ESSAY. Hvorfor har Europa fått et så dårlig rykte? Den tyske poeten Durs Grünbein gransker europatrettheten og europaresignasjonen som brer om seg.
Han skal skrive brev til en ukjent. Det er, for å si det mildt, en utfordring. Hadde det i det minste dreid seg om en ukjent dame og det var en tjeneste han gjorde for noen, som den gangen i militæret, da han hjalp de følelsesmessige analfabetene blant kameratene sine med å formulere kjærlighetsbrev. Men hvordan skal han henvende seg til en skikkelse fra mytologien? En figur som kun har eksistert i fiksjonens rike? Enda det kanskje har eksistert et historisk forbilde for henne, den fønikiske kongsdatteren fra Sidon, en antikk bosetning i dagens Libanon. Han skal skrive et brev til en personifisering, et offer for en voldshandling, som ble bortført over havet på ryggen til en guddommelig okse, dog ikke helt til den andre bredden, bare til øya Kreta, hvor hun til slutt ble navngiver til et helt kontinent. Han skal skrive til Europa: kvinnen, verdensdelen, legemliggjøringen, et statsforbund, en idé? Nei, det kan det ikke bli noe av.
Hvem vil vel snakke til en freske, en skulptur, et vasemaleri? Men det gjør han nesten hver dag. På skrivebordet hans står en statuett, et lite fragment av flekket marmor som han en gang kjøpte hos en antikvitetshandler i Paris. For det meste glemmer han den når han stirrer på dataskjermen og skriver. Men av og til legger han merke til den, stryker over den med fingertuppene, følelsene blusser opp, og så begynner alt på nytt igjen – en lengsel som aldri kan stilles.
Europa, mitt livs lys, kunne han ha sagt, i den høvisk tilbedende tonen til en russisk forfatter som fra første note antente et språklig fyrverkeri i sin berømte og beryktede roman: Eu‑ro‑pa. Men tungen tripper ikke alliterasjonslystig to trinn nedover ganen for så å tappe mot tennene. I stedet dannes vellyden i en bred munn som raskt smalner, hvorpå kinnene kort blåses opp mot en lukkelyd, før den ender på en av de fineste vokalene, som bevarer alt det magiske ved begynnelser. Likevel starter navnet med en stavelse (eu) som hos grekerne kun signaliserte noe positivt. Eu stod for det gode (som i eunoia, eudaimonia, eurythmia, senere eukaristi). Husker du begynnelsen på den berømte romanen av en russer som feiret lidenskapen for en halvvoksen pike? At den skulle falle ham inn nettopp i denne sammenhengen, er sannelig bisart. Kanskje også prinsesse Europa var en «smånymfe», som denne Lo‑li‑ta? Nei, dette blir det ikke noe brev av, selv ikke om også dette, noe man straks vil merke, handler om å tilbe.
**
For ærlig talt skjønner han ikke hvorfor den unge kvinnen har et så dårlig rykte i dag. Han er bestyrtet over europatrettheten, europaresignasjonen som brer om seg i hans tid, på tvers av alle politiske leirer, ja, helt inn i europaparlamentarikernes rekker. Han støter daglig på den når han leser avisen, han studerer den ivrig, analyserer den nøkternt, men han klarer ikke å ta denne holdningen innover seg. I nesten alle diskusjoner er han omgitt av mennesker som sier hvor dårlig det står til med Europa, hvor galt det går med Europa, hvorfor Europa er skadelig både for dem og for hvert eneste land som tilhører fellesskapet. Det klages over de mange ugjennomsiktige forordningene, den byråkratiske innblandingen i hverdagslivet, fra gatebelysningen til maten på kjøkkenbordet. Det jamres over Brussel-byråkratiets arroganse, urettferdigheter i penge- og gjeldspolitikken og ved fordelingen av byrder, over lederrollen til enkelte medlemsstater. Alle ser selvfølgelig bare ulempene for sitt eget land, bebreidelsene er i seg selv motsigelsesfylte og knapt sammenhengende – men til slutt koker det ned til at man må befri seg fra EUs åk. De landene beundres som snor seg ut av de europeiske avtaleverkene med referendumer og plebisitter, eller de som trår helt ut av unionen med det samme. Brexit har vist vei, hvorfor ikke prøve seg på Grexit, Frexit, Italexit osv.?
