blitt forbigått i vestlige framstillinger, og at russisk heroisme ikke anerkjennes. I enkelte land promoteres til og med en historie hvor nazisme og stalinisme er to sider av samme sak, noe også nordmenn nok kan kjenne seg igjen i. Indignasjonen i Russland er på dette punktet total, all den tid mange oppfatter Stalin som krigens største helt og fascismen som Russlands antitese. Selv mange kritikere av Stalin finner sammenligningen fullstendig uhørt. Dermed vekker selv minnet om den store seieren over Nazi-Tyskland en viss bitterhet i Russland, og bidrar til at følelsen av beleiring blir forsterket. I de såkalte «historiekrigene» med Øst- og Sentral-Europa på 2000-tallet, var det nettopp hendelser i og rundt andre verdenskrig som var stridens eple. Konfliktene viste hvor lite sikkerhet beleiringsmentaliteten medfører i praksis. Ingen av sidene vek nevneverdig fra sine befestninger, og alle parter fikk bekreftet sine fiendebilder og sin truede identitet.

Motreaksjoner
Som historiepolitiske tiltak under Putin viser, fikk ikke Jeltsins utstrakte pluralisme vare lenge. Den seneste urotiden produserte umiddelbart motkrefter, og mange av disse antok tradisjonalistisk og nasjonalpatriotisk karakter. Disse dannet grunnlaget for en omfattende politisk opposisjon i parlamentet, og førte til dannelsen av nye organisasjoner som «Front for nasjonal frelse», med blant annet kommunistlederen Gennadij Ziuganov, den nasjonalistiske reformkritikeren Sergej Baburin og nevnte Prokhanov som sentrale skikkelser. I en verden hvor alt var snudd på hodet og ingenting kunne tas for gitt, ble tradisjonalismen for mange et anker i tilværelsen. I russisk sammenheng innebærer tradisjonalisme ikke bare klassiske konservative verdier, så som familieliv, heteroseksualitet og religiøs strenghet, men gjerne også sterkstatsideologi, militarisme og antivestlige perspektiver. I 1995 fantes det alt i alt rundt 100 nasjonalpatriotiske og høyreradikale organisasjoner i Russland.

Allerede fra midten av 1990-tallet lå derfor veien åpen for konservative eliter som ønsket en dreining i politikken. Millioner av russere opplevde seg fremmedgjort og rundlurt av det nye regimet, og i 1995 opplevde man et valgskred for selverklærte patrioter av ymse slag. President Jeltsin løp foran toget som var i ferd med å overkjøre hans liberale reformer, og forsøkte etter beste evne å justere den politiske kursen mot et gryende nasjonal-tradisjonalistisk sentrum. En kommisjon ble satt ned i 1996 for å finne «Russlands idé», og samme år ble militærparader gjeninnført på Den Røde Plass i Moskva. Under et statsbesøk i Beijing sjokkerte Jeltsin den vestlige verden med nådeløs kritikk av amerikansk kultur, og raslet sågar med atomsabelen. I 1998 ble rubelen devaluert og den hjemlige produksjonen kom delvis på fote igjen. Omtrent samtidig forsto kommersielle aktører at russisk patriotisme var salgbar vare.

