Tre millioner Facebook-poster i minuttet

For rundt tre år siden, nærmere bestemt den 10. april 2018, kom jeg over en fengslende live-feed (eller, en live-feed fant meg på ikke-tilfeldig vis): Mark Zuckerberg sto skolerett i flere timer for den amerikanske kongressen, som grillet ham om Facebooks rolle i manipulasjonsskandalen forbundet med selskapet Cambridge Analytica. Over videooverføringen fra kongresshøringen løp en kurve som fremstilte Facebook-aksjens utvikling i sanntid. For hvert ord, hver nøling, hver antydning til stress kunne man avlese markedets øyeblikkelige reaksjoner. En svetteperle på Zuckerbergs panne kunne utløse et kursfall på mange hundre millioner.

Etter to dager med unnvikende svar og grafisk sikksakk pustet Facebooks CEO lettet ut, tre milliarder dollar rikere enn da høringen startet. Markedet hadde felt sin dom. Zuckerberg kom mer enn helskinnet ut av det.

Episoden brakte tankene til en passasje i Don DeLillos roman Cosmopolis (2003). Jane Melman, Packer Capitals finansdirektør, sitter vis-à-vis protagonisten Eric Packer i en limousine som snegler seg gjennom Manhattans gater, i et impromptu møte fremprovosert av uventede kurssignaler. Packer Capital har foretatt en aggressiv manøver, som spekulerer i at den japanske yenen på kort tid vil svekkes drastisk overfor dollaren. I strid med analytikernes forventninger fortsetter yenen å stige. Det er krise. Melman forsøker å berolige Packer med «rykter som går i vår favør»:

Det skal visstnok gå et rykte som gjelder finansministeren. Han skal etter sigende trekke seg hvert øyeblikk,» sa hun. «En slags skandale i forbindelse med en misoppfattet bemerkning. Han kommenterte økonomien på en måte som kan ha blitt misoppfattet. Hele landet driver og analyserer grammatikken og syntaksen i denne bemerkningen. Eller det var ikke engang det han sa. Det var pausen hans. De prøver å tolke betydningen av pausen. Det kan stikke dypere til og med, enn grammatikken. Det kan være pusten.

Da Joseph Vogl, litteraturprofessor ved Humboldt-universitetet i Berlin, for ti år siden skapte en liten sensasjon i Tysklands litterære offentlighet, åpnet han med en utlegning av nettopp DeLillos finansroman. I DeLillos oppjagede romanfortelling fant Vogl en treffende allegori for hvordan finanssystemet som dikterer verdensøkonomiens rytme faktisk virker. Kapitalens spøkelse (2010, utgitt på norsk av House of Foundation i 2018) sporet det rådende finansregimets historiske fremvekst. Boka vartet opp med en krisens genealogi, ved å spenne over tre århundrer av eksperimenter med kreditt og verdipapirer, teknologiske nyvinninger og økonomisk nytenkning, teoretisk dogmatikk og forvirrende empiri.

Kapitalens spøkelse er siden blitt fulgt opp med Suverenitetseffekten (2015) og Kapital og ressentiment (2021). Til sammen danner de en teoretisk ambisiøs trilogi om finansregimet, der Vogl undersøker hvilke konsekvenser finansialiseringen har for politikk, økonomi, menneske og samfunn. Undertittelen på årets utgivelse lover intet mindre enn «en kort teori om samtiden». Etter å ha lest Kapital og ressentiment, foresvever det meg at live-feeden fra kongresshøringen 10. april 2018 kan betraktes som sinnbildet på vår tids kapitalisme.

