7. september 2006 anmeldte Dagbladets kulturjournalist-nestor Fredrik Wandrup DVD-utgivelsen av Hans Petter Molands filmatisering av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982). Slik gjorde man det i Dagbladet den gang – man anmeldte ikke bare filmen da den hadde kinopremiere (i dette tilfellet 24. februar 2006), men også DVD-versjonen, hvis den kom med ekstramateriale som var verdt å bemerke. Ekstramaterialet til Gymnaslærer Pedersen, som filmtittelen ble skåret ned til, besto av en 25 minutter lang bakomfilm og to kommentarspor, ett med regissør Hans Petter Moland på egen hånd og ett med Harald Eia og Dag Solstad i kompaniskap, hvorav sistnevnte var «rosinen i pølsa», ifølge Wandrup, «kanskje enda mer underholdende enn selve filmen». Totalt sett ble det likevel ikke mer enn terningkast fire, som forvirrende nok også var Dagbladets dom ved filmpremieren (den gang riktignok representert ved en annen anmelder).
Året etter ble imidlertid Eia og Solstads samtale kanonisert av samme avis, i en uformell – men trolig første og eneste – kåring av «norske kommentarsporfavoritter». I topp seks, urangert, figurerte Gymnaslærer Pedersen sammen med kommentarsporene på Uno (2006), Den brysomme mannen (2006), Reprise (2006), kavalkadeutgivelsen Det beste av Espen Eckbo (2006) og ungdomsfilmen Tommys inferno (2005). Kanonen kan virke en smule nærsynt i tid, men årene 2005–2006 kan også ha vært det norske DVD-kommentarsporets hektiske gullalder. Min vesentligste innvending mot kåringen er at den anonyme juryen karakteriserer Solstad som «relativt lite opplagt». For da jeg i år endelig fikk hørt kommentarsporet – etter å ha skaffet meg DVD-en fra den fantastiske nettbutikken Eventyrhuset, «et levende arkiv av minner, kulturarv og lidenskap» som har som mål å «gi nytt liv til glemte historier» – slo det meg at Dag Solstad, som jo ellers kunne være lettere sfinksaktig i intervjusettinger, sjelden har fremstått mer opplagt i offentlige sammenhenger enn han gjorde sommeren 2006.
Et slags hemmelig brorskap
Han og Eia møttes i et innspillingsstudio på det som var sommerens hittil varmeste dag. Det er Eia som opplyser om dette, for å beklage at det innimellom høres slurpelyder på lydsporet (Eia holder heten i sjakk med Farris, som seg hør og bør, Farris-fabrikken i Larvik er et av stedene hvor det selvproletariseres i filmen; Solstad med et glass Coca-Cola han sier han skulle ønske han hadde blandet ut med rom).
Det er ikke helt umotivert at Eia – som den gang fortsatt jobbet i underholdningsavdelingen til NRK, hvor han året før hadde laget humorserien Tre brødre som ikke er brødre med Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen – er invitert inn som samtalepartner: Hans daværende kone Anne Ryg spiller gymnaslærer Knut Pedersens kone og Eia hadde selv på et tidspunkt forsøkt å skrive et filmmanus basert på boken, nevner han, men «så kom det flinkere folk inn». (Manuset endte opp med å bli skrevet av forfatteren Hans Petter Blad, delvis i samarbeid med regissør Moland; Solstad, som på begynnelsen av 90-tallet skrev manus til den dansk-svensk-norske filmen Bryllupsfotografen og fikk VGs anmelder til å håpe at han «har fått blod på tann og vil fortsette å bidra med glimrende filmmanus til det manushungrige, nordiske filmmiljøet», var ikke involvert på annen måte enn i en rådgivende funksjon.)
