Den kommenterte utgaven av Mein Kampf skaper debatt i Tyskland.

Første gang publisert i Merkur. Deutsche Zeitschrift für europäisches Denken 3/2016. 

Fristaten Bayerns opphavsrett til Adolf Hitlers litterære etterlatenskaper gikk ut 1. januar 2016. En uke senere, 8. januar, holdt Institut für Zeitgeschichte (IfZ) [Institutt for samtidshistorie] en pressekonferanse i instituttbygningen i München, hvor de lanserte en «kritisk utgave» av Mein Kampf1 – den første utgaven av verket som er trykket i Tyskland siden 1945. To bind i stort format på til sammen nesten 2000 sider gir plass til mer enn 3500 anmerkninger fra fire redaktører. I forordet, datert 5. oktober 2015, nevner instituttleder Andreas Wirsching at prosjektet var ledsaget av «betydelige offentlige debatter». Wirschings oppsummering av disse debattene fastslår bare det uomtvistelige. «Én ting er likevel ubestridelig: Det ville vært vitenskapelig, politisk og moralsk uforsvarlig å la denne rasistiske skriftsamlingen av umenneskelighet falle kommentarløst i det fri, uten å imøtegå den med en kritisk referanseutgave som setter tekst og forfatter på plass.»

Denne påstanden er feil. Nødvendigheten av en kommentert utgave har vært omstridt gjennom hele debatten om opphavsretten og dens utløp, i den grad debatten omhandlet instituttets vitenskapelige planer og ikke det juridiske spørsmålet om hvordan man skal behandle ukommenterte nyopptrykk av Mein Kampf. Riktignok har svært mange samtidshistorikere i årevis gått inn for en kommentarutgave, og Wirschings forgjenger Horst Müller strevde forgjeves med å få godkjennelse fra rettighetshaveren Bayern. Enkelte fagfolk vurderte derimot prosjektet som overflødig, deriblant Wolfgang Benz, forfatter og redaktør av standardverker om folkemord og antisemittisme, som arbeidet ved instituttet fra 1969 til 1990. Prinsipielt begrunnede motsigelser er blitt ytret både av holocaustoverlevende og representanter for de etterlatte, deriblant Charlotte Knobloch, president i Israelitische Kultusgemeinde [den jødiske menigheten] i München. Protestene fikk Bayerns ministerpresident Horst Seehofer til å trekke tilbake den statlige finansieringen som delstatsparlamentet hadde vedtatt.

I møte med innvendingene og motsigelsene er det forståelig at Wirsching ønsket å formulere så tydelig som mulig sin overbevisning om legitimiteten til instituttets planer. Dessuten er det jo vanskelig eller slett ikke mulig å bestride sin egen posisjon. Men at instituttledelsens svorne oppfatning er vanskelig å motsi, blir hos Wirsching til en feilaktig faktapåstand om at den ikke er blitt motsagt. Det er ikke et godt tegn for en utgave som har satt seg fore å korrigere alle feilaktige uttalelser hos forfatteren. Forestillingen om behovet for en ytterst omfattende redaksjonell korrektur ligger bak den svulstige erklæringen om at utgaven vil «sette Hitler på plass». Wirsching sier at det ikke finnes noe alternativ, ikke bare til planen om en kommentarutgave som sådan, men heller ikke til denne bestemte tilnærmingen der fortløpende kommentarer motsier teksten. Å unnlate å lage disse to mursteinene ville ifølge ham vært ansvarsløst, både vitenskapelig, politisk og moralsk. Finnes det i vitenskapene overhodet et tidligere tilfelle av dette: en kategorisk påkrevet publikasjon? Slike rettferdiggjørende formuleringer burde veies på gullvekt når de kommer fra lederen ved et forskningsinstitutt hvis særlige ekspertise har bestått i å måle opp ansvarets rekkevidde i ekstreme situasjoner, etter at de ansatte fungerte som fagkyndige i krigsforbryterprosessene på femti- og sekstitallet. Deres fagrapporter utkom også i bokform på instituttets eget forlag, i likhet med Mein Kampf nå.

