ESSAY. Hva skyldes det naive sensasjonsmakeriet rundt Vigdis Hjorths Arv og miljø?
[dropcap]D[/dropcap]et er sjelden å se noe gammelt i Norge, fordi alt har brent ned. Derfor er Fredrikstad et spesielt syn som gammelt dansk festningsverk fra 1500-tallet med vollgraver og kanoner vendt mot svenskene, som bor 20 minutter unna. Og en fortryllende gamleby med trehus og en kirke som bare har brent ned seks ganger.
Dag Solstad – en av Norges fremste originaler – hadde vært tynnhudet på Vigdis’ vegne over hennes kommende bok Arv og miljø, men støttet henne fullt og helt. Vi som tilhører samme, utsatte stamme, støtter hverandre (når vi ikke er misunnelige). Men ingen kunne drømme om å misunne Vigdis Hjorth, som nå er ute for den evinnelige granskingen, denne ulidelige faktasjekkingen som ikke hører hjemme noe sted – i hvert fall ikke i fiksjonen. Hele Vigdis’ familie og alle slektningene blir nå spurt ut om historien hennes er sann. Det enfoldige spørsmålet lyder: Har forfatteren selv vært utsatt for incest? Da er i så fall boken legitim. Hvis ikke, hvis det er oppdiktet, kastes det grums over en avdød far fra en fin adresse.
Ingen ordentlig forfatter skriver jo noe personlig – uten at det får allmenn betydning. Ingen kan lese Vigdis Hjorths roman uten at angsten sprer seg og rokker ved leserens klippefaste antakelser om egen bakgrunn eller ståsted. Men forfatterne skal alltid plages med tolkningene om privatlivet deres, det naive sensasjonsmakeriet.
Er det kanskje vår egen skyld, fordi vi en gang på 70-tallet hoppet ned fra den allvitende fortellerens pidestall og gjorde oss selv sårbare og skjønnlitteraturen «demokratisk»? Det private er politisk, som det het. Er nåtidens medieplattformer i virkeligheten bare oppdaterte basisgrupper fra før i tiden? Helt siden vi begynte å skrive subjektivt, har enhver fetter og kusine – i Knausgårds tilfelle onkel – hatt sitt de skulle ha sagt, alle har kunnet komme med sin alternative versjon av en fortelling – eller anlegge sak. Hvem som helst kan hevde at deres tolkning av en familiehistorie er mer korrekt enn forfatterens. Enhver klassekamerat kan rekke hånden i været og påstå at deres erindringer fra skolegården er helt annerledes. Og det er de jo. På 70-tallet ble det kalt bekjennelseslitteratur i Danmark, selv om jeg heller vil kalle det erkjennelseslitteratur. I Norge heter autofiksjonen virkelighetslitteratur.
Thomas Manns Buddenbrooks fra 1901 – Kongens fall i Danmark – var de siste klassiske romanene. Med det europeiske ragnarok av to verdenskriger gikk litteraturen i oppløsning og ble til stream of consciousness – Joyce, Woolf – absurdisme eller den franske nyromanen. Deretter kunne man ikke bare skrive videre som om ingenting hadde hendt og den første halvdelen av det 20. århundres sivilisasjonssammenbrudd aldri hadde funnet sted. Selv om selvfølgelig mange ⎼ de fleste ⎼ gjør det. Men når Kjærstad i dag kan gjenetablere en allvitende forteller, skyldes det utelukkende at fortelleren er et kinesisk kvinnekollektiv!
Nøkkelen til Arv og miljø finner jeg i Vigdis Hjorths tidligere roman Et norsk hus, der hovedpersonen Alma har vanskelig for å finne sine egne grenser og invaderes av henholdsvis en polsk leie-familie, egne barn og kommunen, som vil ekspropriere eiendommen hennes. Hos Vigdis henger tekst og tekstil sammen. De klærne man har på kroppen, og det blodet som lager flekker når man stikker seg på synålene. Et norsk hus er en kunstnerroman om en tekstilkunstner som ikke akkurat drømmer om å brodere en klaustrofobisk «parmiddag», men som lever av offentlige utsmykninger, som her et veggteppe til feiring av Grunnloven og demokratiet. Etter hvert som arbeidsprosessen skrider frem med nål og tråd, viser det seg å være en apokalypse med mindre menneskene en dag innser at de befinner seg innenfor det samme bildet.