I Dagbladets kåring blir Harald Eia karakterisert som «starstruck» overfor Solstad, men det var ikke første gang de møttes. Eia refererer innimellom til en scenesamtale de har hatt i Stavanger (på Kapittelfestivalen i 2002), og om noen av dem virker uvanlig opprømt og bergtatt (Det norske akademis ordbokdefinisjon av starstruck) over møtet i 2006, vil jeg si det er Solstad. Det er nesten så tankene sendes til gymnaslærer Pedersens beretning om sin elev og etter hvert venn Werner Ludal: «Det hadde oppstått et merkelig fortrolig forhold mellom oss. Det hadde oppstått et slags hemmelig brorskap mellom oss … Nikka han over noe jeg sa, kunne jeg kjenne en heftig glede flomme opp i meg, som like etter gjorde meg flau og stotrende.»
Solstad avslører på et tidspunkt at romanfiguren Jan Klåstad, smelteverksarbeideren og den ekte proletaren som i filmen er spilt av Stig Henrik Hoff, er kalt opp etter en travhest. Eia undrer seg om det er noen som vil oppdage den referansen, altså om det er særlig overlapp mellom hestekjennere og Solstad-lesere, og Solstad repliserer at det nok er vel så mange på travbanen som leser hans bøker som det er på Lyns hjemmekamper. Eia må le. Han har tydeligvis tilkjennegitt, forut for kommentarsporopptaket, at han følger fotballklubben Lyn, og oppfatter Solstads replikk som en mild roast av enten ham selv eller Lyn-publikummet eller klubben som sådan, som på dette tidspunktet er i både økonomisk og sportslig trøbbel. Eia presiserer at han bare går på Lyn-kamper for døtrenes skyld, «det går jo ikke an å heie på Lyn».
Et eller annet som ikke stemte
Ellers er det for det meste Solstad som blir stilt gemyttlig til veggs. «Gikk du med slips til daglig?» spør Eia under en tidlig nøkkelscene i filmen. Gymnaslærer Knut Pedersen (spilt av Kristoffer Joner), i slips og hvit skjorte, er ute en lørdag formiddag på torget i Larvik for å handle ingredienser til fiskemiddag, og støter på den nyinnflyttede, radikaliserte turnuslegen Nina Skåtøy (Ane Dahl Torp). Pedersen er betatt av henne; på blikkene hun kaster mot ham, mens de står ved en appelsinbod, blir det tydelig at hun er tiltrukket av ham også. I boken skjer dette inne på Domus; at scenen i filmen er flyttet utendørs, selv om den foregår midtvinters, må være et nikk til en ubeskrivelig vakker scene i Alan J. Pakulas paranoia-noir Klute (1971), hvor en luksusprostituert spilt av Jane Fonda innser at hun er i ferd med å falle for Donald Sutherlands detektivfigur John Klute mens de handler grønnsaker på en markedsplass i New York. (På sitt eget kommentarspor kaster ikke Hans Petter Moland noe mer lys over saken enn at han under torgscenen nevner at han kun hadde 35 opptaksdager og at det «gikk fryktelig fort for seg». Så jeg kontakter Hans Petter Blad. «Jeg kan ikke huske at vi snakket om Klute, og ofte har slike forflytninger praktiske årsaker», skriver Blad i en e-post. «Så er jeg helt enig med deg: Dette er en av de virkelig store amerikanske filmscenene. Det er slike øyeblikk som gjør at man ikke helt mister troen på amerikanske film.»)
Men tilbake til slips. «Nei, ikke til daglig», svarer Solstad. «Men lørdager så gjorde man det, i alle fall jeg. Altså, man gikk med slips når man skulle være fin.»
Eia spør fordi «det er lett å blande sammen hippiegreia og den politiske venstresiden» – altså at det i ettertid er nærliggende å se for seg at representanter for AKP (m-l)-bevegelsen som Solstad og hans tittelfigur på 1970-tallet inngikk i, kledde seg som typiske raddiser og ikke i henhold til datidens soignerte herremote.