Uten å studere objektet
7. januar 2016, dagen før utgivelsen, publiserte Süddeutsche Zeitung en artikkel med tittelen «Das absolut Böse» [Det absolutt onde], som bestred den kritiske utgavens legitimitet. Jeremy Adler argumenterte som litteraturviter, og tok i sin protest utgangspunkt i én tanke, nemlig det metafysiske grunnlaget for utgiverhåndverket. Nøkkelsetningen lyder: «Akademiske utgaver tjener per definisjon forfatterens intensjoner.» Å «sette seg fore å trykke opp en bok fordi man avviser den», strider derfor imot «hele utgivertradisjonen siden senantikken og den jødiske middelalderen». Mot dette argumentet hadde de ansvarlige ingenting å stille opp med på pressekonferansen. De beklaget at Adler hadde felt en dom uten å ha dissekert utgaven, som det ikke var sendt ut noen forhåndseksemplarer av. Imidlertid var poenget med Adlers undersøkelse at han gjennomførte den uten å studere objektet. Adler ville demonstrere det illegitime ved en Mein Kampf-utgave, og måtte derfor se bort fra redaktørenes flid med de enkelte kommentarene.

Instituttlederen fastslo overfor verdenspressen at Adler åpenbart manglet kjennskap til instituttets interne arbeidsprosedyrer. Denne kritikken av kritikeren rettet seg mot artikkelens siste, institusjonspolitiske avsnitt, som ganske riktig inneholder en feil: Ikke alle de fire redaktørene er ansatt ved instituttet. Like fullt kan man knapt lese noe om utgavens indre historie ut av bindene: Snart vil man måtte forklare studenter at «offentlige debatter» kun er betydelige i de tilfellene hvor de medfører at statlige midler trekkes tilbake.

Ifølge Adler er redaktørens kvalitetssikring av teksten alltid rettet mot å overvinne tiden. Enhver utgave har slik sett en antihistorisk tendens. «Kritiske utgaver har som sitt fremste formål å bevare en original for all fremtid.» I tilfellet Mein Kampf vil «et elendig makkverk gis en verdighet som vi tilregner Homer og Platon, Bibelen og Talmud». Likheten med Bibelen og Talmud er påfallende ettersom dobbeltsideombrekkingen med anmerkninger ikke bare under teksten, men også i margene følger et prinsipp som først opptrådte i håndskrevne versjoner av disse hellige tekstene. I innledningen til Mein Kampf-utgaven står det at denne formen har «stått sin prøve» og ble brukt i en Talmud-utgave så sent som i 1979. Mer står det ikke. Adlers profetiske mistanke viser seg å stemme: «Redaktørene ville ’innsirkle’ originalen, men er likevel ikke bevisst på hvor anstøtelig det virker når de anvender en teknikk på Mein Kampf som er utarbeidet av Talmud-redaktørene – med motsatt fortegn.»

Bevisst var de derimot på et område hvor ingen, foruten et par spesialister på typografiens historie, ville tatt anstøt: ved valg av skrifttype. Typen Trump antikva ble betraktet som en «lettleselig og saklig skrift med mest mulig nøytral virkning». Via «ytterligere undersøkelser» ble det imidlertid oppdaget at Georg Trump avanserte til leder for Münchens mesterskole for boktrykkere i 1934 og ble møtt med sieg heil-rop under innsettelsen. Ifølge redaktørene «burde en slik nærhet til Det tredje rike burde under alle omstendigheter unngås». Under Martin Broszats ledelse ved Institutt for samtidshistorie ble det utviklet ulike kategorier for motstandsarbeid, og denne esoteriske distanseringsgesten vil man kunne sortere under «resistens».

I bruksanvisningene til det tekstkritiske apparatet spør redaktørene: «I hvilken grad er det meningsfullt og rimelig å redigere en tekst som Mein Kampf etter målestokker som vanligvis kun er forbeholdt litterære tekster? Får ikke dermed Hitlers skrift en språklig, intellektuell eller sågar kunstnerisk betydning som det egentlig aldri hadde?» De beroliger seg med at den tekstkritiske behandlingen som sådan, dokumentasjonen av variasjoner, «til syvende og sist imøtegår den auraen av hellighet som nazipropagandaen forsøkte å omgi Hitlers debut som ’forfatter’ med». Men siden nettopp hellige tekster blir overlevert i tekstkritisk bearbeidelse, blir dette bare tomme ord. Fordi sideoppsettet minner om Bibelen og Talmud, vil man måtte forstå ordet «imøtegå» i den siterte passasjen motsatt av forfatternes intensjon, slik det har vært vanlig i nazismeforskningen siden Ian Kershaw fant følgende i en tale holdt av en nazistisk landbrukspolitiker: Enhver tyskers plikt er «å imøtegå Føreren».

