Exit Man

Tidligere publisert i Vagant 3/2009.

I Solaris korrigert fra 2004 førte Øyvind Rimbereid oss inn i tanke- og drømmelivet til en framtidig operatør av en gruppe roboter på Nordsjø-bunnen utenfor Stavgersand i år 2480. Selv om det ikke utbroderes nærmere, forstår vi i løpet av monologen at det ikke bare er år som skiller oss fra funksjonæren og den arbeidsdagen det reflekteres over. På et eller annet tidspunkt har det inntruffet noe som må ha forandret livsbetingelsene – de mentale så vel som de materielle – på grunnleggende vis. I beskjedne vendinger antydes det at skyggelivet i slammet fra kontinentalsokkelen ikke nødvendigvis var det man hadde håpet på, og at det fantes alternativer som nå er ubønnhørlig tapt:

«Experimenta Afriq feilat» heter det noen sider ut i diktet, «Experimenta Canada feilat» …

Den tyske forfatteren, essayisten og tidligere Spex-redaktøren Dietmar Dath (f. 1970) utga i 2008 den vel 600 sider lange romanen Die Abschaffung der Arten (Avskaffelsen av artene), en bok som sikret ham den høythengende «Lessing-Förderpreis». Som romanforfatter og publisist har Dath i en årrekke vært eksponent for en type hyperaktivitet kjennetegnende for åndsfeller som Peter Sloterdijk og Alexander Kluge. Siden «debuten» i 1994 (en vag term i denne sammenheng) har Dath utgitt mer enn 20 bøker og pamfletter, deriblant en 1000-siders roman med tittelen Für immer in Honig (For alltid i honning) fra 2005. I rekken av utgivelser finnes også bøker om maskiner og det 20. århundrets matematikk, samt en kommende biografi over Rosa Luxemburg. Refleksjoner om teknikk og biologi gjennomløper forfatterskapet og danner springbrett for romaner der zombies, sjøuhyrer og snakkende løver inngår som selvfølgelig inventar.

Die Abschaffung der Arten er et fremtidsscenario over Europa (og planeten som sådan) i krig. Kontinentet, forstår vi, er ikke lenger inndelt i nasjoner, men er vokst sammen til tre enorme megacities uten klare grenser og presis lokalitet. Parallellene til Rimbereids Stavgersand er flere, men til forskjell fra oljebyen i nord, er ikke Daths europeiske metropoler dominert av roboter, simulakre og «pics». Heller enn en menneskeskapt teknologi på avveie, er det Evolusjonen som har lagt sin usynlige hånd på omgivelsene: Mennesket, slik vi kjenner det, er et tilbakelagt stadium, og i dets sted finner vi en fauna av språkmektige dyreskapninger – firfirsler, aper og ulver – som fører krig og diskuterer teologi, alt mens det strides om de moralsk-tekniske aspektene ved emner som sodomi og litteratur.

Slik de storslåtte eksperimentenes feilslag løper forut for Solaris korrigert og gir monologen et etterhistorisk preg, synes Die Abschaffung der Arten å kretse rundt mysteriet om menneskehetens gradvise bortgang. Riktignok finnes det fortsatt noen gjenlevende eksemplarer av arten, men disse – og dermed selve opphavet til artsbetegnelsen – er nå under avskaffelse. Det som er tilbake, er en løst flytende biomasse – «et tilfeldig kollektiv av uavhengige monader» – som i likhet med byene pa ̊kontinentet, ikke lenger kan skilles skarpt fra hverandre og gradvis vokser sammen til nye, hybride individer – såkalte Gente.

Romanen innledes med en samtale mellom øyenstikkeren Philomena og «den lærde», aprikosduftende flaggermusen Izquierda. Mens de kikker på en film om soppdannelser, diskuterer venninnene menneskeslektens endelikt i livssyklusens «vegetative fase»: De siste menneskene (Nietzsches vokabular dukker opp overalt i romanen) oppdaget først mot slutten av deres herredømme at «livet» besto av enslige celler som ikke lot seg kontrollere, men forsto det aldri «før det var sent». I stedet for å ønske undergangen velkommen, anes derfor etterdønningene av et «gescheitertes Experiment», en skjebnesvanger struggle for life som nå er ettertrykkelig forbi. Slaget er tapt og de mest hevngjerrige blant dyrene diskuterer seg imellom hva som bør gjøres med de overlevende: avretting av mennene, og kanskje forsiktig avl av kvinnene i noe som mest av alt minner om zoologiske hager – en menneskepark til «estetisk nytelse» for dyrene? Vi forstår raskt nok at grepet hos Dath består i en overføring av det altfor menneskelige til dyrenes rike. Resultatet er en komisk-burlesk kollektivroman, noe i nærheten av en Klodenes kamp signert Charles Darwin, eller også Artenes opprinnelse ført i pennen av Louis-Ferdinand Céline.

Dath tilhører imidlertid ikke skvadronen av SF-forfattere som uunngåelig ender opp i apokalyptiske skrekk- og endetidsvisjoner. I stedet føyer han seg inn i rekken av tyske forfattere som i den senere tid har gjenopptatt lesningen av Nietzsche i lys av Darwin (eller også omvendt: evolusjonsteorien som trampoline for å nå utover en stivnet og repressiv humanisme). Dyrene i romanen kommer seirende ut av kampen, fordi de tilpasser seg den uunngåelige forandringen i arvestoffet og naturen. På sitt eget vis handler de dermed i henhold til Nietzsches berømte maksime: at mennesket er noe som må overvinnes.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.