Entusiasme og raseri Et læringsbrett til begjær

Jong skole i Sandvika i Bærum kommune er en norsk barneskole til forveksling lik andre barneskoler. Blågrå fasade, litt flass på veggene, en småskakk gatelykt ved inngangspartiet. Men skolen utmerker seg med sine tradisjoner: scenekunstkonkurransen «Talentiaden», halvårlige sjakkturneringer som har fostret flere norgesmestere i sjakk for barneskolelag, og ikke minst en årlig «Ta sjansen»-konkurranse vinterstid, hvor elevene setter utfor akebakken i skolegården i hjemmelagde farkoster, anført av rektor, som ett år åpnet arrangementet på snowboard, iført prestekjortel.

Jong skole er også kjent for en for sin tid utradisjonell og banebrytende pedagogisk tankegang: I 2014 ble skolen den første i Norge til å utstyre alle elever og ansatte med Ipad. I 2016 kunne daværende kunnskaps­minister Torbjørn Røe Isaksen gratulere Jong skole med Innovasjons­prisen fra Senter for IKT i utdanningen, et forvaltnings­organ som den gang lå under hans departement (og ellers blant annet innførte det bysantinske «identitets­forvaltnings­systemet» Feide i norsk skole). «Det er ingen vei tilbake for disse elevene og lærerne, vi går for nettbrett», sa skolesjefen i Bærum til lokalavisa Budstikka i 2017, og til skolestart i 2018 fikk samtlige elever i kommunens grunnskole­verk hvert sitt læringsbrett, som Ipad-ene etter hvert skulle bli kjent som. «Dette er det største jeg har vært med på som rektor», uttalte Jong-rektor Trond Sømme, han med preste­kjortelen, som på en måte startet det hele.

Fra entusiast til emeritus

Jong skole og Bærum kommune er tilbakevendende casestudier i Geir Haugsbakks intellektuelle memoar Entusiast og bakstrever, som har under­tittelen Om en forunderlig ferd mot en full­digitalisert skole. Den ble utgitt av Oplandske Bokforlag samme måned som Haugsbakk i fjor ble professor emeritus ved Universitetet i Innlandets Fakultet for lærer­utdanning og pedagogikk. Utgivelsen føyer seg inn i rekken av senere års debattbøker-med-episke-undertitler om det store skjerm­eksperimentet i norsk skole, etter Bjørn Gabrielsens Skjermslaver. Hva skjermene har gjort med oss, og hva vi kan gjøre med dem (Kagge, 2020), Gaute Brochmanns De digitale prøvekaninene. Historien om hvorfor barnet mitt plutselig kom hjem med en iPad i skolesekken (Cappelen Damm, 2020) og Maja Lundes Skjerm barna. Hvordan teknologien tok over barndommen og hva vi kan gjøre for å ta leken og livet tilbake (Kagge, 2024). Til forskjell fra disse er ikke Entusiast og bakstrever forfattet av en småbarns­forelder med en etablert kritisk stemme i offentligheten, men av en doldis innen medie­pedagogikk som i mange år, når det gjelder skjerm­basert undervisning, fortrinnsvis inntok boktittelens førstnevnte posisjon: entusiast.

Dataalderen, Apple og jeg

I 1984 ble den første stortings­meldingen om «Datateknologi i skolen» lagt fram. På samme tid fikk Geir Haugsbakk jobben med å ta sitt universitetsfag nordisk språk og litteratur «inn i dataalderen», som han formulerer det. Sammen med den framtidige Gyldendal-redaktøren Morten Moi ble han hyret inn som «edb-assistent» i arbeidet til Edvard Beyer med å skrive norsk litteratur­kritikks historie fra 1830 til 1940, og «innså umiddelbart at dette ville gi unike muligheter». Assistentstillingen banet vei for en redaktørjobb i Norsk korrespondanse­skole (NKS), som mot slutten av 1980-tallet gikk over fra tradisjonelle brevstudium til forsøk med «datakonferanser». Noen år seinere ble Haugsbakk tilsatt i den nyetablerte Kurs- og fjern­undervisnings­avdelingen ved Oppland distrikts­høgskole, som i startfasen samarbeidet med Apple og ga ham innblikk i det nyeste av muligheter knyttet til lyd-, tekst- og bilde­overføring i undervisnings­øyemed. «Det var tanke­vekkende og lærerikt å få presentert framtidsbilder av norsk skole fra et stort inter­nasjonalt teknologi­selskap», minnes han. «Det ble etter hvert et stort og entusiastisk fagmiljø ved Høgskolen som utviklet en rekke studie­tilbud med variert mediebruk.»

Mellom ikonoklasme og avgudsdyrkelse

Gjennom 2000-tallet viet Haugsbakk seg mer til kritisk refleksjon rundt denne mediebruken, i forskningsartikler med titler som «Digitale didaktiske dialoger – om storslagne visjoner og komplekse utfordringer» og «Visual Bildung between Iconoclasm and Idolatry». I 2014, samme år som Apples læringsbrett ble fulldistribuert på Jong skole i Bærum, var han «noe mer spissformulert enn vanlig» og skrev en kronikk i Dagsavisen. «Det er store politiske vyer for hva nye teknologiløsninger skal bidra med i skolen. Et lite omtalt problem er at lærerne ikke blir tatt med på råd og at de pedagogiske begrunnelsene er vage», begynte han. «Det er en naiv tro på teknologiens kraft og en utbredt mistillit til lærernes vurderinger og erfaringer.»