Enestående utgave?
Kershaw er Hitler-biograf og har som historiker studert Hitler-effekten, utbredelsen av førertroen i det tyske samfunnet. 8. januar var han til stede i München, hvor han avviste Adlers påstand om at utgaven er enestående. Han hevdet at tekster som Mein Kampf utgis hele tiden: skrifter av Stalin og Mussolini, Hitlers samlede taler, skrifter og forordninger i en nå nær sagt fullstendig utgave i flere bind. Likevel finnes det ingen eksempler på at et diktatormanifest er blitt utgitt slik Mein Kampf nå utgis, hvor den grafiske utformingen er gjort med en andakt for ubetydeligheter som sømmer seg en klassiker, og hvor innholdet ubønnhørlig motsies av kommentarene. Å korrigere selvbiografiske myter og andre propagandaløgner er sikkert standard prosedyre når man utgir tyranners ego-dokumenter: Slik informasjon faller inn under de saksopplysninger som er nødvendige for forståelsen, og som enhver vitenskapelig utgave av en historisk kilde må tilby. Men Christian Hartmann og hans redaktørkolleger motsier også de av Hitlers uttalelser som har en åpenbar ideologisk karakter. Ifølge Hans Buchheim var en av instituttets første oppgaver å reagere med oppklaringer og avsløringer av «ufullstendighetene», «forvrengningene» samt «tve- og tretydighetene» i gammelnazistenes erindringslitteratur. Hartmann & co. vil overbevise resten av verden om denne verdensanskuelsen. «Alt det Hitler ignorerer eller bevisst fortier, suppleres derfor i kommenteringen.»

Redaktørene selv sier i innledningen, stikk i strid med Kershaws uttalelse på pressekonferansen, at «det er tynt grunnlag for å sammenligne med» andre lignende prosjekter, og innrømmer at den polemiske kommentarmodusen sikkert kan «virke uvanlig sett med den klassiske edisjonsfilologiens øyne». «Men uvanlig er det også – og dermed står vi overfor hele prosjektets kjerneproblem – uvanlig er det også å utgi en kilde som ennå ikke er ferdig historisert.» Dette er siste setning i forordet, i innledningen til innledningen, og den blir ikke ytterligere utdypet. Den er kryptisk. Hva skal historisert bety her?

Boken er ennå ikke blitt fullstendig historisk, ennå ikke et historisk objekt på linje med andre. Hvis man får parafrasere utsagnet slik, viser det til at Mein Kampf etter krigens slutt ble behandlet som et hemmeligstemplet dokument: At man unnlot å trykke den opp igjen, fortonet seg som et forbud. Det kunne ikke foregå noen kursorisk omgang med denne levningen fra diktaturet, noe som ellers er vanlig med nettopp bøker; man fikk ikke bla gjennom den, bli fortrolig med den og mer eller mindre kjapt likegyldig til den. Akkurat denne boken, som fra første stund er blitt beskrevet som uleselig, kunne umulig være kjedelig. Selv om man skjønner hvorfor Mein Kampf fortsatt har sin historisering i vente, er det likevel underlig at dette skal være noe uvanlig når det gjelder kildeutgivelser. De fleste åndsvitenskapelige kilder trykkes faktisk for første gang når de utgis. Tidligere var disse dokumentene, dag- og husholdningsbøkene ukjente; deres historisering kan først begynne med at de trykkes. At Mein Kampf ikke kunne trykkes på sytti år, gjør den nettopp ikke til en spesielt uvanlig kilde.

Uttalelsen om den uavsluttede historiseringen gir bare mening når man sammenligner med andre kilder til Hitlers historie, for eksempel hans taler i Riksdagen og Hossbach-protokollen om krigsplanleggingen, men også Nürnberglovene og filmene til Leni Riefenstahl. Redaktørene uttaler seg ikke eksplisitt om kilder fra nazitiden i innledningen, ettersom stikkordene historisering og nasjonalsosialisme uansett smelter sammen hos profesjonelle samtidshistorikere. Dette gjelder særlig for instituttets medarbeidere. Samsvaret mellom historisering og nasjonalsosialisme representerer instituttets teoretiske ambisjoner nå som dets anseelse når et høydepunkt, en fagintern avantgardismes historiepolitiske virketrang, som henger sammen med spørsmålet om evnen til å omgås kritikk. «Plädoyer für eine Historisierung des Nationalsozialismus» [Innlegg for en historisering av nasjonalsosialismen] het artikkelen Martin Broszat publiserte i Merkur i 1985.2

