Festivalnasjonen

Festivaler gir mediedekning en masse, og de står for en avpolitisert, konsumbasert festkultur for de fritidsdyrkende ungdomsmassene – altså alle mellom 11 og 65.

Tidligere publisert i Vagant 2/2009, et temanummer om rikdom.

Norgeshistorien kan grovt deles inn i tre epoker. Først samlet nordmenn seg på hvalen – altså på hval som de harpunerte fra småbåter eller som fløyt inn i fjæra. Fra hvalen fikk de klær, mat, brensel, såpe, lampeolje – ja, til og med leppestift, strikkepinner, korsett og parfyme. Hvalen var samlingsplassen til det norske jeger- og sankesamfunnet.

St.meld. nr. 39
Stortingsmelding nr. 39 (2006-2007): «Frivillighet for alle».

Så ble Norge industrielt, klasseorientert og internasjonalt. Folk begynte å samle seg på valen – «seieren vet vi at vi får». Dette var det gamle industrisamfunnets form for samling.

I dag samler vi oss på festivalen, gjerne i fjæra, for å høre på populærmusikk, og kanskje for å demonstrere mot hvalfangst.

Festivalen framstår som symbol- og opplevelsesøkonomiens viktigste samlingsplass. Her har man på mange måter det perfekte kulturindustrielle produkt: Festivaler gir mediedekning en masse, og de representerer en avpolitisert, konsumbasert festkultur for de fritidsdyrkende ungdomsmassene – altså alle mellom 11 og 65. Woodstock gav festivalfenomenet en aura av motkultur, opprør og spontanitet. Litt av dette henger ennå igjen, som en merkelig og falsk kontekst, siden festivalkulturen – publikums tropismiske tiltrekning mot «store navn» på scenen – uttrykker nøyaktig det motsatte.

OL er den største av alle festivaler, og den norske festivalgaloppen startet rundt 1993 og OL på Lillehammer. Tromsø tok det nesten som en selvfølge at staten skulle bruke 40 milliarder for å lage nok et OL i 2018. Avslaget fikk halve byen til å koke av raseri og indignasjon. OL har erstatta LO som sosial drivkraft, slik Kjartan Fløgstad påpekte foran OL på Lillehammer, i det framsynte essayet «Så samles vi på festivalen».1

Stedet er en merkevare med en identitet som skal utvikles ut fra reklamens regler. I spissen for utviklinga står det nye norske mennesket. Det reiser fra seminar til seminar som ledes av en ny mandarinklasse vi kan kalle powerpointers. Disse er enten ansatt i det offentlige eller private konsulenter – men helst begge deler samtidig. Powerpointerne både skaper og presenterer enorme mengder seminaristprosa, som for eksempel digre stortingsmeldinger om hvordan staten skal organisere folks frivillige arbeid, eller lange dokument med titler som «Retningslinjer for retningslinjer».2

«Omdømmebygging» is the new black. Kommunal­departe­mentet har startet sin egen Omdømme­skole i tre trinn, der de deler ut kompendier og forskjellige andre ting til kommuner, for at de skal bli mer bevisste omdømmeprodusenter. Det er også opprettet et nasjonalt Omdømmeutvalg på oppdrag fra Utenriksdepartementet.3

Det er sånt som får Sogn og Fjordane fylkeskommune til å kjøre ut en 16 sider reklameavis til flere hundre tusen kroner som bilag til Aftenposten. Eller som får Arendals ordfører til å juble av glede over at et engelsk festivalkonsern kalt Festival Republic skal kjøre Hove-festivalen videre, i samarbeid med den gamle ledelsen. «Hove har gitt masse positivt omdømme for oss, og er en stor stolthet for nærmiljøet. Målt opp mot dette har pengene vi har gitt i støtte vært for småpenger å regne,» uttalte Arendals Torill Rollstad Larsen til Dagbladet4 – mens Hove skyldte folk i byen 12 millioner kroner.

omdømme
Omdømmeskolens kompendium, 30. mai 2008, s. 15.

Som det står i Omdømme­skolens kompendium: «Det er vesentlig å rose i offentlighet og gi de mest kritiske bemerkninger og innspill i mer lukkede sammenhenger». 5 Det er på dette nivået den norske ideologiproduksjonen foregår. Politikk=reklame. Språk=tildekking, fremmedgjøring, manipulasjon og tilsminking av virkeligheten ved hjelp av hemmeligholdelse, desinformasjon, drittpakker, munnkurv, spin-doctors og diverse strategier skapt internt eller av eksterne PR-byråer. Disse byråene drives i høy grad av tidligere politikere, som knapt merker at de har skiftet jobb, siden de to posisjonene er svært like. Begge dreier seg om å fremme særinteresser, samt å tåkelegge dette ved hjelp av informasjonsmegling og manipulasjon av språk.

You can fool the children of the revolution. Man trenger ofte ikke mer enn PowerPoint, der oppblåste enkeltord danser rundt i mer eller mindre konsentriske sirkler og der alle ord refererer til hverandre i kretsløp eller toveis pilsystemer. I midten av lerretet står ofte «visjon» og peker ut mot ordene «omdømme», «løfter», «personlighetstrekk» – altså stedets personlighetstrekk – for å hente et eksempel fra Omdømmeskolen. Siden omdømmearbeidet drives gjennom det Sp-styrte kommunaldepartementet er arbeidet for øvrig totalt distriktsfokusert. Målet er altså å få flere til å flytte til distriktene. Ren logikk tilsier at det ikke hjelper om noen flytter fra et distrikt til et annet. Dermed må målsettingen være å overtale folk til å forlate byene.6

Kommunaldepartementet, kulturdepartementet, Inno­vasjon Norge, fylkeskommuner og andre store offentlige aktører satser tungt på steds- og identitetsutvikling gjennom kultur og næring. Dermed driver alle med det. For i Norge søker man ikke støtte til det man tror er lønnsomt eller bra. Man søker støtte til det som støttes.