Dette fører til at han ofte føler seg alene når det handler om kontinentet hans. Den allmenne anti-Europa-stemningen gjør ham trist, og i det siste har den også ødelagt humøret hans på reiser til det europeiske utlandet.
Enda verre er det at han har begynt å synes synd på disse europaskeptikerne av alle politiske kulører. Han ser på dem som en del av ondet, som en av årsakene til at Europas problemer er så vanskelige å løse, og at det europeiske foreningsprosjektet går mer og mer i stå. For disse europaskeptikerne, som bare et tvilsomt samlebegrep kan skjære over samme kam, er naturligvis uenige på de fleste punkter. Det eneste som forener dem, er nedbrytingsarbeidet, sagingen i fundamentet, en nihilistisk korrosjonseffekt. Så mistroiske de er, tenker han: De sverter et demokratisk folkeforbund som er det største historien har skapt på disse breddegrader. Løselig forbundet, båret oppe av respekt for alle forbundspartnernes nasjonale suverenitet, til fremme av gjensidig forståelse mellom kulturene, praktisk å ha i mange henseender. De hakker og klorer på strukturer som bare det tilintetgjørende raseriet gjennom to kriger kunne skape, og det i form av en skjør fornuftskonstruksjon. Ser vi et øyeblikk bort fra alle idealer, var det den blotte overlevelsesviljen som kom til enighet om dette økonomiske fellesskapet for å forhindre fremtidige kriger, hva ellers?
Man må ikke nødvendigvis bli ekstatisk over dette, men man kan i det minste betrakte denne transnasjonale alliansen som det positive resultatet av en læreprosess, som et forsvarsforbund mot nasjonal hypertrofi. Eller som hukommelsesforskeren Aleida Assmann oppsummerte det: «Den europeiske drømmen er … et svar på marerittet om krig, ødeleggelse og forbrytelser mot menneskeheten, og den hviler på overbevisningen om at de europeiske statene sammen er i stand til å overvinne denne fortiden og løse de økende utfordringene i nåtiden og fremtiden.»
***
Han vet jo hvem som er Europas fiender i dag, de samme som i går, bare i nye gevanter: nasjonalister, høyre- og venstrepopulister, identitære, sjåvinister, religiøse fundamentalister, knallharde fascister, revansjister, revirbeskyttere av alle slag. I lang tid har han observert dem med sterk motvilje, og nå kan man igjen treffe på dem i alle vest- og østeuropeiske land. Som en voksende minoritet har de for lengst tatt plass i Europaparlamentet, hvor de danner stadig nye fraksjoner og utbrytergrupper, ECR, EFDD, ID og hvordan alle disse forkortelsene nå enn lyder. Men faren stammer ikke bare fra dem, det farlige er tilvenningsprosessen. Meningsmålingene viser igjen og igjen at et stabilt flertall støtter Den europeiske union, men vi har sluttet å undre oss over historieløsheten til våre motstandere. At samfunnets historiske hukommelse har kort varighet, synes å være en konstant, om ikke sågar en naturkonstant. Men her handler det jo til slutt om intet mindre enn vår kjente og kjære sivilisasjons fortsatte eksistens.