Da Putin kom til makten på nyttårsaften 1999, var med andre ord det tradisjonalistiske hamskiftet for lengst i gang. Det var likevel Putin som fikk spille rollen som Romanov: Den sterke lederen med folkelig appell som gjeninnfører stabilitet, fremmer ny vekst og drar landet ut av klørne på utenlandske interesser. Rettssystemet ble pusset opp, makten ble sentralisert og utvalgte nyrike gjort til syndebukker. Allerede i sin tale til Føderasjonsrådet mot slutten av sitt andre år som president erklærte Putin urotidens slutt: «Vi kan nå si at perioden som var kjennetegnet av statens oppløsning er over.» De patriotiske frontkjemperne i det nye Russland besto lenge av en blanding viktige, men ikke styrende elitegrupper, blant dem kommunister, høyrenasjonalister og den ortodokse kirke. En fjerde sentral aktør har vært de væpnede styrker. Sistnevnte var gjennom urotiden på 1990-tallet ikke bare i besittelse av et arsenal av forbitrede reaksjonære, men hadde også en forhistorie som sentral aktør i indoktrineringen av Sovjetborgeren. Når Sovjetunionen lå på sotteseng dukket derfor enkelte militaristiske stemmer opp som ville redde landet fra kollaps med våpen i hånd. Den alltid aktive Prokhanov, i samtiden kjent som «Generalstabens nattergal», hevdet at militærvesenet er kjernen i den russiske nasjonen. Bare det militære bar i seg alle Russlands positive trekk og kunne bli en ideologisk bærebjelke gjennom urotiden og frelse landet fra uansvarlige politikere. Prokhanov støttet på denne bakgrunnen aktiv militær intervensjon i sovjetisk politikk. Løsningen ble for militærets del mindre radikal enn Nattergalen hadde sett for seg, og det nye Russland fikk et sivilt og delvis liberalt regime. I disse nye omgivelsene arbeidet enkelte militære aktører videre med sitt verdikonservative prosjekt. Nettopp på grunn av sin sovjetiske fortid, hadde det russiske militæret allerede et institusjonelt rammeverk for ideologisk indoktrinering: Forsvarsdepartementets avdeling for patriotisk oppfostring. Fra denne basen begynte en gruppe offiserer å promotere et nytt ideologisk program for sivil identitetspolitikk.

Patriotisk oppfostring
Fra å være et forholdsvis beskjedent prosjekt igangsatt av krefter innenfor det russiske forsvarsdepartementet på det tidlige 1990-tallet, ble ideen om patriotisk oppfostring gradvis tatt opp i regimets identitetspolitikk. For den politiske ledelsen passet militære verdier som lojalitet, disiplin og oppofringsvilje som hånd i hanske. Militærpatriotismen passet også inn i makthavernes strategi med å fravriste opposisjonen definisjonsmakten over nasjonalismespørsmålet: Nasjonalpatriotiske slagord ble nå gjort til statens egne. Militærpatriotismen, med sin vektlegging av sterk stat, militærmakt og tradisjonelle verdier, er i dag en viktig ideologisk markør for det offisielle Russland. For at Russland skal samles, forsøker statens ideologer å avpolitisere fortiden i den forstand at den ikke knyttes for tett opp til politiske regimer, men heller fokuserer på kontinuitet, militærmakt og tradisjonelle russiske verdier.

Den patriotiske oppfostringen var, og er fortsatt, ment å takle farene som truer russisk identitet. Militæret var interessert i bedre og flere rekrutter til et forsvar i moralsk oppløsning, men mange offiserer var også genuint opptatt av samfunnets ve og vel. Deres omtanke var typisk av tradisjonalistisk karakter, et ønske om å verne Russland fra moralsk degenerering. Aleksandr Lutovinov, som ble gitt en nøkkelrolle i utformingen av offisielle patriotismen, lanserte den faktisk som en medisin mot «zombiefiseringen av generasjon Pepsi» allerede før Pelevin kom med sin ovenfor nevnte bok. ¹⁸ Den patriotiske oppfostringen sikter mot å sementere en grunnleggende positiv historisk fortelling og motvirke urotidens moralske og verdimessige etterslep.

At den patriotiske oppfostringen forankres i beleiringsmentaliteten, går også fram av hvem som har hatt ansvaret for den. Militære aktører har utviklet programmet og lenge hatt det øverste ansvaret. Den føderale sikkerhetstjenesten FSB deltar i utforming og implementering. I kommisjonen mot historieforfalskning var også sikkerhetstjenestene godt representert, men det fantes knapt en eneste akademiker. At identitetspolitikken til dels styres av menn i uniform er et klassisk utslag av sikkerhetisering, og bunner i at trusler mot identiteten oppfattes realpolitisk. Redselen for vestlig kulturimperialisme er med andre ord ikke bare en frykt for at Russland mister seg selv og blir til noe det dypest sett ikke er eller skal være. Den ses også som første ledd i en sikkerhetskjede. Undergraving av sovjetisk heroisme under andre verdenskrig er en trussel mot det nasjonale historiske minnet og derfor en trussel mot russiske verdier og nasjonens kollektive identitet. Dette undergraver igjen nasjonens respekt for fedrelandet, og er endelig en trussel mot statens integritet og hele den russiske sivilisasjonens eksistens. Nasjonal enhet sikrer grensenes integritet. Hvis nasjonen dør, dør også staten.

