Stillheten i musikken Alle digger Danielsen Lie

Berlinalen 2026 gikk av stabelen uten utmerkelser til norske filmer. Det samiske dramaet Árru fikk mye oppmerksomhet i Panorama-programmet, mens andre filmer med norsk finger­avtrykk gjorde seg bemerket blant kritikerne. Men i motsetning til i fjor ble det ingen priser. Filmen som ble premiert for beste regi i Berlin, hadde derimot et prominent norsk innslag: Hoved­rollen i Everybody Digs Bill Evans spilles av Anders Danielsen Lie.

Filmen er regissert av britiske Grant Gee, som altså mottok sølvbjørnen for arbeidet, og tittelen er hentet fra et vidgjetent album fra 1959. Ikke overraskende handler filmen om jazzpianisten Bill Evans (1929–1980).

For jazz­entusiaster starter den godt: Vi tas med til New York i 1961, på konsert med Bill Evans Trio. I kjeller­klubben Village Vanguard sitter Evans konsentrert ved flygelet mens tonene brer seg utover. Vi får nærbilder av fingrene som løper over tangentene, de tykke strengene på kontra­bassen som vibrerer og tuppen av tromme­stikkene som treffer symbalene. Vi ser hvordan musikerne søker hverandres blikk gjennom sigarett­røyken fra publikum, alt til original­musikk fra Bill Evans Trio. Dette kjennes som et godt sted å være.

Idet vi møter Evans, befinner han seg på høydepunktet i sin tidlige karriere. 31-åringen har gitt ut Everybody Digs Bill Evans, tatt avskjed fra Miles Davis’ sekstett etter å ha bidratt på innspillingen av Kind of Blue (også 1959) og legger nå all arbeids­innsats i sin nye trio med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian, en formasjon som er i ferd med å bli legendarisk.

Mer menneske enn musiker

Men den gode stemningen skal ikke vare. Konserten som gjenskapes i åpnings­scenen, der opptakene senere ble utgitt på albumene Sunday at the Village Vanguard (1961) og Waltz for Debbie (1962), skal bli den siste gangen trioen spiller sammen. Via nennsom kryss­klipping mellom musikk­scenen og en landevei erfarer vi hvordan bassist Scott LaFaro dør i en bilulykke kort tid etterpå. Derpå faller Bill Evans ned i et dypt mentalt mørke.

Vil man se en musikkfilm, må man allerede ved dette punktet justere forventningene: Her skal det ikke først og fremst handle om musikeren, men om mennesket Bill Evans. Etter tapet av bassisten, som han hadde en dyp musikalsk forbindelse med, avlyser Evans alle konserter og flytter inn hos broren i New York. Og når broren ikke orker mer, drar han videre til foreldrene i Florida. Her skal Evans – og filmens tilskuere – tilbringe en god stund fremover.

I store deler av filmen er handlingen lite spektakulær. Kort fortalt henger Bill Evans med foreldrene og forsøker å komme til hektene. Heldigvis viser foreldrene seg å ha et mer komplekst indre liv enn man først forventer, og man lar seg sjarmere av den skjøre familie­idyllen de forsøker å skape sammen. En scene der far og sønn spiller golf og småprater blir uventet inderlig, og publikum i salen humrer av vitsene fra den lett eksentriske faren, herlig spilt av Bill Pullmann.

En merkelig tilbaketrukket hovedperson

Og Anders Danielsen Lie i hovedrollen? Det er tydelig at fysiognomien passer. Den magre, beskjedne fremtoningen og det alvorlige blikket vi allerede kjenner fra andre roller Danielsen Lie har legemliggjort, stemmer godt overens med den Bill Evans man kan se på bilder og videoopptak fra rundt 1960. Og når det gjelder å fremstille en grå og gusten heroinist, som Evans formodentlig var på dette tidspunktet, lykkes Danielsen Lie godt. Figuren Bill Evans er sky og ordknapp, og ser i de fleste situasjoner ut som om han helst ville vært et annet sted. Sjelden opplever man filmer med en så tilbaketrukket hovedperson. Han gir slett ikke inntrykk av å være en sånn type som everybody digs, selv om han blir tatt rørende vare på av alle rundt seg. Hans egen mor spør da også: «How can you be a success looking so ragged?»

Man må altså finne seg til rette med at hovedpersonen rett og slett tar liten plass i filmen. Dette er et menneske som gjerne ser bort når noen snakker til ham, og ellers gjør så lite som mulig ut av seg. Dermed trer alle rundt ham desto tydeligere frem, og birollene blir de bærende søylene i filmen. I tillegg til den nevnte faren, har moren (Laurie Metcalf) og kjæresten Ellaine (Valene Kane) sterk tilstedeværelse på lerretet.