Den moten «varte mye lenger i Larvik», foreslår Solstad og legger til at da han bodde i Halden på slutten av 60-tallet, «så var jeg i Oslo på Studentersamfundet, og da syntes jeg at det var noe rart med meg. At det var et eller annet som ikke stemte. Jeg var den eneste med slips. Jeg kom jo fra Halden. Der gikk man med slips. I alle fall hvis man skulle på reise til hovedstaden.»
Det finnes sikkert også andre urfortellinger i Solstads liv som har formet det eksistensielle utenforskapet som kjennetegner mange av hans romanfigurer – for eksempel hans erindring i Pernille Boye Ahlgrens samtalebok Solstad og byen (2024) av at han i ungdommen i Sandefjord ofte var alene på sankthansaften og «syklet rundt på alle badestrendene for å se om det var noen kjente der» – men denne slips-anekdoten forsvarer etter min mening egenhendig Gymnaslærer Pedersens plass i den norske kommentarsporkanonen.
Ålreit med humor
«Dette er vel den scenen som mange som har lest boka, gledet seg til, tenker jeg», kommenterer Eia idet Nina Skåtøy tar med Pedersen hjem fra fisketorget, setter på det nye albumet til Vømmøl Spellmannslag og river av ham den tilknappede skjorta hans. «Jeg føler at det gjorde de mye på den tiden, rev av hverandre klærne? Fordi de holdt fasaden så innmari lenge?» fortsetter Eia. Solstad forholder seg taus mens de holder på, inntil Nina Skåtøy i ekstase utbryter «kamerat!», hvorpå hun og gymnaslæreren tenner seg hver sin røyk og stiller seg på henda oppetter veggen, nakne.
Eia påpeker at dette er en scene som gjerne trekkes fram som et eksempel på at boka er morsom, og legger til at han har inntrykk av at Solstad ikke liker at den blir trukket frem som morsom.
«Det har ikke bare irritert meg med denne boka. Det har irritert meg med alle bøkene jeg har skrevet», svarer Solstad.
Men det er jo bare noe folk gjør fordi de ønsker å formidle boka og lokke andre til å lese den, «verve flere», foreslår Eia.
Solstad tenker seg om. Det er greit «når vanlige folk gjør det», kommer han frem til. «Jeg synes også det er veldig ålreit med humor, også i mine bøker.» Problemet er «mer når litteraturkritikere legger vekt på det». (Sånn sett er det kanskje en viss trøst i at Fredrik Wandrup i sin DVD-anmeldelse mente filmatiseringen av Solstads «pussige blanding av satire over og hyllest til ml-bevegelsen» skapte «en formildende avstand som ikke preger romanen i samme grad. Den er mye mer brutal.») Så er eventuelt spørsmålet: Hvorfor skal «vanlige folk» få verdsette humor, men ikke litteraturkritikere? Dette smule paradokset blir ikke endevendt. («Det er veldig vanskelig å snakke om en tematikk særlig lenge, for filmen durer jo videre, tross alt, da» påpekte Eia da han vendte tilbake til kommentarsporet i en episode av «Tore og Haralds podkast», 21. mars 2025, hvor han også medga at han ikke hadde rukket å se filmen på forhånd.) Men en annen og kanskje alt i alt mer avgjørende indre logikk hos Solstad rekker Eia å dvele ved, om ikke direkte komme til bunns i. Det er Solstads egen beveggrunn for i sin tid å bli med i ml-bevegelsen. Eia forstår det sånn at Herbert Marcuses begrep «repressiv toleranse» var et stikkord her: at Solstad opplevde at han levde i et fritt, borgerlig samfunn som tolererte – og med det undertrykket – uønskede opposisjonsytringer, at han som forfatter symboliserte denne friheten, «og det vil man ikke, derfor gjør man seg ufri og blir kommunist?».