Vi har svært vanskelig for å innse nettopp det. Derfor har ikke bare Alma et avfallsproblem når det gjelder de polske leietakerne; vi har alle et avfallsproblem, uansett hvor mye møkk og skrot som sorteres. Avfallsplasser kjøpes og selges overalt. I New York, der forbruket er større enn evnen til å omsette det, står avfallet ute i gatene til de rike i overfylte sekker. I Kolkata lever folk i hele byer av avfall, av å omsette skrotet, mens det bare ligger og fyller de vakre strendene utenfor Guineas hovedstad Conakry.
Det norske hus inneholder en annen pinlig selvinnsikt de fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Hvordan man kan gå inn for frihet, likhet og brorskap – men ikke holde ut naboene sine.
Aftenposten har bedt om et intervju i forkant av vår opptreden. Jeg takker nei. Hvis man forklarer alt på forhånd, mister man lysten til å si noe fra scenen. Kanskje de kan få lov til å komme etterpå. Men Vigdis vil ikke i det hele tatt. Verken før eller etter. Og forlaget beskytter henne. Det skal heller ikke stilles spørsmål fra salen. Hun skal ikke utsettes for igjen og igjen: Er det selvopplevd? Nok er nok. Et overgrep kan fortsette å tære på offeret i årevis. Det er det «normale». Det fortsetter livet igjennom, i forskjellige varianter. For misbruket er den menneskelige grunnformen. Som Dan Turèll sa: «Vi bruker og misbruker andre, og vi bruker og misbruker oss selv.» Det er mange grader. Et overgrep, en voldtekt kan man komme over fort. Det kommer an på hva man legger i det. Om man vil gjøre det til en livsskjebne eller et uhell. Men misbrukets familiemessige konsekvenser er blant annet at familien går i stykker. Minst. Nødvendigvis. Når selve familiens immunforsvar aktiveres i benektelsen av all uhumskhet. Og for de fleste er det mer komfortabelt å ekskludere syndebukken fremfor å se inn i seg selv.
Jeg kan merke på henne at hun er nervøs før vi skal på. Selv kan jeg for en gangs skyld ta det ganske rolig, for det er ikke jeg som er skandaleobjektet i kveld. Eller er jeg i ferd med å bli det? Er jeg, ved å ha sagt ja til dette arrangementet i Fredrikstad, i ferd med å komme inn i min egen indre evige runddans? Det irriterer meg litt på scenen at jeg i så høy grad forbindes med kjønn. Hvorfor? Kjønn er det som interesserer meg minst. Når jeg skriver, er jeg verken kvinne eller mann, hund eller katt. Jeg har skrevet et helt liv om verden, hvorfor får kjønn da lov til – så reduktivt – å ta så stor plass? Hva er det ved kjønn som gjør at det alltid får lov til å ta hele plassen? Er kjønnet liksom den dråpen arsenikk i et glass melk som gjør hele forskjellen? Det må en kjønnsforsker ta seg av.
Men neste dag i bilen, da Vigdis kjører meg og boxeren Emma til Oslo, forteller hun meg historien som ligger bak Arv og miljø. Den er selvfølgelig verre i virkeligheten. Det er den alltid. Den kan egentlig ikke fortelles. Men den er mer rystende i boken! Man er nødt til å dikte historien mulig som skrift. Det visste allerede Tove Ditlevsen som barn, som Vigdis Hjorth sier hun står på skuldrene av.
Vi utveksler galehus. Jeg forteller om det galehuset jeg selv kommer fra. Skuespillet som det «normale» med «overdose-mødrene» våre i hovedrollene. Kvinner som aldri hadde betalt en regning selv – og som kom til å betale den høyeste prisen for det. Begge led av den villfarelsen at de kunne leve av sitt ytre. Ved å gifte seg. Kvinner som aldri ville kunne huske en brøkdel av hva de utsatte andre for, siden de var bedøvet mesteparten av tiden. Både Vigdis og jeg var symbiotiske med mødrene våre. Jeg var nesten enearving til min. Hun ba meg hele tiden skrive om testamentet sitt til min fordel, hvorfor?
Arv er en pest og en plage. En gang hadde det vært meningen at jeg skulle arve dette og hint. Jeg ble gjort arveløs.
«Hvorfor?»
«Fordi jeg ble forfatter. Og så videre.»
