Kunstneren og komikeren Et samisk dobbeltportrett

Midtveis i Isalill Kolpus’ debutbok Hvem brente John Savio? er hun på besøk hos sin mormor, i bygda Bjørnevatn i Sør-Varanger kommune i Finnmark, for å nærme seg svaret på spørsmålet i tittelen. Der legger hun merke til at mormoren på kjøleskaps­døren har hengt et avis­utklipp om NRK-programmet «Nytt på nytt», hvor Kolpus siden 2023 har vært fast panel­deltaker, og hun kan heller ikke unngå å legge merke til at mormoren har plassert en kjøleskaps­magnet over ansiktet hennes. Hva betyr det? «Jeg bestemmer meg for at det ikke betyr noe, jeg er jo ganske midt i bildet, og det er der det er mest høvelig å sette magneten», skriver hun. Dette virker plausibelt: Mormoren har tilsynelatende ikke annet enn godhet til overs for henne, om hun enn kommuniserer det på ganske lakonisk vis. Men i og med at Isalill Kolpus er midt i et litterært prosjekt hvor arbeids­hypotesen er at slekta hennes med viten og vilje har visket deler av en samisk kultur­skatt ut av historien, er det kanskje ikke rart at hun et øyeblikk, foran kjøleskaps­døren, lurer på om de kunne finne på å gjøre det samme med henne.

Etset inn i sinnet

John Andreas Savio (1902–1938) kom fra Bugøyfjord, nabobygda til Bjørnevatn, og er, slik Isalill Kolpus ser det, «den store samiske kunstneren», så til stede i hennes oppvekst «at jeg tok for gitt at alle visste hvem han var». Ved hjelp av arven etter sine foreldre, som døde da han var liten, flyttet Savio i 1921 fra Sør-Varanger til Kristiania. Der hospiterte han ved Statens håndverks- og kunstindustri­skole og besøkte Nasjonal­galleriet nærmest daglig, særlig for å studere maleriene til Edvard Munch, som ifølge nedtegnelsene til en av hans få venner i hovedstaden «etset seg inn i sinnet hans».

Savio ble selv den første samiske kunstneren som fikk sin egen utstilling i Nasjonal­galleriet, og i dag tilhører et hundretalls av hans karakteristiske trestikk av samisk natur og hverdagsliv Nasjonal­museets samling. Han ble vel å merke innkjøpt posthumt: Savio er blitt kalt den første «profesjonelle» samiske kunstneren, men levde på et eksistens­minimum – han falbød kunsten sin ved å gå dør til dør – og bodde i perioder på hospits i Kristiania. 36 år gammel døde han i isolasjon, av tuberkulose, og ble begravd i en lenge umerket «fattiggrav» på Vestre Gravlund.

Isalill Kolpus kommer nærmere hvem hun er gjennom John Savios kunst, men føler seg samtidig mer distansert fra og fremmed for den samiske kulturen.

Produksjonen han etterlot seg, var betydelig. Deler av den skal han ha plassert, da han i 1937 forlot Bugøyfjord for siste gang, i Kolpus-huset, forfatterens hjemstavn på mors­siden, hvor han pleide å overnatte på vei gjennom bygda. Han skal ha gitt olde­foreldrene hennes beskjed om å brenne etterlaten­skapene hans, for at de ikke skulle falle i hendene på hans onkel og eneste gjenværende slektning, som han befant seg i en arvestrid med.

Spørsmålet boka stiller er altså ikke hvem som brente John Savio, men hvem som satte fyr på verkene hans, og det er det (etter alt å dømme) noen i familien til Isalill Kolpus som har gjort. Men hun kan ikke vite det sikkert, for det var morfaren hennes som vokste opp med Savio-kunsten i sin besittelse, og han er også død. Hun fikk aldri anledning til å spørre ham om han virkelig gjorde det, og siden har hun «aldri spurt om mer. Jeg har antatt at det ikke er mer å forstå om familien min, for vi snakker jo ikke sammen.»

Kjernen av problemet

Hvem brente John Savio? er like mye et familieportrett som en kunsthistorisk whodunnit, like mye en bok om taushets­kultur som om samisk kultur. For Isalill Kolpus er alt dette forbundet gjennom John Savio: Hans kunst er fast inventar i samiske hjem og har definert hennes egen selv­forståelse – hun fikk vekket sin samiske identitet da moren hennes hang opp et innrammet postkort av to reinsdyr som står steilt mot hverandre, Savios ikoniske tresnitt Sarvát («Kamp») – så vel som det norske stor­samfunnets forståelse av samiskhet. Samtidig opplever hun at Savio har forblitt et ukjent navn utenfor Sápmi, og i sine anstrengelser for å motvirke denne kunnskaps­løsheten har hun «møtt den samme veggen utallige ganger. Jeg stanger hodet mot det som er kjernen av problemet: Skal jeg fortelle om Savio, så må jeg vite om jeg er en del av historien. Om jeg spiller en rolle, og om den rollen er skurk.»