Historiseringen som Broszat gjorde seg til talsmann for, selv om det angivelig skal dreie seg om en naturlig og uunngåelig prosess, ble presentert som en motsats til en moralsk tilnærming eller i hvert fall til en generaliserende bedømmelse og «tydelig avgrensning» typisk for Hitlertidens «politiske pedagogikk». Artikkelens antitetiske budskap fikk Saul Friedländer til å ta til motmæle. Siden også Ernst Nolte kjempet under historiseringens fane i historikerstriden som brøt ut i 1986, måtte Broszat, pioner og organisator i den strukturanalytiske naziforskningen, forsvare seg mot bekymringen for at hans begreper skulle ende i en relativisering av de tyske forbrytelsene mot menneskeheten. I en brevveksling som ble trykket opp i instituttets eget tidsskrift, Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte [Kvartalshefte for samtidshistorie], forsøkte Broszat og Friedländer å tydeliggjøre sine standpunkter.3

Det frapperende ved Broszats artikkel, sett med dagens øyne, er at folkemord og tilintetgjørelseskrig kun dukker opp i periferien når han skisserer sin totalfortolkning av nasjonalsosialismen. Hovedsakelig undersøker Broszat svært abstrakt beskrevne motiver for de brede lags deltagelse, hvor han fremhever viljen til sosial mobilitet og nedtoner den ideologiske tilslutningen til regimets programmer. Helt i begynnelsen av artikkelen brukes faktisk jødemordet som forklaring på hvorfor dette fortidsbildet ikke vil forsvinne. «Sivilisasjonssjokket» består, siterer Broszat fra The New York Review of Books, for straks å begrense denne uttalelsens sannhet til kun å angå tidsskriftets utvidede leserkrets: «Det gjelder ikke bare for Israel, men også for storbyene på den amerikanske østkysten, hvor hundretusener av emigranter og overlevende fra Sentral- og Østeuropa fant tilflukt.» Holocaust-erindring – et lokalt fenomen?

I brevvekslingen med Friedländer tok jødeutryddelsen derfor større plass, likedan i en artikkel i Historische Zeitschrift, historikerlaugets sentralorgan, hvor Broszat trykket en collage av de viktigste partiene fra sin del av korrespondansen, uten å henvise til Friedländer, og slik erstattet dialogen med en monolog.4, i: Historische Zeitschrift, nr. 1, august 1988.] Nå snakker Broszat om «Auschwitz’ sentrale rolle», men mener at denne kun er gitt «i retrospekt» fordi ofrene ikke klarer å la temaet ligge. «Med tanke på den særlig intense jødiske erindringen om holocaust kan det meget vel være at den får Det tredje rikes øvrige gjerninger og ugjerninger til å forsvinne stadig lenger ut av verdens erindring.» Men «historikerne kan» ifølge Broszat ikke «uten videre akseptere dette»: nemlig at «hele historien» til Det tredje rike blir «stilt i skyggen av Auschwitz». Den (ikke-jødiske) historikeren gjør seg til talsmann for de ikke-jødiske ofrene, inkludert de «ikke-nasjonalsosialistiske tyske tradisjonene», som «fordi de ble ’tatt i bruk’ av nazistene, i en viss forstand selv ble ofre for nasjonalsosialismen».

At historiseringen lar vente på seg, forklarer Broszat med at «det overveldende inntrykket av den katastrofale enden og endelige tilstanden stadig» dominerer også i den vitenskapelige litteraturen, «forestillingen om den systematiske karakteren, den kalkulerte, trinnvise utviklingen og ideologiske målrettetheten i et machiavellisk regime med fordelte roller under den dominerende lederfiguren Hitler». Det at historiebevisstheten står så langt tilbake, er årsaken til at forfatterens tese ennå ikke har satt seg igjennom: Broszats funksjonalisme bestod nemlig i å kritisere nettopp denne forestillingen om system, trinnvis utvikling, målrettethet og Hitlers dominans. Typisk for den umiddelbare etterkrigstiden var ifølge Broszat et «demonologisk» syn på Hitler som fordømte nazitiden som helhet, men egentlig befridde de posthume eksorsistene for ansvar. Nicolas Berg har i sin store undersøkelse av holocaust og de vesttyske historikerne vist at Broszats beretning om hvordan demonologien ble avløst av strukturanalysen, er en myte.5 Göttingen: Wallstein 2003.] Allerede i den vitenskapelige samtidshistoriens spede begynnelse utviklet man læren om den kaotiske arbeidsdelingens sakstvang og egendynamikk i nazistatens styringsapparat, og den fritar ikke mindre fra ansvaret enn å skyve skylden over på demonen Hitler og hans klikk. Denne læren hørte med i Institutt for samtidshistories grunnlagsdokument, slik det fremgår av skriftene til instituttets andre leder, Hermann Mau.