Man kan til tider mistenke at det er Anders Danielsen Lies eget beskjedne vesen som tillater dette. I åpningsscenen beveger han knapt på hodet mens han spiller piano, og fremstår som en underlig anonym bandleder. Men tar man en titt på YouTube-klipp av den ekte Bill Evans i aksjon, ser man at han faktisk var ganske uanselig og overmåte rolig, selv når han ledet trioen under konserter.

Musiker uten musikk

På flere plan minner Everybody Digs Bill Evans om filmatiske musiker­portretter av typen Ray (2004, om Ray Charles) og Walk the Line (2005, om Johnny Cash). Handlingen kretser omkring hvordan the struggles of life kommer i veien for den musikalske utfoldelsen, men samtidig kan gi inspirasjon til å gå nye musikalske veier. Også i Everybody Digs Bill Evans er kampen mot rusavhengighet en handlingstråd. Men den forventede utviklingen der hoved­personen må bli clean for å kunne fortsette sin musikalske karriere, finner ikke sted. Tvert imot: I den tiden Evans holder seg unna dop, tenker han knapt på musikk. 

Den største forskjellen fra andre musiker­biografier på film, er at musikk spiller en heller liten liten rolle. Dette er ingen gjennom­gående beskrivelse av jazz­musikerens liv og karriere. Historien vi får servert, er i stedet en kort periode i Bill Evans liv hvor han knapt spiller musikk. Vi får se hoved­personen i alle slags situasjoner: Bill Evans går på kino, Bill Evans spiser på diner, Bill Evans setter seg et skudd, Bill Evans snakker med sin mor, Bill Evans drikker øl på en bar. Og så videre. Men bare i et par sjeldne tilfeller ser vi Bill Evans sitte ved et piano.

Mangelen på musikalske innslag er påtakelig, nesten irriterende. Litt fordi man ikke vil gi opp håpet om flere medrivende musikk­scener, men først og fremst fordi det truer fortellingens troverdighet. En musiker som ikke spiller musikk, ikke omgir seg med musikk og ikke engang snakker om musikk – hvor realistisk er det i en film som skal være basert på en sann historie?

Bildene veier opp

Om vi snytes for noe musikalsk, får vi mye igjen visuelt. Det regissør Grant Gee lykkes aller best med, er å mane frem stemninger. Med unntak av noen tydelig markerte frampek er filmen nesten utelukkende i svarthvitt. Det kler definitivt New York på 1960-tallet: Menn går i tweedjakker og slips, togene på High Line rumler forbi forfalne leiegårder, og det røykes hele tiden og overalt. New York som i mafiafilmer eller som i Woody Allens Manhattan (1979), det er den typen bilder regissør Grant Gee og filmfotograf Piers McGrail ser ut til å ville gjenskape.

Eller kanskje er svarthvitt-estetikken rett og slett hentet fra omslaget på Sunday at the Village Vanguard, der Evans, i svarte bukser og hvit skjorte, og med en diskret sigarett i hånden, ser sjenert opp mot fotografen?

Pausen i musikken

Man fristes til å spekulere i hva som ligger bak det demonstrative grepet å lage en film om en musiker nesten uten musikk. Det er som om regissør Grant Gee vil si: Se her, film er først og fremst et visuelt medium! Men det kan også være noe helt annet. På et tidspunkt i filmen sier Bill Evans’ mor: «Sometimes an intermission is part of the music.» Selvsagt har hun rett. For musikk er ikke kontinuerlig lyd, pausetegnet er uunnværlig i noteskrift, og ofte er det først tomrommet mellom enkelte toner som gjør lyd til musikk. I så måte er filmen et mellomspill i historien om Bill Evans.

Selv kunne jeg knapt vente med å komme hjem og sette på Bill Evans Trio på stereoanlegget, for å fylle det tomrommet filmen hadde åpnet.

At Anders Danielsen Lie kan traktere et piano, kommer knapt som noen overraskelse for trofaste fans som har hørt hans tidlige musikkspor på Spotify. Mange av disse vil sikkert finne glede i slutt­scenen (spoiler alert!) som viser seg å være en av filmens aller beste: Bill Evans står opp fra sengen og lister seg bort til pianoet, der han setter seg splitter naken på piano­krakken og spiller drømmende harmonier mens kjæresten ligger igjen i sengen og beundrer ham.

What’s not to dig, liksom.

Bill Evans er tilbake i New York, tilbake på kjøret og tilbake hos kjæresten. Men først og fremst har han funnet tilbake til musikken. Litt sent for filmens vedkommende, dessverre. Vi får ta til takke med bildene.