Etter oss, ting

ANMELDELSE. Espen Tveits fotografier avdekker en forlatt og selvtilstrekkelig verden. 

Tidligere publisert i Vagant 2/2014.

Espen Tveit
Samtidsarkeologi 2
Eget forlag, 2013

I min barndoms skog gikk ruta til det nærmeste anstendige badevannet forbi en gammel, tysk bunker. Jeg visste godt hvor den lå, men ble likevel alltid overrasket. Først idet jeg begynte å lure på om vi faktisk kunne ha klart å gå feil, kom de rødbrune dørene til syne, og det som til da bare hadde vært noen myke linjer i landskapet oppover mot Østmarksetra, enda et par mosegrønne koller, forvandlet seg med ett til rette vinkler og intensjon. I dette øyeblikket gled overraskelsen over i en blanding av forbløffelse og spenning, for det var jo ikke helt bombesikkert at bunkeren var nedlagt og forlatt? Var det ikke noe som føltes annerledes denne gangen? Var det ikke en slags utvekst der oppe på taket? Var det et mitraljøsereir jeg så? Noen sekunder senere måtte jeg på nytt konstatere at inngangene til bunkeren var avlåst eller murt igjen, og at de sporene etter menneskelig aktivitet som var å se, stammet fra turgåerne i området, eller aller helst hundene deres. Bunkeren ble ubønnhørlig rykket tilbake til min egen tid, og alt jeg kunne se, var betong som forvitret og jern som rustet.

Espen Tveits to bøker, Samtidsarkeologi (1997) og den nylig utkomne Samtidsarkeologi 2 (2013), hensetter meg i en tilstand som ligner denne gjentatte, storøyde opplevelsen fra barndommen. Jeg blar meg gjennom de kvadratiske svart-hvitt-fotografiene i undring over hva det er jeg ser og hvor i verden – eller kanskje riktigere: i hvilken verden – bildene er tatt. Noen av motivene klarer jeg å feste ganske nøyaktig i min egen virkelighet (jeg gjenkjenner for eksempel et par glassgjenvinningscontainere), men i de fleste tilfellene må jeg gripe til samlebetegnelser (industribygg, betongstruktur, militær installasjon etc.) eller sammenligninger (som noe fra de første romferdene; tankene går til Berlinmuren; etc.) for å beskrive det jeg ser, eller tror jeg ser. Alt har et anstrøk av forfall eller forlatthet. Landskapet er nordeuropeisk og ruralt, men ellers ubestemmelig. Fotografiene har ingen titler eller bildetekster, og bøkene er ikke utstyrt med forklarende forord. Det er bare disse … restene, i all sin selvfølgelighet – og sære skjønnhet.

Aremark 2008. Foto: Espen Tveit.
«Aremark 2008» fra Espen Tveits Fra siden (2011).

Fotografiene er mennesketomme, og det er bare sjelden tingene eller byggene som er avbildet, innbyr til noen som helst form for menneskelig tilnærming. Bygningene har kun unntaksvis dører eller innganger, eller så er de rene grensedragninger (murer, gjerder, vegger), mens tingene gjerne er av en slik størrelse og massivitet at menneskekroppen føles for liten og svak i møte med dem. Mellom togskinnene gror buskene opp, og ingen biler kjører på veiene. Flere av fotografiene viser skilt eller lyktestolper stående for seg selv i forlatte eller gjengrodde landskap. De har åpenbart vært i bruk på et tidspunkt, men nå da – er det noen som avleser tegnene på skiltene lenger? Er det noen som følger lyskjeglene hjemover i kveldsmørket?

Den verdenen som stiger opp fra Tveits fotografier, framstår som selvtilstrekkelig, uten oss. Jeg tar meg flere ganger i å tenke på den evakuerte sonen man reiser gjennom i Andrej Tarkovskijs film Stalker (1979), eller W.G. Sebalds beskrivelse – i Saturns ringer (1995), åttende kapittel – av å gå inn i den forlatte militærleiren utenfor Orford som det siste mennesket i verden: «Allerede etter få minutter forekom det meg som om jeg gikk gjennom et uoppdaget land, og jeg følte meg på samme tid fullkomment befridd og grenseløst tynget (…). Jeg hadde ikke én tanke i hodet. For hvert skritt jeg tok, ble tomheten i meg og omkring meg større, og stillheten dypere.»

Tittelen Samtidsarkeologi og bildenes fysiske framtoning på boksidene gir ytterligere næring til slike fantasier. Tveit har tatt fotografiene med et gammelt Rolleiflex-kamera og passet på å sette filmen inn feil slik at negativene blir skadet. Blåst opp på sidene har fotografiene tydelige vertikale striper og innimellom også hvite felter i kantene, som om bildene – bevismaterialet – har pådratt seg vann- og lysskader i overleveringen til oss.

Formatet og stoffinnbindingen gjør at Samtidsarkeologi-bøkene kan minne litt om fotoalbum. Ikke først og fremst familiealbumene, der julaftener og podens voksemønster ble behørig bevart for ettertiden, men heller den typen album som ble satt sammen av historikerlag og slektsforskere for å dokumentere lokalsamfunnet slik det en gang hadde sett ut. (Det ekstreme eksemplet i denne sammenhengen er såkalte Yizkor-bøker, som etter andre verdenskrig ble laget av holocaustoverlevende for å dokumentere de utslettede jødiske samfunnene i Øst-Europa.) Men der album av denne typen gjerne viser mennesker og kjente landemerker som betrakteren kan feste og hvile blikket i, tvinger Tveits motiver en til å gå på leting i fotografiene etter en eller annen form for gjenkjennelig sammenheng. Albumet lar oss bevitne og minnes en (tapt) kultur; hos Tveit er det ellers så skarpe skillet mellom kultur og natur sakte i ferd med å viskes ut. Bygningene og tingene er overlatt til seg selv og den langsomme nedbrytningen. Med en av Roland Barthes berømte påstander om fotografiet in mente – fotografiet sier til oss: dette har vært – kunne man fristes til å mene at det er selve ettertiden, tiden etter oss, vi ser i Tveits bilder.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.