I Et essay om mennesket (1944; på norsk i 1965, oversatt av Eva Wyller) skriver Ernst Cassirer: «Historien er ikke erkjennelse av ytre fakta eller hendelser; den er en slags selverkjennelse.»
Som ung badet jeg i vår tids historieløshet. Etter hvert innså jeg at kunnskap om fortiden er vel så vesentlig for å forstå verden som min private erfaring. Heller ikke privatsfæren er en uforanderlig, ahistorisk størrelse. Den endrer seg med tid og sted. I store deler av menneskehetens historie har privatliv, brede offentligheter og «offisiell informasjon» knapt nok eksistert.
Disse erkjennelsene oppsto ikke minst i møte med humanistfaglige emner ved Universitetet i Oslo. Jeg er ikke ukritisk til humaniora i Norge i dag, men jeg vil alltid forsvare fagområdets grunnleggende verdi, særlig kjernedisiplinene språkfag og historie. Kan man ingenting om språk og historie, kan man ingenting i det hele tatt.
Å lære å tenke historisk er kongeveien til bevisstgjøring. Og språket er din pilegrimsstav. Språk er selvsagt også av verdi for å komme i kontakt med andre mennesker fra andre steder, og disse kan i sin tur være mulige diplomatiske forbindelser og handelsforbindelser – selv gitt snevre forestillinger om økonomisk vinning kunne man forsvart en utdanningspolitisk satsing på språkfag. I realiteten ser vi, i vårt utdanningseksploderte samfunn, en manglende satsing på slike fag. Høsten 2022 var det færre søkere til språkstudier ved norske universiteter og høyskoler enn det hadde vært på ti år. Slik manglende oppslutning er mulig å motvirke ved politiske tiltak.
I den humanistiske tradisjonen vurderes ikke språklig kompetanse ut fra samfunnsøkonomisk nytte – den anses å være en forutsetning å forstå andre epoker. Cum rerum idea quibusque verbis appictae sint, ad philologiam in primis spectat tenere rerum historiam, skrev Giambattista Vico i De constantia iurisprudentis (1721): «Ettersom de forestillingene vi har om ting, alltid er uttrykt med ord, vil historie først og fremst være et spørsmål om filologi.»
Så snart vi har sett verdien av historie, forstår vi også verdien av å lese tekster fra fortiden. Lesing av slike tekster kan bidra til å avlære oss vår hang til å projisere på alt og alle det vår tid tar for gitt. Eldre tekster har helt andre former for taus kunnskap eller lakuner (det den fenomenologisk orienterte litteraturteoretikeren Wolfgang Iser kaller Leerstellen), gliper som blant annet kan skyldes tidsspesifikke forestillinger det ikke kjentes nødvendig å gjøre eksplisitt.
Vi kan for eksempel lese tekster fra fjerne tider for å finne blindsonene vi har arvet fra 1800-tallets positivisme. Hvis fag som økonomi, biologi og psykologi er så avgjørende for forståelsen av mennesket og verden som det gjerne blir forutsatt i vår tid, er det neppe tilfelle at ingen har reflektert over slike emner tidligere. Humaniora er et reservoar for positivismekritikk. Positivisme i videste forstand står i fare for å henfalle til overdreven empirisme (altså forestillingen om at empiriske data er selvforklarende), overdrevent ahistoriske perspektiver og overdreven tro på observatørers nøytralitet.
Vår tids psykologer arbeider blant annet med å forstå hvordan ulike mennesker tenker. Derfor blir jeg ofte overrasket over den manglende interessen de oppviser for eldre tekster. Utgjør ikke disse vesentlige kilder til å forstå hvor ulikt det er mulig å tenke? Psykologifaget har en lang historie med henvisninger til og begrepslån fra diktning. Om psykologer går over til kun å forholde seg til samtidig litteratur, tåkelegges det store spennet det menneskelige utgjør. Hvor annerledes andre folk har vært, er en nøkkel til hvordan vi kan bli. Annerledesheten er både geografisk (synkron) og historisk (diakron). Å nekte å forholde seg til historie er like dumt som å nekte å forholde seg til mennesker fra andre deler av verden.
Nescire autem quid ante quam natus sis acciderit, id est semper esse puerum, heter det hos Cicero: «Å ikke kjenne til hva som hendte før du ble født, er for alltid å forbli et barn.» Jeg har ingenting imot at barn er barn. Problemet er voksne som er som barn. Men selv det kan iblant være til å leve med. Virkelig ille blir det først når et samfunns politikere neglisjerer betydningen av historie og tradisjon i den grad at evig infantilitet blir normalen.
Å lære døde språk er ikke meningsløst. Langt mer meningsløst er det å glemme tusener av års historie. En måte å lære om fortiden på, er å lære noe av det menneskene i fortiden lærte. Lærer vi om de greske sofistene, kan vi fornemme at det i antikken ikke fantes noe slikt som å lære public relations isolert sett, som teknikk for å tale og dermed påvirke andre. Slik instrumentell kompetanse ble sett som del av et større dannelsesprosjekt, der etikk, filosofi, diktning og historie inngikk som nødvendige elementer i dannelsen av borgeren.
