Witold Gombrowicz slipper løs sine følelser for det polske i en begrepskabaret av historie og kulturarv.
Tidligere publisert i Vagant 1/2016.
Witold Gombrowicz
Trans-Atlantyk.
Oversatt fra polsk av Agnes Banach.
Flamme Forlag, 2015.
Den faktiske så vel som den fiktive Witold Gombrowicz steg i virkeligheten og stiger som fiksjonsfigur i romanen Trans-Atlantyk i land i Buenos Aires like før Hitlers overfall på Polen. Men der den faktiske Witold altså kom til et argentinsk Argentina, kommer den fiktive Gombrowicz på sett og vis til et polsk, et stilisert, tenkt, karikert, komisk, manisk Polen i påstått eksil, en arkaisk museumsutgave av et bevart Polen, knadd til et anakronistisk atom som den faktiske Gombrowicz muligens forsøker å splitte ved hjelp av den fiktive Witold.
Det har blitt hevdet at denne romanen er uoversettelig, og en engelskspråklig utgave voldte oversetterne så mye besvær at det tok dem ti år å fullføre verket, enda det er en i fysisk forstand tynn roman det her er snakk om. Agnes Banach gjør i forordet til den norske utgaven rede for hva vanskelighetene består i, og gir samtidig leseren et fascinerende innblikk i den dedikerte oversetterens metode, innsatsvilje og løsninger. Nå kan ikke jeg polsk, så jeg kan vanskelig uttale meg med noen nevneverdig fornuft og autoritet om originalen, men den norske utgaven har i alle fall blitt et høyst lesverdig verk, sprakende av komikk og bisarre scener, og skrevet som en språksalat eller et ordpotpurri, for ikke å si en begrepskabaret i en opak aspik av historie og kulturarv, forsiktig klarnet av oversetteren, både ved hennes opplysninger i forordet, og hennes valg i teksten, der elementer fra den polske litteraturhistoriske kanon så vel som idiomer fra historisk muntlig praksis, som ikke er alminnelig kjent i Norge, noen få steder med nennsom hånd er erstattet med tekstbrokker av tilsvarende norsk tradisjon og valør.
Witold Gombrowicz, heretter for det meste den oppdiktede, stiger i land i Buenos Aires fra skipet Chrobry (forfatteren setter selv skipsnavnet i kursiv), etter dets tjue dager lange transatlantiske jomfrutur fra Gdynia. Witold og et par bekjente tar seg inn i byen, så å si i blinde, men vender snart tilbake, fordi skipets kaptein holder gjestebud for stedets polske styreformenn og representanter, hvis antall forekommer leseren å være svimlende. Over selskapet, eller gjennom det, svever anelsen om at Tyskland når som helst kan komme til å overfalle hjemlandet. Noen vil vende tilbake med skipet, men sannsynligheten for å nå hjem i tide er forsvinnende liten, skipet vil formodentlig bli tvunget til å gå til England, og der har ikke unge Gombrowicz noe å bestille. Ergo blir han ikke med på hjemreisen. Det er i alle fall forklaringen han gir seg selv, og leserne.
Etter en slik beslutning er det maktpåliggende at han melder seg på ambassaden, her oftest kalt Kanselliet. Før han kommer så langt, oppsøker han en gammel bekjent, herr Cieciszowski, hvis råd i enhver henseende, mens han tvinner tommeltotter, er absolutte helgarderinger, sluttede sirkler av tomt prat, uttrykt som om de hadde noen annen verdi enn det logiske null de former, som da Gombrowicz ved en anledning smetter inn spørsmålet: «De er av den oppfatning?» Svaret lyder:
«Jeg er da ikke så avsindig at jeg i Disse Tider våger å ha en oppfatning eller ei. Men siden du er blitt værende, må du ile til Kanselliet, eller holde deg unna, du må melde deg hos dem, eller la være, for hvis du melder deg eller lar være, kan du bli utsatt for ubehageligheter, eller slippe unna.»