Ny saklighet
I 1985 brukte Broszat et chiffer fra tiden før nasjonalsosialismen – «ny saklighet» – som et historiografisk ideal om å dra «Det tredje rike» ut av Auschwitz’ skygge. På instituttet var denne forskningsestetiske idealforestillingen alt annet enn ny. Bergs tese er at saklighetskravet helt fra stiftelsesårene frem til instituttleder Broszats æra hadde til hensikt å nekte private forskere fra de holocaustoverlevendes krets å komme inn som medarbeidere. En av forfatterne som ble avvist, var H.G. Adler, Jeremy Adlers far. Fra februar 1942 var han internert i Theresienstadt og ble bragt til Auschwitz i 1944. I 1955 utgav han en bok om Theresienstadt og fremsatte i tråd med instituttets modernitetskritiske perspektiv et syn på leiren som et mønstereksempel på den forvaltede verden. I korrespondansen med instituttet gav han sin tilslutning til sakligheten som preget instituttet, og skilte seg altså ut fra andre jødiske privatlærde som for eksempel Joseph Wulf. Da Adler i 1959 forsøkte å få støtte til sin forskning på jødedeportasjonene, lovet han derfor instituttet å legge seg på en «svært streng og lite emosjonell linje». Forskningsoppdraget fikk han, men manuskriptet han leverte i 1965, ble refusert. Bedømmelseskomiteen etterlyste et tydeligere skille mellom kildekritikk og analyse samt en bearbeidelse av eksisterende forskningslitteratur i dette «svært personlig fargede produktet», hvor forskeren «ikke bare var en vitenskapelig analytiker, men også en samtidig som hadde deltatt direkte».

I 1960 gikk Adler inn for at Hermann Langbein, medstifter av Den internasjonale Auschwitz-komiteen, skulle få i oppdrag å forske på «leirpersonalets typologi». Instituttets svar: Langbein bør heller nedfelle sine «erfaringer og erkjennelser» i «form av en vitneberetning». De ville gledet seg over å få «en utførlig beretning fra Auschwitz skrevet av en kjenner», som de tenkte seg som et «motstykke til erindringene» til leirkommandant Rudolf Höß. Opptegnelsene hans fra bak fengselsmurene var blitt utgitt av instituttet i 1958, på tross av at et rådsmøte hadde ytret betenkeligheter over «at instituttet ville offentliggjøre en massemorders skriftlige utgytelser». Broszat mente at Höß «i ettertid kunne behandle temaet med en slags saklig interesse», og på den ene siden verdsatte han forfatterens «saklighet» som «regnskapsmessig knapp og eksakt», på den andre siden omtalte han den i avsky som «skamløs» og «påtrengende».

I brevene til Friedländer insisterte Broszat på en konflikt mellom den strenge vitenskapen og offerets vitneberetning, som ikke avkreves saklighet, henholdsvis mellom vitenskap og de gjenlevendes kollektive hukommelse, som frembringer slike beretninger. Broszat postulerte en motsetning mellom jødisk erindring og tysk forskning etter mønster av forholdet mellom mytos og logos. Mau, hans forgjenger, hadde beskrevet hvordan samtidshistorikeren og tidsvitnet fra de skyldiges krets, typisk for instituttets tidlige historie, møtte hverandre i følelsen av samhørighet knyttet til en felles samtid: «Det muliggjør blant annet en overraskende og menneskelig bevegende solidaritet med vitnet fra historikerens side, noe som er svært nyttig for saken.» Tredve år senere kjente Broszat bare solidaritet med vitnene på offersiden; avstanden i tid mellom de nye historikerne og vitnenes fortidige opplevelser var blitt så stor. «Til det spesielle ved den vitenskapelige sonderingen av denne fortiden hører også kunnskapen om at den stadig er besatt av mange slags monumenter over den sørgende og dessuten anklagende erindringen, besatt av de smertelige følelsene til mange, fremfor alt jødiske, mennesker, som holder fast ved denne erindringen i mytisk form.» Riktignok er ordet «besatt» her en psykologisk vulgarisering, men også med tanke på minnesmerkelandskapets romlige metaforikk trenger assosiasjonen til okkupasjon seg på.