Han fikk svar på tiltale fra kommunikasjons­sjefen og direktøren i Senter for IKT i utdanningen, som i en felles replikk viste til at de hadde «godt nok kunnskapsgrunnlag» til «å kunne si at digitale ferdigheter og verktøy styrker elevenes motivasjon for å lære, det styrker fag­forståelsen og gjør fagene mer relevante for elevene. Dessuten er digital dømmekraft og ferdigheter en helt nødvendig kompetanse for å leve i et høy­teknologisk samfunn.» De avsluttet med å minne om at Johann Gutenberg i sin tid utløste frykt for at trykkpressen hans ville eliminere den muntlige fortellingen. «Dermed var jeg, med min ‘synsing’, ettertrykkelig plassert blant de mest framtredende teknologi­vegrerne i historien», minnes Haugsbakk. «Det var en sjokkartet opplevelse.»

Hull i veggen-eksperimentet

I Entusiast og bakstrever bearbeider han denne opplevelsen og parerer anklagen om «synsing» med akademikerens duelling weapon of choice: diskursanalyse. Analysene – av språkbruk, tenkemåter og menings­­utveksling, basert hovedsakelig på tekster, med fokus på «resonnementene og forestillingene som vant fram» – har «åpnet for å stille spørsmål ved noen sentrale antakelser knyttet til digitaliseringen av skolen». Som hvorvidt kunnskaps­­grunnlaget ledelsen i Senter for IKT i utdanningen viste til, virkelig var godt nok, eller hvorvidt den pedagogiske forskningen som ble trukket inn i pilot­prosjektet i Bærum var relevant for den lokale sammenhengen. Der løftet man fram «en indisk utdannings­­forsker», fysikeren Sugata Mitra, som inspirasjonskilde. Han mottok i 2013 den internasjonale TED-prisen for et foredrag om sitt «hull i veggen»-eksperiment, som gikk ut på å studere lærings­effekten av å plassere datamaskiner med internett blant barn i slummen i India – ett barn hadde endt opp som doktor­grads­­student i evolusjonær biologi med Yale-stipend, ifølge Mitra.

Pioner i Gudbrandsdalen

Etter ett år med utplasserte læringsbrett ble læringseffekten eksternt evaluert, og responsen var ifølge Budstikka «overstrømmende». Det hører med til historien, i alle fall til Geir Haugsbakks historie, at evalueringen ble utført av Petter Kongsgården, forsker ved Høgskolen i Telemark, som noen år tidligere hadde sagt opp sin rektor­stilling i Kongsberg i protest mot at han ble motarbeidet av rådmann og skolesjef i sin kamp for å skape en foregangs­skole innen IKT. Noen år seinere ble han, for sin undervisning ved Høgskolen i Telemark, kåret til «årets nettlærer» av interesse­organisasjonen Fleksibel utdanning Norge, i kortform FuN.

Entusiast og bakstrever er full av aktører og dannelses­agenter med dulgte agendaer, kuriøse kåringer og organisasjons­navn, øyeåpnende saks­opplysninger og meget­sigende akronymer. Så full at det nesten er overflødig at Haugsbakk innimellom utforsker grensene for en kjølig diskurs­analyse – det er åpenbart fristende å karakterisere Bærums pedagogiske ledestjerne Sugata Mitra som en «teknologiguru», ikke minst siden han kommer fra India, men det er også mulig å la være.

Et annet kapittel starter i Vågå i Gudbrandsdalen, som i 2011 ble landets første kommune til å vedta PC-er til alle elever fra første til tiende klasse, et pionér­prosjekt frontet av daværende ordfører Rune Øygard. Øygards partifelle, daværende stats­minister Jens Stoltenberg, «kom i helikopter for å være med på å markere starten på skole­prosjektet. Dette utgjør et spektakulært forspill til nettbrett­revolusjonen», foreslår Haugsbakk, en formulering som lyder litt tendensiøs, eller i det minste diskutabel. Men boken etterlater liten tvil om at den forunderlige ferden mot en mer eller mindre full­digitalisert norsk skole var en politisk villet (og helikopter­assistert) «top-down»-prosess, mer enn en fiks idé på et lærerværelse i Bærum.

Heksejakt og rektorflukt

Denne prosessen er siden blitt stagget, blant andre av Arbeiderpartiets kunnskaps­minister Kari Nessa Nordtun, som i 2024 erklærte at «digitaliseringen av norsk skole har feilet.» Regjeringen har siden lagt frem et lovforslag om 16-års aldersgrense på sosiale medier. Helsedirektoratet har lansert nye nasjonale råd for skjermbruk. Senter for IKT i utdanningen har fusjonert med Utdannings­direktoratet og blitt Utdannings­direktoratet – direktoratet for barnehage, grunnopplæring og IKT, like greit.

Også i Bærum har halleluja­stemningen avtatt: På foreldre­møter og foreldreutvalgs­møter og etter hvert også i Budstikka vokste kritikken mot den ensidig digitale under­visningen. I 2021 gikk Jong-rektor Trond Sømme på dagen, og begrunnet senere avgangen med en «heksejakt» på en person som tør å «gjøre ting litt annerledes». I hans kjølvann fulgte det Budstikka omtalte som en «rektorflukt» fra Bærums­skolen. «I hvilken grad nettbrett­prosjektet hadde betydning for dette, er vanskelig å si med utgangs­punktet i materialet jeg har hatt tilgang til», understreker Geir Haugsbakk. Men én ting er sikkert: På nettsiden til Jong skole er i skrivende stund fortsatt den øverste saken en pedagogisk foreldre­guide til oppsett av Ipad.