Etterkrigskanon I

Die Zeit kårer de 70 beste europeiske prosabøkene etter 1945.

Når man begynner å snakke om Europa melder de ubehagelige spørsmålene seg fort. Hvilke land skal regnes til Europa? Hva betyr det egentlig at noe (eller noen) er «europeisk»? Og spesielt viktig for en kåring som tar mål av seg å finne fram til de beste europeiske bøkene skrevet etter andre verdenskrig: Hva er det spesifikt europeiske i den europeiske litteraturen?

Faksimile Die Zeit 29/2012.

Hovedanmelder Iris Radisch gir ingen klare svar i artikkelen («Europas verdenslitteratur», 12. juli) som innleder sommerens kanonkåring i den tyske ukeavisa Die Zeit. Radisch stiller spørsmålene og håper at litteraturen – de utvalgte bøkene – vil kunne gi oss noen svar. Over sju uker skal det presenteres ti bøker fra hvert etterkrigstiår. Hver uke trykkes det i tillegg et intervju med en betydelig, samtidig forfatter der ledespørsmålene er: Hva er Europa? Hva kjennetegner den europeiske litteraturen?

Hvorfor en europeisk kanon nå? Heller ikke her gir Radisch noe direkte svar, men det er neppe urimelig å tenke finanskrisen og eurodebatten som et relevant bakteppe. Europa går ikke i takt, påpeker Radisch. Gjenforeningen av kontinentets østlige og vestlige områder er fortsatt ikke fullbrakt, og forskjellene mellom nord og sør bare vokser. «I sin 2000 år lange historie har Europa sjelden levd i så mange forskjellige kulturelle klimasoner som i dag.» Det fulgte aldri noen tverrnasjonal offentlighet med valutaunionen. Kanskje kan vi forstå sommerens kanonkåring som Die Zeits beskjedne bidrag til opprettelsen av et slikt felleseuropeisk diskusjonsrom?

En etterkrigskanon kommer ikke utenom at den følger etter nettopp en krig, og i europeisk sammenheng ikke hvilken som helst krig, men seks år med kataklysmiske ødeleggelser:

Vår kanon begynner i 1945 på en menneskelig, politisk og kulturell slagmark. Verden får vite om Auschwitz og utslettelsen av seks millioner jøder, gjennomført med tysk sans for raffinement. Den europeiske verdensånden er blamert inn til beinet. Verdensunderet Europa er avtryllet. Den berømte dyden, den store kunsten, de magiske byene, den overlegne vitenskapen, idealismen, den uutømmelige kreativiteten – missbrukt. Europas aktuelle vertsdyr, borgerskapet, er kompromittert, myrdet, frosset fast i likegyldighetens positur.

Hvis man skal lete etter et grunnleggende, europeisk fellesskap, så finner man det kanskje her, spekulerer Radisch, i selvdestruksjonen, i den tapte storheten, i vissheten om at vi ikke lenger er verdens sentrum.

Kriteriene Radisch og resten av redaksjonen har lagt til grunn under kanonarbeidet må kunne kalles pragmatiske. Hun oppsummerer dem på følgende måte:

Vår kanon ønsker naturligvis å ta hensyn til de beste, men også de internasjonalt mest innflytelsesrike verkene. Den vil selvsagt ikke overse en virkelig stor forfatter, men vil heller ikke forsømme en viss nasjonal balanse. Den vil holde antallet personlige smaksdommer på et minimum, men heller ikke utelukkende tilby det man forventer. Den vil anerkjenne de nye migrasjonsstrømmene, men samtidig ikke rive opp alle grensegjerdene. Den vil være europeisk, men ikke smålig.

I skrivende stund er de to første delene i serien klare: 1945–1950 og 1950–1959. Den første bolken inneholder blant andre George Orwells 1984 (1949) og Albert Camus’ Pesten (1947). To tyskere har fått plass: Thomas Mann med Doktor Faustus (1947) og Ernst Jünger med krigsdagboken Strahlungen (1949), som per i dag ikke er oversatt til norsk.

Man blir aldri så kosmopolitisk at man ikke er ørlite grann spent på om det er noen norske forfattere som har blitt veid og funnet tunge nok av en tysk litteraturredaksjon. Vi kan (i det stille, bevares) puste lettet ut. Det blir i hvert fall én norsk tittel blant de 70: Knut Hamsuns Paa gjengrodde stier (1949). Presentasjonen av boka åpner med følgende setning: «Kafka, Proust, Musil, alle elsket de Knut Hamsun, den litterære moderniteten er utenkelig uten ham.» Etter det går det på de godt opptråkkede stier: den store forfatteren som lot seg blende, Nobelprisen som ble forært Goebbels, og ikke minst: den famøse Hitler-nekrologen.