Selv om Broszat selv talte i bilder, ble han foruroliget av bildenes makt i den «mytiske erindringen», som muligvis beror «på at historiske detaljer og stemninger som tidsvitnene fremdeles er fortrolige med, blir glemt». «En yngre tysk historikergenerasjon som tar utgangspunkt i en mer rasjonell forståelse, får sikkert også problemer med en slik kontrær, historieforsimplende erindring hos de skadelidende og forfulgte under naziregimet og deres etterkommere.» At Broszat skapte en slik motsetning mellom rasjonalitetsgevinst og forsimpling, sjokkerte Friedländer, som ti år gammel var blitt sendt av sine foreldre til et katolsk internat i Frankrike, før de selv ble myrdet. Friedländers presise granskning av det underforståtte ved Broszats dikotomi avviste sistnevnte som uttrykk for «mistro» og «mistenksomhet», hvis «grunner» imidlertid forble «skjult» for ham.

Pandoras eske
I 1964 fikk Broszat en «fornemmelse av flyktighet hhv. forsimpling» av kildedokumentasjonen som Joseph Wulf fremla over virksomheten til lederen for de medisinske myndighetene i Warszawaghettoen, en mann som senere var blitt president for Bundesgesundheitsamt [Den føderale helsemyndigheten] i Bonn. I et av sine brev til Wulf forsikret Broszat: «Jeg forstår motivet for det De skriver.» På samme måte forsikrer nå redaktørene i innledningen til Mein Kampf om at Charlotte Knoblochs «vurdering» av boken som en Pandoras eske man aldri vil kunne lukke igjen, er «psykologisk forståelig» og må «tas på alvor». Bare denne ytringen om hvor forståelig det er, kan man oppfatte som nedlatende; det psykologiske ligger ikke fjernt fra det patologiske. Antagelsen om at fru Knobloch vurderer som hun gjør fordi hun føler seg personlig truffet og ikke artikulerer noe allment synspunkt, er malplassert, all den tid hun først uttalte seg mot utgivelsesprosjektet etter samtalene hun hadde hatt med andre overlevende, som deres talskvinne. Jeremy Adler advarer: «Uansett hvor god vilje som ligger bak nyutgaven, et opptrykk av en tvilsom tekst kan bare føre til én ting: å spre forfatterens utsagn. Om disse møter bifall eller avvisning hos publikum, har ingen redaktør makt til å bestemme – en samvittighetsfull utgiver skal slett ikke styre sine lesere.» Istedenfor å la fremtiden avgjøre om Charlotte Knoblochs engstelser var grunnløse, spør redaktørene seg om bildet med Pandoras eske var «rimelig». «Blir ikke dermed potensialet til en bok hvis første bind utkom for 90 år siden, og som i mange henseender ganske enkelt er blitt gammel, muggen og uforståelig for nåtidens lesere, fullstendig overvurdert, på ny mystifisert og til sist også fortrengt?» Mystifisering er et fornemt synonym for forsimpling.

Merk: Denne boken er så farlig at man ikke kan la den falle i det fri uten ledsagelse. Den kommenterte utgaven kan derimot selges fritt og vandre fra den ene leseren til den andre, for ved hjelp av kommenteringen kan den uskadeliggjøres med ett slag. Troen på vitenskapens kontratryllekraft er den røde tråden i instituttets arbeid. Som utgivelsesarbeidets viktigste grunnsetning nevner redaktørene «sakliggjøringens prinsipp». Under «en forutsetning om rasjonalitet, etterprøvbarhet og allmenngyldighet» søker de en «opplyst meningsbrytning» med Mein Kampf «som en gang for alle gjør slutt på dette symbolets potensielle virkning». I motsetning til hos Höß kan man hos Hitler ikke engang spore en ussel bestrebelse på å simulere saklighet. I en bok fra 1960, Der Führer ins Nichts [Føreren til intet], med artikler som stiller «en diagnose på Adolf Hitler», og hvor også H.G. Adler bidro, skrev Hans Buchheim: «Når han sa Tyskland, tjente han ikke saken, men forsøkte å tvinge saken inn i sin tjeneste.» Det Hitler sprer i sitt verk, er fra første til siste side det motsatte av rasjonelt og allmenngyldig; etterprøvbart er det bare mot forfatterens vilje. Altså er Hitlers historie om NSDAP etter redaktørenes dom «alt annet enn en saklig, virkelighetstro fremstilling». Han manglet «enhver systematisk skolering både når det gjaldt skrift og logisk tenkning». Riktignok kalte han festningen Landsberg, hvor han hadde skrevet første bind, sin «høyskole på statens bekostning». Men «det var ikke engang tilløp til å ha noe med vitenskap å gjøre».