At det er en fordel for alle å være europeer, er lett å si, men i vellet av divergerende interesser synes denne innsikten nå å stå i fare. Ethvert skolebarn kan liste opp disse fordelene, men det barnet ikke vet, er at fra et historisk synspunkt er de ytterst nye og skjøre, disse overenskomstene som kommer oss alle til gode. Her følger de viktigste som man bør notere seg:
- Åpne grenser fra Finland til Portugal, fra Polen til Hellas, visumfri turisttrafikk
- Forsoningen av tidligere motstandere: et fredsforbund som kan tjene til eksempel for verden (og ikke har sett sin make siden den mislykkede Locarnotraktaten om folkeretten fra 1925)
- Handelsavtaler til gjensidig fordel
- Arbeidsrett og sosiale tjenester
- Rettsstatlighet overhodet
- Den europeiske unions domstol
- Sikring av menneskerettighetene i alle medlemsstater
- Støtte til demokratisk utvikling, skroting av diktaturer
- I den senere tid også klimatiltak: den såkalte grønne giv
- Det viktigste: samarbeid i stedet for drepende konkurranse
Alt dette er europavisjoner, og med det menes ikke slagerkonkurransen med et lignende navn. Hans urokkelige optimisme kan nok virke latterlig på mange, det vet han, og det tar han med på kjøpet. Han rettferdiggjør seg gjennom erfaringer som han gjorde i begynnelsen av livet, som barn av sosialismen i den delen av Tyskland som den gangen hørte til østblokken, territorialt sett til Øst-Europa. Man kan være sikker på at han har god kjennskap til ressentimentene som oppstod gjennom kontinentets splittelse i øst og vest, og derfor også kjenner tilbakeslagene som har rammet de tidligere østlandene siden da. Det er grunnen til at han følger med på populismen der med stor skepsis, de fremmedfiendtlige opprørene og lengselen etter et «Alternativ ikke bare for Tyskland». Han kjenner sine brødre og søstre, og han kjenner deres frykt, som nå kommer i form av argumenter, følelsen av å ha blitt kolonisert, bare at han ikke deler den. Den som uttaler seg her, er privilegert. Da han selv vokste opp, ble denne personen tilgodesett av systemet, var en som nøt godt av særrettigheter, som oftest en partipamp. Men selv tilhørte han den gangen de undertrykte, som motstander av enhetspartiets hegemoni. Han var en av dem som gikk ut i gatene den gangen, da det fortsatt var livsfarlig, i håp om å gjøre slutt på marerittet. Han var der under den østtyske våren, som så ofte i landet hans falt på høsten (oktober–november 1989). Heller en grusom ende enn grusomhet uten ende, var hans naive, men likevel fungerende motto. Derfor kan han rope ut til alle europamotstandere:
Tenk deg bare at du er opposisjonell i landet ditt. Nei, ingen fly blir tvunget til å lande der for å sette deg i arrest om bord, siden torturere deg og til slutt sette deg i en leir. I det landet som har utstedt passet ditt, er det heller ingen autokrats eller diktators lange arm som truer journalister på åpen gate eller prøver å drepe uønskede kritikere med nervegift.
****
Til slutt vil han gjerne fortelle om en øy. Nei, ikke Kreta, hvor den bortførte Europa fikk sitt hjem, ifølge en av de mange versjonene av myten. Hvert år om sommeren, i hele fem år, besøker han den for å lade seg opp, for å koble batteriet til en opprinnelsesmyte. Ventotene heter denne øya i Middelhavet (italiensk: den som holder vindene), og den hører til De pontinske øyer. Fra keiser Augustus’ til fascisten Mussolinis tid var den en eksiløy, et sted der det ikke fantes noen utvei. Dit ble uvelkomne familiemedlemmer deportert i romertiden, senere regimemotstandere av alle slag, kommunister, sosialister, anarkister.
I over to tusen år var Ventotene et ufrihetens sted. De mektige fra Augustus til Mussolini forviste sine motstandere hit. Et hemmelig bånd forbinder keiserdatteren Julia og hennes hoff med Bourbon-herskernes fanger og de siste antifascistene som mistet sine beste år på denne øya. Alltid var det den overmektige staten som forviste sine farligste motstandere hit. Som interneringsleir, noe som ble offisielt hysjet ned, fikk Ventotene sitt økenavn: «øya som ikke finnes.»