Oppdagelsen av internett

Vogl har døpt det «suverenitetseffekten». I løpet av fire-fem tiår har finansvesenet vokst til en makt som utfordrer de statlige institusjonene som legemliggjør politisk suverenitet. Stikk i strid med hva man skulle anta ut fra motsetningspar som offentlig og privat, har den såkalte dereguleringen gitt opphav til en globalt virkende «monetær statsmakt», som selv utøver styringsvirksomhet og begrenser handlingsrommet til den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Talende for denne forskyvningen i maktfordelingen er at finansvesenet har kommet styrket ut av krisene det selv har forårsaket. Etter 2007-8 ble veien ut av resesjonen brolagt med lave renter og billige penger, som for det meste er blitt pøst inn i finans- og boligmarkeder, noe som i sin tur har lagt til rette for nye kriser. Slik blir samfunnets rikdomsfordeling skjevere og skjevere, i et system der omfordelingen av rentebetalinger oppad ledsages av en omfordeling av finansrisikoer nedad. BNP-veksten frakobles inntektsveksten til størsteparten av befolkningen, altså de mange som ikke har formue, men bare gjeld. Med hovedaktører som vokser seg too big to fail, overfører finansregimet risiko til stater, pensjons- og sosialsystemer, og til lavinntektshusholdninger. Slik, omtrent, fungerer det rådende finanskapitalistiske systemet – ifølge Vogl.

I Kapital og ressentiment peker Vogl på de tette forbindelsene mellom finansregimet og den nye plattformkapitalismen som har sprunget frem med kommersialiseringen av internett. Teknologisk sett er det for så vidt en gammel historie. Finansvesenets ekspansjon har lenge løpt i takt med kommunikasjonsteknologisk utvikling. Jakten på marginale forsprang i markedsinformasjon har mobilisert alt fra ridende postbud og brevduer via optiske og elektromagnetiske telegrafer til undersjøiske fiberoptiske kabler. Særlig siden 1970-tallet kan vi registrere et direkte sammenfall mellom utbyggingen av elektronisk infrastruktur og eksponentiell vekst i handel med verdipapirer. Resultatet er symptomatisk for et finansvesen som i nyere tid har sprengt alle proporsjoner: Systemet vokser i omfang mens det blir stadig mer selvrefererende, idet man utformer nye finansprodukter ved å gjøre informasjon til vare.

For et finanssystem som har løsrevet pengeomløp og kapitalmarkeder fra «realøkonomien», vil det Karl Marx kalte profittratens synkende tendens melde seg som en konstant fordring om å oppfinne nye kilder til verdiskaping. I tråd med Marx ser Vogl utviklingen av plattformøkonomien som et svar på overakkumulasjon. Rundt årtusenskiftet begynte finansnæringen å snuse på internetts muligheter, noe som utløste et kappløp om landnåm i cyberrommet. Allerede de første spirene til internettkapitalismen vitnet om at de var blitt plantet av finansvesenet. Her oppsto den etter hvert karakteristiske startup-bonanzaen, med ynglende selskaper som mangedobler sin børsverdi lenge før tjenestene deres utprøves på et marked. 

Kommersialiseringen av internett lot vente på seg, rett og slett fordi man først ikke skjønte hvordan det kunne gjøres. Informasjon er ingen knapp ressurs. Den finnes i overflod, og den forringes ikke ved bruk. Å gjøre informasjon til vare krever derfor målrettet produksjon av knapphet, slik at data gjøres verdifull gjennom sorteringsteknikker som verner mot den endeløse strømmen av data. For eksempel hviler Googles suksessformel på et fungerende informasjonshierarki, der optimaliseringen av søketjenester går hånd i hånd med omdannelsen av informasjon til knapphetsgode, altså til vare. Dette er plattformøkonomiens forretningsmodell, utviklet gjennom prøving og feiling, godt hjulpet av finansalkymister som har vist vei siden 1970-tallet.

Fra underskudd til monopol

Vogl identifiserer den første modellen for plattformøkonomien i selskapet Priceline, som mot slutten av 90-tallet utviklet en nettjeneste som auksjonerte bort ledige flyseter. Til tross for røde tall og vage inntektsutsikter ble Pricelines børsoppføring på Nasdaq ledsaget av enorm hype, som brakte aksjeverdien høyere enn alle de kommersielle flyselskapene representert hos Priceline til sammen. Selv om den første dot com-boblen brast, rokket tilbakeslaget egentlig ikke ved aktiviteten som hadde skapt den. Med dette var det kommersielle internett allerede blitt innvevd i finanssystemet, et system som ifølge Vogl næres av sine egne kriser.