Dette er et interessant premiss, både for en true crime (om det aldri så mye er snakk om en gråsone-crime) og en slektskrønike. Men Isalill Kolpus, som jobbet som lærer inntil hun etablerte seg som standupkomiker, er ganske famlende både som privat­etterforsker og sakprosa­litterær forteller. Arbeidene som Savio skal ha etterlatt seg hos familien Kolpus, kan ha forsvunnet «på femtitallet, eller kanskje det var syttitallet», begynner hun, eller «en gang på sekstitallet. Eller var det åttitallet?» Hun kontakter en kunst­historiker og tidligere daglig leder på Saviomuseet i Kirkenes, som hun sist snakket med da hun skrev en master­oppgave om fremstillingen av samer i norske lærebøker: «Var det Sigrid hun het? Nei, Sigrun var det.» Hun minnes at hun allerede i sjette klasse bestemte seg for å bli lærer, «nei, syvende klasse må det ha vært».

Isalill Kolpus «lever i tvetydigheten, hvor ingenting kan være helt sant og jeg aldri kan ta feil om noen, for det finnes ikke feil hvis det ikke finnes sannhet», forklarer hun på et tidspunkt. Denne livsholdningen gestalter hun også i selve bokskrivingen, til dels på frustrerende vis.  Hun forsøker å se livsløpene til John Savio og sin egen morfar Paul Kolpus i sammenheng, men stanger mot at de så vidt vites ikke hadde noe med hverandre å gjøre (utover at morfaren antakelig vokste opp med kunsten til Savio på loftet): «Det må jeg bare forstå. Heller før enn senere, for dette kan bli et veldig pinlig prosjekt hvis jeg ikke skjønner det i tide.» Hun «har latt historien ligge så lenge at den er i ferd med å slite meg ut. Noe må skje.» Det samme kan man tenke som leser, selv et godt stykke uti boken.

Snedig skjebnefellesskap

Historien tar imidlertid visse vendinger etter hvert. Til tross for at Kolpus-slekta ikke har for vane å snakke sammen, er det moren hennes som setter henne på sporet av løsningen på familie­mysteriet, via en lokal­historiker. Men man får ikke følelsen av at det er her, i spørsmålet om hvem som brente verkene til John Savio, det virkelig brenner. («Greit, tenker jeg», skriver Isalill Kolpus etter morens tips, «som dere maser.») Hun har heller ikke ambisjon om å skrive en uttømmende biografi om Savio, for den er allerede skrevet av den store Savio-samleren Niels Christian Bang, og hun «klarer nesten ikke forestille [seg] hvor mye arbeid som ligger bak» den boken.

Det som derimot gradvis avtegner seg i Hvem brente John Savio? er en blanding av biografi og selvbiografi (med hint av mer hybride, nymotens varianter som autoteori og eksofiksjon). Formen kan minne om selve gullstandarden for mislykkede kunstner­monografier, Geoff Dyers En ren besettelse (Flamme Forlag, 2014; eng. Out of Sheer Rage, 1997), hvor den engelske belletristen skildrer sitt forsøk på å skrive en studie av forfatterskapet til sin landsmann og litterære ledestjerne D.H. Lawrence, som for det meste er en studie i prokrastinasjon og vegring, men innimellom – som regel når leseren minst venter det – fører Dyer inn i problem­stillinger som i sin tid også hjemsøkte Lawrence, og på snedig vis forener dem i et skjebnefellesskap.

Iboende isolasjon

Kolpus ser sitt eget folk avbildet «med vårt eget blikk» i kunsten til Savio; hun ser også seg selv i ham. I likhet med ham har hun tilbrakt sitt voksne liv i Oslo og «kjempet på egen hånd for å huske hvem jeg er». Hun har lært seg samisk på kurs på Grüner­løkka og lært seg å sy kofter i leiligheten på Torshov – om hun ikke har vokst opp i foreldre­løshet, som Savio, har hun av andre grunner blitt avskåret fra samiske tradisjoner, for hun vokste opp i en familie som ikke gjorde «sameting». Og i likhet med Savio, som «var meget våken og på vakt overfor alt som ble skrevet om samene», er hun alltid «klar til å slå ned en spydighet, et misforstått kompliment. Eller et forsøk på å forminske oss.»

Hans kunst er for henne «en påminnelse om alt dette, alt arbeidet», men motivene hans vekker også noe annet i henne: «Jeg føler meg ensom. Det er på grunn av samene. De føles som fremmede.» Denne eksistensielle ensom­heten gjenfinner hun også i Savio selv. Et av hans mest majestetiske motiver, av en reinokse som steiler med geviret mot himmelen, på en fjelltopp, har han gitt verkstittelen Okto, som betyr «alene». (I en av sine notat­bøker har han lagd en skisse av motivet og gjort underteksten enda mer eksplisitt, oppdager hun, ved å simpelthen kalle tegningen «John».)

Isalill Kolpus kommer nærmere hvem hun er gjennom John Savios kunst, men føler seg samtidig mer distansert fra og fremmed for den samiske kulturen. Den samme dobbelt­heten fantes tilsyne­latende også i Savios liv og kunstneriske virke. Med tanke på hvor mange lag og paradokser det er i alt dette, gir det mening at denne boken ikke lot seg skrive på en mer rettfrem måte.