Allerede her, ved denne aparte talestrømmen, etterfulgt av flere lignende, forstår leseren at bokens verden ikke er identisk med den man opplever utenfor; teksten, tross sine etterrettelige biografiske koordinater, tilhører ikke det realistiske universet, men er et intendert maniert kunstnerisk uttrykk for historiske, kulturelle og politiske strukturer leseren bare aner, og ikke minst aner at han burde ha visst mer om for å få fullt utbytte av romanen. Formodentlig representerer den helgarderende Cieciszowski et eller annet i polsk folkesjel, folklore eller historie, men han er også gjenkjennelig for en nordmann; denne i talen ofte overstrømmende, men i realiteten og handlingene uhyre varsomme personen, som kamuflerer sin passivitet ved aktiv tale og påfallende geberder, eksisterer trolig i de fleste, kanskje alle kulturer, ikke nødvendigvis som individ, men sikkert som instans i den enkeltes og samfunnets åndsliv: la det for all del se ut som om du handler, men vær forsiktig, lille fot, hvor du går.
Nå slumper Cieciszowski likevel til å komme med et råd, han nevner tre polske herrer som har inngått kompaniskap og driver en Heste- og Hundehandel (inkonsekvent bruk av versaler er en del av skrivemåten), og sier at Gombrowicz bør oppsøke disse. De tre er Baronen, Pyckal og Ciumkała. Disse besynderlige herrer kommer romanen snart tilbake til, men først oppsøker Gombrowicz Kanselliet, der Ambassadøren, Ministerresidenten, troner. Hendelsene i Kanselliet er bisarre og forunderlige, og språket er det samme, der både personer og annet blir beskrevet som dr … , gjerne mange ganger på rad, ordet skrives aldri fullt ut, bare en d og en r og noen prikker.
Så, ved en tilfeldighet, møter Gombrowicz de tre nevnte herrer, og samtalenes og handlingenes forunderlighet er stadig stigende. For disse tre, og kompaniet de utgjør, er et trehodet troll med tre treskaller, innbyrdes fiendtlige, en treuenighet av en konsentrert polsk riksdag ved den første polske krigsdag, fra deres felles begynnelse og for hver av dem til hans dagers ende. Slik står det skrevet: «Visst skyr de hverandre som pesten, men i den endeløse rekken av Rettssaker, stevninger, krangler, i dette uavbrutte, voldsomme samkvem, er de kjernet sammen, most sammen som ertestuing, som lapskaus og den ene kan vel ikke leve uten den andre, som i en Gammelost, som skjeve, gyselige Tær i en gammel Sko, blott sammen med hverandre! Med hverandre! For hverandre!»
Videre viderverdigheter med viderekomne ærverdigheter inntreffer, Gombrowicz havner i et stort selskap, en mottagelse holdt av en kunstmaler, og i denne mottagelsen er det en argentinsk forfatter som duperer gjestene med sine kunnskaper. Gombrowicz oppfordres av indignerte polske dignitærer til å forsvare Polens intellektuelle ære med sitt vidd, men samme hva han sier, og det er sannelig ikke stort å bry seg om, blir han slått til slagmarken av den andres opplysninger om hvem som har sagt det samme som Gombrowicz hvor og når. Gombrowicz kan til slutt ikke svare med annet enn å gå rasende fram og tilbake, og i denne vandringen får han en følgesvenn, sammen utgjør de en polonese gjennom forsamlingen av høyærverdigheter, de går og går og går til slutt ut av det gode selskap.
Den uventede følgesvennen, en viss Gonzalo, viser seg å være en styrtrik pederast som har kastet sine øyne på en ung polsk gutt, Ignacy, og et tomt vinglass på hans far, Tomasz, som på sin side utfordrer Gonzalo til duell, noe som blir en sentral scene i romanen, idet Gombrowicz, med Gonzalos samtykke, men uten at Tomasz vet det, ordner det slik at duellen utføres med løskrutt.