Franske Michel Butor er første forfatter ut i intervjuserien. Han hevder at Europa står midt oppi en åndelig krise, og legger mye av skylda på de moderne kommunikasjonsmidlene:

I løpet av de siste ti til 20 årene har det nesten ikke skjedd noe i litteraturen. Det er en flod av utgivelser, men åndelig stillstand. Årsaken er en kommunikasjonskrise. De nye kommunikasjonsmidlene er beundringsverdige, men de forårsaker en forferdelig støy. Hver dag er det nyheter og flere nyheter og enda flere nyheter, som alle bare forsvinner igjen. Denne informasjonsfloden ødelegger seg selv. Det er i dag betraktelig vanskeligere å erfare hva som virkelig skjer enn det var for tjue år siden. Inntrykket man sitter igjen med er at ingenting skjer.

Butor framstår i det hele tatt en smule desillusjonert, nesten litt bitter i noen av sine uttalelser: «Den som i dag passerer som geni gjør ingenting annet enn å igjen å bringe litteraturen opp på sitt egentlige nivå.»

Mot slutten av intervjuet tar man seg også i å lure på hvor mye vekt man skal legge på Butors jevnt over ganske så kategoriske uttalelser om litteraturen og verdens tilstand anno 2012. Han innrømmer glatt at forfatternavn som Danilo Kiš og Peter Nadas ikke sier ham noe som helst – og bekrefter dermed Radischs innledende påstand om at møtet mellom øst og vest lar vente på seg. (Et tema som også blir behandlet av Katharina Raabe i artikkelen «Erindringsrom», trykket i Vagant 4/2009.)

I seriens andre del har det også blitt plass til en tysker. Günther Grass er inne med Blikktrommen (1959) og han har selskap av kanonens første og foreløpig eneste kvinne: Simone de Beauvoir og hennes roman Mandarinene (1954) har blitt verdiget en plass. Samuel Becketts Den unevnelige (1953) er med, det samme er William Golding og Fluenes herre (1954).

Man forventer en stor grad av gjenkjennelse i kåringer som dette, ja, man setter sin ære i å ha – om ikke annet – hørt om alle forfatterne på lista. Blant de 20 første navnene er det imidlertid ett som er helt nytt for meg: Heimito von Doderer. I Store Norske leser jeg at von Doderer (1896-1966) var «en av sin tids betydeligste østerrikske fortellere», og at hans to hovedromaner er Die Strudlhofstiege (1951) og Die Dämonen (1956), som er boka han er representert med i Die Zeits kanon. Så vidt jeg kan bringe på det rene, er det ikke oversatt en linje av von Doderer til norsk. Her har vi en jobb for et ambisiøst forlag med gode støttesøknadsskrivere (og Sverre Dahl) – på tysk teller Die Dämonen drøye 1300 sider!

Primo Levi. Foto: Wikimedia Commons

Litteraturhistorien avhenger av hvor man ser den fra. Utsikten fra Die Zeits redaksjonslokaler er naturlig nok preget av Tysklands fortid, at den (selv)ødeleggelsen Radisch antydet som et mulig felleseuropeisk holdepunkt bærer et umiskjennelig tysk merke. Blant de 20 første forfatterne finner vi to som skriver med en helt særegen innsikt om akkurat dette. Primo Levis vitnesbyrd fra Auschwitz, Hvis dette er et menneske (1947), er tatt med som en av de beste bøkene fra 1945–1950, og blant 1950-talls bøkene har polske Tadeusz Borowskis novellesamling Hos oss i Auschwitz / Denne veien til gasskammeret, mine damer og herrer (1955) en naturlig plass. Hvis dette er et menneske ville neppe funnet veien inn på en lignende norsk liste (den er for eksempel ikke inkludert i Bokklubbens Århundrets Bibliotek), og Borowski ganske sikkert ikke: Han er ikke oversatt til norsk. Levi finnes på norsk, men lider en uforvaltet skjebne på forlaget Document. En gjenutgivelse av Hvis dette er et menneske og Våpentilstanden, som beskriver Levis lange reise tilbake til Italia fra de polske dødsmarkene, bør man kunne håpe på, og mesterverket Det periodiske systembest science book ever, ifølge Royal Institution of Great Britain – er ennå ikke oversatt.

Det viktigste spørsmålet en kanonkåring av denne typen – EM  i litteratur – reiser, har vi ennå ikke berørt: Hvem leder? Tyskerne gjør det godt på hjemmebane og har foreløpig tre verker på lista. Men det samme har Frankrike – i tillegg til Camus og de Beauvoir er også intervjuede Butors Modifikasjonen (1957) med. Tradisjonen tro henger også England med i gruppespillet: Orwell, Golding og Malcolm Lowry: Under vulkanen (1947). Det er med andre ord jevnt bak nasjonen som noe overraskende leder: Italia. I tillegg til allerede nevnte Levi har Cesare Paveses La bella estate (1949, ikke oversatt) og Curzio Malapartes La pelle (1949, ikke oversatt) fått plass blant 40-talls utgivelsene. Med Giuseppe Tomasi de Lampedusas Leoparden (1958) ligger italienerne et lite byks foran sine europeiske naboer. Enn så lenge.

«Etterkrigskanon II» kan leses her.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.