Innenfor det  offentlige næringsliv driver man først og fremst med «ledelse» og merkevarebygging. I disse prosessene produseres det enorme mengder språk. Språk er som kjent makt – og ideologi.

De offentlige språkvirusene har skapt sine egne selvrefererende systemer som krever enorme mengder tekst for å overleve. Tekst som viser til annen tekst, som igjen skal legitimere virksomheten, er de store språksystemenes drivstoff og produkt.

Disse språkene sikter konsekvent mot tåkelegging, selv der det synes unødvendig og overflødig. Slik har det til en viss grad alltid vært. Men gnisten som skaptes da reklamespråket erobret den offentlige språkmaskinen, ga liv til et helt nytt monster, en molok som først eter seg inn i språket, og derfra tilbake til verden.

Hva driver for eksempel Mesta, det gamle Vei­vesenet, med? Å lage veier og bruer? Glem det. Her er deres fremste misjon, slik de presenterer seg på egne nettsider: «Mesta er en verdidrevet bedrift. Visjonen (vi viser vei) sier hvor vi skal. Verdiene (fokus, endringsvilje, helhetsansvar og ærlighet) leder oss dit. Verdiene hjelper oss til å ta de rette valgene hver dag. Vår visjon viser Mestas ambisjon (…) Både visjon og verdier skal brukes som praktiske verktøy og mentale sjekklister i hverdagen. Kun da vil de ha kraft og bidra til å realisere våre mål. Det er viktig å understreke at visjon og verdier gjelder for alle i selskapet, uansett funksjon, nivå eller geografisk plassering.»

Fafo
Fafos hjemmeside.

Hele det offentlige er gjennominfisert av lignende orwellsk godteri, skrudd sammen av informasjonsdirektører på millionlønn – ofte hjulpet av konsulenter som tjener enda mer. På det økonomiske plan har sosialøkonomene lenge ligget i føringen for språkproduksjonen, i form av en slags kabbala rundt egne aktiviteter – ikke bare så hemmelig, men også så innfløkt at selve tanken på «ren» informasjon synes utenkelig, noe som er selve formålet.

Det nykorrupte offentlige språket har også infisert forskningen. Store deler av forskningen, både den som utføres av private institutter som Fafo og Econ, og offentlige institusjoner, tjener sine penger gjennom betalte oppdrag. Om resultatene ikke passer oppdragsgivernes agenda, kan oppdragsgiver velge hvorvidt resultatene skal publiseres – eventuelt barbere bort uønskede funn fra sluttrapporten.

Ønsker man for eksempel privatisering av offentlige arbeidsplasser, går man til Econ, som leverer varene i form av et vitenskapshermende språk som viser at mange hundre milliarder kroner kan tjenes på dette. Ønsker man ikke privatisering? Da gir man penger til Fafo, der vitenskapen er underlagt fagforeningsinteressene. I de fleste tilfeller finnes imidlertid ikke en slik «balanse» mellom maktfulle interesser med ressurser til å sysselsette forskningslobbyen, slik at de enkelte særinteressene sluses gjennom mediakanalen og inn til regjeringskvartalet.

Oljeselskapene ønsker nå å bore utenfor Lofoten og Vesterålen. Derfor har det dukket opp en masse oljebetalt oppdragsforskning som viser alle fordeler med dette. Oljeboring vil være ufarlig for fiskestammen, og skape flere tusen arbeidsplasser i regionen. Gransker man rapportene nøye, ser man at begge deler er ønsketenkning med en agenda. Også vitenskap er med andre ord blitt en form for omdømmearbeid.

For å oppsummere: Gjennom PR skal festivalnasjonen bygges. Hele Norge drømmer om å bli en knutepunktfestival på statsbudsjettet. Hærskarer med folkelighetsfunksjonærer gir en lang marsj i at de siterer Mao når de sier at de vil bringe «kulturen ut til folket».

På scenen er det skygger og ekko, mens et bål blafrer i bakgrunnen og ting bæres ut langs en vei. Ideologi­produksjonen er flyttet fra valen til en kvasinøytral og tilsynelatende avideologisert offentlig sone. Det finnes ingenting som ikke kan reduseres til merkevarebygging. Språket er i ferd med å slite seg fra de gamle fortøyningene. Det knaker i konjunksjonene og preposisjonene er allerede i ferd med å krakelere. Vi nærmer oss the powerpoint of no return.

  1. Trykket i Syn og Segn i 1993 og Antipoder, Gyldendal 1996.
  2. Stortingsmelding nr. 39 (2006-2007): «Frivillighet for alle». «Retningslinjer for retningslinjer» er en rapport laget av 8 store offentlige organisasjoner innen forskning og helse: 
http://www.helsetilsynet.no/veileder.html.
  3. I mai 2004.
  4. I nettutgaven 7. februar 2009.
  5. Omdømmeskolen kompendium, 30. mai 2008, s. 15. Ligger på 
http://media.regjeringen.no.
  6. Minister Magnhild Meltveit Kleppa gjorde også dette særdeles klart under sitt 20 minutter lange åpningsinnlegg på første samling for Omdømmeskolen på Gardermoen 3. juni 2008: http://media.regjeringen.no/krd/lyd/kleppa_gardermoen_03062008.mp3.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.