Programmet for patriotisk oppfostring skisserer stadig mer ambisiøse mål i sine plandokumenter. Den seneste femårsplanen for patriotisk oppfostring fra 2016 til 2020 tok ambisjonene opp på et nivå man kan fristes til å omtale som totalitært. Denne fristelsen utgjøres hovedsakelig av tre trekk i kombinasjon.

Det første trekket er den heftige dyrkingen av staten som totem og avgud – som et mål i seg selv – og den tilsvarende nedvurderingen av individet. En ting er at lojalitet og kollektivisme står som sentrale verdier for den russiske patrioten, men programmet for patriotisk oppfostring formulerer også at «stat og samfunn skal prioriteres over individuelle interesser og ønsker, og stå som det øverste mål for liv og handling for individet, for alle sosiale grupper og samfunnslag». ¹⁹ En god patriot skal ikke bare være villig til å ofre liv og lemmer for å redde fedrelandet, men også for å sikre fedrelandets «interesser». Dokumentene lister opp side etter side med tiltak for å gjøre ungdommen patriotisk, men ingen steds nevnes noen gjenytelser eller individuelle rettigheter, kun ulike verktøy og arenaer for patriotisk input. Tilsynelatende skal patriotismen være blind, kun betinget av fortidens storhet og påminnelsen om denne. Denne patriotismen, påstår programmet, er et grunntrekk ved den russiske karakter.

Et andre punkt som rettferdiggjør å bruke t-ordet for å beskrive programmets ambisjonsnivå, er bredden i forespeilte virkemidler. Når først staten og patriotismen er definert som verdens midtpunkt, kan dramatiske tiltak legitimeres for å sette dem i verk. Ikke bare skal samtlige statsinstitusjoner på alle nivåer bidra. Planen skisserer også en storskala mobilisering av forskere, forfattere, kulturarbeidere, religiøse ledere, journalister og flere til, i en gigantisk dugnad for å innprente i befolkningen kjærlighet og respekt for Fedrelandet. Ikke overraskende gis massemediene en særskilt viktig rolle.

Det siste punktet setter prikken over i-en, nemlig et uttalt ønske om heksejakt etter anti-patriotiske uttrykk i det offentlige rom. Slike formuleringer har i de programmatiske tekstene blitt hardere over tid, og flere kritikere av det bestående Russland har blitt stemplet som dårlige patrioter. Gjeldende femårsplan tar sikte på å motarbeide «alle forsøk … på å devaluere patriotiske verdier i massemedia, litteratur og kunst, film, sport, reklame og så videre». «Og så videre» er faktisk en del av sitatet, som en slags påminnelse om totalitarismens grådighet og grenseløshet.

Militærpatriotismen bærer for øvrig preg av å være et kriseprodukt. I programmet for patriotisk oppfostring er koblingen til urotiden på 1990-tallet eksplisitt. «Den siste tids hendelser har understreket at økonomisk oppløsning, sosial ulikhet og devaluering av åndelige verdier hadde en negativ påvirkning på samfunnsbevisstheten i de fleste sosiale lag og aldre, [og] dramatisk svekket den oppdragende rollen til russisk kultur, kunst og utdanning … Vårt samfunns gradvise tap av sin tradisjonelt patriotiske bevissthet ble stadig tydeligere.» Urotidens verdier ramses opp: «likegyldighet, egoisme, individualisme, kynisme, umotivert aggresjon, og et negativt forhold til stat og samfunnsinstitusjoner».

