Feilslått pedagogikk

«Kulturradikalisme nå?»
Tidligere publisert i Vagant 4/2009

1.

Med boken Kampen om sandhederne (2008) satte den danske journalisten Rune Lykkeberg arven fra forrige århundres kulturradikalisme på agendaen. Og det på en annen måte enn i den medieskapte «kulturkampen» vi har sett her til lands det siste halve året. Boken fremstår som en kombinasjon av analyse og kampskrift: På den ene siden har Lykkeberg observert konsekvensene av et århundre i den kulturradikale pedagogikkens tegn. På den andre siden har han vist oss at venstresidens nåværende tilnærming til sine politiske motstandere på høyresiden, som altså er det kulturradikale prosjektets sterkeste kritikere, er feilslått og dømt til å virke kontraproduktivt.

Grunnen til at kulturradikalismen har blitt et brennpunkt akkurat i dansk offentlighet, er primært de politiske omveltningene som kulminerte med Folketingsvalget i 2001. Anders Fogh Rasmussen proklamerte i sin første nyttårstale som statsminister et systemskifte i dansk politikk og samfunnsliv: «Vi behøver ikke eksperter og smagsdommere til at bestemme på vore vegne.» En slik erklæring må forstås i lys av en historisk utvikling, Fogh var en reaksjon på noe, og som Lykkeberg viser: Han var den kulturradikale frigjøringstankens rake motsetning.

Ved opprettelsen av Statens kunstfond i 1964, ønsket landets første kulturminister, sosialdemokraten Julius Bomholt, å skape en institusjon som ville medvirke til dannelsen av våkne og aktive borgere av demokratiet Danmark. Særlig var det moderne og provoserende kunst som skulle fremme progressive tenkemåter og dermed skjerpe borgernes kritiske evner. Frykten for å få en «funksjonærklasse» av lønnsmottakere uten evne til å ta del i samfunnet utover å gå på jobb, gå hjem igjen og se fjernsyn til leggetid, drev den kulturradikale pedagogikken. Men som Rune Lykkeberg beskriver, vekket den statlige kunststøtten folkelig forargelse, og førte til protestbevegelsen rindalismen. Opphavsmannen Peter Rindal var en lagersjef fra Jylland som fant det urimelig at hans skattepenger skulle betale for kunstnere som Klaus Rifbjergs (hvis kremgule sportsbil ble et slags stridens eple) ekstravagante livsførsel «der inne i København», og han samlet 60 000 underskrifter i sin protest.

Rindalismen fikk ikke direkte politisk gjennomslag, men den retoriske kraften i motstanden mot elitistisk overstyring var sterk: Hvorfor skal vi som arbeider i verdiskapende yrker finne oss i å betale for abstrakt ordakrobatikk i København? Grunnen til Kunstfondets og de andre kunstinstitusjonenes suksess var etterkrigstidens allianse mellom de intellektuelle og arbeiderklassen: Man fant en felles fiende i småborgerskapet. Eliten fordi småborgerligheten representerte «velstand uten velferd», mens arbeiderne var kritiske til funksjonærer uten klassebevissthet og med et servilt forhold til den økonomiske overklassen. Det kulturradikale prosjektet skapte samtidig et motstandsspråk for arbeiderne: Selvstendig, kritisk tenkning og skepsis til autoriteter ble fremmet som borgerens kardinaldyder. Væpnet med en kulturradikal dannelse skulle borgerne kunne gå ut i samfunnet som våkne, bevisste aktører kritiske til overleverte ideer.

2.

Med et antiautoritært program kom kulturradikalerne til politisk makt gjennom sin representasjon i partiet Socialdemokraterne, og de overtok raskt det kulturelle hegemoniet. Innflytelsen er tydeligst i opprettelsen av Kunstfondet, og ikke minst i det nye grunnlaget for folkeskolen, uttrykt i Den Blå Betænkning (1960-61) der følgende fastslås:

Det er skolens formål at dygtiggøre børnene til at gå ud i samfunds- og erhvervslivet, velegnede til at opfylde de krav, man med rimelighed kan stille, men først og fremmest er det skolens opgave at fremme alle muligheder for, at børnene kan vokse op som harmoniske, lykkelige og gode mennesker.