Omkring disse begivenheter får leseren oppleve et ballspill av rumpeldunkisk karakter, rytmiske rop av typen Dunk derri dunk og en spontant innstiftet Sporeridderorden, der en gammel bokholder i Heste- og Hundehandelen styrer reglene, som stort sett går ut på at man sitter i taushet tett sammen i timevis og bare avbryter monotonien ved brått og uforvarende å hugge krumme metallsporer i hverandres legger og lår, for deretter å utholde pinen i vedvarende taushet mens nye timer går, og intet skjer.
Duellen avføder planer om både fadermord og sønnedrap, mens riddere av tomme ord og skarpe sporer holder hverandre nede i smerte og inaktivitet. Leseren aner at Gombrowicz her slipper løs alle sine følelser for og om Polen og det polske, men både som karikaturer og allegorier oppleves scenene som universelle, eller i det minste gyldige som betraktninger over de menneskelige kår i samfunn som gir det gamle autoritet med trylleord som tradisjon og kultur. Det er det gamle mot det nye, sønn mot far, men kanskje mest far mot sønn, idet reaksjonen forekommer leseren verre enn aksjonen, som i sin tur ble tilskyndet av omstendighetene. I reaksjonen later man ikke til å anerkjenne omstendigheter overhodet, i hvert fall ikke som annet enn fiender av det bestående og påstått beste. I et slikt system er utvikling remplassert av konsolidering, og kanskje har anelsen om at dette var særlig tydelig i polsk kultur og politikk, i verden utenfor romanen, ledet til myten om at polske kavalerister skal ha møtt tyske stridsvogner med hest og lanse blant annet i slaget ved elven Bzura (Kutno på tysk). Dette er like mye fiksjon som romanen Trans-Atlantyk, men romanen leder i sin tur til refleksjon hos leseren, og da især over den magiske kraften i ordene tradisjon og kultur, og for den saks skyld historie. Ved bruk av slike begreper dyrkes meritter og metoder som i stigende grad ikke bare fortoner seg som, men er virkelige anakronismer. Så også her hjemme i steinrøysa mot den evige sne: Kulturell identitet søkes i museale handlinger og ideer, nordmenn flest lever ikke på lefse og lutefisk, går ikke kledd i bunad til hverdags, spiller ikke på lur eller langeleik, og, når sant skal sies: De har aldri gjort det.
Nasjonal identitet er ikke først og fremst grunnlagt på kulturelle meritter, som for eksempel nasjonens diktning. Det er identiteten selv som er det store diktverket. Når var Norge på sitt mest norske? Når var Polen på sitt mest polske? Forestillingen om en bedre verden som en gang var, er minnet om fortiden som et ubrutt kontinuum av hvite juler og varme somre.
Vi ble alle født i Arkadia, men noen av oss skal dø i Argentina. Gombrowicz skrev med Trans-Atlantyk en forbløffende original roman, ytterligere kommentert av ham selv i hele tre forord, som i denne utgaven er plassert til slutt i boken, samt en tekst med tittelen Risum teneatis, og denne romanen – som skyter på blink med hagle, for ikke å si skyter spurv med kanoner, noe som i dette tekstuniverset, med alle dets logiske hallingkast, like gjerne kan bety at det er spurvene som er bevæpnet med kanoner – er en serie språklige innfall, der det andre som regel er initiert av pussigheter i det første, eller av muligheter til overraskende assosiative sprell, men samtidig en krass kritikk av det gammelmodige, selvpinende Polen, altså det bestående, noen ganger simpelthen fordi det består, enn så lenge, andre ganger fordi det derved har gjort seg selv ute av stand til å bli stående. Står det i det hele tatt for noe i det som fra romanens perspektiv oppfattes som den moderne verden, kan det oppsummeres med ett ord: Fall.