Priceline oppviste et notorisk trekk ved plattformøkonomien: Varig underskudd påvirker ikke selskapets markedsverdi, som snarere øker i takt med forventningen om at det – med tiden – vil omvelte hele markedet det opererer i, slik Uber og Spotify er blitt beryktede eksempler på. Plattformmodellen muliggjør virksomhetsutvidelse og oppskalering uten nevneverdig økning i utgifter. Man tilbyr biltransport uten å eie bilpark, bolig uten å eie hus, flyreiser uten å eie flyvemaskiner, måltider uten eget kjøkken. Kort sagt: Man kvitter seg med «unødvendige» kostnader forbundet med fast kapital og lønnsutgifter.

Til dette kommer en virksomhetsstruktur satt sammen som matrjosjkadukker av juridisk ansvarsfraskrivelse og skatteunndragelse. Plattformkapitalismen fremmer en prekarisert gig-økonomi av «selvstendige» arbeidere, med foretak utparsellert i underselskaper som sogner til lavskatteland. Kostnadene tenderer mot null.

Samtidig parasitterer disse nye selskapene på brukernes aktivitet. I plattformkapitalismen er det brukerne som skaper det selskapene selger, i form av sporbare atferdsmønstre, som klikk, delinger og tags. Med et nesepekende portmanteau-ord hyller Silicon Valley sine produsers – altså deg og meg – som deltar i den kontinuerlige «optimaliseringen» av tjenestene. I praksis tjener man som ulønnet produsent av merverdi. Nettopp ved å selge data til tredjeparter har Google og Facebook oppnådd noe uten sidestykke i kapitalismens historie: Å havne blant tidenes største og mektigste selskaper nesten bare gjennom reklameinntekter, der produktet strengt tatt er brukerprofiler solgt til markedsførere.

Nøkkelen ligger i det som på kalifornisk nytale heter nettverksvirkninger: Brukere genererer stadig flere brukere, slik at de på covid-19-manér tegner en eksponentiell kurve. I kontrast til den industrielle masseproduksjonens dager er disse selskapenes stordriftsutvidelse rent etterspørselsdrevet, en følge av brukernes egen aktivitet, som ikke avkrever selskapet mer enn en økning av kapasiteten til å prosessere brukernes data. Så lenge nettverksvirkningene ikke støter mot noen juridiske begrensninger, munner de ut i den typen oligopolistisk maktkonsentrasjon vi har sett med de fire store: Facebook, Google, Apple og Amazon. Ifølge Vogl gir det simpelthen ikke mening å si at disse selskapene konkurrerer på et marked. Snarere gjør de det samme som finansregimet har gjort de siste 50 årene: De implementerer markeder.

Fra monopol til parastat

Plattformgigantene ligner ikke private foretak i konvensjonell forstand. Mye tyder på at de heller markerer fremveksten av en slags parastatlig nettverksmakt, à la scenarioet Dave Eggers satiriserte på mørkeste vis i romanen The Circle(2013). Nettopp da pandemien rammet, var det som om virkeligheten overgikk satiren: Plutselig drev Amazon og Apple egne klinikker, Amazon tilbød helseforsikring, mens Facebook mønstret smitteforebyggende tjenester og covid 19-alarm.

Med en rekke lignende eksempler tegner Vogl opp konturene av en ny type styringssystem, som opererer i sømløse overganger mellom offentlig og privat. Alt fra sikkerhet og forsvarstjenester via helse og skole til byråkratisk administrasjon veves sammen med plattformselskapenes virksomhet gjennom private-public partnerships, betalte søkemotortreff, datautveksling, skylagringstjenester og så videre. Med en forretningsmodell som koloniserer stadig nye sektorer, vokser disse selskapene seg too big to fail. Foruten å tilby finans- og betalingstjenester har de appropriert blokkjedeteknologien og begynt å eksperimentere med egne valutaer.