Glemmer vi historiens betydning, blir vi ufrie og ute av stand til å utvikle oss til myndige individer. Våre politikere har ansvar for å legge til rette for studiet av historie, ettersom et slikt studium muliggjør intellektuell frihet og autonomi. Hvordan man enn måtte stille seg til offentlig finansiering av kultur, er det verdt å understreke at man får svært mye igjen for hver krone ved å gi støtte til uavhengige kritikere og organer som ikke bare jager klikk.
Selvtillit skal være så tiltrekkende. Men det er forskjell på å ha selvtillit og å være innbilsk. I vår tidsalder har det blitt akseptert at mennesker med økonomisk og politisk makt harselerer over såkalte smaksdommere og det såkalte ekspertveldet. To eksempler:
1) For seks år siden tvitret den daværende norske kulturministeren Linda Hofstad Helleland et svar til Julie Rongved Amundsen, teaterviter og teaterkritiker ved Universitetet i Oslo: «Tiden er forbi at noen skal fortelle hva som er god og dårlig kultur, eller kultursmak.»
2) For et halvt år siden tvitret Elon Musk et svar til Kyle Grantham, som jobber for en offentlig medieplattform i staten Delaware: «You represent the problem: journalists who think they are the only source of legitimate information. That’s the big lie.»
Vi har det altså fra regjeringshold og fra verdens rikeste mann: Alle er like gode til å bedømme all kultur, og legitim informasjon kommer fra hvor som helst.
Hvor tar de sin selvtillit fra, der i Grubbegata og i outer space?
Jeg lurte genuint på dette. Men da et mulig svar plutselig kom til meg i en drøm, og jeg våknet fra min slummer, innså jeg at sånn må det være: Disse folkene er ikke selvsikre. De er innbilske.
Vår innbilske tidsalder er en tidsalder der hvem som helst kan få det for seg at han har noe viktig å melde som andre ikke allerede har tenkt eller skjønt bedre enn ham, og få stående ovasjoner for denne vrangforestillingen.
Slik innbilskhet ligger og vaker i det fruktbare begrepet utformet av den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit: mansplaining. For ja, menn som hater at kvinner kan like mye som eller mer enn dem, dominerer utvilsomt i den nye innbilningssyken.
Nå er historien om mansplaining antakelig like lang som menneskehetens historie. Vår tidsalder er offer for en mer spesifikk SoMe-splaining. I seg selv kan den framstå harmløs, men den er et symptom på noe alvorlig, nemlig hvordan sosiale medier har kommet til å prege de flestes bevissthet. Dette blir tydelig hvis vi erkjenner hvordan disse mediene har blitt selve katalysatoren i en omdefinering av hva det politiske overhodet er for noe: Politikk betyr nå typisk å velge en emoji som indikerer at man liker den eller den holdningen; for kort tid siden betydde politikk å ta vesentlige beslutninger om et samfunns framtid.
Vår tids avpolitisering av det politiske er antakelig gunstig for samfunnets nåværende støtter – viktigere er det likevel å forstå hvordan en slik avpolitisering kunne skje. Da vil vi innse at SoMe-splaining er del av et større problem, nemlig at sosiale medier står i fare for å vekke til live mange menneskers latente schizofreni. På 1960-tallet sa Georg Johannesen, den kanskje største norske mediekritikeren i forrige århundre: «Det du kaller virkelighet, kaller jeg avis.» I dag kan vi revidere sentensen og si: Det du kaller virkelighet, kaller jeg sosiale medier. De sosiale mediene er simulacra: De erstatter virkeligheten. De bidrar til å skape en splittelse mellom selvet og verden for øvrig. Slik legger de mye av grunnlaget for vår tids grandiose selvbilder.
Språkfag og historiefag, altså. Også medievitenskap, i Norge klassifisert som et humanistisk fag, er vesentlig. Agurktiden, skrev Pål Norheim, er «ingen sesong, men snarere en epoke i norsk historie».
Vår verden blir sett gjennom tv, het det for få år siden, og med rette. Nå blir verden mediert gjennom det såkalte internett, som legger grunnlag for at hvert menneske danner seg et mentalt lappeteppe av løsreven informasjon, og slik ofte utvikler aparte forestillinger om verden som knapt nok lar seg korrigere. Dette nærmest uoverskuelige problemfeltet burde myndighetene, utdanningsvesenet, arbeidsgiverne og massemediene forholde seg til ikke som ressurs, men som samfunnsproblem. I skoleverket har skjermbruk erstattet ansiktstid – og som ved de fleste reelt politiske endringer i vårt avpolitiserte samfunn er dette skiftet blitt trumfet gjennom uten at de mulige konsekvensene har blitt utredet eller diskutert offentlig på forhånd.
Sosiale medier er Potemkin-kulisser. Drømmetydningen bør i dag bevege seg ut fra den private nattlige sfære og bli en tydning av drømmefabrikker som medier, reklame og internett.
Alt har en historie, og å grave i den setter alt i perspektiv. Å opprettholde de humanistiske kjernefagene er nødvendig for å bevare og utvikle kritisk tenkning.
Espen Grønlie er foreleser og forsker ved Kulturakademiet i Roma.
Denne teksten er en del av en debattserie om humanioras samtidige tilstand og fremtidige status. Les andre bidrag i samme serie her:
