Europa som utendørsmuseum?
Eurozine, 3. februar 2011
Du har antagelig hørt om utendørsmuseet Skansen i Sverige, men ikke om Euroskansen – Museum for den europeiske levemåten. Det er fordi det fortsatt er under oppføring. Om noen tiår vil turister fra hele verden, spesielt fra Kina, foreta rundreiser i Europa en masse. Bussene vil stoppe i Brussel, Paris, München, Praha, Roma, Stockholm osv. Euroskansen vil tilby guidede turer som spesialiserer seg på alle aspekter ved den europeiske levemåten. Det vil være hovedinntektskilden til befolkningen på det gamle kontinentet. Guider som er spesielt utdannet i Euroisme vil fortelle de besøkende, som gjerne er skolebarn og studenter, hvordan europeerne levde for lenge siden. I år 2050 vil denne levemåten anses som et tapt paradis. Turister som er interessert i for eksempel trykkekunsten, vil få mulighet til å besøke bokhandlere eller aviskiosker, og få oppleve det unike ved å holde bøker og aviser i hendene. Det vil bli holdt åpne forelesninger og seminarer organisert på den tradisjonelle måten: gratis. De som er interessert i offentlige tjenester vil kunne besøke sykehus med gratis medisiner, offentlige skoler og lavpriset kollektivtrafikk. De vil få høre om den fantastiske ideen om et universelt pensjonssystem og at europeerne, for bare femti år siden, nøt årlige ferier med lønn på opptil seks uker.
Mange av de besøkende vil riste vantro på hodet. «Men hvordan ble Europa til et museum?» vil noen uunngåelig komme til å spørre. «På begynnelsen av det 21. århundre,» vil en guide svare, «opplevde Den europeiske union økende vanskeligheter på det globale markedet. EU ble hengende etter i konkurransen med USA og med de nye økonomiske stormaktene Kina, India og Korea. Kort fortalt kollapset EU økonomisk, politisk og sosialt på grunn av den profittdrevne økonomien. Den svake staten kunne ikke lenger kontrollere utviklingen og garantere goder til innbyggerne eller finansiere det kostbare EU-byråkratiet, som kjørte seg fast i smålige krangler. Motstanden mot å gi opphold til og integrere innvandrere – en arbeidsstyrke som den aldrende befolkningen hadde sterkt behov for – var også avgjørende. I tillegg må man ikke glemme den finansielle og økonomiske krisen som rådet og den allmenne usikkerheten det medførte.»
«Politikk ble overlatt til politikere som kun var motivert av private interesser,» vil guiden fortsette. «Deres suksess eller ei berodde utelukkende på hvor populære de var. Underholdningsindustri, konsumerisme og individuelle behov rådde – mens fellesskapets interesser ble helt tilsidesatt, som i resten av verden. Bortsett fra at europeerne var vant til den unike ekstravagansen det er å leve i et samfunn styrt avinstitusjonalisert solidaritet. Dette viste seg i en rekke lover basert på ideen om at alle mennesker burde være garantert et minimum av goder for å beskytte deres menneskelige verdighet. Staten skulle derfor sørge for gratis utdannelse, helsetjenester, sosiale ytelser, pensjoner og mer. Kort sagt hadde folk sterk tro på at det var mulig å leve godt sammen i et samfunn.»
«Dessverre fantes det i tiden før euroskansen ingen visjoner om hvordan man skulle beskytte disse fellesgodene. Folk ble derfor presset til å følge den dominerende tanken om endeløs økonomisk vekst, så vel som privatisering og konkurranseutsetting. Ikke bare manglet det ledere som maktet å sette en annen visjon ut i live – det var heller ingen som maktet å tenke annerledes. Dette skjedde fordi spesialister i tenkning, de såkalte intellektuelle, ble overflødige og døde ut i begynnelsen av det 21. århundre. Noen få klarte å overleve i en avsidesliggende del av Frankrike, et land som en gang skilte seg ut med sin kombinasjon av samfunnsmessig sensitivitet og storslått hedonisme. En av dem kom opp med den lysende ideen for hvordan europeerne kunne overleve, bevare sin levemåte og til og med tjene penger på det! Etter å ha besøkt Stockholm, og Skansen for å være helt presis, vendte han tilbake til Frankrike og tenkte: ‘Kontinentet vårt er lite, befolkningen er gammel og minker, så hvorfor ikke gjøre hele Europa om til Skansen? Da ville hele verden få mulighet til å komme og studere vår overdådige levemåte…’»
«Resten er historie. Ryktene om ideen svirret rundt. De første reaksjonene på en slik zoo-tankegang var negative, men ideen ble etter hvert populær hos verdens fremste politikere og forretningsfolk. Etter en folkeavstemning (den gang en populær måte for politikere å komme seg unna upopulære avgjørelser på), hvor 99,9% stemte formuseet, ble Euroskansen en realitet.» Og slik vil guiden avslutte sitt lille foredrag om den europeiske velferdsstatens historie.
Denne artikkelen ble første gang publisert på engelsk for Eurozine (www.eurozine.com).
© Slavenka Drakulic, Eurozine
Oversatt fra engelsk av Erle Marie Sørheim