I sitt forsøk på å beskrive hva slags makt det her er snakk om, griper Vogl til Gilles Deleuzes korte tekst «Postskript om kontrollsamfunnet», som på begynnelsen av 1990-tallet beskrev frembruddet av en maktform som virker ut fra et annet sett teknikker enn disiplin og straff: «(…) ultrahurtige former for kontroll, som gir seg ut for å være frivillige og som avløser gamle former for disiplinering». Med en slående bemerkning viste Deleuze til hvordan de digitale kontrollsystemene gjorde individene til divider, en slags krystalliseringspunkter for datastrømmer: «Individene er blitt ‹dividuelle›, og massene er blitt til stikkprøver, data, markeder eller ‹banker›».

Deleuzes profeti om en omseggripende kontrollmakt har ifølge Vogl slått ut i full blomst. Kontrollmakten hviler på en viss grad av frivillighet, juridisk forankret i de tallrike samtykkeerklæringene man må avgi for å få tilgang til digitale tjenester. Følgelig er dette en maktform som brer seg i takt med de tekniske innretningene for «fri flyt». På det mest elementære nivået viser den seg i et system av internettprotokoller og IP-adresser, som standardiserer og koordinerer informasjonsutveksling gjennom koder.

Etter hvert som nettet kommersialiseres, har kontrollmaktens teknikker skutt stadig nye knopper: tracking, tracing, targeting, ranking, scoring, mapping, profiling. Vogl beskriver det som en utvikling av «ballistisk kommunikasjon», der brukere utsettes for målrettede fremstøt med økende grad av treffsikkerhet. Kontrollmakten finner sin rettferdiggjøring i et slags «solusjonismens polis», som gjennom prosessering av stordata oversetter komplekse samfunnsspørsmål til klart definerte utfordringer med beregnelige løsninger.

Ytringsfrihet som vare

Kommersialiseringen av nettet har avfødt en type foretak som nærmest er juridisk uhåndterlige, der plattformgigantene blir selve rammeverket for digitale offentligheter og «meningsmarkeder». Verdens største publikasjonsorganer får dermed rettslig status som rene leverandører av infrastruktur. Slik man ikke kan ansvarliggjøre Vegvesenet for bilisters uaktsomhet eller tilfeller av fyllekjøring, kan Facebook under dekke av lovverket fritas ethvert ansvar for innhold publisert av brukere.

Vogl viser til en bemerkelsesverdig formulering i den amerikanske Communications Decency Act av 1996: «No provider or user of an interactive computer service shall be treated as the publisher or speaker of any information provided by another information content provider.» Lignende regelverk har gitt plattformgigantene carte blanche i Europa og andre steder. Resultatet er blitt en rettslig knesatt ansvarsløshet kombinert med en storstilt kapitalisering av alle mulige ytringer og uttrykk, der frisettelsen gir nettportaler og sosiale medier anledning til å utforme egne normer. Riktignok retter de seg etter krav om å begrense hatkommentarer og falske nyheter, men omvendt kan de finne på å utestenge og sanksjonere ut fra egne retningslinjer, selv om sanksjonene skulle ramme ytringer beskyttet av grunnloven.

Temaet fikk mye oppmerksomhet etter beslutningen om å bannlyse Trump fra Twitter. Men slike diskusjoner har en tendens til å skrape på overflaten. De berører sjelden det avgjørende ved den juridiske frisettelsen av plattformselskapene, nemlig det som banet vei for president Trump i første omgang. Vogl påpeker at det grunnlovsrettslig beskyttede rommet for ytrings- og meningsfrihet selv er blitt kommersialisert, idet man har åpnet for en forretningsmodell basert på «frie ytringer» og «fri informasjon» i slike mengder at enkeltytringenes lovlige eller skadelige karakter blir umulig å vurdere.

Hvem kan egentlig sanksjonere 6000 tweets i sekundet eller tre millioner Facebook-poster i minuttet? Ingen, det vil si: Ingen andre enn de samme maskinene som er programmert til å filtrere, kuratere og hierarkisere informasjon ut fra kommersielle kriterier. Og det vil igjen si: Ingen andre enn algoritmene som gjør informasjon til knapphetsgode (vare!) samtidig som de fremmer selvforsterkende nettverksvirkninger, slik at informasjon blir en knapp ressurs som genererer mer informasjon.