Man merker fortsatt noe av den dystre auraen. Ordene eksil, forvisning og fangehull ligger i luften. Det tilbys omvisninger i cisterna dei carcerati, en plakett viser hvor den tidligere kantinen lå, der fangene laget mat til seg selv, og Archivio della Memoria (med dokumenter fra forfølgelsestiden) har sitt eget kontor i en smal gate langs havnen. Dominerende og godt synlig fra havet er det gule kastellet, utstyrt med skyteskår og på massiv sokkel, i dag sete for lokalforvaltningen, anlagt på den store piazzaen, møtestedet for alle på denne øya. Langs den omkringliggende muren er det informasjonstavler som forteller om de forviste fangenes liv, om deres verksteder og diskusjonssirkler, heltedådene og den urokkelige humoren disse folkene hadde. En dag oppdaget jeg et skrift der som jeg ikke ante noe om: Ventotene-manifestet.
Det ble skrevet sommeren 1941, da tyske panseravdelinger hadde trengt dypt inn i Ukraina og det så ut til at Wehrmacht snart ville erobre Moskva. Under denne historiske solformørkelsen var det et par strandede sosialister som, etter at Hitler–Stalin-pakten hadde kurert dem for deres illusjoner, sprang over sin egen skygge og ble enige om et fremtidskonsept i tilfelle blitzkrigen skulle mislykkes og Tyskland gav opp. Det var et program som skulle overvinne alle drepende forskjeller mellom representantene for de progressive partiene. Og det var på høy tid: Den vestlige sivilisasjonen stod ved avgrunnen. En seier for Nazi-Tyskland, skrev de, «ville bety den endegyldige konsolideringen av totalitarismen i verden». Altiero Spinelli og Ernesto Rossi het forfatterne. Til de forviste hørte også Sandro Pertini, en av Italias senere presidenter og en venn av Helmut Schmidt i de salige tidene med internasjonal forståelse etter krigen, da italienere og tyskere på topplanet fortsatt snakket med hverandre (noe som ikke er tilfelle mer). Skriftet gjelder som stiftelsesdokument for en europeisk føderalistisk bevegelse. Forfatterne hadde sitt forbilde i den amerikanske grunnloven, dens forbundsstatsmodell. To år etter nedtegnelsen fikk det sin første offentlige deklarasjon i Milano: «For et fritt og enig Europa.»
Ventotene-manifestet er inspirasjonskilden til alle senere europapolitiske doktriner frem til Lisboatraktaten fra 2007. De som gikk inn for en europeisk union, kunne alltid støtte seg på dette første beskjedne Magna Carta. Et hemmelig lite fengselsbrev som skrev stor historie. Etter å ha blitt skriblet ned på sigarettpapir ble skriftstykket smuglet fra øya i buken på en grillkylling, deretter mangfoldiggjort og delt ut som flyveblad i Milano og Roma. Et par vidtrekkende tankeskisser ble til grunnlaget for det såkalte Hertenstein-programmet, som etter krigen ble vedtatt i Sveits i form av tolv teser. Dermed var konturene av det nye Europa for første gang blitt synlige.
Dette var utgangsposisjonen: Et par internasjonalistisk innstilte sosialister gjør seg uavhengige av Moskva, overvinner sine fraksjonsstridigheter, kvitter seg med partidisiplinen. Proletariatets diktatur som politisk mål har de lagt på hylla. Dette var sosialister av et nytt slag, og de visste bare én ting, nemlig at de ikke lenger ville være gisler for politikken til dinosaurregimer som delte det gamle kontinentet mellom seg, og som i sin revolusjonseksporterende logikk misbrukte alt som var høyt og hellig: fred og frihet og sosial rettferdighet. Deriblant også ideen om et Pan-Europa, noe en kolonisator som Heinrich Himmler nylig hadde sverget til med sitt Waffen-SS. Graverne (og jødemorderne) måtte først tre av, før ideen om en fri føderalisme i Europa kunne bli virkelighet.