«Kjenner du Marina Abramovic’ og hennes performance, Rhythm 0?»
Vi gikk gjennom Marinas verk sammen, der hun sitter ved et avlangt bord med diverse gjenstander: en fjær, et kjede, en pistol og en rose. Publikum kan bruke gjenstandene og henne som de vil. Hun vil bare se hva de finner på. Da det til slutt er en som legger pistolen i Marinas hånd, fører den opp til tinningen hennes og hvisker: «Skyt!», er forestillingen over. Eller nesten. For det hører med at publikum etterpå vender seg bort fra henne i redsel og avsky. «They could not stand my person because of what they had done to me.»
Jeg sier at jeg har prøvd det samme. Også fra en scene. En eksperimentell forestilling som nesten endte i voldtekt. Men jeg var verken sint eller sjokkert. De overskridelsene har gitt meg en fantastisk respekt – og ømhet – for sivilisasjonens skjøre ferniss. Man må ikke pirke borti den. Den krakelerer så lett som ingenting, og under er det bare mord og mordulver, ragnarok. «Man er vel heldig når man har hatt mulighet til å se dypt inn i det såret», sa Vigdis, selv om hun ikke sa det på akkurat den måten, da hun satte meg av ved stasjonen til flytoget.
Og jeg tenkte på Elie Wiesels berømte utsagn i boken Natten, som Thorvald Stoltenberg siterer i sin fredsmegling fra Balkan: «En kan være født adelig eller borgerlig, få en omhyggelig oppdragelse, respektere foreldre og naboer, vise seg på museer og i litterære salonger, spille en rolle i det offentlige liv, for så plutselig – uten overgang – uten å blunke eller føle den minste skyld, å starte et blodbad på menn, kvinner og barn. En kan skyte på levende mål og like fullt beundre rytmen i et dikt, et maleris komposisjon.»
Men jeg tenkte også at kvinner før i tiden ikke hadde kunnet føre en så direkte samtale som den som hadde utspunnet seg mellom Vigdis og meg, på posthornvis. Den hadde ikke vært mulig å forestille seg hvis ikke nettopp kjønn var blitt en så vesentlig del av den felles historien – og hadde tatt så stor plass på revolusjonerende vis.
Og jeg tenkte på filosofen Theodore Zeldins The Hidden Pleasures of Life, der han sier at vi har fått en ny måte å huske fortiden og å forestille oss fremtiden på. Vår tids rikdom er ikke bare materiell, men aldri før i historien har så mange hatt så mange minner å dele. Aldri før har så mye fortid vært levende blant oss. Samtidig har det aldri før nå, i moderniteten, vært så mange som har følt at livet deres er bortkastet.
Perioder av promiskuitet og puritanisme kommer og går, og det gjelder også selvbiografien. Også ærlighet opptrer, historisk, i bølger, skriver Zeldin.
En kvinne på Gardermoen prikker meg på skulderen: «Du banet veien for oss kvinner.» Jeg skulle til å føle meg forulempet. For det var ikke det jeg hadde villet eller ønsket, men det var det jeg hadde gjort, enten jeg hadde villet det eller ei, og kanskje var det bra nok. For med tanke på samtalen jeg nettopp hadde hatt med Vigdis – et i og for seg vilt fremmed menneske – var det bra nok.
Jeg hadde kanskje tatt noe av skammen fra kvinnene. Det var derfor de alltid strålte ved synet av meg og takket. For jeg ga dem ungdommen deres tilbake. Altså ikke jeg personlig. Men deres egen lesning. Forbundet med den gangen de oppdaget at de kunne mye mer enn de hadde trodd. Og ikke behøvde å skamme seg.
Jeg hadde aldri i livet skammet meg på egne vegne, kun på andres. (Skyld er noe annet.) Det er først nå jeg skammer meg. Overfor barnet mitt. Fordi jeg ikke er udødelig og en dag skal dø. Og jeg kan ikke gjøre noen ting for å beskytte henne mot virkeligheten. Det er satt en grense for hvor mye vi kan gjøre for barna våre. Kanskje kan vi bare lære barna våre hvordan man forholder seg til det å dø. Ikke annet.
Teksten er et utdrag av Suzanne Brøggers bok Omelette norvégienne, som nettopp er utkommet på Kagge Forlag i Trude Marsteins oversettelse. Den danske utgaven utkommer først senere i vår på danske Gyldendal.