Disse programmatiske tekstene fra den postsovjetiske perioden, og diskusjonene rundt dem, viser tydelig at ikke alle russiske patrioter er stolte av hvordan Russland framstår. Tvert imot gir de ofte samtidens Russland det glatte lag. Russiske patrioter er imidlertid stolte av hva Russland var, og i deres oppfatning dypest sett er landets evige identitet. Et ord som «gjenfødelse» brukes til stadighet, med henvisning til hva som har gått tapt, men kan gjenfinnes.

Den russiske sivilisasjonen
Det multietniske og multikulturelle har hatt forrang i den offisielle patriotismen, og Putin selv har regelmessig advart mot etnonasjonalisme. Ikke overraskende formuleres også etnonasjonalisme som et sikkerhetsproblem. Ved en anledning tillot Putin seg å omtale separatisme og nasjonalisme som en trussel mot «vårt DNA». Den primære årsaken ligger naturligvis i landets sammensatte karakter. Russland har i århundrer inkorporert ulike folkeslag, kulturer og religioner, som alle har vært del i dets fundament som stormakt. En «russisk idé» som kun appellerer til de hvite kristen-ortodokse russerne ville feilet grovt på å forene landet.

Landets sammensatte karakter gjennom århundrer har medført at nasjonalistiske strømninger fra Europa har fått en særrussisk lød, og gjort det vanskelig å finne en konsensus om hva Russland er og hvem russeren er. Disse spørsmålene har hovedsakelig vært noe intellektuelle har puslet med, mens statens ledere har understreket patriotisme og tidvis klasseidentitet. Under Putins presidentskap har vi imidlertid sett at statens ledere gradvis har begynt å inkorporere sivilisasjonsbegrepet i sin politikk. ²⁰ Store spørsmål som forholdet til «Europa» og den «vestlige sivilisasjon» ligger igjen på forhandlingsbordet, og svarene kommer i mange varianter. I de siste årene har landets dreining østover fått oppmerksomhet, men de utbredte kritiske holdningene til innvandring fra Sentral-Asia tyder på at denne dreiningen har begrenset gjennomslag i befolkningen. Europa er og vil fortsatt være Russlands viktigste målestokk. I en stadig mer populær versjon, står for eksempel Russland som representant for det ekte Europa som vest-europeiske land har forrådt. ²¹

Myndighetene bruker sivilisasjonsbegrepet komplementært til den offisielle patriotismen. Ideen om en russisk sivilisasjon tillegger staten en organisk dimensjon. Den appellerer til dypere følelser enn hva den noe byråkratiske statspatriotismen gjør, og setter ord på russerens vanskelige forhold til den vestlige verden i mer grunnleggende ordelag – nærmest som noe naturgitt. Samtidig er begrepet fleksibelt, og kan utgjøre et ideologisk samlingspunkt for høyst ulike grupperinger. Det forener etnonasjonalistiske strømninger og sterkstats ideologi, en forestilling om historisk skjebnefellesskap som ikke setter stormakten på spill. Den russiske sivilisasjon settes ofte opp i motsetning til den vestlige eller den atlantiske, og bidrar til å legitimere dagens autoritære regime som naturlig og ekte. Dugin presiserer for eksempel at Russland som en eurasiatisk størrelse med nødvendighet må være heroisk, militaristisk, hierarkisk og autoritær, og at ingenting av dette er noe å skamme seg over. Er det underlig at han har fått en del publisitet i statskontrollerte medier? Slik historiker og Russlandsekspert Johannes Due Enstad påpeker i Vagants artikkel om Dugin («Mellom Kali Yuga og Kreml», 1/2015), hersker det også «liten tvil om at forestillingene hans om å gjenreise Russland som stormakt med regional og geopolitisk langt på vei sammenfaller med Putin-regjeringens visjon».