For Institutt for samtidshistorie markerer utgivelsen slutten på den strukturanalytiske metodens hegemoni. Den har ikke lenger, som på Broszats tid, et skinn av progressivitet ved seg. Kommentarene sammenholder Hitlers kunngjøringer i Mein Kampf med hans senere handlinger, og som av seg selv oppstår inntrykket av at det likevel fantes svært, svært mye system, plan og retning i hans politikk, noe Friedländer forsvarte mot den samfunnsmessige dynamikken som Broszat sverget til. Denne revisjonen er riktignok ikke offisiell instituttspolitikk; det ville også ha vært i strid med spillereglene for et forskningsinstitutt. Instituttleder Wirsching betoner ved enhver anledning at Mein Kampf på ingen måte må leses som en «blåkopi», om man ikke vil falle tilbake i den demonologiske fasens «hitlerisme». Mens ansvarlig redaktør Christian Hartmann, en elev av Andreas Hillgruber, derimot lar det skinne igjennom at blåkopien ikke er et dårlig bilde i hans øyne.

Begrepet om feiltagelse er gjennomgående i Broszats brev til Friedländer. Han ville forstå «hvorfor så store deler av en sivilisert nasjon på feilaktig vis og i så sterk grad fortapte seg i nasjonalsosialismen og Hitler», og mente at han med de historiske undersøkelsene av hverdagen i Bayern som han selv ledet, hadde «gjort motivene til de små, feiltagende nazitilhengerne forståelige». Men hva tok «den feiltagende småborgeren i nazitiden» feil i? Ikke i antagelsen om at veien fra Mein Kampf ikke skulle føre til Auschwitz, vel? I sin første samlede fremstilling av nasjonalsosialismen fra 1960 snakket Broszat om tyskernes «besynderlige selvbedrag», de som hadde latt seg umyndiggjøre av «den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsens monstrum». Ifølge Broszat skal ikke de 12 millioner eksemplarene av Hitlers selvbiografiske manifest hatt noen del i denne monstrøse utviklingen. I en artikkel om Hitlers såkalte Annen bok, en utenrikspolitisk nedtegnelse fra 1928 som ble utgitt i instituttets skriftserie i 1961, kalte Broszat det «metodisk uheldig» at samtidshistorieskrivningen «stadig vekk trakk frem Mein Kampf i så sterk grad for å dokumentere Hitlers politiske maksimer». «Det hører med til historien om boken Mein Kampf at den inntil 1945 knapt ble lest eller tatt alvorlig av de troende, kritikerne og motstanderne.»6 Denne utbredte misoppfatningen fra etterkrigstiden er i dag tilbakevist, takket være undersøkelsene til Othmar Plöckinger, en av de fire redaktørene til utgaven.7

At Institutt for samtidshistorie forstår «sitt arbeid som en hyllest til ofrene», er for Jeremy Adler «ren hån: Man påberoper seg de forsvarsløse døde for å rettferdiggjøre sitt eget håndverk.» I innledningen nevnes respekt: «Og endelig er det nok en grunn som taler for en intensiv kommentering av Mein Kampf i form av kritisk meningsbrytning: respekt for dem som ble ofre for ideologien som her er formulert.» Man har respekt for kritikken fra ofrenes perspektiv, sa Wirsching på pressekonferansen, og han gjentok denne formelen da Adler ble nevnt. «Respekten for ofrene for naziforbrytelsene,» skrev Broszat 28. september 1987 i det første av sine tre brev til Friedländer, fordrer at «de får rom for sin mytiske erindring.» Wirsching bebreidet Adler for å gjenopplive den nedlåste bokens negative mytos. Redaktørene sammenfatter sitt arbeid i konklusjonen om at «Hitlers skrift innholdsmessig, språklig og strukturelt utgjør noe som ligner et monstrum», hvorpå det «ikke gjenstår annet» for dem «enn å etterspore dette monstrumets skikkelse så nøyaktig som mulig». Likt et monster: På «den stadig eksisterende mytologiseringen av boken» svarer utgiverne med gamle mytologiske formler.