Her ser vi hvordan finansvesenets alkymi har installert seg i hjertet av den digitale offentligheten. En av denne offentlighetens karakteristiske nettverksvirkninger hviler på en illusjon om umiddelbarhet nedfelt i liksom-direkte lavterskelkommunikasjon. Umiddelbarheten er rimeligvis en fiksjon, all den tid de sosiale mediene virker innenfor rammeverket av plattformselskaper som gjør informasjon lønnsom gjennom redaksjonelle inngrep. Like fullt fremstår de som et autentisitetens utopia uten redaksjonelle portvoktere. Vogl påpeker at «populismen» dermed er blitt strukturell. Man innrulleres i et system som gjennom hyperkomplekse medietekniske operasjoner aktivt nører opp under en utbredt fobi mot formidlende instanser: redaktørstyrte medier, parlamenter, ekspertinstitusjoner, «eliter».

Systemets nye kriser

Vogl stipler opp en linje fra sammensmeltningen av finans og informasjonsteknologi via plattformøkonomien til vår tids utbredte opplevelse av «sannhetskrise». Kort fortalt er dette historien om hvordan informasjon ble både viten og vare. Syntesen var allerede fullbyrdet innenfor det selvrefererende finansvesenet: Her utgjør informasjon om priser og prisforskjeller selve handelsvaren, mens prisene i sin tur speiler markedsaktørenes forventninger og forutsigelser om prissvingninger.

Finansmarkedenes informasjonsstandard måles ikke opp mot gammelmodige størrelser som virkelighet eller sannhet. Strengt tatt opererer de med et informasjonsbegrep som ikke har noen utside. Men når informasjonen bare får verdi ut fra markedet den inngår i, graderes dens verdi også ut fra virkningene den har på dette markedet. Og det vil si: Oppsiktsvekkende, men «falske» meldinger (eller nyheter) har høyere informasjonsverdi enn meldinger som bekrefter forventninger, all den tid de utløser heftigere markedsreaksjoner.

Etter hvert som finansmarkedenes informasjonsstandard forplanter seg til plattformgigantenes egne markeder – sosiale medier, søkemotorer, nyhetsstrømmer – oppstår nettopp den krisen vi famlende har forsøkt å sette ord på de siste årene: post-sannhet, falske nyheter og så videre. Facebooks nyhetsfeed har eksempelvis installert et seleksjonssystem der informasjon verdigraderes ut fra reaksjoner, som gir engasjement forrang over etterprøvbarhet etter samme logikk som finansmarkedene.

Med et begrep fra Michel Foucault antyder Vogl hvordan finansregimets «sannhetsspill» er i ferd med å blø ut over hele det sosiale feltet. Tanken er at den toneangivende alliansen mellom finans og informasjonsteknologi har destabilisert epistemiske kategorier ved å utlevere dem til algoritmer og markedsdynamikk.

Slik pisker den digitale kapitalismen opp en tendens Martin Heidegger foregrep i «Spørsmålet om teknikken» (1954), nemlig at selve fremstillingen av verden blir uatskillelig fra den forretningsmessige utbyttingen av den. Virkeligheten trer frem gjennom den bestemte måten informasjonssystemene griper den på, ut fra automatiserte seleksjons- og relevanskriterier som gjør informasjon til vare. På dette området påpeker Vogl at det ikke er noen vesensforskjell mellom Googles søketjenester og Facebooks nyhetsstrøm: Begge er strengt tatt meningsmarkeder, innrettet i henhold til en informasjonsstandard som ikke anerkjenner noe skille mellom kunnskap og meninger.

… endelig: ressentimentet

Vogls korte teori om samtiden hevder at disse endringene i kapitalismen har epistemiske og affektive utslag, som løper sammen i den allmenne kriseopplevelsen som har rystet demokratiene de siste årene. Igjen bemerker han at det er snakk om en historie som strekker seg langt tilbake. Fra gammelt av har man kunnet konstatere en sammenheng mellom kapitalistisk forretningskultur og nye former for «affektøkonomi». Allerede i tidligmoderne diskusjoner finner vi en oppmerksomhet rundt denne sammenhengen, synlig i hvordan «syndige» begjær og lyster ble omdefinert til produktive affekter – tenk på Bernard Mandevilles «Private vices, public benefits» (The Fable of the Bees, 1714). Senere skulle Marx beskrive kapitalisten som en type drevet av «abstrakt nytelsessyke», en akkumulasjonstrang som ikke står i forhold til konkrete behov.