Sivilisasjonsbegrepet er også åpent hva angår forholdet mellom det storrussiske og det særrussiske, mellom det patriotiske fellesskapet og den hvite, ortodokse «erkerusseren». Der myndighetene for eksempel vil vektlegge det førstnevnte, kan ultranasjonalistene Igor Strelkov og Nikolaj Lysenko tolke sivilisasjonsbegrepet som et russisk overherredømme i et større politisk og kulturelt system. Sivilisasjonsbegrepet tillater altså en form for dobbel eksepsjonalisme hvor både det storrussiske og det særrussiske er positive og unike krefter på verdensscenen. Skjønt den ideologiske avstanden til Strelkov og Lysenko er stor, har Putin selv utforsket dette landskapet. I en artikkel han fikk publisert i den russiske avisen Nezavisimaja Gazeta i 2012, slo han fast at det russiske folk og russisk kultur er den russiske sivilisasjonens «bindevev» og «kjerne». Putin kalte her Russland en «stat-sivilisasjon» – en «blomstrende kompleksitet» under russisk ledelse. Her siterte han for øvrig Konstantin Leontjev, en lidenskapelig anti-vestlig sivilisasjonsfilosof fra siste halvdel av 1800-tallet som vektla Russlands bysantinske arv.

I Nasjonalitetsstrategien fram til 2025, som presidenten undertegnet samme år, ble Russland definert som en «unik sosiokulturell sivilisasjon». Med andre ord har sivilisasjonsbegrepet funnet veien helt inn i landets strategidokumenter. Russland er ikke lenger bare et land og en føderasjon, men offisielt en sivilisasjon! Det skal sies at den kontroversielle henvisningen til en særrussisk «kjerne» måtte tas bort i det endelige dokumentet, men det russiske folks «forenende rolle» ble samtidig understreket.

Den russiske patriotismen, heter det i programmet for patriotisk oppfostring, er utpreget «humanistisk orientert». Den kjennetegnes av toleranse og lovlydighet, samt av en forkjærlighet for fellesskap og kollektivt liv, sobornost og dessuten hjemlig natur. Dokumentet er et byråkratisk snarere enn et ideologisk arbeid, og den idéhistoriske referansen til sobornost’ skiller seg derfor ut. Skjønt det har enda eldre røtter, ble sobornost’ først utmyntet som begrep av multitalentet Aleksej Khomjakov rundt midten av 1800-tallet. For Khomjakov var sobornost’ først og fremst et prinsipp som forener et kirkesamfunn i Kristus uavhengig av rang og status, men i dag fortolkes det videre, som et russisk åndelig fellesskap, med konnotasjoner til ortodoks tro, kollektivisme og slavofilt tankegods generelt – tanken om at Russland er, og bør være, annerledes enn den vestlige sivilisasjon.

Gjennom å bruke begrepet antyder myndighetene hvor de står i den historiske tautrekkingen mellom vestligvendte og slavofiler som har dominert den russiske identitetsdebatten siden offiseren og litteraten Pjotr Tsjadajev skrev sine Filosofiske brev i 1836. Det gir også den byråkratiske teksten, som til tross for sine utallige henvisninger til åndelighet og moral er tørrpedagogisk og ny-sovjetisk i stilen, en form for idéhistorisk schwung.

Om den slavofile koblingen kanskje virker naturlig i dag, var den langt fra åpenbar da programerklæringen ble skrevet, rundt årtusenskiftet. Det er også oppsiktsvekkende at et begrep som er så intimt knyttet til slavisk identitet og den ortodokse kristendommen forekommer på en sentral plass i et dokument som for øvrig omtaler Russland som en sammenslutning av ulike folk og religioner. Bruken av sobornost’ gir med andre ord uttrykk for den patriotiske oppfostringens allianse med slavofili, eksepsjonalisme og sivilisasjonstankegang – en allianse som i dag synes sterkere enn noen sinne.

Russlands ontologiske dilemma
Identitetspolitikk er først og fremst ment å bygge nasjonens indre enhet – en konsensus om hvem borgerne er og hva som binder dem sammen. Gjennom å markere avstand til urotiden og den vestlige sivilisasjon, bekrefter Russland sin identitet ovenfor seg selv og andre. Det råder tverrpolitisk enighet om at Russland må finne seg selv og at staten bør spille en aktiv rolle i så måte. Videre befinner myndighetene seg på ingen måte på ytterkanten av landets ideologiske landskap, som i hele den postsovjetiske perioden har vært svært fragmentert. Til tross for at systemet er topptungt, reflekterer statens identitetspolitikk genuine oppfatninger i befolkningen, og stakes ut i et samspill mellom ledere, elitegrupper og folkeopinion. Urotiden produserte motkrefter som Putins politiske regime kunne kanalisere og manipulere, men ikke skape på egen hånd.