De aller første kildene instituttet publiserte i 1951, var den posthume samlingen av Hitlers såkalte bordsamtaler i førerhovedkvarteret. Forbundspresident Heuss hadde i egen høye person signalisert sitt samtykke da avgjørelsen skulle tas på et møte med instituttets tilsynsnemnd og råd. Likevel skapte utgaven skandale. Forbundsregjeringen besluttet å overprøve instituttet og forsøkte å stanse utgivelsen, især utdraget som ble forhåndstrykt i magasinet Quick. Bayerns ministerpresident Ehard fordømte publikasjonen i en tale i delstatsparlamentet. Instituttleder Mau hadde uforsiktig annonsert en «publisistisk verdenssensasjon» overfor Spiegel. I Frankfurter Allgemeine Zeitung stod det: «Det er et stort spørsmål om det var klokt og riktig å utgi denne boken. Svarer man ja på spørsmålet, kan man bebreides for å overse de farlige virkningene som kunne oppstå av setningene til denne mannen, som åpenbart har noe å si om alt. Svarer man nei, utsteder man en dårlig attest til den liberale livsformen, eller snarere til dens grad av fullkommenhet i Tyskland.» 8. januar 2016 ytret Ian Kershaw seg i samsvar med siste setning.

Redaktøren av Tischgespräche [Bordsamtaler], den innflytelsesrike og taleføre historikeren Gerhard Ritter fra Freiburg, som ble arrestert etter 20. juli 1944 [dagen for attentatforsøket mot Hitler], måtte trekke seg fra instituttrådet. Han hadde ikke utformet kommentarer til utgaven og måtte regne med faren for «at uforstandige lesere tar Hitlers drøyeste påstander for god fisk, kun fordi de blir fremført med slik selvsikkerhet». Rådet tilkjennegav sin forbauselse over hvor sterkt Ritter hadde «undervurdert betydningen av en vitenskapelig kommentar». Med et usvikelig talent for spissformuleringer skrev Hannah Arendt i sin anmeldelse i Monat: «Siden man har unnlatt å fremføre en eneste kommentar, har man latt Hitler få tale fritt og uimotsagt, slik han gjorde mens han levde.» Broszat kalte Hannah Arendts kritikk «naiv» og «absurd». Bordtalene var lenge «utvilsomt en av de beste kildene til å komme innpå Hitlers usminkede vesen». Nå overgått av Mein Kampf, for redaktørene «det mest omfangsrike og i en viss forstand også mest intime vitnesbyrd fra en diktator hvis politikk og forbrytelser forandret verden fullstendig».

Mot Hitler, politikeren og forbryteren, har Wirsching og hans utgivere mye å si. Men som på Broszats tid mangler de ord mot kritikere med standpunkter som kan forklares med deres personlige historie. Antagelsen som dannet utgangspunktet for Nicolas Bergs arbeid, blir bekreftet: Det lønner seg «å vie særlig oppmerksomhet til den mislykkede kommunikasjonen i historievitenskapelige meningsbrytninger og se dem som nevralgiske punkter i bestrebelsene på å oppnå erkjennelse».

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

  1.  Hitler, Mein Kampf. Eine kritische Edition. Red. Christian Hartmann, Thomas Vordermayer, Othmar Plöckinger og Roman Töppel på oppdrag av Institut für Zeitgeschichte München-Berlin. München 2016.
  2. Martin Broszat: «Plädoyer für eine Historisierung des Nationalsozialismus», i: Merkur, nr. 435, mai 1985.
  3.  Martin Broszat / Saul Friedländer: «Um die ‘Historisierung des Nationalsozialismus’. Ein Briefwechsel», i: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, nr. 2, april 1988.
  4.  Martin Broszat: «Was heißt Historisierung des Nationalsozialismus?» [Hva betyr historisering av nasjonalsosialismen?
  5.  Nicolas Berg: Der Holocaust und die westdeutschen Historiker. Erforschung und Erinnerung. [Holocaust og de vesttyske historikerne. Granskning og erindring
  6.  Martin Broszat: «Betrachtungen zu Hitlers Zweitem Buch» (Betraktninger om Hitlers annen bok), i: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, nr. 4, oktober 1961.
  7.  Othmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers »Mein Kampf« 1922–1945. (Historien om en bok. Adolf Hitlers Mein Kampf 1922–1945) München: Oldenbourg 2011. / Othmar Plöckinger (red.): Quellen und Dokumente zur Geschichte von »Mein Kampf« 1924–1945. (Kilder og dokumenter om Mein Kampfs historie 1924–1945) Stuttgart: Steiner 2016.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.