«Det var en ganske viktig grunn», bekrefter Solstad, før han presiserer:
«Det var ikke undertrykking, men det gjorde at det var ganske likegyldig hva du sa etter hvert, for du blir rost for hva enn du sier.»
Eia må le litt igjen.
«Ja, jeg kan skjønne at det var ganske irriterende. Men det høres jo ut som noen barn som bare må gå lenger og lenger … Det minner om den type logikk at du blir sur også hvis du ikke blir møtt med motstand?»
«Det ville man også brukt den gangen.»
«Mot dere? At dere var som barn?»
«Ja, det ville også Aftenposten sannsynligvis bruke.»
«Det var en oppfatning om venstresida at dere var som barn, ja. Jeg leste mye Farmand da jeg skulle skrive hovedfagsoppgave [«Lidende ledere og kompetente kalkulatorer. Næringslisvsfolks symbolske kamper», cand. polit., Universitetet i Oslo, 1992] og der ble sosialistene ofte klassifisert som barn, skjønner du. Umodne. Det var en vanlig klassifisering av venstresiden fra høyresiden.»
«Javel. Jaja. Det er kanskje det tidsskriftet som hadde Norges mest umodne lesere. Det finnes vel ikke mer umodne lesere enn folk som er høyt på strå og gjerne vil ha litt kultur.»
«Nei, det er nok sant, det», konstaterer Eia, tydelig imponert over at Solstad nok en gang har fintet seg ut av et hjørne i kommentatorboksen og gitt gamle lesere av det siden nedlagte kulturkonservative forretningsbladet Farmand noe å tenke på i samme slengen.
En kanskje vel stor digresjon
På dette tidspunktet i filmen har Larviks lokallag dratt av gårde på årsmøtet til Vestfold AKP (m-l), som finner sted på hemmelig adresse like over grensen til Sverige og blir begynnelsen på slutten for hovedpersonenes lyssky forhold. Men før det tar slutt, sniker gymnaslærer Pedersen seg opp i køyesengen til Nina Skåtøy, iført stillongs, mens Jan Klåstad blar i et atlas i sengen over ham. «Jan Klåstad leser kart?» stusser Eia. «Ja, han vil bare vite hvor han er», foreslår Solstad. Men på sitt eget kommentarspor forteller regissør Hans Petter Moland at Klåstads sengelektyre egentlig skulle brukes til å utspørre en fjerde romkamerat om høyden på kinesiske fjell. Denne fjerde personen het Egil, gikk i nedbrettede gummistøvler og snakket østfolddialekt, og skulle altså forestille den daværende ml-eren og seinere fotballtreneren og geografiquiz-entusiasten Egil «Drillo» Olsen. Men i filmen er den fjerde sengen tom og uredd, det «ble kanskje en vel stor digresjon», innså Moland. («Dette kan ha vært noe vi diskuterte, siden spesielt jeg er glad i fotball og setter Drillo svært høyt», kommenterer Hans Petter Blad på e-post. «Ofte, når man skriver for film, er det en lang rekke muligheter som diskuteres ved skrivebordet. Dessverre blir ikke de mest eksentriske av disse ideene med videre.»)
Slik ble det til at Jan Klåstad i filmen simpelthen lullet seg selv i søvn med geografilektyre, før gymnaslæreren, iført stillongs, sniker seg over i senga til Nina Skåtøy.
«Pleide du å sove i lange underbukser, eller?» undrer Eia.
«Nei … det er ikke meg», må Solstad påpeke.
«Nei, jeg vet det, jeg bare spør likevel … Sover du naken eller i pysj?»
Han svarer ikke helt på det, og kanskje er det ikke så farlig. Jeg vil likevel påstå at vi med dette 20 år gamle og til dels glemte kommentarsporet kommer uant nærme å «ha» Dag Solstad (1941–2025), og håper leseren – som det heter til sist i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land – «har forstått den indre jubel jeg har skrevet denne beretninga i».