Russlands korrupte og autoritære politiske system forsterker dessuten behovet for ideologisk lim. Der hvor liberale demokratier bygger fellesskap gjennom deltakelse, og velferdsstater bygger legitimitet gjennom sosiale goder, må et land hvis prestasjon på disse feltene er under middels nødvendigvis gi sine borgere noe annet. Delvis derfor ble den offisielle patriotismen født nettopp av en krisetid. Men om denne identitetspolitikken har sine praktiske funksjoner, har den også sine svakheter.

Når identiteten gjøres til en sikkerhetsanliggende som håndteres av militære aktører, og historisk fortolkning gjøres til gjenstand for lover og offentlige kommisjoner uten akademiske bidragsytere, kan landet male seg inn i et hjørne. I stedet for en tilpasningsdyktig organisme, framstilles identiteten som en stivbeint voksfigur. I virkeligheten er Russlands kollektive identitet i rask endring, paradoksalt nok drevet fram blant annet av konservative krefter. Raske endringer gjør behovet for et ideologisk anker forståelig, men de gjør også voksfiguren lite troverdig. All den tid verden alltid er i endring, vil en oppfatning av identitet som rigid og fastlåst nødvendigvis følges av troen på at denne er desperat truet. Oppfatninger om hva nasjonen må være reproduserer og forsterker beleiringsfølelsen.

En fullstendig rigid identitet trenger ingen rival for å oppleve seg truet, ettersom den i virkeligheten sloss med kosmiske størrelser som tid og kausalitet. Å bygge en mur mot ytre påvirkning og messe sine egne tradisjonalistiske formularer kan med andre ord gi en bekreftelse av selvet, men reproduserer også bekymring for endring. Det betyr på ingen måte at stabilitet og forankring ikke er viktig for en sunn identitet. Tvert om. Men et individ hvis stabile identitet også involverer fleksibilitet og åpenhet for endring, vil ha langt lettere for å leve med seg selv i sine omgivelser og sin tid. Det virker plausibelt å overføre tanken til nasjoner. Enten vi er nasjoner eller mennesker, er vi alltid i ferd med å bli noe vi ikke var. Dette er beleiringsmentalitetens tragedie: Selv om Russland fortsetter å sikkerhetisere alt mellom himmel og jord, vil dette aldri gi en følelse av trygghet. Selv om et festningsverk er konstruert spesielt for å gi sikkerhet, er det reist på en forestilling om fare og mistillit. Festning Russland er derfor sårbar i kraft av seg selv.

I en tale Putin holdt for det russiske Føderasjonsrådet i 2012, skisserte han en knallhard internasjonal konkurranse de neste årene: «Hvem som vil rykke fra og hvem som vil forbli en outsider og uunngåelig miste sin uavhengighet, vil ikke bare avhenge av økonomi, men først og fremst av hver nasjons vilje – av dens indre energi … av evnen til å bevege seg framover og evnen til endring.» ²² Putin forstår altså behovet for å omfavne endring, men gjør samtidig nasjonal identitet til et sikkerhetsanliggende. Så langt har dette hovedsakelig medført tilbakeskuende tradisjonalisme, isolasjonisme og frykt for det ukjente.

Dette er Russlands ontologiske dilemma.

 

I denne teksten, først publisert i Vagant 1-2/2017, omtaler Håvard Bækken en femårsplan for patriotisk oppfostring gjeldende for perioden 2016–2020. Det var imidlertid en annen femårsplan med identisk navn som offisielt ble vedtatt for disse årene. Den vedtatte planen avviker noe i form og ordbruk fra den nevnte, og implementeres dessuten av et annet statlig organ. Innholdet er likevel ikke dramatisk forandret.

Håvard Bækken er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier, Oslo.

Tidligere publisert i Vagant 1-2/2017.
Bladet kan bestilles her.
Abonnér på Vagant her.