Vogl peker på at også ressentimentet kan ses i sammenheng med utbredelsen av kapitalistisk forretningskultur. Det er neppe tilfeldig at dette psykologiske begrepet bredte om seg fra andre halvdel av 1800-tallet, blant tenkere som opplevde det moderne, borgerlige samfunns triumferende omveltninger.

Ressentimentets grunntrekk ble beskrevet av Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, og det skulle få en mer sosiologisk utbrodering med Max Scheler. Nietzsche omtalte ressentimentet som «sinnets selvforgiftning», der vedvarende avmakt og hemmet selvhevdelsestrang former selve synet på verden. I ressentimentets tilstand blir verden opplevd som en kilde til krenkelser og ydmykelser, mens denne opplevelsen ledsages av en lengsel etter å straffe og ydmyke. Ressentimentet vekker trangen til å identifisere de skyldige i bestemte personer eller grupperepresentanter, som gjennom et symptomatisk nullsumsresonnement blir betraktet som opphavet til mangelen og misnøyen man selv føler.

Slik betraktet reiser ressentimentet et økonomisk moralprinsipp, som fører regnskap og ansvarliggjør skyldnere. Scheler mente at ressentimentet er dømt til å bli en vesentlig affekt i borgerlig-liberale konkurransesamfunn, all den tid slike samfunn hviler på en spenning mellom formell likhet og reell ulikhet. I ressentimentet får det Marx kalte kapitalismens abstrakte nytelsessyke selskap av en like abstrakt beskyldningssyke, som følger av at «de andre har det ingen besitter».

Vogl viser til en serie historiske sammenfall mellom finanskriser og politisering av ressentiment, som lar seg spore fra 1870-tallet via 1930-tallet til 2010-tallet og har gitt seg utslag i høyreradikalisme, antisemittisme og xenofobi. Samtidig bemerker han at plattformkapitalismens nye offentligheter og meningsmarkeder virkelig har skjønt hvordan man slår mynt på ressentimentet. Det selvforgiftende, fiendtlige og negative omgjøres til produktivkraft gjennom algoritmiske operasjoner som gjenkjenner og stimulerer emosjonelle reaksjonsmønstre. Resultatet er en algoritmedrevet tribalisering, som intensiverer ressentimentet og gjenlyder av Kierkegaards strenge dom over offentligheten som en «negativ enhet av negativ gjensidighet».

Fra dette synspunktet fremstår den aktuelle kulturkampen mest som en splitt og hersk-taktikk i potemkinkulissene kalt det liberale demokratiet. Til syvende og sist sier Vogls sammenstilling av «kapital og ressentiment» dette: Ressentiment er en konjunkturaffekt, som gjennomgår oppsving i takt med finans- og bankkriser; Zuckerberg & co. har oppfunnet en rekke sinnrike teknikker for å gjøre ressentimentet produktivt og berike seg på at brukerne polariseres, slik at ressentiment er blitt både et produkt og en produktivkraft som bidrar til å stabilisere den rådende kapitalismen.

Når det kapitalistiske systemet baseres på produksjon av ressentiment, er det rimeligvis grenser for dets stabilitet, og det er grunn til å frykte hva som kan velle frem så snart det når bristepunktet. Vogl har pådratt seg litt vrangvilje blant tyske anmeldere ved å la boka tone ut med følgende setning: «Det er ikke utelukket at det [systemet] danner grobunnen for en ny førkrigstid.»

Vel, det er ikke utelukket. Men det er heller ikke utelukket at dette systemet igjen kan la seg temme, av stater som tar aktivt grep gjennom lovverk og regulerende organer. Med Kapital og ressentiment har Vogl levert et kraftfullt argument for hvorfor det er nødvendig.