Men selv da var faren aldri langt unna. Forfatterne av det glemte manifestet visste svært godt at nasjonalstaten ville konstituere seg på nytt, og at det bare var et spørsmål om tid før alle enkeltstatene ville falle i hendene på reaksjonære krefter og begynne opprustningen igjen. De skjønte at USA og dets nye allierte snart ville gjenopprette maktbalansen for å ivareta sine interessesfærer og påvirke de internasjonale komiteene til egen fordel. De forutså dagens krise med populisme, nynasjonalisme og en atter styrket militarisme. Til og med muligheten for at USA en dag kunne miste sin hegemoniske posisjon. En kort stund stod tidsvinduet åpent – akkurat lenge nok til en gang for alle å knuse den prøyssiske militarismen (Det tyske rikets medfødte skavank etter seieren over Frankrike). En samordnet økonomi basert på gjensidig interesse, til og med en felles hær var nå tenkelig. «Den europeiske revolusjon må være sosialistisk,» skrev de, men avgrenset seg samtidig fra arbeiderfrigjøringens gamle, radikalmarxistiske metoder, fra tvangskollektiviseringens metoder og fra den sovjetiske statskapitalismens kolkoser og kombinater, og fremfor alt fra korporatismens fascistiske idé. Enhver form for nasjonalbolsjevisme, for tyrannisk autarki, som igjen bare ville toppe seg i massiv opprustning og ideologieksport, skulle avskaffes en gang for alle.
En drøm, hva ellers? Utopier oppstår på øyer, ifølge Thomas More. De må ikke love noe godt per se, vi kjenner nok av morderiske utopier fra det tyvende århundret. Men denne var av en annen kvalitet. For å si det kort, med manifestet til en liten gruppe vidsynte politiske aktivister ble Ventotene til Europas vugge. Så når jeg forteller om denne øya, som jeg stadig vender tilbake til, er det på ingen måte noen eventyrfortelling. Det er en kjærlighetserklæring fra et menneske som ville ha den friheten et forent Europa en gang hadde lovet ham. Og han fikk den, det vil han aldri glemme.
Europa: øya som ikke finnes. Det betyr også at Europa i globaliseringens tid ikke har vært noen øy på lenge, og at det gjelder å ruste seg godt i en verden dominert av de store imperiene USA og Kina, med Russland som det sorte får ved forhandlingsbordet. Europa kan kun bestå hvis det ikke lar seg rive i filler på toppmøtene. På reisene mine er det sjelden jeg finner noe interessant i suvenirbutikker. Nøkkelringer, lakkerte muslinger, dukker i folkedrakt, malte keramikktallerkener, folkekunst av alle slag, men for det meste bare masseproduserte varer made in China – å dra dette med seg hjem fra sommerferien har alltid forekommet meg absurd. Men en gang fant jeg likevel noe interessant, for tre år siden på Ventotene. Et blått, lite europaflagg, slike som seilere fester i skipsmasten, det er det eneste jeg har plukket opp som jeg fortsatt er stolt av. Siden har jeg hatt det med meg i reisevesken og kan til nød bruke det som brystlommetørkle. Et kryptisk symbol: tolv gylne stjerner, gruppert rundt en tom midte.
I år var småflaggene forsvunnet fra alle suvenirbutikkene på øya. Var de ganske enkelt utsolgt, hadde butikkeierne bare glemt å etterbestille dem, eller hadde de, skuffede borgere av et kontinent som ikke lenger visste hva solidaritet var, gått over i europaskeptikernes leir i løpet av året? Ventotenes ånd – hadde kanskje den også forduftet? Var ideen blitt for stor og til slutt ikke lenger medrivende og profitabel nok?
Slik snakker og spekulerer han, europapatrioten. Og han er glad for at han ikke måtte skrive et brev til den han tilber, og følgelig ikke må avslutte med en avskjedshilsen.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Hvert år finner festivalen Days of Poetry and Wine sted i den slovenske hovedstaden Ljubljana. Årets festival fant sted den siste helgen i august, og er den 25. i rekken. Hvert år inviterer festivalen en poet til å skrive et brev til Europa, som oversettes til og publiseres på en rekke språk. Årets brevskriver er tyske Durs Grünbein.
Prosjektet Open Letter to Europe er medfinansiert av EUs program »Europe for Citizens«. Grünbeins brev er publisert i partnerskap med Goethe-Institut Ljubljana.