For dem som vokste opp og fikk sin utdannelse fra etterkrigstiden og frem til i dag, var det kulturradikalismen som befant seg i politisk og kulturell posisjon. Da alliansen mellom de intellektuelle og arbeiderklassen slo sprekker, ble motstandsspråket denne beredte grunnen for, brukt av høyresiden i dens kritikk av det kulturradikale prosjektet.

Kulturradikalismens pedagogikk ble formynderstatens moralistiske pekefinger til dem som følte kunsten og den abstrakte, intellektuelle refleksjonen som fremmed. Den anti-autoritære utdannelsen gjorde folket i stand til å protestere, og høyrepopulistene grep sjansen til å iverksette den retoriske arven fra rindalismen. Borgerne oppdratt innenfor det kulturradikale paradigmet utviklet ikke sympati for rasjonelle, anti-populistiske argumenter; som at lengre straffer virker kontraproduktivt i bekjempelsen av kriminalitet, eller at vi har et moralsk ansvar for asylsøkerne som kommer til våre land. Derimot arvet de den kritiske innstillingen til formynderstaten og «ekspertveldet».

3.

Ubehaget man kan føle i møte med den nye danske politiske virkeligheten er dobbelt: For det første har det vi kjenner som det frisinnede og sosialdemokratiske Danmark innført en rasistisk «utlendingslovgivning» som bare tidvis er i samsvar med internasjonale bestemmelser og så å si aldri er moralsk forsvarlig. For det andre gjør den kulturelle nærheten nabolandene imellom, at mange frykter at «danske tilstander» også vil kunne bli en realitet i Norge, altså at Danmark er en forpost i et større slag, der vi i Norge hittil har vært spart for de aller største tapene.

Natt til 13. august i år fjernet politiet flyktningene som satt i kirkeasyl i Brorsons kirke på Nørrebro i København. Det ble et eklatant bilde på den moralske kollapsen som har rammet dansk politikk og offentlighet: Ordensmakten gikk inn i en kirke og hentet ut irakere for utkastelse av landet, til tross for at FN ikke vurderer det som trygt for dem å reise hjem. Utenfor kirken oppstod regelrette gatekamper, og videoklipp har vist at politiet utøvet vold mot forsvarsløse demonstranter som forsøkte å komme seg unna eller som var i sjokk. Brutaliteten var ekstraordinær, selv i københavnsk sammenheng. Men mest rystende var det å lese at bare én av fire dansker mente det var galt å bryte kirkeasylet, noe som står i sterk kontrast til det enorme engasjementet saken har vekket i København. Der har titusener demonstrert for irakernes sak, kunstnere donert kunstverk til auksjoner, underskrifter blitt samlet inn – men københavnernes innsats står langt på vei som irrelevant i møte med samtykket fra «the silent majority» (et begrep også den konservative politiker og kommentator Søren Krarup griper til, for eksempel i boken Det tavse flertal (1987)).

4.

Kulturradikalismen har vunnet – og den har tapt. Den har blitt spist av sine barn og bitt seg selv i halen. Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti taler, sine store ulikheter til tross, begge ut av kulturradikalismens dyp: De er anti-autoritære og ytrer det ukorrekte, det opprørske. Den borgerlige offentligheten ligner en krøpling på dødsleiet, og etterkrigstidens teknologioptimistiske debattklima er en tapt utopi. Hvem er det i dag som spør en kriminolog om justispolitikk, eller en trafikkingeniør om samferdsel, eller en sosialmedisiner om helsepolitikk? Med mindre det faller seg slik at statsministeren er sosialøkonom, får de faglige argumentene lite gjennomslag, i hvert fall i offentligheten.

Den emansipatoriske pedagogikken var et feilslått prosjekt, men kulturradikalismen som opprør en enorm suksess. Nostalgi er både ubegrunnet og nytteløst; i dag behøves en ny innsats for å kritisere begrepene samfunnsdebatten baserer seg på. Hva betyr «islam»? Hva kjennetegner egentlig et demokrati? Er ytringsfriheten en absolutt verdi? Begrepene som regnes som «rock-bottom» i den offentlige samtalen må utfordres, aksiomene nedskrives. En virksom problematisering av begrepene kan bare foregå med bevisst samtale mellom samfunnets aktører. Hvis man vil overtale en rasist til å slutte å være rasist, må han selv først påta seg denne merkelappen. Derfor vil all slik retorikk feile: Man kan ikke argumentere for at folk er idioter for å få dem til å slutte å være det.